Full sirkel: Raphistorier fra ghettoen til bygda- og tilbake av Jørgen Nordeng

Page 1



Jørgen Nordeng

Raphistorier

fra ghettoen til bygda – og tilbake Fagkonsulenter: Øyvind Holen og Martin Bjørnersen

106306_full-sirkel_.indd 1

19/09/17 13:30


106306_full-sirkel_.indd 2

19/09/17 13:30


Innhold

Forord....................................................................................................................... 5 Introduksjon...................................................................................................... 6

Kurtis Blow: Best Of....Rappin´ (1979–1986)................................................ 19 Newcleus: «Jam On Revenge (The Wikki-Wikki Song)»/«Jam On It» (1983/1984).......33 Egyptian Lover: On The Nile (1984)..................................................................................49 T La Rock: «It’s Yours» (1984)...................................................................................63 Double Dee & Steinski: «The Lesson 1,2,3» (1984–1985)...........................................77 Schoolly D: Schoolly D (1985).....................................................................................93 Just-Ice: Kool & Deadly (Justicizms) (1987)................................... 109 415: 41Fivin (1990)............................................................................................ 126 Above The Law: Livin’ Like Hustlers (1990)..........................................................141 Freestyle Fellowship: To Whom It May Concern … (1991).............................. 153 Kool G Rap & Dj Polo: Live And Let Die (1992)................................................................ 167 RBL Posse: A Lesson To Be Learned (1992)........................................ 181 Del The Funky Homosapien: No Need For Alarm (1993)........................................................ 193 The Conscious Daughters: Ear To The Street (1993).............................................................205 Spice 1: 187 He Wrote (1993)......................................................................... 221 Jeru The Damaja: The Sun Rises In The East (1994)...................................235 South Central Cartel: ‘N Gatz We Truss (1994)............................................................. 249 Rappin’ 4-Tay: Don’t Fight The Feelin´ (1994)...............................................265 Smif-N-Wessun: Dah Shinin’ (1995)............................................................................... 281 Funkdoobiest: Brothas Doobie (1995)..................................................................295 Lost Boyz: Legal Drug Money (1996)...........................................................311 Takk...................................................................................................................... 326 Bildeliste ....................................................................................................... 328

Register

106306_full-sirkel_.indd 3

.....................................................................................................

330

19/09/17 13:30


4

106306_full-sirkel_.indd 4

19/09/17 13:30


Forord

Hiphop i Norge har de siste 20 årene gått fra å være en subkultur på utkanten av menigmanns radar, til å bli den rådende popkulturen. Karpe Diem er blitt landets største band og radiokanalenes spillelister domineres av rap og hiphop-relaterte låter. Fra å ha vært i kraftig opposisjon setter hiphop nå premissene for mainstreamen. Ungdom som begynner å rappe i dag, kan velge å gjøre det nærmest i forbifarten, og kanskje oppfatter de ikke engang hiphop som en egen kultur. De kan i hvert fall ikke huske en tid før hiphop var blitt storforretning. Min generasjon har nå begynt å bikke 40. Helt siden jeg var seks år gammel og opplevde breakdance på Karl Johan, prøvde jeg – og noen få andre rundt omkring i Norge – å adoptere en kultur vi hadde liten eller ingen forutsetning for å forstå. Nesten uten unntak var dette en kultur som ble skapt av afroamerikanere, i USAs storbyghettoer. Dette er historien om hvordan vi med begrensede midler startet vår egen variant av det som i dag har overtatt rockmusikkens rolle som den viktigste kulturelle markøren. Ved å trekke fram 21 av de platene som betydde mest for meg personlig, og de 21 rapperne eller gruppene som skapte dem – kanskje ikke navn du kjenner fra MTV Music Awards, men innovatører som satte i gang sine respektive understrømninger – skal jeg belyse hele denne fantastiske historien. 5

106306_full-sirkel_.indd 5

19/09/17 13:30


Introduksjon

Yo, the name, Jay Tee Royal Going for the gold, I do not go for the oil Oh, didn´t you know my blood is blue What I´m telling you is the fact, is the fact, it´s true Jørgen Nordeng, 1991

Bodø, 1988: Jeg og en kompis ser en gutt på vår egen alder gå ut fra Musikkhjørnet med en samleplate med old school rap i hånda. Vi følger etter ham ut på parkeringsplassen og formelig antaster fyren. Liker han rap? Liker han break? Hvor bor han? Mora hans blir rimelig stressa, trekker ham raskt til seg og dytter ham inn i bilen. Men vi ville jo bare snakke med ham! Vi visste ikke om noen andre unger eller ungdommer som hørte på rap. Det vil si, det hendte at storebroren min spilte hiphop når han var dj på det lokale hotellet, men han var først og fremst heavy-, æh unnskyld, puddelrocker. Vi hadde en følelse av å være alene i verden. Å finne en jevnaldrende vi kunne prate hiphop med, hørtes nesten uvirkelig ut. Ørnes, 1988: Vi har akkurat vært i lokalavisa. Vi har nemlig laget en hiphop-avis som vi har solgt til inntekt for Redd Barna. Inspirert av «We Are The World», Band Aid og Live Aid heter blekka Break Aid, og den inneholder utklipp fra noen av pappas rockeblader, kopier fra selvhjelpsbøker om breakdance, anbefalinger av musikk, samt et puslespill bakerst, her har vi tatt et bilde av bandet Trouble Funk fra New Musical Express og klippet det i 20 biter. Vi banker på samtlige dører på Ørnes, og spør: «Vil dere støtte Redd Barna?» Det er vel tvilsomt om noen som kjøpte denne avisa noensinne lærte seg å danse en backspin, begynte å høre på Grandmaster Melle Mel eller klarte å sette sammen Trouble Funk-puslespillet. Folk bare smilte overbærende og tenkte vel at det der, det kommer de til å vokse av seg. Andenes, 1992: Jeg har akkurat gjort min første ordentlige opptreden som rapper, med bandet Three Leafed Clover (vi hadde et trekløver som logo, og så kom House Of Pain; vi hadde forkortelsen 3LC, og så kom TLC). 65 band er påmeldt til den årlige amatørfestivalen Rock mot Rus, og vi er eneste rapgruppe. Publikum virker avmålte, men

6

106306_full-sirkel_.indd 6

19/09/17 13:30


hyggelige. Hiphoppere er jo sjelden vare. Mange aner ikke engang hva det er. Etter konserten kommer en litt eldre ungdom bort til meg; han har reist hit med fritidsklubben sin fra Steigen, har på seg noen enorme bukser, en Malcolm X-lue dratt langt ned i panna og en Levi´s-hettegenser (sett på som designerklær i Nordland, 1992). Han kunne like gjerne ha erklært: «Jeg er en cyborg sendt fra år 3000 for å drepe den førstefødte.» Denne eldre ungdommen – i dag kjent som Jan Steigen og min høyre hånd i alt jeg gjør av prosjekter – slutter seg til grupperingen min. Vi er jo hiphoppere. Og Leinesfjord, som er hovedstad i Steigen, er enda mindre enn Ørnes. Vi er begge vant til å få fraser som «hip hop, please stop» slengt etter oss. Hjemme i Steigen kalles han negrenes talsmann. Vi ender opp som brevvenner (Leinesfjord og Ørnes ligger cirka 15 mil henholdsvis nord og sør for Bodø) og skriver lange epistler til hverandre om vår felles lidenskap: verdens særeste kultur for to tenåringer langt ute i Nordland-periferien. De andre kommer aldri til å skjønne oss. Vi vil for alltid være utskudd, soldater i rapmusikkens navn.

It ain´t hip to be labelled something that you are not and won´t be It seems it´s only the negative sides people wanna see Bugging me, sweating me, telling me I roll with the enemy … … but can´t you see, that we are something more than just a menace to society? Jørgen Nordeng, 1994

Oslo Spektrum, 25 år senere: Hiphopperen fra Steigen og jeg feirer 25 års vennskap. Dessuten er det rundt 15 år siden han ble med som tredjeperson i Tungtvann, bandet jeg slo igjennom med som rapper (som jeg starta sammen med Poppa Lars, som også var på Rock mot Rus i ´92 og intervjuet meg for lokal­radioen, før han var dj på kvelden). Tungtvann har vært med på å gjøre norskspråklig hiphop til noe helt annet enn pizzafyllreklamer. Jeg har mer eller mindre levd av rap siden 2000. Men i kveld skal jeg se Karpe Diem i Spektrum; de har solgt utrolige 27 000 billetter til Oslos storstue, altså tre utsolgte hus, og det tok dem bare tre dager. Jeg har aldri

sett en produksjon av sånne dimensjoner, og idet de gir bandet sitt en hvilepause, sender danserne bak scena og putter dj-en sin i fokus, mens de rapper sin første låt, fra 2001, er det ikke ett tørt øye i VIP-avdelingen der jeg er én av mange tilårskomne rapveteraner. Vi kan alle huske en tid da ordet rap framkalte lite annet enn latter, eventuelt sinne. Nå føles det som vi endelig er i mål. Rap har blitt massekultur. Ingen av oss i VIP-avdelingen kommer noensinne til å spille stadionkonserter, men andre vil definitivt gjøre det. På sine egne premisser. Og bli tatt seriøst. Velkommen til Full sirkel. Dette er min høyst personlige guide til hiphop; 21 essays om møter jeg har hatt med ditto antall barndomshelter. Mange vil nok spørre om hvorfor ikke deres favorittrapper er med, hvorfor jeg ikke har møtt flere kvinnelige rappere, og hvorfor er det ingen her fra sørstatene? Hva med hvite rappere? Alt dette er relevante spørsmål. Og jeg har flere svar, blant annet har jeg hatt et dogme om bare å skrive om artister jeg har pratet med, enten på telefon eller – helst – ansikt til ansikt. Hvis vi kun har pratet på telefon, må jeg i tillegg ha vært i hooden deres, for å kunne se hvor de faktisk kommer fra. De strenge dogmene forklarer også hvorfor jeg trekker fram så få kvinnelige rappere. De jeg forsøkte å kontakte var enten ikke interessert, umulige å få tak i, eller så svarte de ikke. At produsenter, dj-er og samplingskunst har fått lite plass, skyldes i stor grad at jeg selv er skribent og rapper, og alltid har vært mest opptatt av tekster og formidling. Full Sirkel handler mer om hva som skapte disse platene – og hva som ble formidlet – enn nerdete produksjonsdetaljer. Da jeg vokste opp, var vi veldig glad i såkalt sørstatsrap og musikk fra midtvesten. I Bodø var MC Breed og Dayton Family (Flint, Michigan), Geto Boys og The Convicts (Houston, Texas), 8Ball& MJG (Memphis, Tennessee) og ikke minst UGK (Port Arthur, Texas) blant favorittene. Bodø var omtrent den eneste byen i Norge som ikke kun godkjente NYC-rap, og min opprinnelige, ambisiøse plan var å reise rundt også i sørstatene – og i resten av USA. Jeg innså raskt at dette ikke var mulig, verken økonomisk eller tidsmessig. I stedet fikk det holde å dra, mer eller mindre uten sikkerhetsnett, til New Yorks fem «boroughs», samt 7

106306_full-sirkel_.indd 7

19/09/17 13:30


8

106306_full-sirkel_.indd 8

19/09/17 13:30


9

106306_full-sirkel_.indd 9

19/09/17 13:30


10

106306_full-sirkel_.indd 10

19/09/17 13:30


11

106306_full-sirkel_.indd 11

19/09/17 13:30


Philadelphia, Los Angeles og Bay Area, området rundt San Francisco. Og selv om rappere ikke er verdens enkleste folkeslag å ha med å gjøre, har de jeg endte opp med i boka stort sett vært entusias­ tiske og hyggelige. Utvalget er på ingen måte ment som en liste over de 21 beste rapperne i historien. Jeg har prioritert å møte rappere jeg mener folk flest kunne ha godt av å vite mer om. Stryk det, må vite mer om. De gir til sammen et ganske bra bilde av hip­ hop-utviklingen fra starten på 70-tallet og fram til sjangerens kommersielle gjennombrudd i Norge i 1995–1996. Dette er artister som har hatt noe å si, som har vært innovatører, og som har brent seg inn i sjela mi for evig tid, og dermed også bidratt til å forme meg. Jeg har latt artistene få prate fritt. Full sirkel er delvis deres bok. Noen ganger roter de litt med årstall. Tillegger seg selv større innflytelse enn de kanskje egentlig har hatt, eller tar ære for noe andre har gjort. Det har jeg i stor grad latt dem få lov til. Jeg har heller ikke prøvd å fordømme synspunktene deres. Mye av musikken jeg forteller om ble skapt under en epoke da rapen var på sitt mest hedonistiske, sexistiske, homofiendtlige, menneskefiendtlige og voldelige. Vår tids politiske klima er et helt, helt annet.

You know quickfast, I creates a megablast That´ll have bitches so far upon my dick, they´ll be coming out of my ass The original man from The Arctic, serving the arctic funk for the arctic funkateers So cheers to the ones who claim to be the true pioneers Jørgen Nordeng, 1995

Jørgen Nordeng Introduksjon

Tittelen Full Sirkel henspeiler på den musikken og kulturen jeg har dedikert livet mitt til; hvordan hiphop i første omgang reiste fra ghettoen i USA, helt til den lille bygda nord for Polarsirkelen der jeg vokste opp, og nå tilbake igjen, da jeg dro over for å oppsøke røttene til det som nærmest har vært som en religion for meg – og mange jeg har kjent. Med årene gikk det jo opp for meg at mye var ­ganske annerledes enn vi trodde da vi satt klistra foran skjermen og så på Yo! MTV Raps i lobbyen

på Ørnes Hotell, eller bøyd over velbrukte utgaver av britiske Hip Hop Connection. Den fulle sirkelen er også et bilde på dét. Tok vi feil? Ja, så klart. Vi var drittunger fra bygda som adopterte en livsstil fra andre siden av kloden helt uten hemninger og kritisk blikk. Og tenåra tilbrakte vi i hiphopens mørkeste timer: midten av 90-tallet, da gangstarap-bevegelsen sklei ut i nihilisme og menneskeforakt. Selv presterte jeg å lage en låt kalt «Slappin´ Da Hoes», den handlet om at kjerringer bare kunne glemme å få meg inn i noe fast forhold. Drev vi med det som nå kalles kulturell appropriasjon? Helt sikkert. Som 12-åring begynte jeg – som egentlig hatet ballsport – til og med å spille basketball, fordi det var noe som rappere holdt på med. Jeg vokste opp med lærerforeldre i ei bygd med 1800 innbyggere, to timers busstur unna nærmeste platebutikk, men skjønte ikke all verden av denne storbymusikken fra fattige nabolag. Og ved å studere platecovere, se musikkvideoer og (om vi var heldige) få lest noen intervjuer, prøvde vi å danne oss et bilde av hva hiphopkulturen egentlig var. Vi var livredde for å gjøre feil, og endte dermed opp som de største beskytterne av hiphopens innbilt høye moral og kodekser. Rundt 1990 kom A-Team og gjengen rundt Tommy Tee og X-Ray Posse og eksponerte Norge for hjemmebrygga hiphop for første gang. I motsetning til på Ørnes var Oslo-miljøet urbant og internasjonalt. Det tiltrakk seg folk med opprinnelse i andre land og kulturer, folk som daglig hadde følt den norske hverdagsrasismen på kroppen og som fant sin egen greie i hiphop. Med årene har Norge gradvis utviklet sin egen hiphop­kultur. Eller, for å være ærlig, så er det ikke lenger noen egen kultur. Rap har blitt den nye popen. Og jo eldre jeg blir, og jo mer jeg har lært, skjønner jeg mer og mer at jeg fortsatt bare er en turist i denne kulturen. Jeg er helt sikker på at jeg fortsatt misforstår deler av historien. Derfor har jeg blitt forsiktig med å slå fast ting jeg ikke er helt sikker på. Mot slutten av arbeidet med Full sirkel dukket det opp nyheter som har lagt en klam hånd over bokas eldste kapitler, der Afrika Bambaataa hylles som en av hiphopens viktigste gudfedre. Jeg så ham live på klubben til Tony Touch i New York, mens jeg

12

106306_full-sirkel_.indd 12

19/09/17 13:30


var på østkysten og intervjuet legender, og det var et skikkelig Full sirkel-øyeblikk. Litt senere kom de første meldingene om at Bambaataa var anklaget for overgrep mot flere yngre gutter. I skrivende stund er det ikke avsagt dom, men det ser ikke bra ut for den nå avsatte lederen for Zulu Nation. Jeg har valgt å ikke gå inn og forandre på kapitler hvor han er referert til, fordi historien om hiphop ikke kan fortelles uten å trekke fram Bambaataa. Uansett: Her er Full sirkel. Dette er historien om hiphop. Men det er også historien min.

This is no place to be dwelling, for creative human beings, persons Everytime I´m rehearsing, I can´t help but catch myself outcursing Stressing how The Arctic can tend to be boring, and then the weather and nothing happens, but we´re gonna conquer the whole entire universe as far as rapping Jørgen Nordeng, 1996

13

106306_full-sirkel_.indd 13

19/09/17 13:30


14

106306_full-sirkel_.indd 14

19/09/17 13:31


15

106306_full-sirkel_.indd 15

19/09/17 13:31


16

106306_full-sirkel_.indd 16

19/09/17 13:31


17

106306_full-sirkel_.indd 17

19/09/17 13:31


18

106306_full-sirkel_.indd 18

19/09/17 13:31


Kurtis Blow

Best Of....Rappin´ (1979–1986) Førstemann! Kurtis Blow var en foregangsmann. Han var den første rapperen som signerte med et multinasjonalt selskap, allerede i 1979 – og den første som turnerte utenfor New York-området. Da han reiste på turné til Europa, var dette upløyd mark. Han signerte sponsoravtale med Sprite før Run–D.M.C. fikk sin omdiskuterte deal med Adidas. Nevnte jeg at Kurtis i tillegg var den f­ørste suksessen til hiphopens erkegründer Russell Simmons, broren til nevnte Run og mannen som startet plateselskapet Def Jam? Kurtis Blow var også en av de første til å gi ut rapalbum. Men siden rap ikke ble en albumsport før vennene hans i Run–D.M.C. tok steget midt på 80-tallet, er det mer representativt for Blow om jeg her tar for meg en hitsamling. Clap your hands everybody if you got what it takes ‘cause I’m Kurtis Blow and I want you to know that these are the breaks. «The Breaks», 1980 Mitt første møte med hiphop var via breakdance. De første rap-låtene jeg fikk et forhold til – seks, sju, åtte år gammel – var stort sett utgitt på Sugar Hill Records. Faren min hadde mange av dem. Han hadde teksten til «The Message» av Grandmaster Flash & The Furious Five, sakset fra den britiske musikklefsa NME, han brukte den i undervisningen om amerikansk samtid på gymnaset. Det var sånn jeg begynte å lære meg engelsk. Hver helg kjørte vi fra det lille tettstedet jeg vokste opp på, Ørnes, til den lille byen pappa kom fra, Bodø. Vi telte biler som andre familier. Jeg ropte «hva heter det her?» med større frekvens enn en med Tourettes, og lurte på om det ble is snart. Men vi rappet også. Fakta. Pappa og jeg pleide å prøve å huske hele «Step Off» (Grandmaster Melle Mel & The Furious Five) og «The Message»; fram og tilbake i bilen til vi var i mål. Så når du spør hvem som lærte meg å rappe, var det faren min. 19

106306_full-sirkel_.indd 19

19/09/17 13:31


Kurtis Blow Best Of....Rappin´

Kurtis Blow lærte jeg meg senere, men jeg husker ham godt fra denne tida. Låta som gjorde størst inntrykk var «If I Ruled The World» fra Krush Groove-soundtracket. Den var også på America-albumet som faren min hadde, og jeg kan huske jeg sleit med å skjønne imaget til old schooleren. På baksiden poserer Kurtis i hvit dress, med fettdryppende jeri curls, og ser ut som den slickeste soulsangeren i verden. Dette var milevis fra det jeg forbandt med hiphop: joggedresser og dongerivester. Eller fra det punkrock-aktige Village People-uttrykket jeg husket fra Grandmaster Flash og gjengens The Message-cover.

«… så du kan på en måte si at det var Gud som gjorde at jeg kom meg hit i dag», sier Kurtis Blow lakonisk fra passasjersetet i leiebilen, høsten 2014. Jeg har hyret legenden inn til tirsdagsklubben vår i Oslo, og han har hatt en turbulent morgen. Han har kjørt, alene, fra et sted langt inne i Tyskland til flyplassen i Amsterdam. Dumpet leie­ bilen, og kommet for seint til innsjekk, siden han undervurderte trafikken rundt et par av Europas mest trafikkerte storbyer. Han får ikke komme med flyet. Ikke før han bestemmer seg for å dra opp skiltet sitt, det som gir Kurt Walker inngang til alle fengsler i USA. Da forandrer tonen seg.

20

106306_full-sirkel_.indd 20

19/09/17 13:31


Skrankebetjeningen går ut fra at det er et reelt politiskilt, som sett på tv, og eskorterer Mr. Walker kjapt og smertefritt til utgangen sin. Trikset funker visstnok i mange situasjoner. Likevel tuller ikke Kurtis Blow når han sier at Gud fikk ham dit. Han har nemlig, i likhet med sin gamle discjockey Run fra Run–D.M.C., gitt seg presteyrket i vold. Når han ikke står på scena og viser folk over hele verden hvor hiphopen starta, reiser han fra ett høyrisikofengsel til det neste. Der ber han for de innsatte, og hjelper dem med å finne ro med ham der oppe. En uventet karrierevending, kanskje, men Kurtis Blow har fulgt kallet sitt siden tidlig på 70-tallet. Kallet har bare forandret natur. Kurtis Blow var ikke blant de aller første rapperne. Hiphop hadde eksistert i sju–åtte år før de første platene kom ut. Selv om andre folk senere har vært kreditert for diverse nyvinninger, er de fleste enige om at hiphop starter idet den jamaicanskættede Kool Herc arrangerer en fest i felles­ arealet i blokka der han bor, på 1520 Sedgwick Ave i Bronx. Dato: 11. august 1973. Herc og hans Herculoids er allment anerkjent for å ha fått fart på hele kulturen. Folk som Coke La Rock fra gjengen hans er anerkjent som de første som rappet, helt tidlig på 70-tallet. DJ Hollywood, Lovebug Starski og Eddie Cheeba var blant de første stjernene. De kom på mange måter fra discoen og regjerte de litt mer fasjonable nattklubbene, men fulgte bare ikke med på lasset da rapping sluttet å være noe som trengte en park, et enormt anlegg, en dj

og et publikum som var med på hva som helst. Keith Cowboy, berømt for visstnok å ha coinet uttrykket «hiphop», tilhører unntakene. Som en del av Grandmaster Flash and The Furious Five – et av Old School-æraens viktigste band – var han blant de største aktørene i rapens tre–fire første år som utgitt musikk. Kurtis Blow, derimot, var rapens første superstjerne. De første offisielle raputgivelsene var Sugarhill Gangs «Rapper’s Delight» og Fatback Bands «King Tim III». Begge kom ut i 1979. Førstnevnte krediteres gjerne for å ha introdusert hele verden for denne nye sjangeren fra de dypeste ghettoene i South Bronx. Men Sugarhill Gang var ikke ordentlige rappere. Ikke var de fra South Bronx heller, og de hadde ikke gått den harde skolen som ble forventet av rappere på den tida. «Rapper’s Delight» besto i stor grad av rim de hadde lånt av Grandmaster Caz fra Cold Crush Brothers. Fatback var på sin side et velrenommert funkband som hadde eksistert i årevis; nå benyttet de seg av denne nye ungdomstrenden, som et morsomt innslag på en b-side. Kurtis Blow var derimot ekte vare. Selv om mange vil trekke fram Melle Mel fra The Furious Five som det tidlige 80-tallets beste rapper – og dessuten populær utenfor sitt eget nabolag, i motsetning til mange andre, – kan Kurtis Blows historie oppsummere den tidlige hiphop­ ens f­ørste famlende studioforsøk bedre enn de

21

106306_full-sirkel_.indd 21

19/09/17 13:31