BRITT KARIN LARSEN HAR TIDLIGERE UTGITT: 5 mg blues og andre dikt, dikt 1978 Kniven skal du ta vare på, dikt 1981 Før stengetid, dikt 1983 Hvorfor venter vi her? dikt 1986 Du er likevel til, prosa 1989 I ly for regnet, roman 1990 Ingenting er helt som før, barnedikt, 1990 Det nye havet, billedbok 1991 Ørkenhagen, dikt 1991 En gang var vi som vinden, dokumentar 1991 Alexanders hemmelighet, prosa for barn 1992 Ormens øye, roman 1993 Reise om høsten, roman 1994 Som snøen faller, roman 1995 Munnen i gresset, roman 1996 De som ser etter tegn, roman 1997 De usynliges by, roman 1998 Sangen om løpende hester, roman 1999 Å finne en skog, dikt 2000 Et annet folk, dokumentar 2001 Vesle-Hjalmar og kilden, barnebok med Liv Borge, 2001 Duggpunkt ved daggry, roman 2001 Det kan komme fine dager, roman 2002 Fortellinger om kjærlighet, roman 2003 Som kjærlighet, nesten. En bok om alkohol, med Tor Georg Danielsen 2004 Den humpete veien til førerkortet, 2007 Det vokser et tre i Mostamägg, roman 2009 Vesle-Hjalmar og vinterslottet, barnebok med Liv Andersen 2009 Himmelbjørnens skog, roman 2010 Som steinen skinnen, roman 2011 Den lykkelige vandreboka, dokumentar 2011 Før snøen kommer, roman 2012 Det synger i lauvet, roman 2013 Slik treet faller, roman 2013 Kaldere mot natten, roman 2015 Av lys er du kommet, roman 2017 Berøringen, roman 2019
Britt Karin Larsen
Fuglene tar ikke telefonen Fortellinger
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-72625-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © AXL/Shutterstock, © Bachkova Natalia/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Det hendte noe Noe viktig Slottet Treet Hva som er sant Noe med stjerner Eventyreren Opprydningen En varm dag Fuglene tar ikke telefonen Idioten De ser meg nå Det som varer Kan det være så farlig Åpninger Snø
7 14 24 30 35 41 51 59 64 69 76 80 85 92 99 104
Det hendte noe
Det hendte noe i butikken en dag, noe som gjorde meg usikker. Jeg sto ved kassen og hadde lagt varene mine på metallplaten, mens jeg kikket etter i portemoneen om jeg hadde kontanter nok, for jeg ville ikke bruke kortet. Å bruke kortet gir meg ofte følelsen av å miste oversikten, særlig ved slutten av måneden er jeg redd det plutselig ikke skal være penger igjen på kontoen. Da jeg hadde betalt og skulle legge varene i en handlepose, fikk jeg øye på en kvinne ved den andre kassen, som nettopp var ferdig med å pakke ned matvarene sine. Hun rettet seg opp med posene i hånden for å bære dem av gårde, og idet hun rettet seg opp, så hun på meg og hilste. I hvert fall smilte hun. Sa hun ikke noe også? Jeg er ikke sikker. Kanskje hilste hun ikke i det hele tatt, eller kanskje var det en bak meg hun smilte til og hilste på. Jeg snudde meg, og det var ganske riktig mange bak meg, butikken var temmelig full av mennesker. Kvinnen som kanskje hadde hilst på meg var alt på vei ut av butikken, jeg så ryggen hennes forsvinne mel7
lom bilene ute på plassen. Det var allerede for sent å prøve å finne ut hvem hun var, om hun var en jeg virkelig kjente, eller om det hele var en feiltakelse, at hun kanskje hadde bommet på meg og en annen, eller at jeg hadde tatt feil som hadde fått inntrykk av at det var meg hun hilste på. Ansiktet hennes, hvordan var det egentlig? Hjemme igjen la jeg varene inn i kjøleskapet mens jeg prøvde å huske det, som jeg bare hadde fått et kort glimt av. Et helt alminnelig ansikt var det, og hårfargen hadde jeg fått et enda vagere inntrykk av, så den kunne vel ikke ha vært særlig mørk eller lys, noe midt imellom. Det var tidlig på dagen og ennå lenge til jeg kunne tenke på å lage middag, så jeg prøvde å sette meg med avisen jeg hadde kjøpt. En kvinne hadde hilst på meg i butikken, og hva så? Kanskje bodde hun her i nabolaget, ja, kanskje hadde hun lagt merke til meg langs veien så mange ganger at hun syntes det var på sin plass å hilse, selv om hun ikke kjente navnet mitt. Mest sannsynlig var det imidlertid at det ikke var meg hun hadde hilst på, men en person rett bak meg i køen, en hun virkelig kjente. Jeg bladde gjennom avisen, det jeg lette etter sto ikke der. Hvorfor kjøpte jeg avisen gang på gang, når det jeg lette etter aldri sto der? Jeg burde slutte å kjøpe den og heller gå over til en helt annen avis, men da må jeg til en annen forretning som ligger lenger vekk, dit må man ta to forskjellige busser for å komme, det blir dyrere, og mesteparten av dagen vil gå med. Den andre avisen har heller ikke de samme personaliasidene, med store bilder av brudepar, jubilanter og nyfødte, to sider fulle av navn 8
og ansikter, av nye slekter hvor man gjennom ansiktstrekkene kan ane de gamle, de som ikke finnes lenger. Nå husket jeg ikke ansiktstrekkene til kvinnen som hadde hilst på meg, om munnen var bred eller smal, om nesen var stor eller liten, men øynene, tro om de ikke var blå eller grå? Et sted i nærheten av min egen alder var hun muligens, og jeg hadde en følelse av at jeg kanskje hadde sett henne før, om hun da ikke bare liknet på en jeg hadde sett et sted, slik jeg muligens hadde liknet på en hun virkelig kjente. Jeg fortsatte å bla i avisen. Ute på telefonledningen satt stæren og sang, så jeg plutselig. Kanskje var dét også en fugl jeg hadde sett tidligere, den samme som kom i mars i fjor? Vendte ikke fuglene årvisst tilbake til det samme stedet? Ja, var de ikke som oss, bare uten vår evne til hat og onde gjerninger? I hagen var ting i ferd med å spire , men jeg nøyer meg stort sett med å betrakte hagen fra vinduet og det er jo ikke min hage heller, siden jeg bare leier og ikke vet hvor lenge jeg vil bli boende. En slektning av eieren kommer her og klipper gresset av og til, jeg tror i hvert fall det er en slektning av eieren, hvem skulle ellers hatt interesse av det? Når han går fram og tilbake med gressklipperen, kikker han av og til opp mot huset, og en gang jeg skulle på butikken mens han holdt på med gresset, nikket han, litt avmålt, idet jeg gikk forbi. I bygatene nikker man ikke til mennesker man ikke kjenner, men her ute gjør man av og til det, har jeg skjønt, hvis man har passert det samme mennesket tilstrekkelig mange ganger. Det er to stykker her ute som hilser på meg nå, uten at de vet hvem jeg er. 9
Men kvinnen på butikken, hun hadde ikke bare hilst. Hun hadde smilt også. Som om hun kjente meg. Jeg følte en svak uro der jeg bladde i avisen. De blå øynene og det anonyme ansiktet kunne minne om en klassevenninne fra barneskolen. Men sjansen var jo minimal for at en jente fra skolen jeg en gang gikk på skulle dukke opp her, på en helt annen kant av landet. Små ting, du er en som lar deg uroe av små ting, sa en lege til meg en gang. Men først må man legge merke til det som hender. Uten å legge merke til ting kan man ikke uroes av dem. Derfor ville jeg ikke ta tablettene legen skrev ut til meg. For om man slutter å legge merke til ting, går man glipp av det som gir glede også. Hvor lenge satt jeg der med avisen den dagen, mens jeg tenkte på noe annet? I en time? I tre? Til slutt fant jeg andre ting i den enn det jeg hadde lett etter. Ikke spesielt viktige ting, men likevel. Det ble ikke til at jeg lagde middag denne dagen, selv om jeg hadde de råvarene jeg trengte. Jeg valgte den bort, det er en av fordelene ved å bo alene, at man kan velge bort middagen uten at en annen person blir skuffet eller oppskaket. En gang for lenge siden var jeg full av angst fordi jeg ikke hadde maten ferdig da mannen min kom hjem. Nå trenger jeg ikke engste meg for slikt mer. Bare én gang siden jeg flyttet hit har jeg vært redd. Da banket det på ytterdøren, og gjennom vinduet så jeg at det var en person jeg ikke kjente. 10
Jeg åpnet ikke. Jeg liker tryggheten, de faste rutinene som jeg kan velge å følge eller bryte, jeg kjeder meg ikke selv om jeg ikke har noen jobb å gå til, for hele dagen hender det ting, det er bare å se ut av vinduet, på trærne og skyene, så forstår man det, hvor mye som egentlig hender. I avisen er det stadig bilder av nye barn, små ansikter ingen har sett før. Er ikke et menneskeansikt, kjent eller ikke kjent, nok til å fylle en med undring? Og er ikke denne undringen viktigere enn svaret? Svaret som kan fjerne den siste muligheten, sluttstreken for alt, hvorfor haster det sånn for meg? Kvinnen i forretningen, slik jeg så henne for meg etterpå, hadde muligens en gråaktig kåpe. Var hun en av dem som gikk fargeløst kledd for å slippe oppmerksomhet, men som nettopp ved sin fargeløshet ble en som man kanskje ville lagt merke til, selv om hun ikke hadde hilst? Neste dag gikk jeg på butikken allerede ved ellevetiden, en time før jeg pleide å handle. Det lå et konditori i samme senter, i første etasje, der pleide jeg av og til å gå og ta en kopp kaffe på lørdager. Dette var ikke en lørdag, så jeg brøt en rutine, det er fordelen ved å være enslig, at en kan bryte rutiner. Solen skinte, det så ut til at våren hadde kommet for fullt denne dagen, utebenkene var på plass, det satt noen eldre menn der, og en flokk spurver hoppet rundt på bakken. Døren inn til konditoriet sto åpen. Jeg satte meg godt unna den åpne døren for å slippe trekken, ved et annet bord enn det jeg pleide å bruke, siden det vesle tomannsbordet jeg brukte på lørdager var opptatt. 11
Det var en del skoleelever der inne, et ungt par satt og holdt hverandre i hånden, valgte kjærligheten framfor kunnskapen, men slike valg gir jo også en form for kunnskap, til slutt. Jeg hadde kjøpt et rundstykke. Bortenfor meg satt to kvinner med hver sin barnevogn, kanskje pleide kvinnen som hilste også å ta seg en kaffekopp her? Rundstykket var ferskt og godt. Jeg spiste langsomt. Kanskje kunne jeg unne meg å sitte her litt oftere, det var alltid en avveksling å komme på et sted som dette og se mennesker rundt seg. Ja, hvorfor kunne jeg ikke komme her litt oftere? Solen varmet gjennom vinduet. Det minnet meg om noe, en varme jeg hadde kjent for lenge siden, den gangen jeg var gift. En ferietur, en strand hvor jeg lå og slappet av mens jeg ventet på mannen min. Han skulle bare ta en drink i baren på hotellet, så skulle han komme etter. Solen mot halsen, her også, som et kjærtegn, jeg så på de andre i lokalet, det hjalp å se på andre, tenke på andres liv, hvordan de kanskje fortonte seg. Slik kan en glemme sitt eget, det er ingenting som å glemme sitt eget liv en stund. Barnet i den ene vognen klynket, og ved nabobordet runget latteren, unge og gamle stemmer dannet et kor av lyd som steg og falt, og over eller gjennom dette hørtes plutselig lyden av vingesvirr, og jeg løftet blikket mot taket. Det var en spurv, den fløy i sirkler noen ganger før den satte seg ned på en ledig stolrygg ved siden av de to unge mødrene, som var altfor fordypet i sitt til å legge merke til den. 12
Det var ingen andre som så den, ingen som rettet blikket mot fuglen og pekte, eller sluttet å snakke. Den satt og vippet i noen sekunder før den lettet og fløy ut av den åpne døren, samme vei som den hadde kommet inn. Jeg ble sittende litt til før jeg reiste meg for å gå, da hadde barnet i vognen sluttet å gråte og satt og lo i stedet, og pekte i luften med hånden. Altså måtte barnet ha sett det samme som meg. Så var ikke fuglen bare en innbilning, slik mannen min kanskje ville ha sagt, om jeg hadde fortalt ham hva jeg hadde sett. Alt flere år før han døde, hadde jeg sluttet å fortelle ham ting. Kanskje var det på tide at jeg skiftet handlevaner likevel, det andre kjøpesenteret hadde dessuten større utvalg i varer, og kanskje var de billigere, kanskje ville det lønne seg i det lange løp, selv om jeg måtte bruke buss, ja, det var sikkert på tide å bryte det mønsteret jeg var havnet i, og prøve noe nytt. Det var tross alt en av fordelene ved å være alene, at man uten diskusjoner kunne unne seg noe helt nytt. Barnets mor stirret på meg idet jeg gikk forbi, det var ubehagelig. Hun minnet meg om noen, men hvem? Jeg følte blikket hennes på meg nesten helt til jeg var hjemme igjen.