fridtjof nansen
I 1918 er Fridtjof Nansen en moden mann på 56. Han går ikke lenger i den tettsittende grå «Nansen-dressen», men er fremdeles opptatt av hvordan han tar seg ut. Pannen er blitt høyere etter hvert som alderen har gjort sitt med hårfestet. Mustasjen er blitt gråere. Et tungt alvor er seget inn over ham etter å ha mistet flere av sine nærmeste. Sønnen Åsmund døde i 1913, og seks år før det døde hans kone Eva – mor til hans fem barn. Han hadde bedratt henne, og ekteskapet var langt fra enkelt de siste årene. Han er fremdeles en omsvermet mann, men har ennå ikke bundet seg på nytt. Dronning Maud har savnet ham mens han var i Washington. Sydpolfareren Robert Scotts enke – den vakre og intelligente billedhuggeren Kathleen med det flammende mørke håret – holder han på gress. Men gradvis er hans forhold til nabokvinnen Sigrun, kunstneren Gerhard Munthes barnløse kone, blitt mer seriøst. Hun er allerede fostermor for Nansens yngste datter – og hun har nylig separert seg fra Munthe. Det seneste året som spesialutsending i Washington kompletterer en bred diplomatisk erfaring. Han har fremforhandlet og undertegnet en livsviktig avtale om forsyninger til Norge fra de allierte regjeringene. Han hadde også sittet to år som Norges ambassadør, eller minister som det het, i London. Men alt på 1890-tallet, som ung verdensberømthet, hadde Nansen hatt sine første delikate, hemmelige oppdrag. For ikke å snakke om i 1905. Da hadde han ytt sitt land uvurderlige tjenester. Da hadde han også ment at krig kunne være nødvendig for å forsvare Norges ære, kanskje kunne krig til og med ha gode sider. Så sent som i september 1914, rett etter utbruddet av første verdenskrig, hadde han uttalt at prøvelsene krigen førte med seg kunne være sunne for det norske folket.2 Men slik var han ikke lenger i stand til å tenke. Skyttergravshelvetet i første verdenskrig hadde gjort uutslettelig inntrykk på ham. Han var sjokkert over den ødeleggelsen totalkrigen mellom mektige industristater førte til. Krigen brakte med seg en forrående smitte som rammet menneskene. Dersom ikke nå alle krefter ble satt inn på å bygge opp en fredelig verden, ville det komme en ny krig med enda frykteligere følger enn den som nå gikk mot sin avslutning. Da mente han hele den vestlige sivilisasjon, vår kultur bygget 10