__MAIN_TEXT__

Page 1


VIGDIS HJORTH

fransk åpning rom an


© J.W. Cappelens Forlag a.s 1992 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56447-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag ved Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


De la arkene sammen i en bunke på knærne og så på henne. – Og så lurte vi på om du kunne tenke deg å ha ansvaret for denne programposten. – Jeg? – Ja. Du. Laura Buvik! Hun? Laura Buvik. Og det eneste hun husket, var det han sa da det gikk for ham. Og nå? Om hun ville, hva? Hun løp om kvelden i de opplyste veiene i parken, inn på stiene på gravlunden under trærne, mot greinene med blader som dryppet når det hadde regnet, mot vinden, dagene, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, hun sa jo ja, hun ville. Men det han gjorde, bindet for øynene og det med hånden, kunne ikke slippe det, hun skrek sånn, var det det hun hadde i seg, skrik? Hun sa jo ja. Hun fikk plastkort og kontor med han som laget Barnetimen, Frank, femogtredve, gift, et barn på to. Med utdannelse fra Diakonhjemmet og erfaring fra Blindeforbundet, to år i Kirkeseksjonen før Barne– og Ungdomsredaksjonen, som han fremdeles gjorde noe 5


for, spørreprogrammer etter kirketid søndag, om dødshjelp, tap, tilgivelse, skyld, soning. De brukte samme datamaskin, en ND 2000, hun fikk ikke egen i første omgang og visste ikke om hun ville trenge det heller, hvor mye tekst det ville bli snakk om, hvor mye musikk, opplesning, reise. Hun sto jo helt fritt, det avhang av hvilket uttrykk hun valgte og hvordan det gikk, om hun fikk form på det. Åtte program, i første omgang, før avdelingsmøtet i september. Han hjalp henne dessuten når noe gikk galt, og det gjorde det, systemet var overbelastet, Norsk Data, ikke-IBMcompatibelt, stoppet plutselig og mistet arkiverte dokumenter. Hun kom tidlig om morgenen. Når hun ikke fikk døra opp med kortet, kom det alltid noen bak henne som hjalp, av og til en kjendis, hun tok ikke heisen, men løp trappene opp til tredje, noen ganger sang hun. Mannen i resepsjonen snakket langsomt, så hun måtte stanse for å få ordene med, – God morgon, Laura Buvik. Pulten var klar, hun ryddet den dagen i forveien, den var helt klar, helt tom. Frank var kommet, men han var ute, boka lå oppslått og skinnjakka hang over stolen, når telefonen ringte, var det kona. Laura omtalte ham fortrolig, nei, han er ute, skulle kjøpe kaffe til oss, greier seg ikke uten kaffe den mannen, ikke jeg heller, drikker for mye kaffe vi to. Frank og jeg. Eller damene som hadde deltatt i Kirkeseksjonens innringningsprogram, som ikke fikk sagt det de skulle, slik de hadde tenkt det, men nå, etterpå, når de hadde fått samlet seg … De mente ikke det de hadde sagt, men noe annet, forsto hun det? Fikk ikke fred før det 6


var på det rene, var det mulig å være med neste gang? Hun måtte ringe dem, 307490, fikk hun nummeret ned? 307490, som regel var de hjemme. Hvis ikke hos sønnen, men ikke så ofte, kanskje på apoteket. Kjempesjanse, heldiggris, sa de fra Radioavisa som stakk innom eller prikket henne på ryggen i kantina. Skulle vært oss! Gutta kom bakfra ved yoghurtismaskinen og hvisket henne i håret, lenge siden vi har hørt fra deg nå, har blitt fin på det nå, flørter ikke med redaksjonsmedarbeidere lenger? Var en smule nervøs når hun la seg likevel, kom en slags uro med mørket. Ikke om hvorvidt hun ville greie det, kanskje det også, men mer dette andre – hva så? Hva skal du bruke det til? En tankefull halvtime, tretti perspektivrike minutter, dybde, soliditet og likevel, freidig, friskt. Slik hun var, frisk? For hva, for hva? Hun sto opp og gikk omkring i mørket, hun var ikke redd, ville noen drepe henne, greide de det jo, det hjalp ikke å bli hysterisk. Hun satte seg i sofaen og la bena på bordet, hun så på lysene fra byen gjennom glippene i persiennen og bregnene i vinduskarmen, røde, gule, hvite. Hun så på bildene på veggen, putene i sofaen, avisene på teppet som til forveksling lignet andre aviser, på andre tepper, i andre rom. Bilder på veggene, aviser på teppene, hvitvinen klar. En bakrus som gjorde det passelig uklart, ga passelig avstand, være og ikke være samtidig, det er spørsmålet. Men såpene luktet forskjellig! Så lenge såpene luktet forskjellig! 7


Når såpene begynte å lukte det samme … Var dette å være ulykkelig? Nei. Nei? Noe nødvendig? Noe som vokste? Det han sa da det gikk for ham? Laura! Du er ikke død, ennå. Ikke savnet, forsvunnet, ettersøkt. Det har ikke begynt, ennå. Det er ingenting mystisk, ingenting hemmelig, skjult, sånn det ser ut nå, herfra.

Hun fikk så lett blåmerker, det behøvde ikke gjøre vondt, men de kom lett, ved håndleddene for eksempel. Frank spurte hva hun hadde gjort seg der, sloss med kjæresten min, sa hun, ha, ha. – Så du slåss med kjæresten din du? – Ja, på søndagen, men du går i kirken du? – Ikke hver søndag. – Hvis du trenger hjelp til konkurransen, må du bare si fra. Hun følte en slags godhet for ham. – Har du ikke mye å gjøre, før første sending? – Ikke så verst foreløbig. – Blir spennende med den ellevehalvtimen. – Ja. – Og hva skal du ta opp første gang? Telefonen ringte. Hun tenkte det kanskje var til henne, men det var det ikke. Han nikket noen ganger og la på, det var kona, hun så det på nakken. Han pluk8


ket papirene sammen og snudde seg mot henne. – De lager noe på dødshjelp i Kirkeseksjonen og vil helst ha meg ned. Jeg blir borte noen timer, hvis kona ringer. – Kanskje det var noe for ellevehalvtimen? – Du står jo helt fritt. Han gikk. Hun tok bindersene ut av bindersesken og la dem tilbake igjen. Hun sto jo helt fritt. Hun gikk ut og nedover gangen mot kantina. De omorganiserte, ikke bare redaksjonene, de bygget om og malte, rev ned og utvidet, det luktet syntetiske materialer og lim i gangene, skiltingen og fargene var nye, i bokstavelig forstand, grønne nyanser hun ikke hadde sett før, røde oppslagstavler. Men oppslagene var hvite, med svart skrift. Hun tok olivensalat ved disken og lettøl, fordi hun var i oppstartingsfasen og trengte inspirasjon, åpning, det var dessuten sol, klokka var halv ett om formiddagen. Hun drakk fort og kjente den lille prosenten alkohol eller bevisstheten om den gjøre forsvaret mindre, som om noe rant ut gjennom hendene. Det var godt, som om trykket hun nå kunne kjenne i halsen ellers trykket et mer diffust, men verre sted. Hun drakk ut og kjøpte en til og gikk langsomt rundt hjørnet inn i lyset i den folketomme røykfrie sonen til vindusbordet der papirene lå, ELLEVEHALVTIMEN hadde hun skrevet, øverst, hun kunne ikke begynne med dødshjelp? Alle skal dø, betyr tidspunktet noe? Situasjoner så smertefulle at døden er befrielse? Som om det ikke finnes noe på utsiden av smerten, gjør det, som om den ikke er god for noe, er den?

9


«Mine damer og herrer! Får jag be om största möjliga tystnad!»

På gårdsplassen utenfor sto en varevogn med bakdørene åpne. Sjåføren satt på tralla og rullet en røyk, han hadde tatt av seg på overkroppen, så varmt var det, ti over halv ett omtrent, i slutten av juni. Han skulle lempe kartongene fra bilen til tralla og få dem inn på lageret, men ville røyke først. Han reiste seg og stakk tobakken, Petterøes lyseblå gikk hun ut fra, i lomma, den høyre og satte seg og tente røyken, han røyka, hun drakk, han lente seg tilbake og myste mot sine egne røykringer som fløt usannsynlig langt i lufta før de løste seg opp og ble borte. Musikk til å begynne med, musikk som signal, langt fra bråket, men med god nok avstand til det eksperimentelle, det myke, smektende, men ikke sentimentalt, på grensen til det intellektuelle – Monica Zetterlund? – O, ni fantastiska män, som vet hur man angör en brygga? Ja. Dere, som med solbarkede hender holder skjøtet i spenn! Sterke, tause, rolige, trygge! Som vet hvordan man heiser et seil, som finner kursen gjennom natten. Dere! Som fører båten i havn gjennom stigende sjø, som vet alt om vann. De første ordene, den første plata på papiret, hun var igang. Begynnelser er vanskeligst, den første setningen 10


mer avgjørende enn folk forstår. Hun ryddet raskt og satte brettet på det rullende båndet, hun var igang, hun kjente det på farten, hun gikk til kaffeautomaten i kjelleren forbi lageret og så at det var brystholdere i kartongene. Men da hun kom tilbake, langsomt med kaffe i kruset, så hun at det sto brevholdere på merkene. Gjorde det noe med henne, som hun ikke forsto?

En tilsynelatende alminnelig, ja kanskje alminnelig, kanskje nettopp alminnelig mann som dro henne inn i, eller, la dette fram som mulighet for henne? Eller, at det var dette, denne muligheten hun så i ham? De to, alminnelige, relativt unge mennesker, mann og kvinne, representanter for sine kjønn? naturen? tiden? Det var i begynnelsen av mai, en torsdag, ved ellevetiden om kvelden. Hun gikk med Anne nedover Bygdøy allé mot Felix der bordene var satt ut for sommeren. Per, en barndomsvenn hun ikke hadde sett på lenge, ropte hei Laura, han satt med en venn, de hadde ledige stoler ved bordet, hei Per. Dette er Henning, en kollega. Hei Henning. De satte seg, de bestilte vin, Anne snakket med Per, Henning var høy, lys, han så direkte på henne, hun syntes ikke det var så interessant. Men hun drakk for mye og da det stengte skulle han samme vei, oppover, Anne gikk med Per, de skulle samme vei, nedover. Viste det seg. Han, Henning, fulgte henne til døra og ble stående mens hun lette i lommene etter nøkler. Hun lurte på om han ville spørre om å få være med opp, men han gjorde ikke det, og hun hadde ikke lyst til å ha ham 11


med opp heller, de snakket ikke spesielt godt sammen. Hun fant nøklene og åpnet, så spurte han likevel, skal jeg følge deg helt fram, og hun sa ja det kan du, fordi han brukte andre ord, fordi det hørtes fint ut, med følge, helt fram. Hun holdt døra opp for ham, og han gikk inn og de begynte på trappen, de gikk ved siden av hverandre, men i utakt, det hørtes godt fordi den var av sten. I fjerde, foran døra, stanset hun og de ble stående et par sekunder, eller lenger, før hun låste opp og åpnet for ham, de gikk inn og ble stående et par sekunder, før hun satte sikkerhetslenken på og la vesken og jakka på stolen. Hun snudde seg halvt og møtte øynene hans i speilet, de smilte ikke, de ble beklemte, han bøyde seg og tok skoene av. Hun gikk inn i stuen, og han fulgte etter, hun skulle spørre om han ville ha noe å drikke, det lå i luften, men det var også et trykk der. – Vil helst at du dusjer først, sa hun, hun pekte mot badet. Han gikk inn og lukket døra, ganske hardt, etter seg, hun kjente et slags ubehag, men skiftet på sengen og kledde av seg og la et kondom på nattbordet, et Kilroy, som det sto, med taggete, svarte bokstaver, nonoxynol 9 på rød bunn, var noe tegneserieaktig, gutteromsaktig ved det hun ikke kunne venne seg til. Men han så frisk ut, hadde sikkert ikke HIV. Han ropte etter et håndkle og hun stakk et av de store gule inn gjennom døra til ham, han hadde det rundt livet da han kom ut, men han sa ingenting, ikke hun heller, hun gikk inn på badet, men kunne ikke se seg selv i speilene på grunn av dampen. Hun hadde ikke lyst, hun ville sove, klokken var fem, hun var ikke kåt. Hun kunne si nei, men hun var også 12


likegyldig, gadd ikke forklare eller snakke. Hun ville slippe, sove. Men da hun sto i soveromsdøra og så ham, før han merket det, de to sekundene før han merket det og snudde hodet mot henne, så hun noe, i øynene eller mellom øynene hans, en rynke? kan man forklare denslags? Hun la seg, på sin side og ventet på ham, men han kom ikke. Han rørte henne ikke, han rørte seg ikke. Det gjorde ingenting, hun hadde tenkt at det var likegyldig, at hun ville sove. Hun ville sove. Hun la seg for å sove. Men hun åpnet øynene, innimellom, og så på ham, hun lå ikke bortvendt, nemlig. Han lå på ryggen, rett, med hodet rett opp, nesen rett opp, øynene åpne. Hun fikk ikke sove, hvorfor lå han sånn? Hun fikk ikke sove. Hun ble ikke kåt, eller ble hun det, kjente en pirring, en uro? Et sug i henne mot ham? Det så ut som om han hadde reisning, en forhøyning der på dynen, og hun smøg hånden bort, opp på låret, men han tok henne, ganske hardt, i håndleddet og skjøv henne bort. Ingen av dem sov. Det ble morgen, en bil kjørte forbi utenfor. Det smalt i Hannes dør ovenpå, hun pleide å gå ved syvtiden. Han så på klokken og trakk pusten, slengte dyna av seg og sto opp og ble stående og se seg rundt som om han ikke kjente rommet og det gjorde han jo ikke, i og for seg. Han gikk til stolen der han hadde lagt klærne fra seg og bøyde seg ned og begynte å ta dem på, med ryggen til henne. Han sier ingenting. Og hun er ikke spesielt interessert 13


i at han skal si noe, bli, hun kjenner ham ikke, og ingenting ved ham har vekket noen lyst i henne? Det er ok om han går, ok om han ringer, ok om han ikke ringer, antagelig ringer han ikke. Er det derfor hun, når hun konstaterer at hun er urolig, sugen, men han er stått opp, på vei inn i buksene, har sett på klokken flere ganger og den er over syv og det altså snart er arbeidsdag, at hun gjør det med seg selv, onanerer. For å demonstrere? Også? Vise ham at det var noe han ikke hadde gjort? Fått til? Hvorfor ventet hun ikke de tre minuttene til han var gått, hvor kåt var hun egentlig? Det er viktige spørsmål! Hun lå i sengen, slik han hadde reist seg opp fra henne, med dynen halvveis over seg, så kjønnet hennes syntes. Hun tok den armen, den hånden som var synlig, den høyre og gned seg selv, flyttet det ene benet, heiste kneet opp for å komme bedre til og gned seg, beveget hoftene, kysset seg selv på skulderen. Da han så det, stoppet han, rettet seg opp og lente seg mot dørkarmen. Det gjorde ingen forskjell, han sto stille som om han hadde god tid. Hun lukket øynene og lot som om han ikke var der. Hun trakk bena opp og rugget fram og tilbake som hun gjorde når hun var alene. Han kom bort og dro dynen helt av, hun åpnet øynene og så på ham, vi to, sa ansiktet. Han gikk tilbake og lente seg mot karmen som isted, åpnet buksesmekken og begynte å runke. Hun sukket, sa, å, å, det er deilig. Han sa ja, ja. Det gikk for dem samtidig, hun kanskje ett sekund før han. 14


Han hadde tatt en T-skjorte fra haugen av rent tøy på kommoden og fikk sæden opp i den. Han holdt den spørrende opp mot henne og hun nikket mot skittentøykurven. Han gikk bort og åpnet lokket og slapp den ned før han så på klokken. – Jeg går, sa han. – Ha det, sa hun. Han lukket ytterdøra lydløst og gikk relativt sakte ned trappen.

1 studio Intro kjenning 2 studio Programleder: Mine damer og herrer! Får jag be om största möjliga tystnad: Ellevehalvtimen idag: DET VI IKKE KAN GLEMME. 3 gram 4 magn

«Att angöra en brygga» (M. Zetterlund) Mann: Det var en søndag om våren. Jeg satt på kjøkkengulvet med ryggen mot veggen og så på mor. Hun sto på en krakk og vasket vinduene. Hun strøk over dem med en våt klut, den var gul, det rant av den, så dro hun nalen over i en bue. Da ble det rent, lyst. Hun spurte om jeg ikke ville gå ut, det var fint vær, vi kunne høre ungene rope i gata, men jeg ville ikke. Når jeg lukker øynene kan jeg kjenne den lukta, av vaskemiddelet i bøtta, man får ikke kjøpt det vaskemiddelet lenger. Noen øyeblikk løfter seg, det er de fredfulle, tror jeg. 15


6 magn

Mann: Det var på teateret, jeg husker ikke når, det var for lenge siden, jeg husker ikke hvilket stykke, men kanskje av Tsjekhov, en scene med bare en vogn på scenen. Det var en gammeldags hestevogn uten hest, de to sjekene stakk fram foran, men den var heist opp bak så hjulene hang i lufta. På siden sto en scenearbeider og dro en sveiv så hjulene gikk langsomt rundt. Det sitter to menn i vogna. De snakker. Det er om vinteren, de er godt kledt, med store frakker og pelshatter. Det er om natten, månen lyser, en eller to gule lyskastere mot bakteppet. De snakker, jeg husker ikke om hva, men det snør, en scenearbeider står på en gardintrapp og drysser store snøfnugg over dem.

8 magn

Kvinne: Jeg husker jo, noen blikk. Av alle blikk, to blikk. Nei, jeg lyver. Bare ett. Da jeg skremte ham, jeg sa bø. Som å se igjennom, inn i. Før han ble seg selv, før han ble vanlig igjen.

9 gram

«Ro meg over» (Anne Grete Preus)

10 magn Mann: Når det regnet gikk jeg ut i vedskjulet og satt der til kulden gjorde vondt. Før den gjorde vondt, var det godt, et jevnt trykk av kulde og lyd mot kroppen, utenfra. 16


11 magn Kvinne: Jeg husker i femte klasse at Ann-Katrine kom på skolen og sa hun hadde fått menstruasjon. Hun samlet jentene i klassen i et hjørne av skolegården og viste oss bindet. Det var helt rødt. Jeg så henne om kvelden da jeg skulle sette sykkelen inn i skuret, hun satt på husken ved garasjen. Jeg gikk bort og spurte om det var vondt. – Jeg bare tulla, sa hun, – det var ketchup. Jeg kan ikke glemme det. 12 magn Kvinne: Da jeg var to og et halvt, så jeg en mann komme over jordet med en do på skulderen. Folk sier man ikke kan huske fra så tidlig i livet, men jeg husker det godt, og jeg tar ikke feil av tiden, det var sommeren -58 da de bygget på nabotomta. Jeg satt på trappen og plukket på hellene da det plutselig kom en mann over jordet med en hvit do på skulderen. Noe gikk istykker i kroppen, jeg kjente det som en lyd. Jeg hadde nettopp lært å sitte på do, den sto så fast på badegulvet inne. Men nå var jeg forberedt, to uker etter døde mor. 13 magn Mann: Jeg satt og plukket på gulvet i bøttekottet der malingen var skallet av. Jeg tenkte på det jeg visste, at når jeg ble stor ville jeg glemme det. Og dermed forråde meg selv. Og vissheten om at jeg skulle bli forrådt av meg selv, fikk meg allerede til å føle meg forrådt, og 17


som en forræder. – Jeg må ikke glemme det, hvisket jeg ned mellom knærne og stirret på den sprukne malingen på gulvet, med det resultat at det er det eneste jeg husker fra min barndom. Å huske malingen i bøttekottet tok all energi som var avsatt for denslags. Nei gulvet i bøttekottet glemmer jeg ikke. 14 gram «Down here on the ground» (Oscar Petersons trio) 15 studio Programleder (mens plata fader ut): Glem ikke, at vi er tilbake, neste torsdag, samme tid.

Hanne gikk ved syvtiden om morgenen, Laura hørte døra smelle i og visste, halvt i drømme, at det var en time til hun skulle opp. Det var juni, det var lyst om morgenen, annenhver dag løp hun før jobb, med lite klær. Det var kaldt i sekssyv minutter og dessuten tungt fordi hun ikke hadde spist, men de neste var lettere enn om ettermiddagen, gjorde seg selv, som pusten. Det varte en halv time, omtrent en halv mil. Så ble hun sliten, utmattet er ordet. Hun var opplagt de dagene, i godt humør, det varte til etter arbeidstid. Når hun kom hjem, ble hun slapp, sår hvis det ikke var post, beskjed på telefonsvareren, hvis ingen ringte. 18


Blinket den røde knappen, var det beskjeder, en eller flere, hun trykket auto-commandknappen inn og ventet i spenning, av og til var det noen som bare la på. Hun fikk ofte brev fra Knut, om hva han gjorde, tenkte, sleit med, her er jeg, Laura, kommer du? som hun skummet og la i bunken med tidsskrifter og artikler hun skulle lese siden, i week-enden, når hun fikk ro på seg. Men hun rev adressen av konvolutten og tok den med i lomma for ikke å glemme å sende et kort, om at hun arbeidet, løp, var opptatt, ikke kunne skrive langt. Hun var i studio med DET VI IKKE KAN GLEMME. Det gikk bra, de leste bra, tett, ulikt, så det hørtes ut som forskjellige liv, forskjellige mennesker, nesten tilfeldige, tatt inn i et fortrolig rom, fra gaten. Eller hva? Hun spilte det omigjen og omigjen. Hun satt med høretelefoner på kontoret og så på Frank som kom og åpnet vinduet og røyka og tok telefonene langt borte og snakket med kona, hørte omigjen og omigjen ordene komme ut av fremmede munner med ukjent pust og rare pauser, det var utrolig. Hun gikk på underkontoret og klippet det tettere, «Att angöra en brygga» var bra, hun tok bøttekottet til slutt og skrev et NRK-kort til Knut: Kan ikke skrive langt, men hør ellevehalvtimen torsdag, der er det noe mot slutten, til deg, fra meg! og avsluttet med Oscar Petersons «Down here on the ground» og sa, mens plata langsomt fadet ut, glem ikke, at jeg er tilbake, neste torsdag, samme tid. 19

Profile for Cappelen Damm AS

Fransk åpning av Vigdis Hjorth  

En dristig, erotisk og samtidig reflekterende roman, som utforsker mulighetene for et virkelig møte mellom mann og kvinne. "Hun hadde tenkt...

Fransk åpning av Vigdis Hjorth  

En dristig, erotisk og samtidig reflekterende roman, som utforsker mulighetene for et virkelig møte mellom mann og kvinne. "Hun hadde tenkt...