Page 1



Eldrid Johansen

Fra du så meg


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-66009-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsfoto: Tanja Flaaten Steen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10,3/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Jeg var selv folkehøyskoleelev på en musikklinje en gang, men dette er ikke mine opplevelser. Fra du så meg er inspirert av historien til min venn. Hun gikk på en annen folkehøyskole, i et annet årskull enn meg. Tusen takk til henne for lånet. Takk også til Papole Khaki, elev ved Toneheim folkehøyskole 2019/20, for nyttig lesning.



Noen valg forandrer alt. Det har jeg lært. På forhånd kan man jo ikke vite det. Hvilke valg som kommer til å snu livet på hodet. For meg ble ingenting det samme etter den varme søndagen i august. Og da kan man jo begynne å lure. Var det egentlig et valg? Eller var det allerede bestemt? Skjebnen? Høyere makters plan? Meningen med livet, slik jeg først trodde, var det i hvert fall ikke.



Søndag 27. august, 11:05

– Er du ikke ferdig med å pakke ennå? For tredje gang på fem minutter står mamma i døråpningen inn til rommet mitt. Nå trommer hun fingrene hissig mot dørkarmen. Tror hun virkelig at mas hjelper? – Det er langt å kjøre, fortsetter hun. – … du kan ikke komme for sent den første dagen. Vil du virkelig gi dem det inntrykket? Jeg kaster et blikk ut av vinduet. Bladene på den store eika i bakgården er fortsatt knallgrønne. Det er som om sommeren med sine krampaktig hete dager har bestemt seg for å vare evig. Alt er snudd på hodet. Alt er feil. Også temperaturen og været. Med langsomme bevegelser drar jeg fingrene langs bokhyllen og trekker ut noteheftet med yndlingslåtene mine: Ladies of Soul. Jeg legger det øverst i kofferten før jeg vipper lokket over. Kofferten gaper oppgitt mot meg med sammenkrøllete klær stikkende utfor alle kantene. Jeg kjenner blikket til mamma på meg, og titter opp. Rykningene i munnviken avslører hvor irritert hun er. Jeg er ikke dust, heller. Både tålmodigheten og lunta hennes er fortsatt korte som en brukket fyrstikk. Den eneste mamma 9


tåler, er tydeligvis Hedda. Lurer på hva som vil skje når heller ikke Hedda lenger er en lydig, pliktoppfyllende og søt datter. Med knærne på kofferten lener jeg meg over den mens jeg stapper det som tyter utenfor, inn. Sakte, rykk for rykk, tvinger jeg glidelåsen igjen. – Fint, sier mamma med verdens mest falskt hyggelige stemme. Så røsker hun kofferten med seg og tramper ut mot bilen. Den klamme følelsen av svette lår som klistrer seg til bilsetet. Jeg husker den godt fra jeg var liten og vi dro på bilturer om somrene. Den gangen var det forbundet med noe bra. Med ferie, fri og lattermilde, solbrune foreldre. Nå er mamma blek og stram, og alt er bare tvang. Hver eneste bevegelse, hver minste lille vridning, gir meg følelsen av å være limt fast. Limt fast til setet, limt fast i situasjonen. Og bevegelsene blir stadig flere. Med munnen hardt knepet igjen, stirrer jeg ut av vinduet og presser lårene sammen. At jeg kunne glemme å gå på do! Men det er ikke snakk om at jeg skal gi mamma gleden av at jeg sier noe. Ikke et ord skal ut av mine lepper. Da får jeg heller holde meg. Mamma har visst også gitt opp å prate. Bare et langt sukk hørtes da jeg rykket opp bakdøra. Skuffet-blikket da jeg sank sammen inntil vinduet med headsettet på, som et skjold mot henne og verden. Nei, denne turen, denne overleveringen, skal foregå i taushet. I hvert fall fra meg. For dette er ikke mitt valg. Dette har mamma bestemt. Tror mamma liksom ikke jeg hørte det hun sa til Else? Det om å få meg på rett kjøl, om skolevegring og ikke bli 10


en dropout. Så ille er det virkelig ikke! Kan ikke mamma bare la meg være i fred? Men hva vet vel mamma om å gå på skole, eller å la være? Hva vet vel hun om å ha venner, eller ikke? Ingen i klassen savner meg. De merker ikke om jeg er der eller ei. Jeg trykker meg inn på kontoen til Zoe. Hopper over de siste innleggene, og fram til bildene da jeg var med foreldrene hennes og hentet henne på flyplassen i juni. BFF, liksom? Når hun alltid bare stikker. Om bare Zoe hadde bodd her, da hadde ikke dette skjedd. For da hadde det fremdeles vært oss to. Zoe og jeg ville ha hengt sammen hver dag. Antagelig funnet et nytt kor å synge i. Kanskje til og med startet det bandet vi så lenge har drømt om. Alt ville vært som vanlig. Bare mye, mye bedre. Sånn vi visste det skulle bli når vi endelig ble ferdige med ungdomsskolen. Men Zoe glemte visst hele planen vår og dro til Arizona. Meg lot hun begynne på videregående alene. Og nå har hun reist igjen. At det er lov å være utvekslingsstudent to år på rad, ante jeg ikke. Langsomt scroller jeg nedover oppdateringene til Zoe. Det begynner å bli flere bilder av andre enn av meg. Jeg har telt. Og de er så kvalmt lykkelige. Det siste bildet er av Zoe og en gitarist. Selv om jeg har studert bildet mange ganger før, tetter det seg til i halsen. Er det rart jeg gir opp? Er det rart jeg blir trøtt når den eneste jeg hadde, er vekk? Men hjemme hos oss er det visst bare mamma som har lov til å krype under teppet og stenge verden ute. Da mamma svinger bilen inn på parkeringsplassen foran den grå kolossen av en murbygning, åpner hun munnen. – Dette kommer til å bli så bra, Karen. 11


De samme ordene hun har messet på de siste to ukene siden hun fikk denne, etter hennes mening, geniale ideen. Den dagen mamma plutselig brettet pleddet sammen, kant til kant, reiste seg fra sofaen, vasket håret og begynte å organisere som om liv sto på spill. Dagen hun med skingrende stemme ringte pappa for å få ham til å betale. Som plaster på såret, som hun kalte det. Men, hallo? Plaster på såret? For hvem? For mamma, da? Som slipper å ha meg hjemme? For dette er ikke en belønning. Ikke for meg. Dette er en straff. Som et dårlig refreng som klistrer seg til hjernen, gjentar mamma setningene. Til tross for musikken sniker de seg inn i ørene mine. – Det kommer til å bli så bra, Karen. Et skritt bort fra det som har gått i stå. En pause og et friminutt vil gjøre deg så godt. I gode, trygge, positive omgivelser fylt med sang og musikk. Uten karakterer, uten noe som helst press. Tenk så heldige vi er som fikk plass til deg sånn helt i siste liten, så lenge etter ordinært opptak. Du må bare omfavne muligheten. At du til og med får bo på rom med Mari, som du tross alt kjenner litt fra før, er fantastisk. Dette året kommer til å endre så mye, jenta mi. Det er jeg helt sikker på. Jeg svarer ikke. Seriøst?! Hva tror hun? At jeg plutselig skal synes dette er greit? Bare fordi vi er her nå? Før tenningen er slått av, dytter jeg opp bildøra. Hele tiden kniper jeg beina hardt sammen, for jeg må så sinnssykt tisse. Krokbøyd krysser jeg parkeringsplassen, småløper mot trappa og det som må være hovedinngangen, kommer meg inn og kastet et blikk til begge sider. Jeg velger venstre, der en lang gang leder mot et stort åpent rom, det 12


jeg antar er spisesalen. Og der. En smal dør med et flammende rødt trehjerte. Må de late som at det er så hyggelig og hjemmekoselig? Kan de ikke bare ha det vanlige bildet av en mann eller damefigur sånn som på andre institusjoner? For det er det dette er. En oppbevaringsanstalt. En dustete institusjon av et liksom hyggelig fengsel. En kristen en, til og med. At mamma plutselig ikke syntes det med religion betydde noe, er helt utrolig. Idet hånda treffer håndtaket, svinger døra opp fra innsiden. Hva som skjer, vet jeg ikke. Bare at alt forandrer seg. Jeg mister balansen, trår et skritt tilbake og blir stående. For de lattermilde, brune øynene visker ut verden rundt meg. Alt blir dusere. Alt mykner. For øynene ser meg. Helt inn i dypet. Han tar et skritt til siden så jeg kan passere. – Vær så god! Jeg finner ikke ord, men kroppen setter i gang en fysisk reaksjon jeg har null kontroll over. Varme i kinnene. Hjertebank. Intens skjelving. Heldigvis redder han meg ved å rekke fram høyre hånd og gripe fatt i min. Lange fingre. Tørr, varm håndflate og et tak som holder meg så stødig fast at jeg ønsker at han aldri skal slippe. – Velkommen til Klangly, sier han. Stemmen også. Så syngende dyp og varm. – Jeg er Fred.