TFIC V20_Tan_195x250.indd 2
30.11.2018 14:26
TFIC V20_Tan_195x250.indd 3
30.11.2018 14:26
TFIC V20_Tan_195x250.indd 4
30.11.2018 14:26
TFIC V20_Tan_195x250.indd 1
30.11.2018 14:26
<< 2 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 2
30.11.2018 14:26
<< 3 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 3
30.11.2018 14:26
TFIC V20_Tan_195x250.indd 4
30.11.2018 14:26
OVERSATT AV HILDE MATRE LARSEN
TFIC V20_Tan_195x250.indd 5
30.11.2018 14:26
139 129 157
17
61
71
175
147
183
79 23
109
161
TFIC V20_Tan_195x250.indd 6
105
30.11.2018 14:26
135
169
65
189
85 175 201
217 209 91
11
195
page numbers to be added to the animal shapes: this is the contents page
TFIC V20_Tan_195x250.indd 7
30.11.2018 14:26
TFIC V20_Tan_195x250.indd 8
30.11.2018 14:26
Verdens dyr eksisterer for sin egen skyld. Alice Walker
TFIC V20_Tan_195x250.indd 9
30.11.2018 14:26
TFIC V20_Tan_195x250.indd 10
30.11.2018 14:27
Det bor krokodiller i åttiåttende etasje. Og svært bekvemt også. Rikelig med filtrert vann, gjørme, sumpgress, klimaanlegg, ferskt kjøtt levert to ganger i uken, lange vegger av ubrutt glass å følge solen langs hele dagen der den langsomt beveger seg fra øst til vest; slik luksuriøs reptilsolslikking ville aldri være mulig i første etasje. Nevnte jeg den spektakulære utsikten til finansdistriktet i alle retninger? Våtmarksopptakene kanalisert inn gjennom skjulte ventiler, som naturens opprinnelige heismusikk i en evig loop? Det jeg mener å si, er at disse dyrene lever i tidløs fred. Hver dag er den samme, måneder passerer uten navn eller nummer, og årene fordunster høyt over den jagende, kvernende tidevannsheten av trafikk vi stakkars idioter må hanskes med. Vet krokodillene i det hele tatt hvor de er, spør du? Mer presist, hvordan har det seg at kontoristene som fyller resten av bygningen, aldri overveier at ordet krokodiller ved siden av den ene heisknappen er noe mer enn en abstraksjon –
<< 11 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 11
30.11.2018 14:27
motemerke? forsikring? reklame? høyteknologi? – garantert et av de mange tusen firmaene i denne byen de ikke har noen kontrakt med, ingen avtale, og som de ikke skylder noen oppmerksomhet. Ingenting krymper forestillingsevnen som et venterom, og en heis er ikke annet enn det minste av alle venterom. Kontorister i etasjen under la en gang merke til at taket var lekk, men det ble fikset for flere tiår siden. Kontorister i etasjen over ville aldri tro hvilken kroende masse av forhistorisk øgle som ligger rett under lakkskoene deres. Men dette vet de: Sovner du ved skrivebordet, kommer du til å løpe naken gjennom en mørk skog mens du skriker vettskremt på ape-kaudervelsk, bare for å våkne med et brus av overveldende o pprømthet og klarhet, av å føle deg absolutt levende. Siden de innførte kontor-hengekøyer, har forretningssuksessen til etasje åttini blitt legendarisk. De kaller det inspirasjon, slik hårløse aper alltid gjør. Krokodiller vet bedre. Nei, de eneste folkene som faktisk kjenner til åttiåtte, er en håndfull bygnings inspektører, byplanleggere og vedlikeholdsfyrer som meg, og vi holder det stort sett for oss selv. Ikke at det er noen stor hemmelighet. Bare at når jeg forteller
<< 12 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 12
30.11.2018 14:27
folk at det er krokodiller der oppe, tror de enten jeg er gal, eller så blir de stående tause og vente på et sluttpoeng om advokater som aldri kommer. Overbevis dem om dette enkle, fysiske faktum, og vantroen deres surner kvikt til fordømmelse: Det er naturstridig, det er inhumant, det er guffent og grusomt og rart og galt, de burde alle tilbakeføres til sitt naturlige habitat! Og så videre. Jeg trekker bare på skuldrene og fortsetter å gjøre jobben min. Jeg blir sliten av å diskutere, og jeg har ingen glede av ironien lenger. Det er jo ingen som husker at hele denne byen ble bygget på en sump. Krokodillene, vel, de har bodd på akkurat denne flekken i en million år, og jeg vedder på at de vil være her lenge etter at trafikken har kvernet seg selv tilbake til gjørme og vi hårløse aper avslutter vårt siste møte, erklærer oss konkurs og går videre, slik hårløse aper gjør. I krokodillens kalde hjerne er byen bare et venterom: det største av alle venterom, som stiger opp gjennom en epoke de ikke har noen kontrakt med, ingen avtale, og som de ikke skylder noen oppmerksomhet.
<< 13 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 13
30.11.2018 14:27
<< 14 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 14
30.11.2018 14:27
<< 15 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 15
30.11.2018 14:27
TFIC V20_Tan_195x250.indd 16
30.11.2018 14:27
Sommerfuglene kom ved lunsjtider. Ikke millioner, milliarder eller trillioner, men et tall hinsides telling, hinsides selv forestillingen om å telle, slik at menneskene på gaten var fritatt for noe overslag. Med menneskene på gaten mener jeg alle. Bokstavelig talt alle. Hverken jordskjelv, brann eller terrorangrep kunne få så mange til å strømme ut av biler, leiligheter, undergrunnsbaner, r estauranter, hoteller, butikker, banker, sykehus, skoler, forsamlingshus og kontorer. Ingen hadde noensinne opplevd en slik uforklarlig, gledelig nødvendighet. Og som var det et svar, kom sommerfuglene til oss, nedstigende fra svimlende høyder som vårblomster i alle fantasiens farger og mønstre. Glidende, dykkende, blafrende rundt ørene på oss i lydløs undring. Vi sto så stille, skulder mot skulder, stanset som trafikk på broer, hver pust ble holdt, hvert øye var åpent, ventende på den nærmest vektløse velsignelsen fra ørsmå insekter. Se! Se! Der på skulderen din, armen din, kneet ditt, hodet ditt! Stå stille! Ikke beveg deg! Se på denne her på nesen min!
<< 17 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 17
30.11.2018 14:27
Og i dette korteste av øyeblikk, med ansikter og håndflater mot himmelen, spurte vi ikke hvorfor. Skravlingen i hodene våre stilnet, den endeløse telegrafstrimmelen av kommentatorstemmer som alltid plukket ting fra hverandre for å finne årsak og virkning, tegn og symbol, en form for nyttig hensikt eller verdi eller varsel – det stoppet bare opp, og sommerfuglene kom til oss. Senere skulle de dra igjen, bølgende technicolor-skyer som steg opp og drev vestover. Senere skulle sinnene våre raskt knipses tilbake til fabrikkinnstillingene, og skravlingen skulle starte opp igjen. Var dette et godt eller dårlig tegn? En pest? Et system i ubalanse? En guddommelig meddelelse? En leksjon i kaos? Hva betød det? Hva betød det? Senere skulle vi studere bilde- og videobevis med rynkede bryn, lytte til medieanalyser, konsultere religiøse skrifter og meteorologi, se på kart, grafer, statistikker og normalfordelingskurver. Senere skulle vi bekymre oss.
<< 18 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 18
30.11.2018 14:27
Men foreløpig, i dette korteste av alle øyeblikk, spurte vi ikke hvorfor. Vi tenkte ikke på annet enn sommerfuglene, sommerfuglene som landet på hodene våre, på hodene til venner og familie, på alle vi kjente og alle vi ikke kjente, på hele byen samtidig. Ikke beveg deg, hvisket vi, og ønsket det kunne vare evig. Stå stille! Stå stille! Stå stille!
<< 19 >>
TFIC V20_Tan_195x250.indd 19
30.11.2018 14:27