Fortell om deg selv med hell

Kine Jeanette Solberg

Fortell om deg selv med hell Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-61906-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsillustrasjon: Per Lie Vågsland og Kine Jeanette Lie Solberg Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Strofene på side 132 er fra Bee Gees’ sang «Cryin’ Every Day».

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Redaktørens blazer hang som halvåpne gardiner foran den oransje T-skjorta, og Inga kjente pulsen stige. De skrikende bokstavene lagde ord som ikke lot seg lese, med mindre man hadde røntgensyn eller trakk blazeren fra hverandre.

Et slags kart lå bak bokstavene, det så ut til å dreie seg om geografi. Sikkert noe amerikansk, tenkte Inga. En stat eller kanskje et universitet, kun synlig for kona hans under frokosten, eller en kompis i garderoben. Han trente kettlebells på mandager, det visste Inga like godt som alle de andre i dette møterommet. Det var ikke bare en treningsform, det var en idrettsgren der man kunne hevde seg selv om man var en tynnfeit medieleder i femtiårene. Utrolig moro, var det. Det var noe med mestringsfølelsen, for ikke å glemme det sosiale. Ja, spesielt det sosiale.

Inga kløp seg i låret under bordet. Hva stod det på T-skjorta? Hun prøvde å tyde bokstavene som ikke gjemte seg bak det glatte blazerstoffet. Rynkene i bomullen jobbet mot henne, hun ble ikke klokere. Kanskje hvis han ble varm nok. Det hadde skjedd før, Inga hadde sett det flere ganger. At kinnene hans ble røde mens han travet frem og tilbake og lot volumet på stemmen understreke at han 5

nærmet seg et poeng som var mildt sagt vesentlig å få med seg. Kanskje til og med helt essensielt. I disse situasjonene hadde blazeren ved flere anledninger blitt vrengt av, nærmest i affekt, og slengt over en ledig stol. Han gikk inn i en slags modus. Det var ikke bare noe Inga tenkte, det var noe han hadde sagt.

Jeg går inn i en slags modus, hadde han sagt.

Gravid eller feit? Kom til bunns i det! hadde han også sagt, eller egentlig ropte han det, for modusen var ikke alltid finjustert og engasjementet lot seg ikke nødvendigvis kneble av detaljer som etikk eller timing.

Blazeren kunne bli slengt, det hadde skjedd før. Nesten alt hadde skjedd før. Mandagsmøtene, onsdagsmøtene.

Lunsjene og kaffepraten. Feilmeldinger fra printeren. Fellesmailer vedrørende feilmeldinger fra printeren. Reportasjejobbene i utkanten av byen og portrettintervjuene på café. Folk som skulle snakke ut. Dele sin historie. Om noe som var sårt, eller noe som bare var helt fantastisk, ja nesten uvirkelig var det, dette fantastiske de skulle snakke om.

Høye seertall, perfekte babyer, gjeve priser, eller kanskje en ny jobb, som først og fremst var en ære eller en spennende utfordring. For det var viktig å utfordre seg selv, det var de fleste enige om. Noen, men ikke alle, var såpass ærlige at de nevnte døden. Døden skulle ta dem alle som en. Til og med de perfekte babyene, noen av dem skulle til og med tas før de ble voksne. Forferdelig, men sånn var det. Plutselig kunne man dø, og denne begrensningen, denne ulmende slutten dyttet mennesker ut i de utroligste prosjekter, som de med glede fortalte om på glatt papir i helgebilaget. De unge parene som pensjonerte seg tidlig for å kunne surre hjerteskjell fast i håret mens de ventet på de riktige bølgene.

6

Insektene ble man vant til, det var ikke der fokuset lå.

Det handler om frihet, sa de. Frihetsfølelsen var absolutt å anbefale. Man måtte bare gjøre det. Det samme sa de som forlot lederstillinger i byen og kjøpte seg småbruk for å leve av egendyrket kål og sikkert noe med ost også. Man måtte bare gjøre det.

Det ble snakket ut om kreft, kropp, kropp etter kreft.

Mamma- og pappa-kropp. Boligpriser steg og sank, og de beste julebrusene måtte kåres når desember nærmet seg.

Det sa seg selv. Så kunne det plutselig hende at verdens eldste sau døde, eller at en flodbølge skylte vekk hus og hjem som om det var matrester i springen. Det hadde skjedd alt sammen. Skjedd skjedd skjedd. Det var nesten ikke til å holde ut, alt dette som hadde skjedd og skulle fortsette å skje. Tolv år. Det var lenge, men Inga kunne ikke huske å ha kjent tyngden av årene før dette mandagsmøtet. Nå kastet årene seg over henne fra alle kanter, mens hun sendte blikket på en desperat jakt etter distraksjoner.

Fabrikkslitte jeans, som vanlig. Var han nyklipt? Inga tenkte på kona hans. Reidun? Gjorde de seg fortsatt fine for hverandre? Kanskje de pusset tennene sammen på morgenen, og ga hverandre komplimenter i speilet før de dro på jobb? De hadde dobbel vask, såpass visste Inga. Han hadde invitert hele redaksjonen hjem til seg på forrige sommerfest. For å gjøre det mer intimt, ble det sagt, men alle visste at det var fordi folk hadde slutta å lese papiraviser.

T-skjorta. Hun så på bokstavene. Da han beveget seg mot smartskjermen, flyttet skrukkene seg slik at hun så en L og en A. Var det en N der også? Hva skulle dette plagget kommunisere? En så vemmelig oransje ble vel ikke brukt 7

hvis det ikke var for å virkelig si ifra? Hadde han vært der?

Drømte han om å dra dit? Hvor da?

Vi må være der folk er, sa han mens han trykket bestemt på kontrollen som styrte powerpointen. «Være der folk er», stod det på skjermen. Inga lurte på om han hadde klipt seg for anledningen. Drømt seg bort i frisørspeilet mens han tenkte på hva han skulle si, og hvordan de ansatte skulle reagere. Fantaserte han om gåsehud mens frisøren lot maskinen gli oppover nakken? Kanskje trampeklapp?

Vi må fortelle historier til og om folk flest, fortsatte han, mens han trykket frem skjermbildet der det stod «Historier til og om folk flest». Det vi må fokusere på i tiden fremover nå, det er norsk virkelighet.

Skjermen sa norsk virkelighet, og Inga sa nei.

Hva sa du, Inga? spurte redaktøren.

Nei, sa Inga.

Du er uenig?

Inga hørte at stemmen hennes lød rolig og bestemt, men det var bare et spørsmål om tid før pulsen ville slå sprekker i huden og måke desperasjonen utover bordet foran henne. Grumset ville fylle møterommet, og det var dårlig luft der fra før. Det var noe galt med ventilasjonen. Hun måtte komme seg ut. Noen av kollegene så spørrende på henne, andre så ned i bordet. Et slags anfall av utilregnelighet, tenkte de kanskje. Et drypp, blaff eller poff. Noe de senere aldri skulle snakke om, av respekt for henne. Redaktøren tok seg usikkert til hodet, og blazerkanten avslørte en bokstav til: T. Jeg skjønner at dette er visjonene som skal sikre avisas profil som en fremtidsrettet mediebedrift. Og alt det du har 8

tenkt til å si om samfunnsansvar, sa Inga. Men det blir nei fra meg.

Kollegene ble like overrasket som Inga selv da hun sa opp. Hun var ikke typen til å ta avgjørelser som ble lagt merke til.

Hva skjer? spurte Karianne. Hun var en av de yngre journalistene, og hadde det overordnede ansvaret for mote og livsstil.

Jeg slutter, svarte Inga.

Er du sikker? fortsatte hun.

Ja, sa Inga.

Synes du vi drar litt for mye på karaoke? spurte Bente, resepsjonisten.

Ja, jeg gjør jo det, svarte Inga. Men det er ikke derfor jeg slutter.

En kaffekopp med avisas logo var det eneste hun tok med seg da hun gikk. Ut av møterommet, gjennom det åpne kontorlandskapet, bort i gangen, og inn i heisen. Det var så mye hun kunne tenkt på da hun passerte det som ikke lenger skulle være hverdagen hennes. Alle de faglige utfordringene, eller alle de sosiale relasjonene. Men hun tenkte ikke på noen av de tingene. Hun tenkte på den grelle T-skjorta, de uleselige bokstavene, og hun tenkte på føttene sine. Skrittene de trengte å ta for å komme seg ut av bygget hun ikke skulle være i lenger. Hun trykket på den grønne knappen som tok henne ned. Det var mye hun kunne følt også, idet hun stod stille, men samtidig flyttet seg åtte etasjer nedover mot bakken. Hun kunne følt friheten bre seg i hele kroppen, og kjent på fremtiden som kriblet foran henne. Men da heisdøra åpnet seg på bakkeplan, kjente hun bare vinden.

9

Atlanta! Det kom til henne da føttene traff grusen.

Atlanta.

Det var snart et halvt år siden Egil døde.

Jeg kommer ikke til å bli gammal, pleide han å si. I historiene hans var det ofte et poeng at han var ung. Han begynte å lese aviser som ung, flyttet hjemmefra som ung, og dro på seiltur som ung. Den gangen han møtte en elg i skogen, var han så ung at Inga fortsatt lå i magen til moren deres mens han klatret lynraskt opp i nærmeste tre. Treet var visst en bjørk, og elgkua var visst sur fordi hun hadde barn. Kanskje hun egentlig hadde hatt helt andre planer.

Inga kom ni år etter Egil, og var antagelig ikke en del av noens plan.

Du er som rosin og penicillin, pleide han å si til henne.

Det hørtes ikke ut som noe man ville være som i det hele tatt, tenkte hun først. Men så fortalte han historiene om hvordan gode, og til og med viktige, ting kunne oppstå ut av surr og uhell, og så syntes hun det var litt fint likevel, å være som en rosin. Han var god til å fortelle historier.

Som liten holdt hun pusten mens han fortalte dem. Da hun ble eldre, holdt hun pusten mens hun håpet at han skulle la være.

Det er ingen som ikke har historier. Det er liksom den ene tingen alle har. Dine historier: er de verdt det? var arbeidstittelen på en bok Inga fantaserte om å skrive. Skriv om noe du brenner for, noe som engasjerer deg. Var det ikke slike ting redaktører og skrivelærere alltid sa? Inga brant for dette. Tematikken hadde opptatt henne så lenge hun kunne huske. Alle har historier, og Inga syntes det var et problem at altfor få mestret kunsten å skille de gode 10

fra de alminnelige. Det var dette som hadde dratt henne mot journalistyrket, et brennende ønske om å få være med i utvelgelsen. Hvilke historier skal ut til folket, og hvilke burde ende sitt liv på en notatblokk, i en e-post, eller kanskje til og med i en halvtenkt tanke? Noen måtte ta disse valgene, det var det eneste ansvarlige.

I studietiden gikk Inga rundt som en slags selvutnevnt anekdote-redaktør. Når medstudentene fortalte om ville fester, koselige hytteturer eller rare drømmer, lyttet hun.

Hva skulle publikum føle her, om hun turte spørre? Av og til, men veldig sjelden, turte hun å spørre. Hun var minst like streng med seg selv, og sensurerte som regel sine egne historier lenge før de nådde ut til et publikum.

Inga våknet til vanlig tid. I stedet for å dra på jobb tok hun T-banen til gravlunden der Egil lå i jorda. Med seg hadde hun en trillekoffert med niste, hageredskaper og noen gravlys. Hun stelte graven frem til lunsjtider, og spiste matpakka på krakken i den delen av kirkegården der de viktigste likene lå. Så dro hun hjem. Rutinen ga henne en slags ro, og hun gjorde det samme neste dag og dagen etter.

Slik fortsatte hun helt til kroppen slo knuter på veibanene sine.

Hun stod og ventet ved den gule streken og hørte den skingrende lyden av togbremser mot togskinner. Trillekofferten var klar, hun var klar. Men da togvogna åpnet seg, gikk hun ikke inn. Hun ville inn. Hodet ville løfte den ene foten og sette den foran den andre, men et eller annet sted var det satt opp en hindring. Antagelig i magen, noe strammet der inne. Kanskje signaler hadde blitt sendt rundt i kroppen hennes i smug. Mens hun sov, eller vasket klær.

11

Kanskje kroppen hadde reflektert over at det ikke er å møtes hvis bare én av partene flytter seg, og så var det nok.

Eller kanskje kroppen visste noe som hodet ikke visste om T-banen. Kanskje det hadde med hygiene å gjøre, eller noe helt annet.

Vær oppmerksom på avstand. Det var alt konduktøren rakk å si før Inga snudde seg og gjorde den større. Hun gikk hjemover med raske skritt. Elva bruste ved siden av henne og motiverte føttene til å øke tempoet.

Get busy living or get busy dying, sa elva.

Inga satt i ørelappstolen med en følelse av at noe måtte skje. Hun hadde ofte tenkt at ørelappstol var et useriøst navn på et møbel, men denne stolen var seriøs. Den var trukket i spraglete rød fløyel. Nervøs fløyel, ble det visst kalt da teksturen i stoffet liksom ikke klarte å slappe av.

Stolen hadde ikke så mye rødt igjen. I midten av setet, der menneske hadde møtt møbel, var det mer rosa. Nesten hvitt. Stolen utstrålte komfort, men også verdighet. Hver gang Inga kom inn i stua, var det som om den sa hei, slå deg ned her og hvil kroppen din litt, mens du tenker på ting som er samfunnsnyttig. Ingen møbler hadde noen gang gitt henne så mye dårlig samvittighet som denne stolen. Hun hadde arvet den av Egil.

Hun arvet penger også. Han hadde tjent penger på boligsalg. Da han kjøpte sin første leilighet, var han både ung og heldig. Han bodde der noen år og solgte den videre til et ivrig firma med store planer. Han hadde nesten aldri jobbet.

Flaks, pleide han å si. Men Inga var sikker på at det var teft. Blokka lå i utkanten av byen og hadde pleid å huse 12