Formørkelsen av Karin Fossum

Karin Fossum

Formørkelsen Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60079-2 ISBN 978-82-525-8908-5 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Kris Seraphin / Millenium Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Janson og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

O hastighet, O vrede.

Du grumme fiende.

Hvor kan du folk forlede med din fortryllelse.

Torgrim Sørnes, Mørkets gjerninger

Forbrytelsen

Jeg våknet veldig brått og gispet etter luft. Kjenner du den følelsen? Hele natten er du på havets bunn, og så blir du kastet på land av en stor bølge. Jeg hørte trafikken på gaten nedenfor, byen var våken den også, og menneskene var våkne og mange på hotellet var i gang med den nye dagen. I taket over sengen så jeg lysekronen med glitrende krystaller. Døren ut mot balkongen sto åpen, for det var så varmt i natt, og vinduene i sjuende etasje lot seg ikke åpne. Vi hadde glemt å trekke for gardinene, det var skingrende lyst. Jeg lukket øynene og la alt sammen i mørke. Lette med en hånd over lakenet. Fant noe varmt og mykt. En naken fot.

Elias sov tungt, men rørte seg da jeg grep den vesle foten.

Jeg holdt forsiktig i den, kjente de små tærne. Elias var min bardun til marken, han holdt meg fast, krevde og forlangte, tvang meg opp og drev meg frem. Han var i hjertet mitt, og han fløt i årene. Mannen min sov også tungt, jeg hørte pusten hans, og Elias sov mellom oss i den store hotellsengen. Han hadde bare på seg en bleie, ellers var han naken.

Jeg håpet han ville sove lenge, for jeg følte meg ikke frisk, jeg trengte vann, men da måtte jeg ut på badet, og hvis jeg 9

reiste meg, ville han våkne. Jeg la meg over på siden uten å slippe foten hans, kjente varmen fra solen som steg mellom hustakene. Jeg ville ikke ha sol. Jeg ønsket meg tunge skyer, tåke og regn og blåst. Det ytre måtte stemme med det indre, storm i verden, storm i mitt eget hode. I dag stemte det ikke.

Nå sover vi i samme seng for siste gang, tenkte jeg, for vi er ikke lenger en familie. Da våknet Elias likevel, jeg hørte pludringen hans. Han kravlet rundt i sengen med samme fart og energi som en batteridrevet leke. Jeg lot som om jeg sov, men han lot seg ikke lure, han behandlet meg som sin egen eiendom, halte og dro i meg på ungers vis, klorte og kløp, dasket og slo. Da han ikke fikk respons, begynte han å rope.

Han kastet seg over pappaen sin i stedet, halte og dro i ham på samme måte. Ville opp, ville utforske rommet, som var utstyrt med mange spennende ting. Buksepresse, paraplystativ, minibar med godteri og drikke, tykke gardiner med frynser og dusker, og fine møbler med krokete bein han kunne klatre i. Jeg hørte lydene fra hotellet. Heisen som duret og gikk, stemmer i korridoren utenfor, fra stuepikene. En telefon kimte langt borte, og lystig musikk hørtes fra rommet ved siden av. Men hodet mitt var tungt, og hjertet var tungt, så jeg gjemte meg under dyna og ville sove videre.

Da var mannen min våken.

Jeg kan ta Elias, sa han, bare sov du.

Jeg snudde ryggen til dem og var så lettet. Hvile nå, sa jeg til meg selv, i denne gode sengen. Vi finner vel en løsning.

Madrassen ga seg da han satte føttene i gulvet, Elias pludret lykkelig videre. Jeg forsøkte å huske tiden før jeg fikk ham, hva slags liv kunne nå det ha vært, når noe så altomfattende 10

manglet? Livet uten den forlengelsen som Elias var, min forankring, mitt kjøtt og blod. Han hadde vokst i meg og ernært seg på meg gjennom lang tid, og hjertet hans hadde banket sammen med mitt eget. Hvis jeg mistet ham, ville det være en amputasjon. Da måtte jeg leve resten av livet med smerter som aldri kunne lindres, med hender som grep i løse luften etter dette som manglet. Karre meg frem på stumpene. Mens pappaen hans, tenkte jeg, hadde bidratt med en enslig celle.

En mikroskopisk liten svømmer, så liten at den ikke kan ses med det blotte øye. Menn snakker ofte om svømmerne, kaller dem «gutta sine», sagt med stolthet, som om det dreier seg om en armé av elitesoldater, i stand til å erobre verden.

Når fødselen er over og han får klippe navlesnoren, tror han at forbindelsen mellom mor og barn er brutt. At han eier barnet på lik linje med kvinnen. At kvinnen igjen er tilgjengelig for ham som før.

Sånn tenkte jeg der jeg lå i sengen. Mens han snakket lavt og rolig med Elias. Fordi jeg var så tung i hodet, kunne jeg ikke skjelne ordene, men det trengte jeg ikke heller. Jeg var tilfreds fordi han sto opp og tok ansvar.

Stemmene deres ble fjerne, og jeg skjønte at de var på badet. Jeg hørte at det bruste i toalettet. Elias lo noen korte triller. Så døste jeg av igjen, men ikke veldig lenge, stemmene var kommet nærmere, deretter ble det stille lenge.

Det slo meg at de ikke hadde snakket på en stund. Elias var et barn som pludret ustanselig, og pludret han ikke, utstøtte han andre lyder, som latter eller høye rop eller misfornøyde utbrudd. Jeg åpnet øynene og stirret opp i lysekronen, på de glitrende krystallene. De var begynt å skjelve, så jeg, de klirret spinkelt oppe under taket, som om noe strøk fort 11

gjennom rommet, et varsel eller en bris, som kom fra den åpne balkongdøren. Ellers var det bare stillheten og suset fra trafikken nede på gaten. En bil som tutet og noe større som brummet, kanskje en buss. Smått om senn fikk jeg det for meg at de sikkert var gått ut i korridoren. Kanskje de hadde tatt heisen de sju etasjene ned for å spise frokost. Altså ville de bli borte en god stund, og jeg kunne sove lenge i det hvite sengetøyet. Jeg løftet hodet fra puten for å få mine antagelser bekreftet. Da så jeg dem begge to, de var ute på balkongen. Var så tydelige i solskinnet. Mannen min, stor og sterk, med brede skuldre, Elias liten og lubben i sin hvite bleie.

Han hadde løftet Elias opp og plassert ham på kanten. Derfra hadde de utsikt over hele byen. Hustakene, og fjorden nede til venstre, med containerskipene og kranene og kornsiloen.

Han hadde et godt tak rundt livet til Elias. Nevene hans er ufattelig store, og selv om de var noen meter unna, så jeg tydelig at Elias var begeistret. Han pekte og veivet med de små hendene og ga fra seg noen ivrige rop. Langt der nede under ham lå byen. Det var dristig å plassere en liten unge på kanten av balkongen, med de nakne føttene som jeg nettopp hadde holdt, hengende på utsiden, derfor ropte jeg advarende til mannen min at han måtte passe på.

Vær forsiktig! ropte jeg, han er så vilter!

Han hørte formaningen og snudde seg i min retning.

Langsomt og mekanisk, som om noe utenfor hans kontroll styrte bevegelsen hans. Hele tiden holdt han det solide taket i Elias, nevene var som en bøyle av stål, låst i et sikkert grep.

Men det var noe galt med ham, så jeg. Øynene hans, de klare grønne, hadde et eget skinn. Han stirret på meg som gjennom en portal fra én verden til en annen, og jeg var blitt en 12

fremmed som ikke angikk ham. Han snudde seg vekk igjen på den samme mekaniske måten. Så dyttet han Elias utfor kanten.

Utdrag fra morens forklaring, 4. august, første avhør. * Kroppen sprakk da den traff asfalten. De som befant seg nærmest, skulle siden beskrive lyden som «når noen slipper en melon fra stor høyde». Andre trodde først at dette som falt fra balkongen var en pose med avfall som kanskje inneholdt frukt og matrester, og som nå rant utover fortauet. Enkelte var kommet gående fra stasjonen noen minutter unna. De hadde krysset Jernbanetorget med fontenen, der vannet sildret kaldt nedover en vegg av svart stein. Deretter tok de til høyre og inn i Grev Adlers gate, der de passerte Hotell Annabelle med sin blå baldakin. Andre igjen kom fra Union, gående, syklende eller kjørende, uansett i lav fart, gaten var smal og trafikkert.

Vis à vis hotellet lå en gammel bygård som de kalte Grevens Gård. Snart kunne man se hvite ansikter bak rutene. De forsøkte å tyde situasjonen utenfor hotellet, sammenstimlingen av mennesker, utrykningsbiler fra flere etater, mennesker i gule vester, svirrende som hissige veps. Hotellpersonell i mørke uniformer og skrekkslagne tilskuere. Som raskt ble jagd vekk, men som likevel bare trakk seg over til den andre siden. Gaten ble deretter sperret i begge ender. Ryktene blant de som befant seg i utkanten gikk ut på at det var en påkjørsel, at en bil hadde meid et menneske rett ned. Andre 13

mente det var et selvmord, at et menneske hadde hoppet fra en av balkongene, de mente å ha sett en mann som lente seg over kanten. Baldakinen la inngangspartiet i skygge. Det hørtes rop og kommandoer. Etter et langt stykke tid var arbeidet gjort. Bilene gled sakte vekk. Den forulykkede kunne ikke reddes, kunne knapt nok løftes fra asfalten i ett stykke.

De skuelystne fjernet seg sakte. Ruslet motvillig ut av Grev Adlers gate, så seg over skulderen. Dette var ikke til å tro.

I denne lille byen, i det vakre været. Noen få ble imidlertid stående til siste slutt, trengt opp mot fasaden til Grevens Gård. Tause, bleke og rystet inn i sjelen, førte de en dempet samtale med hverandre. En mann i gul vest spylte gaten ren med en vannslange.

Foreldrene ble funnet ille tilredt i sjuende etasje. De hadde gått voldsomt løs på hverandre, og de var heller ikke kledt.

En ansatt var kommet gående i korridoren og hadde sett dem på nært hold. Kvinnen var hysterisk, sa hun, skrikene kunne høres over hele etasjen, kampen foregikk i korridoren utenfor heisen. Mannen forsøkte å verge seg ved å holde hendene opp foran ansiktet og sparke etter henne. Kvinnen fektet og klorte der hun kom til, og fordi han ikke hadde klær på, kom hun til overalt. Endelig kom han på at han var sterkere.

Han eksploderte i et voldsomt raseri, tok tak i kvinnens lange hår og rykket voldsomt til. Da gikk hun overende. Han ble stående med en hårbunt i hånden. I hårfestet hennes oppsto det raskt en bloduttredelse som dekket pannen.

Utmattelsen tok dem til slutt, etter en lang og rasende kamp, og da hjelpemannskapene kom løpende til, ble begge støttet inn i heisen og ført ned i resepsjonen. Der fikk de 14

hvert sitt pledd over skuldrene, deretter ble de geleidet inn på kontoret bak skranken.

Noen forferdede gjester hadde hørt spetakkelet. De snek seg gjennom resepsjonen og samlet seg i baren. Den var ikke åpen for servering, men fra vinduene hadde de utsikt til gaten. En av gjestene hadde visst falt fra balkongen, han var antagelig full eller han hadde hoppet. En Grand Danois hvilte ved sin herres føtter og en Boston-terrier hadde tatt oppstilling ved døren, der den holdt øye med alt som foregikk i resepsjonen. Bak skranken sto to unge kvinner i marineblå uniformer, korte, figursydde jakker og smale skjørt. Telefonene kimte ustanselig, ingen ble besvart. Inngangen med den dobbelte døren av glass sto i åpen stilling. Foreldrene ble ført bort. Vandret som gråkledte spøkelser over det tykke teppet.

Moren blødde fra et sår i pannen, hun slo hissig mot alle som ville hjelpe. Hotellgjestene strakte hals og så dem gjennom vinduene. De merket seg at mannen og kvinnen ble kjørt bort i hver sin bil. Det var mye å undre seg over og mye å snakke om, denne fjerde dagen i august. Og snart ville Tender Bar åpne for servering.

Hotell Annabelle var i privat eie, og hadde vært det i tre generasjoner. Et hotell der alt var lov, i hvert fall var det det folk sa, vel å merke de som aldri hadde bodd der. Folk snakket om tunge portierer, plysj og rød fløyel, enkelte hadde hørt rykter om pornografiske bilder på veggene. Det ble sagt at rike forretningsfolk frekventerte hotellet med sine damebekjentskaper, og at taushetsplikten blant de ansatte ble holdt høyt i hevd.

Jo, det var mye syndig rødt. Tykke tepper og tunge 15

gardiner, frynser og plysj og fløyel, lysekroner og brokade.

Tekstilene dempet alle lyder og ga hotellet en dunkel ro, mange senket stemmen når de trådte inn. Bildene viste seg å være forstørrelser av gamle franske postkort, erotiske, så absolutt, med nakne kvinner, kjennetegnet med sine skjelmske smil, sine fyldige bakender og tykke lår, men akk så tekkelige likevel. Dempet musikk hørtes fra skjulte høyttalere.

To menn kom gående inn gjennom døren av glass. Sejer stanset før han nådde skranken, ble stående på det tykke teppet og lytte. Det var da virkelig Charles Trenet som sang så vakkert om havet? Når hørte han den sangen sist, det var visst i en svunnen tid. Overalt sto vakre kunstgjenstander, vaser, urner og kandelabre med levende lys, som til tross for solskinnet utenfor, denne fjerde dagen i august, kom til sin rett. Utrykket «har du lyst har du lov» var hotellets motto, og viste til stedets tradisjon med å ta imot kjæledyr. Gjestene sjekket inn med både hunder og katter og fugler i bur, og hotellpersonalet tok seg av dyrene mens gjestene var ute i byen med alle sine forehavender. I tillegg fantes det visstnok et rom innenfor baren, der det i all hemmelighet var tillatt å røyke. Stort mer galskap enn dette fantes ikke på Hotell Annabelle. Det skjedde i så fall inne på værelsene. Nå hadde det skjedd.

Noen teknikere hadde allerede vært der og forseglet rom nummer sju null seks. Resepsjonistene bar ovale skilt, der navnene Gossen og Tupi var inngravert i metallet. Gossen var rund og rødmusset, Tupi var mørk og sped med asiatiske øyne.

Døren er ulåst, men den er forseglet, forklarte Tupi.

Har dere overvåkning her? spurte Sejer.

16

Hun pekte på kameraene.

Det ene dekker skranken og det andre dekker inngangen.

Hva med heisen?

Ingen ting i heisen.

Oppe i etasjene?

Ingen ting i etasjene.

Så dere noe?

Tupi nikket. Forferdelsen lyste fra de mørke øynene, og hun snakket fort og nervøst.

Akkurat da det skjedde, så jeg mot vinduet. Jeg så en skygge bare, som falt veldig fort. Klokken var 7.48.

Hun pekte på et ur på veggen, med lysende, røde tall.

Skoene deres sank i det tykke teppet da mennene krysset gulvet. Heisdøren gled opp, og de ble stående midt imot hverandre i alvorlig taushet. Sejer lang og grå og godt voksen, Skarre lys og krøllete og tjue år yngre. Straks heisen begynte på sin stigning oppover i etasjene, ble de overrasket av en sløret kvinnestemme som snakket til dem klart og tydelig fra ingensteds.

I FEEL VERY ATTRACTED TO YOU. Mennene kikket forvirret opp i heistaket.

Det var ikke deg det, Jacob? spurte Sejer.

Nei sjef, svarte Skarre.

De undersøkte det lille heisrommet for å finne kilden til den slørete stemmen. Så vidt de kunne se, fantes det ingen høyttaler i taket, bare et gitter der noe dempet lys ble silt igjennom. Skarre studerte bryterpanelet. Høyttaleren var på størrelse med en fyrstikkeske og var plassert under displayet, der han nettopp hadde trykket på tallet sju.

Morsom liten sak, mente Skarre.

17

Heisen stanset med et rykk. Døren gled langsomt opp, og de hørte stemmen igjen.

ARE YOU LEAVING ALREADY? Hun ser oss, kommenterte Skarre. Overvåkning i heisen.

De fant rommet på venstre hånd et stykke ned i korridoren. Teknikerne hadde plassert rød forseglingstape over døren. De fjernet den forsiktig og åpnet, gikk to skritt inn på teppet og stanset.

Nøyaktig hva har teknikerne gjort? spurte Skarre.

De var her med kamera. Jeg ba dem fryse hele rommet.

Badet og balkongen og inventaret tomme for tomme.

Har de tatt med seg noe?

Det håper jeg da ikke.

Med skoene som limt til det tykke teppet, tok de rommet i øyesyn. Familien på tre hadde valgt et de luxe-rom med kingsize bed i mahogny, et overdådig møbel med høye gavler, utskjæringer og profiler. Sengen sto til høyre i rommet og bar preg av at tre mennesker hadde sovet der. Sengetøyet var rotet til og samlet på midten av sengen som et stort rede.

Rommet hadde to høye vinduer ut mot gaten. Under det ene sto en grønn salong med brokadetrekk og krokete bein, en toseter, to stoler og et bord med plate av glass. Under glasset lå gamle fotografier i sorthvitt. På motsatt vegg sto en skrivepult med lampe og et grønt skriveunderlag, under pulten sto en flettet papirkurv. Badet lå på venstre hånd. De røde gardinene var ikke trukket for, solen strømmet inn i rommet gjennom begge vinduene. Døren ut til balkongen sto åpen.

Trafikken fra gaten nedenfor hørtes som et jevnt sus. Den var kommet i gang igjen etter hendelsen. Noen klesplagg så de også her og der, på gulvet og over stolrygger. Noen 18

fargerike leker i en krok, en pakke bleier og flere par sko, som de tilsynelatende hadde sparket av seg i all hast. Røde sandaler med tynne remmer, sorte herremokasiner, og et par hvite joggesko som var så små at de kunne passe til en dukke.

Barneskoene rørte dem dypt. Innved veggen sto to bager, en stor og en liten. En dameveske hang fra en stol. Rommet bar preg av kamp. En lampe med stor skjerm av det slaget med frynser, hadde gått i gulvet, en telefon var revet ned fra det ene nattbordet. Også her inne fantes bilder av lettkledde kvinner i forgylte rammer, men Sejer merket seg også noe annet. Det grep ham på uforklarlig vis, sank langsomt inn og fikk mening langt ut over det trivielle. Han gjorde Skarre oppmerksom på bildet over sengen.

Motivet, og andre lignende motiver, kjente han igjen fra sin egen barndom på femtitallet i Roskilde, et bilde som mange barn hadde over sengen. De kom i flere varianter.

Det kunne være en liten pike på en hengebro, over et fryktelig juv med frådende vannmasser. Bak barnet gikk en beskyttende engel med hvite vinger. Eller, som på dette bildet, en liten gutt i korte bukser. Gutten sto ytterst på en klippe og så ut over et svimlende landskap, det var som om han så hele verden og alt som var i den. Bak ham sto en rosakledt engel i flagrende gevanter. Vingene med sine hvite fjær favnet gutten inn, og for betrakteren var det en umulig tanke at noe ondt kunne ramme ham. Som gutten på klippen hadde Elias sittet på kanten av balkongen og sett ut over byen.

Den engelen, påpekte Skarre, fant visst aldri veien ut på balkongen.

Først nå tok de noen forsiktige skritt over teppet. De 19

plukket ingen ting opp, berørte ingen ting med hendene, og ingen ting gikk dem forbi.

Skarre kikket i kurven under skrivepulten og merket seg innholdet. To tomme miniatyrbrennevinsflasker, to tomme Heineken og en kvart rødvin. Et sjokoladepapir. En pose det hadde vært salte kringler i, noe sammenkrøllet papir som kunne være Kleenex. I den grønne toseteren lå en tøy-sel med øyne av glass, og en strikkejakke med røde border. På bordet lå gårsdagens avis, en mobiltelefon og et fat med frukt som ikke lenger var frisk. I vinduskarmen lå en pakke Camel og en lighter. De fortsatte inn på badet. Sejer kikket inn i dusjkabinettet. En flaske flytende såpe av merke Vanilla Harmony sto plassert på såpeholderen. På gulvet utenfor kabinettet lå et fuktig håndkle. På vasken under speilet sto toalettsaker for ham og henne. En dusjsåpe her også, fra Axe. Don’t use it if you don’t mean it, mumlet Skarre.

De fant engangshøvler, deodoranter og parfyme. En plastboks med engangskluter til spedbarn. En hårbørste og en boks med tabletter, skrevet ut til Miele Madani, Sarotex Retard 25 mg, «Tas som avtalt med legen».

På badegulvet lå også noe klær. En hvit kjole med små gule blomster og en sort truse, en kaki-farget skjorte med noen påsydde, falske distinksjoner. På kanten av vasken lå et kjede med glassperler og noen tynne armringer. Sejer undersøkte avfallsbøtten under vasken. Den inneholdt flere bleier. Både lokket og ringen til toalettet sto oppe. Etter dette gikk de ut på balkongen. Den var ikke stor, men hadde plass til en enkel sittegruppe i plast, et bord og to stoler av det slaget som kan stables. Det beskjedne møblementet var plassert inn mot veggen. Sejer lente seg ut over kanten og 20

kikket ned i gaten. Det gikk et gys gjennom ham ved tanken på barnet som hadde falt. Trafikken der nede fløt som normalt igjen, men mange som passerte hotellet til fots, kastet raske blikk oppover mot balkongen der mennene sto.

Solen var kommet høyt på himmelen.

Mennene sto skulder ved skulder med hendene på kanten. Sejer merket seg byens silhuett, bygninger og spir, master og tårn, kranene nede på havna. Kornsiloen, elven og alle broene. Han stirret over på Grevens Gård midt imot. Bygningen var åtte etasjer høy. Det var en mulighet, om enn forsvinnende liten, for at noen hadde sett katastrofen fra et vindu. Gaten var smal, det var ikke mange meter mellom fasadene.

Han gikk inn igjen og bort til sengen, som han studerte nøye. Han regnet med at moren hadde sovet på venstre side.

På hennes nattbord, i tillegg til lampen og et vekkerur fra Braun, lå tre ringer av sølv og en stor hårspenne. Han satte seg på sengekanten. Derfra kunne han se ut på balkongen.

Han kunne tydelig se kollegaen Skarre, sylskarpt i det klare solskinnet. Han gikk rundt til høyre side av sengen. Der hadde telefonen falt i gulvet, og på nattbordet lå et herre-ur med stållenke av merket Certina. Fra denne siden kunne han se balkongmøblene inne ved veggen. Men han kunne ikke se Skarre ute ved kanten.

En gang var de lykkelige, sa Skarre, da han kom gående inn igjen.

Kanskje, svarte Sejer, og kanskje ikke. Menneskene har så mange motiver for å inngå allianser. Ikke alle har med kjærlighet å gjøre.

21

Han satte seg i den grønne toseteren. Løftet opp den hvite selen og så den i øynene.

Tre mennesker hadde sovet i dette rommet. De hadde pustet, og hjertene hadde slått. Solen som steg utenfor, hadde varmet kroppene. De hadde sovet og kanskje drømt, med sitrende øyelokk, men senere hadde de skreket og ropt. All den energien, tenkte han, den finnes vel et sted, i veggene og i møblene. Men de franske damene var uberørte, de fristet ham med hvite bakender og sendte ham sine bluferdige smil.

Hvor blir det av menneskenes jammer, tenkte Sejer, hvor tar skrikene veien når lungene er tomme for luft? Henger de igjen i rommet som tynne tråder fra taket, kan en sensitiv sjel komme til å høre det når rommet er tømt og vasket og gjort i stand til neste gjest? Høre det i mørket om natten, kjenne det som en sitring? Våkne og føle en uforklarlig frykt?

Igjen ble han opptatt av englebildet på veggen. Ironien, den underlige tilfeldigheten, at bildet hang nettopp her, over den brede sengen der den lille gutten på femten måneder hadde sovet. Som om noen, en høyere makt, hadde visst hva som skulle hende, og på uforklarlig vis hadde forsøkt å gripe inn.

De voksne hadde trådt inn på teppet med barnet mellom seg. Også de hadde sett bildet på veggen og gjort seg noen tanker. Eller de hadde vært likegyldige, var kanskje opptatt av andre ting, vanskelige ting. Men det var dette hotellet de hadde valgt. Annabelle med sine fristelser og sine vakre kvinner.

Skarre så på overbetjenten. Den lange, grå mannen var enkemann, og han hadde både barn og barnebarn, selv var Skarre singel. Begge hadde sett den ødelagte kroppen. De 22

hadde umiddelbart tenkt at barnet så ut som et offer fra en krigssone.

Faren vil foreløpig ikke snakke, sa Skarre, men du er jo god på kroppsspråk. Har du merket deg noe?

Ikke lett å tyde kroppsspråket til en mann som har tatt på seg rustning, svarte Sejer.

Men ansiktet?

Visiret er nede.

Han plukket opp mobiltelefonen på bordet, en Samsung Galaxy, og la den på innerlommen.

Se i den røde håndvesken om du finner den andre, sa han, de har jo hver sin.

Hennes var mindre og av rosegull. I displayet dukket det opp et bilde av henne selv og barnet, kinn mot kinn.

Sejer tenkte igjennom avhøret av moren og det hun foreløpig hadde forklart. Hun hadde grått og tørket tårer, hadde hakket og stammet seg igjennom hendelsesforløpet så detaljert som det var mulig for henne. Hva hun hadde tenkt og følt, og hva hun hadde sett. Mannen hadde ikke sagt et ord.

Skarre, som var dypt rystet over forbrytelsen, ville på sitt klønete vis finne noe positivt i alt sammen.

Ja ja, sa han, og sukket. En veldig ressurskrevende sak er dette i hvert fall ikke. I løpet av kort tid er vi fristilt.

Vi får vel se, svarte Sejer.

Hvorfor sier du det?

Den eldre skulle til å svare «jeg snakker av lang erfaring», men han ville ikke bruke mot den yngre at han var yngre.

Mannen i rustning har ikke gitt oss sin versjon, sa han.

I siste liten husket han sigarettene i vinduskarmen. Tenkte med seg selv at faren sikkert ville spørre etter dem, og la 23

pakken på innerlommen. Så seg omkring i rommet for siste gang.

Vi skal gå igjennom overvåkningen, sa han. Familien har stått ved skranken. De har sjekket inn, og de har passert gjennom resepsjonen, kanskje flere ganger. Jeg vil se hvordan de tar seg ut.

De gikk til heisen igjen, sto tause og ventet på ferden ned.

Da de gikk ut i første etasje, hørte de stemmen igjen: UNTIL DEATH DO US PART. Navnet ditt? spurte Sejer.

Tupi Sun-Lee, svarte hun.

Og du?

Gro Sessvold, svarte den andre.

Han dikterte og Tupi skrev, en henstilling til gjester og ansatte om å melde seg til politiet hvis de hadde gjort observasjoner. Eller kanskje hadde overhørt samtaler mellom paret på nummer 706. Eller om noen hadde hørt lyder i løpet av natten, eller lagt merke til noe de trodde kunne ha betydning. Oppfordringen ble printet ut i to eksemplarer. Ett ble hengt opp ved heisen og ett på oppslagstavlen i resepsjonen.

Han ville vite hvem som var på jobb dagen i forveien da familien sjekket inn. Hvem som jobbet ettermiddag, kveld og natt og hvem som betjente baren, der han visste de hadde oppholdt seg kvelden igjennom.

Det var ikke vi som tok dem imot, sa Gossen. Tupi og jeg begynte klokken to.

Når sjekket familien inn?

Tupi gikk inn på skjermen.

I går klokken ti. De fant seg et bord i baren, og vi 24

ordnet med kaffe til dem. Rommet var ikke klart før klokken elleve.

Hvor lenge skulle de bli?

Til i morgen.

Hun så på ham med smale øyne.

Den lille satt på teppet her og lekte, sa hun, jeg tok et bilde av ham. Han fikk låne denne bjellen. Han likte lyden.

Hun slo lett på messingbjellen på skranken, den ga fra seg et lystig lite pling.

Får jeg se bildet? spurte Sejer.

Hun ble forfjamset, men ga ham mobiltelefonen sin, etter å ha lett seg frem til bildet. Sejer så lenge på Elias. Kanskje det aller siste bildet. Gutten hadde på seg joggebukse og T-skjorte med tekst.

«Limited edition».

Den damen i heisen, spurte Skarre, hvem er hun? Åh, sa Gossen og rødmet. Vi kaller henne bare Greta. For alle sier at hun ligner sånn på Greta Garbo. Stemmen altså.

Vi vil at gjestene skal føle seg velkomne, la hun til, så det båndet står og går helt til noen klager. Vil dere klage?

Absolutt ikke, svarte mennene i kor.

De fikk opptakene fra resepsjonen og inngangen, var fort innom baren. Kastet et blikk på interiøret, som var i grønt og mahogni, med runde bord og dype stoler, og lamper som ga fra seg et sparsommelig, varmt lys. Deretter gikk de ut på gaten, sto et øyeblikk under baldakinen og så over på Grevens Gård. Bygningen fra nitten elleve var opprinnelig sterkt rosa, men hadde etter hvert fått farge som overkokt laks. Vinduene var relativt små, og det var ingen balkonger.

Hvert vindu er et øye, sa Sejer.

25

To bleke ansikter kom til syne bak rutene. Skarre løftet hånden og vinket.

Hva driver du med? spurte Sejer.

Sier fra at vi kommer innom, sa Skarre, det er jo det de håper på.

Ikke gjør dem så betydningsfulle, formante Sejer. Da begynner de å dikte.

Hvorfor tok hun det bildet, tror du? spurte Skarre. Det bildet av Elias.

Si det, svarte Sejer. For å nå frem til foreldrene, kanskje.

Blidgjøre dem. Veien til mors hjerte går gjennom barnet. Det er vel et sånt hotell. Øynene hans søkte nedover til venstre. Han merket seg det nøyaktige punktet der den elleve kilo tunge kroppen hadde landet. Med ansiktet og brystet ned, og armene strukket ut til siden som et flygende ekorn, hadde barnet styrtet fra balkongen i stor fart og truffet asfalten. Gaten var spylt ren. Solen sto høyt på himmelen, og vannet var for lengst fordampet. Likevel så han en mørk, utflytende flekk som minnet om oljesøl. * Hun sov ikke, men hun var heller ikke våken. Øynene stirret forbi ham på noe bortenfor, kinnene var bleke. Håret var langt og tykt, med en skill på midten. Lilla, rosa og gult hår på venstre side, kastanjebrunt på høyre. Hun var utdannet frisør og likte nok å leke seg med farger. I pannen, oppe ved hårfestet, hadde hun en bloduttredelse. Sejer var ikke sikker på i hvilken grad hun var til stede i hans virkelighet, kontoret 26

med hvite vegger og store vinduer. Hyller og skap, bunker med permer og papirer. Skriveunderlaget foran ham på bordet var et verdenskart i gilde farger, der byen de befant seg i var for ubetydelig til å være avmerket. Han tenkte at hun var «på siden av seg selv». Det var sånn folk følte det når katastrofen hadde rammet. Dette hender ikke på ordentlig, for jeg ser det utenfra, som en tilskuer. Hun var på siden av seg selv, og hun ville ikke tilbake på plass, ville ikke ta sansene i bruk. Det beste var å dvele ved alt som hadde gått forut for hendelsen, se de bildene igjen og igjen. Barnet som hadde sovet mellom dem i sengen, den nakne foten i hennes hånd.

Sejer hadde notert navnet hennes på blokka. Sylvi Renate Roos Madani.

Hva kaller du deg til daglig?

Stemmen hans brøt inn i tankene hennes, og hun kom til seg selv.

Sylvi, svarte hun. Sylvi Roos.

Vil du si noe om hva du tenker og føler?

Hva jeg føler? Jeg føler meg skyldig.

Hvorfor skyldig?

Hun fant en kvist i bordet som hun pirket i med en rød negl, så skinnende polert at den kanskje ikke var ekte, tenkte Sejer, kvinnene hadde så mangt til rådighet. Hun hadde glemt å sørge for surstoff og var blitt andpusten. Ingen ting gikk automatisk lenger, bare hjertet slo på sitt idiotiske vis.

Den iherdige muskelen hadde ikke fått beskjed om at maskineriet ellers lå nede.

Jeg skulle ha vært mer forsiktig, sa hun, men jeg var rasende på ham.

27

Hvorfor var du rasende?

Av åpenbare grunner.

Hun la hånden over øynene. Med de røde neglene hadde hun klort ektemannen i ansiktet.

Han har vært syk før, forklarte hun. Han blir syk når han kommer under press, og da blir han utilregnelig. Blir det ille nok, mister han kontakten med virkeligheten. Da er han ikke stor og sterk lenger. Da er han bare en liten unge som griner.

Sejer lyttet til den anstrengte stemmen. Om det kunne være en bilyd noe sted, en trekning ved munnen han ikke måtte overse, en lekkasje fra det som befant seg innerst inne i henne.

Så du mener han er syk?

Hun så forbauset på ham.

Spør du om det? Spør du om han er syk?

Hun hadde store, uttrykksfulle øyne. Irisen var blå, og i det hvite så han noen tydelige blodkar.

På hva slags måte er han syk, Sylvi?

Det hender han blir deprimert. Virkelig dypt deprimert.

Da blir han veldig forvirret, jeg ser det på øynene hans med én gang. Da tenker jeg på folk som ruser seg, de har et sånt stivt blikk. Når han er syk, snakker han bare serbisk. Da glemmer han at han har flyttet til Norge. Da husker han ingen ting av det han har lært.

Sendte han ut noen signaler på forhånd?

I går kveld da vi satt i baren og pratet, var han ganske mørk. Hvis du skjønner hva jeg mener med mørk.

Du kan kanskje forklare uansett?

Sylvi Roos hadde på seg klær fra et lager i politihusets varetektsavdeling. Joggebukse og rød hettejakke, alt var flere 28

nummer for stort, derfor så hun liten og forkommen ut, noe hun også var. Men til vanlig var hun kanskje elegant.

Sejer husket den blomstrete kjolen og de røde sandalene han hadde sett på hotellrommet. Ringene på nattbordet, smykkene på badet, krukker og tuber. Hun snakket som om hun hadde smerter. Ordene kom støtvis, og hun pustet ujevnt.

Det var en resignasjon der, som når man har ventet lenge på en ulykke og den endelig er der.

På hva slags måte var mannen din under press?

Stille en god stund. Hun gjorde noen bevegelser med munnen, noe nervøst.

Vi skal skille oss, sa hun, og så på ham. Vi skal skille oss.

Bloduttredelsen i pannen ble mørkere. Hun hadde blåmerker der mannen hadde truffet med sterke never. Hun har fått juling, tenkte Sejer, hun er forslått både innvendig og utvendig.

Var dere enige om det?

Det var jeg som ville ut, innrømmet hun. Problemet var Elias.

Hun pirket på den lille kvisten i bordet med stor iherdighet.

Hvorfor var Elias et problem?

Jeg ville ha foreldreretten. Og han visste at jeg ville få den.

Nå var hun rettere i ryggen. Stemmen var sterkere.

Hvorfor var det en selvfølge?

Fordi han sliter med psykiske problemer. Sykdommen blusser opp uten forvarsel, og da er han ikke i stand til å ta vare på en unge. Det var jeg villig til å snakke lenge om i retten, hvis det ble en sak.

Det oppfattet han kanskje som en trussel? spurte Sejer.

29

Hvis sannheten er en trussel, svarte hun, og så skarpt på ham.

Så da tenker du at han straffet deg ved å kaste Elias fra balkongen? Fordi slaget var tapt?

Det er sånn jeg tenker. Ikke at han var seg det bevisst. Bare i en slags syk desperasjon. Slaget var tapt, han ville miste Elias.

Han grunnet på det hun fortalte. Han kjente alt sammen igjen, den måten å tenke på når alt er tapt og man bare har ensomhet igjen.

Bor dere på samme adresse?

Ikke nå lenger. Jeg har bodd hos moren min på Ellevåg i fire uker. Vi tok inn på hotellet for å møtes på nøytral grunn.

For å finne ut av ting.

Finne ut av foreldreretten?

Finne ut av alle mulige ting. Jeg håpet han skulle innse at det beste var om Elias fikk bli hos meg. Jeg ville aldri ha nektet ham samvær, så gjerrig er jeg ikke, men han var ikke tilfreds med sporadiske besøk. Jeg var redd han skulle ta med seg Elias hjem til Beograd, for der har han familien sin. Det ville ha blitt umulig for meg å holde kontakten. Er han undersøkt av lege? spurte hun med ett.

Sejer var stadig opptatt av å studere henne. Alt dette som kroppen sa, ansiktet og hendene, den ordløse kommunikasjonen, som ofte sa noe annet enn munnen, eller noe mer.

Jeg vil bare si at han er veldig flink til å fremstå som klar, selv om han ikke er det, sa hun. Du må kjenne ham godt for å skjønne at noe er på gang. Det er bare jeg som kjenner ham godt.

30

Hva skulle være på gang?

Det har jeg jo forklart!

Hun gjorde et kast med hodet. En bevegelse som antydet at overbetjenten kanskje hadde tungt for det.

Legen hans kaller det en realitetsbrist, sa hun.

Så du tror ikke han var ved sine fulle fem da han dyttet Elias fra balkongen?

Et øyeblikk så hun forvirret ut, som om hun hadde mistet tråden.

Du sier han har en historie med sykdom, sa Sejer. Har han vært innlagt noen gang?

Hun nikket.

På tvang?

Aldri på tvang.

På hvilket sykehus?

På Varden, på lukket avdeling.

Hvor lenge har forholdet mellom dere vart?

I to år.

Har han vært voldelig i løpet av den tiden du har kjent ham?

Bare i kjeften. Trusler og sånn, de kan være ille nok. Til vanlig er han stillferdig, men han er også eksplosiv.

Hun ble fjern igjen fordi hun husket alle sammenstøt, alle voldsomme krangler og bitre ord.

Altså tomme trusler?

De blå øynene ble blanke.

De er ikke mindre skremmende av den grunn, sa hun oppbrakt. Jeg veier femti kilo, han veier nitti.

Hun falt frem over bordet og så bedende på ham.

Jeg må få noe mer å drikke, ba hun, jeg er så tørst. Jeg må 31

få noe Paracet, jeg har så vondt i hodet. Jeg føler meg veldig dårlig.

Sejer skaffet til veie det hun ba om. Hun skalv da hun førte plastkruset til munnen, og drakk med lukkede øyne, fort og grådig som et barn, slik at vannet rant nedover haken. Deretter svelget hun to Paracet og tørket seg om munnen.

De verbale truslene, sa Sejer, hva pleier de å bestå i?

Det som faller ham inn. Det han kan klare med sitt norske vokabular. Han skal knuse meg som en flue eller tråkke meg flat som en rotte. Han kaller meg en ondskapsfull heks. Han anklager meg for mangel på intelligens og for å være løsaktig.

Er du løsaktig, Sylvi Roos?

Han tok brodden av spørsmålet ved å smile.

Absolutt ikke, svarte hun, jeg er mamma nå. Var, rettet hun.

Elias var ditt eneste barn?

Ja. Og mannen din, han er eldre enn deg, han er førtito og du er tretti. Har han barn fra tidligere forhold?

Hun ga ham noen tanker hun ofte hadde gått med.

Kanskje han har barn hjemme i Serbia.

Du ser ikke bort fra det?

Hun trakk på skuldrene. Hun var så usigelig trett. Nå var det fullstendig likegyldig hva han hadde i hjemlandet.

Alt som har med hjemlandet å gjøre, er et mørkt kapittel, forklarte hun, han vil ikke snakke om det. Når folk ikke vil snakke om livet sitt, betyr det at de har en hemmelighet som ikke tåler dagens lys. Han kan ha barn der nede, han kan til og med ha flere. Han kan ha en lang historie med sykdom som jeg ikke vet noe om. Vold. Kriminalitet, hva vet vel jeg.

Jeg vet ingen ting lenger.

32