Forhandle med virkeligheten

erlend loe

Forhandle med virkeligheten Ett år på ett hjul

LIVET UTEN STØTTEHJUL

Først rullet jeg på fire hjul. Så på tre. Deretter lenge på to. Nå på ett. Det pågår en redusering. Til slutt, om noen år, har jeg ingen hjul. Og blir til den jorden jeg hele livet har elsket å sykle på.

7

Jeg hadde aldri trodd jeg kunne gjøre det, men nå flyr jeg lavt over landskapet. Øynene mine befinner seg om­ trent to meter og tyve centimeter over bakken og trær farer forbi tett på. Stien under meg er myk, alt er mykt, selv om det av og til også er steinete og ruglete. Noen ganger er det vått og glatt. Uansett må jeg ha kontroll, fra sekund til sekund. En forhøyning der, en stein, ei rot, en vannpytt som kan være dypere enn jeg kan se. Jeg kan falle når som helst. Men jeg faller ikke. For jeg kan fly. Men av og til faller jeg likevel. Eller hopper av for å unngå å falle.

9

Livet er en eneste lang forhandling med virkeligheten.

I starten kan vi ikke engang løfte på nakken. Virkelig­ heten presser oss ned fra alle kanter, og vi må ha hjelp til alt. Så øver vi oss. Drikker melk. Spiser mat. Får musk­ ler. Vi reiser oss og går på to bein. Et komplekst samspill mellom nerver, muskler og hjerne hjelper oss å holde oss oppreist. Vi løper, hopper, danser. Når vi begynner å sykle, øker kompleksiteten. Det krever voldsom konsen­ trasjon i starten. Feiltrinn straffes med fall.

I tusenvis av år var virkeligheten nådeløs med oss. Den gjorde det vanskelig å finne mat og husly. Vi hadde ikke mange midler å møte farer med. Vi var ubeskyttede og forsvarsløse og ble herjet og hundset med. Spist ble vi også. Livet var kort og brutalt. Sykdommer og smerter uten botemiddel.

Gradvis har vi blitt venner med virkeligheten. Den har føyet seg og blitt medgjørlig. Nå ligger den ofte på fanget vårt mens vi ser på tv. Den lar seg stryke og kose med. Noen ganger er den nesten i ferd med å bli kjede­ lig.

10

Som 18-åring bestemte jeg meg for alltid å sykle. Det var en plutselig tanke, og jeg kjente umiddelbart at jeg had­ de funnet identiteten min. Jeg skulle være han som sykler. Han som ankommer filmklubben, universitetet, kontoret, butikken, barnehagen og alle andre steder på sykkel og som deretter tar av sko og regnbukse. Og han som tar på sko og regnbukse igjen etterpå og sykler videre. Han. Skulle jeg være. I alle slags vær og under alle føreforhold. Og særlig på de dagene hvor folk rister på hodet av at noen kan finne på å sykle. Spesielt da.

12