Patricia Wilson
Flukten til den greske øya Oversatt av Solveig Moen Rusten
Patricia Wilson Originalens tittel: Greek Island Escape Oversatt av Solveig Moen Rusten Text copyright © Patricia Wilson 2020 Originally published in the English language as Island of Secrets by Zaffre, an imprint of Bonnier Zaffre, London Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70014-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til søstrene og brødrene mine: Josephine, Elizabeth, Francis, Anthony, Mark og Gordon Wilson. Jeg er så glad i dere.
KJOLEN «Å sove, å drømme», som Shakespeare sier Jeg vandrer igjen på våre stier drømmer om våre romantiske steder husker alt sammen, hjertet mitt bevrer. Alle sangene vi sang på vår Plaka kafé mens Akropolis-høyden tronet like ved. Der la du planer for Hellas’ fremtid mens jeg drømte – om hjerter i sanda på Balos-stranda, og skrev en sang. Vi lå der i sola, så altfor lenge. Du sa: Skal du bli min? En dag når Hellas igjen er reist fra denne ruin? Ja, svarte jeg, full av glede. Ja, ropte jeg, jeg vil bli din! Den stunden lever i mitt hjerte. I vakker kjole i dine varme armer, jeg neier i taft, men tårer har sånn kraft. Når salen applaus sender, hører jeg bare dine hender. Jeg drømmer om deg, hver eneste natt. Sterke armer som holder meg hardt. Til oliventreet og ønskebrønnen skal jeg ta barnet med. Fortelle om krigen du kjempet, om kampen mot urett og drømmen om frihet. Når det skumrer og natten venter, husker jeg dine kveldsduggskyss. Når mørket brytes av morgengry og solskinn og dagslys er her på ny, lengter jeg etter de falmende stjerner. Et ensomt hjerte, fullt av smerte – og minner om vår kjærlighet. Vår kjærlighet. Patricia Wilson
PROLOG SOFIA Kreta, i dag Jeg våknet under den omfangsrike kronen til et tamarisktre på Chania-stranda, med minnet om min elskers armer rundt meg. Det fortonet seg som et vakkert sted å være – helt til virkeligheten innhentet meg og fikk meg til å huske varm, søt kaffe og frokost. Et streif av mørke hang fortsatt igjen under greinene. Jeg lå stille en stund, smilte, nøt stillheten, nøt en verden i ro. Løftet om en ny dag hevet seg i horisonten. Sola steg som Afrodite opp av havet, og svøpte øya i fint lys. Himmelen kom til syne gjennom rødmende rosa bladverk, en honninggul varme før en ny knallblå middelhavsdag. Det hender jeg lurer på om denne dyptfølte verdsettelsen av daggry er et biprodukt av veldig høy alder. Hver morgen er en overraskende gave. Og hver kveld bærer i seg trusselen om endelig avskjed. Jeg stavret meg opp fra den forlatte solsenga jeg hadde sovet på, flettet det lange sølvgrå håret og glattet til den støvete svarte kjolen som hadde sett sine beste dager. Den svale sanda føltes behagelig mot føttene, men jeg irriterte meg over gamle ledd som ikke ville rette seg ut. Jeg hadde badet etter at det ble mørkt, da ingen glante på meg, i det varme kretiske havet. I dagslys var det som om det glitrende turkise vannet fortsatte i det uendelige – akkurat som livet mitt. Det hender minnene har en liknende klarhet og lar meg se langt tilbake, at fortidens rullesteiner funkler i striper av brutt lys. Jeg husket en annen tid, et annet sted – da jeg som 9
barn lå og fløt på ryggen i Egeerhavet, stirret opp i en endeløs himmel og undret meg over evigheten. Rike barndomsdager fylt av farger og latter, mat og venner og familie. Jeg hadde alt jeg kunne ønske meg. Da jeg strakte meg etter skoene, så jeg et underlig glimt og skuffet opp en håndfull sand. Sandkornene rant mellom de krokete fingrene mine til jeg sto der med en avslipt sjøglassbit i hånda. Noe som en gang hadde vært plettfritt, men som nå var gått helt i stykker. Bare et bruddstykke av sitt tidligere jeg. Klenodiet lå i håndflaten min – forvandlet til det ugjenkjennelige, men fremdeles unikt og vakkert på sitt vis. Var også jeg bare et stykke knust glass? En ødelagt levning etter et fullkomment liv? Noen ganger ønsket jeg at Gud ville la meg slippe, andre ganger ba jeg Ham om mer tid så jeg kunne finne det jeg lette etter. Jeg fikk et innfall, og slapp glassbiten ned i lommen, før jeg kikket opp og fikk øye på Ioanis som var i ferd med å legge de oransje garnene utover stranda. Han satte seg med beina i kors i sanda mens den butte nålen med den gule hyssingen gikk frem og tilbake og erstattet flottører som hadde løsnet fra kanten av fiskegarnet. Om jeg som fiskeren med garnet kunne fange inn igjen alle som betydde noe for meg, ville jeg ha klemt dem en siste gang, fortalt dem hvor høyt jeg elsket dem og tryglet om tilgivelse … Ioanis hilste slik man gjør her den første dagen i måneden: «Kalo mina, Yiayá!» God måned, bestemor! Jeg er så gammel at nesten alle kaller meg bestemor. Nå som våren var kommet, virket ordene ekstra treffende. Markblomstene viste sin prakt. Solrike dager hadde gitt vinterbleke ansikter farge igjen, og fått folk til å smile bredere; utsiktene mot en travel sommer skapte en forventningsfull stemning i restauranter og butikker. En svale stupte ned over vannflaten, på jakt etter de siste morgenmyggene. Den minnet meg om en annen fugl, som 10
flakset inn gjennom gitteret i et knust fengselsvindu, før den fløy ut igjen, valgte friheten. Det var den dagen barnet mitt ble født – dagen jeg begynte å hekle. Hvis dette virkelig var en god måned, kom jeg kanskje til å finne henne i løpet av de neste ukene. Bare tanken på det fikk det trøtte hjertet mitt til å hoppe over et slag. Jeg tok heklenålen og det sitrongule sjalet ut av tøynettet, og dro i silketråden. Til tross for gikten i fingrene, jobbet jeg fort. Sjalet var min talisman. Jeg begynte på det for nesten et halvt århundre siden, da jeg kjente den første rien. Senere den dagen var ansiktet mitt vått av tårer og livsmotet like knust som sjøglasset, og jeg ba til Gud om at jeg en dag skulle få holde datteren min igjen, og være fri til å fortelle henne at jeg var moren hennes og at jeg aldri hadde sluttet å være glad i henne. Den dagen skulle jeg feste siste maske i svøpesjalet. Første dag i en ny måned? Jeg dro i den siste masken og begynte å nøste opp silketråden, rundt og rundt mens fire uker med nydelige skjell og blomster ble rekket opp. Denne måneden, sa jeg til meg selv. Denne måneden skal jeg feste den siste masken. Jeg så på Ioanis. Datteren min måtte være på alder med fiskeren nå. Ioanis slentret bort til strandtavernaen der kona hans la falmede rutete duker på trebordene. Han forsvant inn på kjøkkenet, før han kom tilbake med et nystekt rundstykke som fortsatt var varmt, og fritert multe i en serviett. «Her har du litt frokost, Yiayá. Du ser skrubbsulten ut.» Han rakte meg maten. «Fisken er fersk – fanget nå i morges.» Jeg ville si «Takk!», men det kunne jeg jo ikke, så jeg klappet meg på magen, nikket takknemlig og viste frem en av lappene mine, skrevet med pene greske bokstaver. «Jeg vet, Yiayá, du kan ikke snakke,» sa Ioanis medfølende, før han gikk mot tavernaen igjen. Jeg rettet meg opp og plukket løs små munnfuller av maten, selv om jeg var så sulten at magen rumlet. Det fin11
nes ingen unnskyldning for dårlige spisemanerer. Jeg husket mammas kloke ord. Manerer sier mye om en person, glem aldri det, Sofia. Da Ioanis var tilbake i restauranten, tok jeg for meg av den ferske fisken. * Jeg hadde kommet fra Athen, der jeg bodde, med tolvtimers-fergen morgenen før. Om bord på det tettpakkede skipet var det to tusen turister, familier og studenter som skulle til Kreta i forbindelse med karnevalshelgen. Datteren min ville vel komme for å se paraden? Skipet var stort, og jeg tok heisen opp til fjerde dekk og skyndet meg til salongen lengst fremme, der jeg fort spredte tingene mine utover tre puter under et vindu og la meg ned, sliten i kroppen. Medpassasjerer som heller ikke hadde råd til lugar, lette etter behagelige steder å tilbringe natten. Ingen kom til å forstyrre en sovende gammel dame. For en luksus det var å ligge på myke puter. Selv om overfarten tok tolv timer, begynte jeg arbeidet med det samme. Alt tar så mye lenger tid nå om dagen. Da medpassasjerene hadde funnet seg en plass, satte jeg meg opp, fant en bunt papirstrimler i veska og begynte å skrive den samme setningen igjen og igjen. Jeg skrev til langt på natt, stoppet bare når jeg fikk krampe i hånda og måtte trekke i fingrene for å rette dem ut. En eller to ganger ble jeg så trøtt at jeg duppet av. En gang i løpet av natten satte mannen som jobbet i baren et stykke ostepai, kaffe og et glass vann foran meg. Jeg la hånda mot hjertet og nikket stumt til takk. Da de andre sov, fant jeg badet som var åpent for alle, tok en varm dusj og vasket håret. Fletten som hang nedover ryggen min hadde ikke sett en saks eller kjent en mannshånd stryke ømt over seg siden den mest fantastiske – og grufulle – dagen i livet mitt. Da jeg merket at sola var i ferd med å stå opp og kjente at jeg var spent på dagen som lå foran meg, stakk jeg hånda 12
i veska, fant heklenålen og garnet og begynte å jobbe jevnt og trutt på sjalet til datteren min. Det lysnet mer og mer, og passasjerene begynte å røre på seg. Jeg lot tingene mine ligge og begynte å dele ut papirremser. Som vanlig trodde turister som ikke kunne lese gresk, at jeg tigget. Noen ga meg litt penger, andre snudde seg bort og prøvde å ignorere meg. Jeg brydde meg ikke noe om det. Grekerne leste lappen min, så på meg og korset seg. De sa oppmuntrende ord og la noen mynter i hånda mi. På bussen fra havna i Chania og inn til terminalen i byen, satte jeg meg ved døra og ga en lapp til alle som kom på. En ung utenlandsk kvinne spurte ledsageren sin: «Hva står det? Jeg er ikke så god i gresk ennå.» Han leste: «‘Jeg heter Sofia og jeg leter etter datteren min, som ble født i Korydallos fengsel i Athen, 1. november 1972. Kan du hjelpe meg?’» Hun kikket på meg, før hun snudde seg mot kjæresten sin. «Så utrolig trist. Jeg lurer på hva som skjedde.» Kjæresten dempet stemmen. «Syttito var et av de verste årene i vår historie. Juntaen styrte Hellas og tusenvis av mennesker ble borte. Militærstyre, tortur, henrettelser … ingen har lyst til å snakke om det.» «Herregud! Det er jo ikke så lenge siden.» Jeg hørte aksenten og kom frem til at jenta måtte være britisk student. «Jeg har pappas platesamling fra syttitallet – Elton John, Michael Jackson, Queen. Vanskelig å fatte at sånne ting skjedde her, i Europa, på samme tid. Det er som om det angår oss mer da, er du ikke enig?» Jeg så på den kjekke, unge gutten. Han liknet litt på mannen jeg giftet meg med. Skulderlangt mørkt hår, intense brune øyne med gylne flekker og sterk, slank kropp. Jeg hadde elsket ham så høyt – og gjorde det fortsatt. Jeg førte hånda til halsen, lengtet etter å forklare hvor modig og uselvisk mannen min hadde vært. Hvordan han hadde lidd for landet sitt og folket som bodde der, alltid satt dem foran seg selv. 13
Jeg lente meg tilbake i setet, lukket øynene og lot fantasien legge kjøtt på det nakne beinet minnene mine var redusert til. Bilder fra fortiden kom tilbake med stor glede og stor smerte.