Fiolinen fra Auschwitz

Maria Àngels Anglada

Fiolinen fra Auschwitz Oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Originaltittel: El violí d’Auschwitz Copyright © by Maria Angels Anglada (Estate of Maria Angels Anglada), 1994 Oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord Utgitt etter avtale med Pontas Literary & Film Agency Denne utgave første gang utgitt av Columna Edicions, s.a., 2008 Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 1. opplag 2020 Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,2/15,65 pt Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 ISBN 978-82-02-67256-0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til ofrene In memoriam

Takk Forfatteren ønsker å rette en takk til luthieren Ramon Pinto i Comas

Anmerkning Dokumentene som innleder hvert kapittel, er autentiske. Jf.: Reimund Schnabel, Macht ohne Moral – Eine Dokumentation über SS, Röderberg-Verlag, Frankfurt, 1957.

I

Gettovakt 6 Litzmannstadt, 1. desember 1941 Emne: våpenbenyttelse Den 1. desember 1941, fra kl. 14.00 til 16.00, sto jeg på vaktpost nummer 4 i Hohensteinerstrasse. Like før kl.

15.00 så jeg en jødinne klatre over gjerdet utenfor gettoen.

Hun stakk hodet inn mellom stolpene og prøvde å stjele neper fra en vogn som sto parkert der. Jeg benyttet da våpenet mitt. Jødinnen falt om, dødelig såret av mine skudd.

Type våpen: Karabiner 98.

Mengde ammunisjon: to patroner.

Signert: NAUMANN

Reservevakt 1. kompani – Gettobataljonen

Desember 1991 Jeg har alltid vanskelig for å få sove kvelden etter at jeg har spilt konsert. Den spilles om og om igjen i hodet mitt, som et opptak som går på repeat. Og denne konserten hadde attpåtil vært noe helt spesielt – det var på dagen 200 år siden Mozart ble født. Vi hadde spilt i Krakow, en by full av gode musikere, i et værelse i det nydelige Venezia-huset, nå ombygd til konsertsal. Været var surt og hindret oss i å utforske denne byen som var så rik på kunstverk. Det eneste jeg fikk gjort, var å gå meg en tur på Ryneck Glowny midt på dagen, da sola fikk tåka til å lette, før jeg vendte tilbake til hotellet.

I første del hadde pianisten i trioen vår, Virgili Stancu, til tross for at konserten var en hyllest til Mozart, gitt etter for de polske arrangørenes oppfordring og med sin sedvanlige kunstferdighet spilt Chopin-preludiet han hadde i fingrene. I andre del hadde han og jeg spilt sonaten i ess-moll som Mozart skrev til en fiolinist han hadde stor respekt for, Regina Strinassacchi. Deretter ble vi værende for å høre orkesteret spille Sinfonia concertante KV 364 på uklanderlig vis, der de fremhevet de ulike klangflatene og 13

lot den dramatiske undertonen skinne gjennom den elegante og sofistikert sammenflettede fraseringen.

Spesielt ble jeg fengslet av klangen til solofiolinen. Det var en eldre kvinne som trakterte den, orkesterets førstefiolinist, med ekstrem musikalitet og – etter hva jeg kunne oppfatte – med en ekte indre lidenskap. Øynene hennes var triste når hun ikke spilte.

Det var sent på kveld, jeg savnet Electra, og det var som om jeg stadig hørte lyden av denne fiolinen. Det var ikke det at den var så kraftig, heller fløyelsmyk og rik. Naturligvis dreide det seg ikke om et instrument bygd av en av de store mestrene i Cremona, men jeg kunne godt tenke meg at det kunne være en fiolin av den gamle polske skolen.

Mon tro om det var en Mathaeus Dobrucky, fra Krakow, som hadde overlevd alle ødeleggelsene her? Ved nærmere ettertanke hadde denne hatt en mørkere rødbrun, ikke fullt så transparent farge. Det var heller ikke usannsynlig at det dreide seg om et tysk instrument, eller tyrolsk, bygd av en i denne endeløse rekken av fiolinmakere fra Klotzfamilien.

«Nei, du ser vel at dette ikke er en Klotz.»

Hun hadde smilt da hun sa det, men det var ingen glede i smilet hennes. Det var dagen etter konserten. Kvelden før hadde jeg bestemt meg for å spørre fiolinisten selv om opphavet til instrumentet, men først, for å spare meg for all grublingen, hadde jeg dykket ned i en av Eric Amblers glimrende spenningsromaner, som alltid får meg inn i en dyp og behagelig søvn.

Vi møttes på byens musikkakademi – de kalte det ikke konservatorium – dit jeg var blitt invitert. Jeg hadde stått 14

i den rommelige vestibylen og beundret portrettene i olje av alle disse storslagne polske musikerne, fra de aller eldste og frem til min kollega Wienasky, før jeg beveget meg over i en mindre sal for å holde en mesterklasse, det som nå så moteriktig kalles master class.

Da den var over, la kvinnen fiolinen i hendene mine – hennes fiolin. Jeg prøvde den: Strengene responderte akkurat slik jeg ville, akkurat slik myk leire responderer i hendene til den som former den. Det var et lite under.

«Denne ville du sikkert aldri kvittet deg med.»

«Aldri i livet!» svarte hun meg. «Om jeg så holdt på å sulte i hjel. Det er alt som er igjen etter familien min. Du skjønner», fortsatte hun, «denne fiolinen var det min onkel Daniel som lagde, etter mål av Stradivarius-fiolinene. Jeg ville ikke byttet den mot noe som helst!»

«Selvsagt, jeg forstår nå hvorfor du setter den så høyt.»

«Ah, nei, det kan du umulig forstå. For å kunne det må du kjenne hele historien.»

En tung skygge av tristhet la seg over de blå øynene og fremhevet rynkene i det vakre ansiktet hennes. Formålsløst dro hun hånda gjennom det blonde, gråsprengte håret.

Hun pustet raskt, nærmest trett.

Vi måtte avslutte samtalen, for jeg hadde lovt å overvære en forestilling med de viderekomne strykeelevene i konsertsalen. De skulle fremføre Intermezzo av Penderecki – mangeårig rektor ved skolen. I etterkant var det en enkel sammenkomst, som kollegaen min lot til å synes var et ork.

«Blir ikke du utslitt av slike fester?» spurte hun etter en kort stund.

15

Jeg ble ikke det, men denne kvinnen hadde vekket min nysgjerrighet og interesse.

«Jeg har ikke noe imot å dra herfra, jeg er ferdig med det jeg kom hit for å gjøre. Om du vil, kan jeg følge deg hjem.»

Hun bodde i nærheten av musikkakademiet, og vi trosset ettermiddagskulden til fots. Nok en gang hadde tåka senket seg, og hun inviterte meg inn på en kopp varm te.

Leiligheten var liten og enkel: Livet var hardt i Polen. Jeg nevnte ikke fiolinen igjen, jeg ville avspore henne, få henne på andre tanker. Bare én gang nevnte hun sønnen sin. Hun viste meg et fotografi av ham og forklarte at han hadde flyttet til Israel. Hun, derimot, hadde ikke noe ønske om å flytte.

«Hva skulle jeg ha gjort der? Han er diamantsliper, han har en bra jobb, men nå for tiden er det så mange musikere i Israel, fremfor alt russere, nok til sikkert hundre orkestre.

Han kommer hit i slutten av året, til jødenes nyttårsfeiring.* Snart bega vi oss imidlertid inn på musikken, diskuterte interpretasjon og lyttet til opptak av Sinfonia concertante; og så endte vi opp med å spille – dette skjer meg hver eneste gang – for hun var også en dyktig pianist. Pianoet tok opp nærmest halve spisestua/stua/musikkværelset – det var alt i ett. Dette brakte oss nærmere hverandre enn timer med samtale ville ha gjort, og det kjentes straks som at vi var gode venner. Kanskje er det å dra det for langt, * Rosh Hashanah, eller jødisk nyttår, feires i september måned.

(Alle fotnoter er forfatterens.)

16

men på et tidspunkt var det som om hun så meg, som om en bris sneiet oss, en gnist av begjær kom til syne i øynene hennes og i de brennende kinnene, men det var sikkert bare musikken. Herregud, tenkte jeg, hun er jo så mye eldre enn meg!

Vi spilte ferdig sonaten, perfekt samspilt, og hun var som et nytt menneske, lattermild; og desto muntrere var hun etter at hun hadde lagt på røret på telefonen, som ringte akkurat idet hun fornøyd trykket hendene mine etter å ha lukket lokket over pianotangentene. Hun hadde ikke trengt å forklare, men hun sa at det var en venn av henne. «Han er ikke musiker», la hun til, «industritekniker, jobber i Nowa Huta, vi får ikke sett hverandre så ofte.»

Etter alt dette begynte det å bli sent. Jeg var nødt til å komme meg tilbake til hotellet, der Gerda og Virgili Stancu ventet på meg. Litt vemodige sa vi farvel til hverandre. Vi avtalte å spise middag sammen dagen etter, alle fire, på hotellet vi bodde på. Jeg ville ikke at Regina skulle ha noen utgifter med det, for selv om hun var en utmerket fiolinist, var det ikke lett for henne å tjene til livets opphold.

Jeg ville ikke si noe før jeg hadde fått diskutert det med trio-kollegaene mine, men jeg tenkte det kunne være en god idé å invitere henne til Nederland og spille inn en konsert med henne. Jeg var sikker på at de ville bli med på det, for de hadde likt fremføringen hennes svært godt, det var i hvert fall det de hadde sagt.

Dagen etter, etter at vi hadde spist, ville jeg følge henne hjem, men hun mente det ikke var nødvendig, at det ville bli veldig sent for meg. Jeg tillot meg likevel å praie en taxi og betale sjåføren raust på forhånd. Vi sa farvel til hver17

andre med en god og varm klem, og beveget tenkte jeg på hvor myk kroppen hennes kjentes, og på hvor tiltrekkende hun måtte ha vært for mange år siden.

Under hele middagen hadde hun snakket mer med Gerda – cellisten – enn med meg. De var til og med borte en god stund. Da de kom tilbake, la jeg merke til at Regina hadde skiftet klær: Hun hadde på seg et av Gerdas konsertantrekk, et i mørkeblått med folder som satt veldig fint på henne. Jeg så for meg at de sikkert hadde utvekslet et par hemmeligheter i tillegg.

Og jeg hadde rett.

«Regina var svært fornøyd med synspunktene dine angående interpretasjon», sa Gerda til meg. «Og også med mesterklassen du holdt for de eldste elevene. Du har gjort dypt inntrykk!»

«Vel, skal jeg være ærlig, tror jeg ikke jeg hadde spesielt mye å tilføre, du hørte jo selv hvordan de spilte!»

«Men du har gitt dem et nytt perspektiv; din måte å se ting på og den skolen du kommer fra, er annerledes, og det var noe hun fant svært interessant, spesielt når det gjaldt kadensen.»

Hun tok en pause og skiftet tema.

«Har hun fortalt deg noe om livet sitt?»

«Nei. Jeg har ikke spurt henne ut om det heller, så uhøflig er jeg da ikke! Dessuten virker det som om den slags temaer gjør henne trist. Da hun fortalte meg at det var onkelen, Daniel, som hadde bygd fiolinen hennes, kunne jeg høre henne legge til med lav stemme: ’Velsignet være hans minne.’»

Jo da, kunne Gerda bekrefte, det var ikke så rart hun 18

ble trist. Så godt som alle hennes nærmeste ble ofre for holocaust; moren og bestemoren døde i gettoen i Krakow, faren og storebroren i Auschwitz – alle sammen drept av nazistene.

Hun måtte ha vært svært ung på den tiden, tenkte jeg.

Hvordan hadde hun overlevd? Jeg kom også til å tenke på at musikken måtte ha hjulpet henne å komme seg gjennom alt dette mørket.

«Hun sendte med disse papirene til deg; her har hun samlet mange vitnesbyrd om den tiden. Hun sa du interesserte deg for fiolinen hennes, og at du med dette ville kunne rekonstruere en del av historien dens.»

«Har du lest dem?»

«De har holdt meg våken i nesten hele natt! Men nå er de dine, hun sendte dem med til deg.»

Jeg ble svært glad, det var et prov på vennskapet vårt.

Vi hadde også overbevist henne om at hun om en stund, når vi hadde fått alt på plass, måtte komme og delta på noen konserter. Det var Gerda som hadde sørget for det, hun var god til å overtale; og dessuten hadde vi avtalt at hun på en av konsertene skulle spille fiolinstemmen i Erkehertug-trioen av Beethoven: Til det skulle jeg gladelig avse min plass. Resten av detaljene vedrørende turneen overlot vi til agenten vår, cellistens bror. Regina hadde bare så vidt vært utenfor landets grenser, og et utenlandsopphold ville gjøre henne godt. Tre uker, sa hun, ikke mer, professoratet mitt vekker en viss misunnelse.

Turneen vår nærmet seg slutten, vi hadde en siste konsert i Warszawa på programmet før vi måtte dra hver vår vei: Gerda og Virgili til Amsterdam, jeg til studioet mitt i 19

Paris der jeg var ventet til en CD-innspilling. På flyplassen i Warszawa måtte vi vente i mer enn to timer på grunn av tåka. Dem benyttet jeg til å lese Reginas beretninger, oversatt til et engelsk man kunne si var til hjemmebruk.

Etter noen få sider tenkte jeg: «Du må sende dem til Àngels, hun vil synes dette er veldig interessant», men så glemte jeg det hele og konsentrerte meg om fiolinistens notater. Et navn gikk igjen til stadighet, og det var ikke helt ukjent. Kollegene mine ga meg beskjed om at flyet vårt var blitt annonsert, og jeg hadde ikke engang hørt det. Jeg var fullstendig bergtatt av denne historien om min venninnes fiolin – en historie jeg aldri kommer til å glemme.