Ferie med tog

Page 1


B


C



Sigrid Elsrud

FERIE MED TOG REISEGLEDE LANGS SKINNENE


INNHOLD Forord 5 DEL I: REISEVANENE VÅRE 7 Magien på Oslo S 9 Folkeeventyret 10 Historien – slik jeg husker den 13 Hva to guttunger lærte meg om reiseglede 14 Tilbake til fortiden 16 På skinner inn i fremtiden 19 Da 2 svensker og 41 nordmenn skulle ta toget 22 Gammel vane – god eller vond å vende? 23 DEL II: STARTPAKKE FOR TOGFERIEN 25 Trollene i eventyret 27 Togferien starter på kartet 28 Tusen eller én natt – overnattinger underveis 29 Ett råd om bagasjen 30 Tre enkle togferier 31 Fem gode råd for nybegynneren 37 Interrail – eller ikke interrail? 51 Alt-på-ett-brett-tjenester og reisebyråer 56 Folk hjelper folk – på Facebook og på bakken 58 Europa på et fat – vær så god, forsyn deg! 59


DEL III: TOGBLOGGENS FAVORITTREISER 71 Reiseruter langs skinnene 73 Finland 76 Mjøsa rundt 88 Ljubljana 98 Milano 108 Kiruna 120 Oslo–Bergen 132 Tallinn og Narva 144 London, Dublin og Belfast 152 Spania 166 Takk 179 Fotoliste 180 Kilder 181



FORORD På et overfylt fly sørover i Europa fikk jeg en gang tildelt plass på et klappsete i cockpit. Et sted underveis kom jeg til å spørre hvor vi var. Kanskje var det flyvernes sans for humor som slo ut, men svaret jeg fikk var i hvert fall at de ikke ante. Vi kjørte på autopilot. Flyet kom trygt frem og landet der det skulle. Siden har resten av både denne og de fleste andre av mine flyturer gått rett i glemmeboken. Togreisene mine har jeg et helt annet forhold til. Etter en togreise er jeg aldri likegyldig til landskapet – eller landene – jeg har reist gjennom. Utenfor togvinduet ruller det alltid en film som selv lenge etterpå kan huskes som stemninger og bilder. Underveis følger jeg selv med på kartet, og når lokføreren stanser toget på en stasjon, kan jeg velge nye opplevelser og andre tog videre. I 2015 begynte jeg å samle togreisene mine på en blogg – Togbloggen.no, en blogg om reiseglede. Den ble skrevet med lette fingre på tastaturet og var bare ment som en dagbok fra egne reiser. Først da jeg la ut en bloggpost om «slik kjøper du togbilletter til reisen i Europa» forstod jeg at vi var mange som strevde med det samme. Det er lett å like tog. Langt vanskeligere kan det være å finne ut av planlegging, reiseruter og billettkjøp. I 2018 og 2019 vokste klimabølgen, og den slo også inn over reisevanene våre. Ikke så kraftig at de fleste sluttet å fly, men nok til at interessen for mer klimavennlige reisemåter økte merkbart. Som togblogger surfet jeg inn i 2020 på denne bølgen. Folk i alle aldre ville vite mer om ferie med tog. Så kom mars 2020. På mitt hjemmekontor ble det dørgende stille. Boken du nå blar i, ble påbegynt i disse underlige første pandemiukene. Med forbehold om at vi kan reise uten strenge restriksjoner når dette leses: Vi skal alle ta våre egne valg, og vi står sjelden så fritt som når vi skal velge vår egen ferie. Tar vi en ferie som gir mye reiseglede med lavt klimaavtrykk, har vi klart å forene to gode valg.

Forord

5


Ferie med tog – reiseglede langs skinnene er skrevet for å hjelpe deg som vil reise i Norge, Norden og resten av Europa på annen måte enn med autopilot. HUSK! • Det kan forekomme feil og mangler i de opplysningene jeg gir, og mye kan endre seg underveis. Sjekk alltid selv! • Offisielle reiseråd, restriksjoner og risikovurderinger kan endre seg raskt. Sjekk alltid selv før egne reiser! Opprinnelig var en reiserute til Moskva og middelalderbyen Vladimir i Russland med i bokmanuset. Den dramatiske nyheten om Russlands angrep på Ukraina kom kort tid før boken skulle ferdigstilles. Russland som reisemål er ikke med når denne boken utgis. Landets folk, kultur – og jernbane – er verd å besøke, men alt til sin tid. Det er ikke tiden nå.

Oslo, 3. mars 2022


DEL I

REISEVANENE VÅRE

reisevanene våre

7


Tenker vi etter, er det helt umulig å si hvor jernbanesporene stopper. Fra Oslo S kan vi toget til Moss – eller følge skinnene videre til München, Milano eller Malaga.

8

reisevanene våre


MAGIEN PÅ OSLO S Alle de lange jernbanestrekningene i landet vårt peker mot Oslo S – eller ut herfra, alt etter som vi ser det. På tavlen i sentralhallen kommer Stavanger, Bergen og Trondheim opp noen ganger i løpet av dagen, og som kjent kan Trondheim S være transittstasjon for en togreise videre til Bodø. Av og til kommer også to internasjonale togreiser opp. På Oslo S heter utlandet enten Stockholm eller Göteborg.* Hadde det bare vært disse avgangene, ville Oslo S vært en søvnig stasjon. Det er den ikke. På Oslo S er det travelt, og aller travlest er det i rushtidene når folk i StorOslo skal til og fra jobb. På informasjonstavlen telles minuttene ned. Her er hverdagen satt i effektivt system. Aller mest effektivt tilrettelagt er det for folk som må klemme en flyreise inn i arbeidsdagen. Av alle norske tog er flytoget det raskeste, og på Oslo S har det avgang hvert tiende minutt. Samtidig er det også flytoget som fletter hverdag og ferie tettest sammen. Store skallkofferter hviler på hjulene sine, mens eierne venter på toget til Oslo Lufthavn Gardermoen. La oss et øyeblikk tenke oss videre til en annen stasjon i en annen hovedstad, King’s Cross station i London. Herfra går, som alle Harry Potter-lesere vet, Galtvortekspressen. Dette magiske toget går fra plattform 9¾, «en plattform som er usynlig for gomper og kan nås gjennom barrieren mellom plattform 9 og 10.»1 Jeg er helt sikkert ikke den eneste norske turisten som har stilt opp familien ved et fiktivt spor i London for å ta et magisk bilde. Det ser meningsløst ut, selvfølgelig, men alle innvidde vet bedre. Tilbake på Oslo S kan vi også forsøke å se noe mer enn det hverdagslig opplagte. Gjennom glassveggen i sentralhallen er det utsikt til jernbanespor, og tenker * Slik er det i skrivende stund. Denne boken skrives likevel med håp om at vi skal få flere utenlandstog fra Oslo S.

reisevanene våre

9


vi etter, er det helt umulig å si hvor de stopper. Jernet er lagt i en magisk bane som binder Oslo sammen ikke bare med Mysen eller Moss, men også med München, Milano og Malaga. Noen ganger står derfor noen av oss på Oslo S med billetter som strekker seg langt bortenfor den horisonten tavlen i hallen har koder for. I en vanlig «gompehverdag» er det lett å overse, men på Oslo S finnes det også, hver eneste dag, mennesker som har som en del av jobben sin å selge togbilletter til utlandet. Hverdagstrafikken ligger som en usynlighetskappe over dem, men spør du på Enturs betjente kundesenter, dukker det opp folk som kan trylle frem billetter til de fleste land i Europa. Vi finner dem rett til venstre for spor 9. Ellers i landet kan vi møte dem på stasjonene i Bergen, Trondheim, Stavanger og på Oslo Lufthavn. I vår felles norske bevissthet har lange togreiser fortsatt liten plass. Selv på landets viktigste jernbanestasjon er det transport til nærmeste flyplass vi lettest finner. Jernbanens kundesenter tilbyr utenlandsbilletter med tog, men lokker sjelden med dem. Det er som om jernbanen ikke har hverken selvtillit eller fantasi nok til å fortelle om det store eventyret den er en del av.

FOLKEEVENTYRET Når lange togreiser og feriereiser med tog til utlandet likevel er i ferd med å bli mer populært – en trendy reiseform – er det ikke først og fremst på grunn av hverken markedsføring eller politiske vedtak og tiltak. Snarere tvert imot. Trenden har kommet nedenfra. Fra folk som selv har brettet ut kartet, funnet reiseruter langs bakken – og som gjør det igjen og igjen. I 2021 kom det ut en bok med tittelen Togeventyret der forfatter Bjørn Stærk har snakket med folk som ikke er «normale» reisende. Hver for seg har de ulike måter å feriere på, men alle med det til felles at de velger toget – enten alltid eller ofte. Vil togferie forbli «en bortgjemt perle for de heldige få» eller vil denne feriemåten bli viktigere for flere i årene som kommer? De som selv reiser med tog på ferie, mener i hvert fall at dette er noe mange andre også kunne ha glede av.2 Det er fascinerende å se entusiasmen hos de aller fleste som har vært på

10

reisevanene våre


togferie, og samtidig vite at dette fortsatt er en uprøvd ferieform for så mange. Jeg kan forstå begge deler. Entusiasmen først og fremst, men også at så mange fortsatt står igjen på perrongen når andre av oss drar av sted. Feriereiser med tog er ikke så tilrettelagt som andre reiser og ferieformer. Når reisene ikke ligger som ferdige tilbud foran oss, kan det være lett å glemme at de finnes. Skal vi reise langs bakken, må vi lete litt mer selv. Til gjengjeld får vi uendelig mange muligheter når vi først prøver. Jernbanestasjonene ligger som perler på en snor. Bare i Norge er det 334 av dem,3 i Europa over 32.000.4 Vi kan reise kort eller langt, velge enkle ruter eller mer sammensatte. Ofte handler det derfor bare om å begynne. For den som først har begynt å reise med tog på ferie- og fritidsreiser, er det vanskelig å slutte. Friheten det gir å reise uten å måtte feste setebeltene. Den gode feriefølelsen om bord til å slappe av og gjøre som vi vil. Landskapet utenfor togvinduet. Stedene vi kommer til. Jernbanelinjene vi kan velge mellom. Den enkle, ukompliserte gleden over å reise fra hjertet av en by til hjertet av en annen. Alt dette er noe av det entusiastene deler. For mange av oss handler det også om tankeflyt på en måte vi sjelden oppnår i hverdagen eller ved andre reisemåter. «Av alle transportmidler er toget kanskje den beste hjelpen til tenkning: Utsikten har ikke noe av den monotonien som preger utsikten fra et fly eller et skip, den beveger seg hurtig nok til at vi unngår å bli irritert, men langsomt nok til at vi kan identifisere det vi ser», skriver Alain de Botton i boken Kunsten å reise.5 Skulle noen be meg om å fremheve den ene blant alle grunner til at toget er et godt sted å være, ville jeg velge denne: Tankene som flyter fritt og alltid finner noe nytt å spinne videre på utenfor togvinduet. «Personlig syns jeg tog er den uovertruffent beste reisemåten», skriver Thomas Horne. Han er en høy mann som liker å ha god plass til de lange bena sine. Det får han på toget. Der kan han også «reise seg og traske litt rundt i midtgangen når ryggen har stivnet». På langdistansetogene kan han finne seg en spisevogn. På alle tog kan han jobbe, lese, skrive, spille spill, spise niste, sove. Også han liker å se ut av togvinduet og la tankene vandre, men det aller beste synes han likevel er følelsen han har når han kan gå av toget og «dumpe rett inn i det yrende bylivet» uten kø ved gaten og venting ved bagasjebåndet. Alt dette skriver han om i Den store klimaguiden. I denne boken, som kom ut i 2020, er små og store klimaråd samlet mellom to permer, og når Thomas Horne i kapitlet om ferie skriver om fly og tog, går han rett på sak:

reisevanene våre

11


«Det kommer neppe som en overraskelse at flyreisen står for mesteparten av klimaavtrykket fra ferien din.» «Tog er i særklasse den mest klimavennlige erstatningen for fly.»6 Slik setter han togferien inn i den sammenhengen som mer enn noe annet har gitt denne måten å reise på ny aktualitet. Økt klimabevissthet har også gitt økt interesse for tog som alternativ til fly. Aviser, magasiner, radio og fjernsyn har fanget opp trenden, og vi har både kunnet høre og lese at togferien er i vinden som aldri før. Likevel er det på Facebook den nye interessen for togferier har vært mest aktiv og for mange også mest synlig. Det startet i Sverige med gruppen Tågsemester, som i 2019 passerte 100. 000 medlemmer. Samme år ble den norske gruppen Togferie opprettet. Den rakk bare et snaut år før pandemien rammet all reisevirksomhet, men har nå over 38. 000 medlemmer. «Man trenger ikke droppe fine ferieturer selv om man vil reise miljøvennlig!» heter det i gruppens omtale av seg selv.7 Engasjementet fra folk som stadig oftere velger bort flyet, vokste i styrke samtidig med at en ung, svensk klimaaktivist mobiliserte ungdom til skolestreiker over store deler av verden. Greta Thunberg selv tok også toget så langt det var mulig – og fortsatte med seilbåt der skinnene sluttet. Hun hadde verdens og verdenspressens oppmerksomhet rettet mot seg, men også det bredere folkelige engasjementet ble lagt merke til. Denne overskriften fra det amerikanske magasinet Time i august 2019 kan stå som et godt eksempel: In Europe, the Movement to Give Up Air Travel Is Taking Off. Could the U.S. Be Next?8 Det er likevel ikke slik at alle som reiser på ferie med tog, er mer opptatt av klima enn andre. Ingen kan heller reise på ferie for å redde klimaet og kloden. Den mest klimavennlige reisen er tross alt den vi ikke tar. Akkurat det regnestykket trenger vi ingen CO2-kalkulator eller klimaguide for å finne ut av. Nøkternt sett er det derfor reiselysten som styrer oss, også når vi lar en feriereise følge jernbaneskinnene nede på bakken. Eller som Bjørn Stærk skriver i sin bok: «Ingen av dem jeg har snakket med, klarer helt å svare på om det er klimahensyn eller glede som får dem til å legge ut på sine togeventyr.»9 Hvordan vi reiser, er like fullt ett av de valgene hver og en av oss kan ta her og nå, og kan vi forene flere hensyn, heter det vinn-vinn. Kanskje har vi over tid gått oss fast i noen reisevaner som det kan være flere grunner til å se på med nye øyne?

12

reisevanene våre


HISTORIEN – SLIK JEG HUSKER DEN Ulike reisemål og ferietilbud markedsføres med stor kreativitet, men når det kommer til bestilling og reisemåte, er fasiten nesten alltid den samme. Det dukker opp en nettside med flysymbolet på. Klikk og bestill! Så vanlig er det blitt å velge flyet på feriereiser at det har satt seg i språket vårt. Sier vi «feriereise», mener vi underforstått en reise som begynner og slutter med flytransport. Mener vi noe annet, sier vi noe annet. Da legger vi inn en presisering og sier bilferie, sykkelferie, båtferie, bussferie eller togferie. Flyferier er det ingen som snakker om. De bare er der, som vanlige ferier som tas på den vanlige måten. Når noe er blitt så selvfølgelig vanlig, er det lett å ta det for gitt at det skal fortsette å være slik og vanskelig å huske at det har vært annerledes. Selv er jeg født i 1961. Det betyr at jeg har hatt 60 år til å følge historien med egne øyne, og tar jeg meg tid til å tenke etter, husker jeg også at det faktisk er lenge nok til å ha levd noen tiår uten flyferier. Den første gangen jeg reiste ut av landet med fly, var til England på språkreise i 1977. Et nostalgisk nettsøk kan i dag sende meg til en tidslinje på EF språkreisers hjemmeside. Der finner jeg 1970-tallet omtalt som tiåret da masseturismen ble mulig «i en skala man aldri før hadde forestilt seg».10 Det skulle likevel gå flere år før jeg begynte å ta flyreisene mine som en selvfølge. For barna mine, som begge er født tidlig på 1990-tallet, har flyferiene alltid vært der. Det har jeg selv vært med på å sørge for. Jeg tilhører en generasjon og en gruppe av befolkningen som fikk verden servert på sølvfat, og vi forsynte oss. På et punkt i historien ga tilfeldighetene meg et forsprang på utviklingen. Mannen min hadde i et par år styreverv i det som den gang var Det norske Luftfartsselskap (DNL), en del av SAS-gruppen. Vervet ga muligheten for noen ekstra billige flybilletter også for familien. Med to guttunger i tidlig skolealder på slutten av 1990-tallet satt vi allerede på rutefly ut av landet, noen år før det ble vanlig for «alle». Ved årtusenskiftet var luftfartens lavprisselskap fortsatt «omtrent ikkeeksisterende». Snaue to tiår senere fraktet de over 40 prosent av flypassasjerene i Europa. Her hjemme etablerte Norwegian sitt første lavpristilbud i 2002, og sammen med de andre europeiske lavprisselskapene vokste det kraftig i årene etterpå. Prisene på flybilletter falt, flytrafikken økte.11 I luften var det bonanza. Nede på bakken ble det bråstopp. Under overskrif-

reisevanene våre

13


ten Snur ryggen til togferie ga interrailansvarlig i NSB, Wenche Berger, denne kommentaren til Dagsavisen 10. juli 2004: «Når du kan fly for en slikk og ingenting er det klart at mange blir lokket til å fly i stedet for å ta toget.» I samme artikkel gir journalist Tor Sandberg et tidsbilde av reisetrendene slik de var på begynnelsen av det nye årtusenet: «Tidligere var interrail … det eneste tilgjengelige tilbudet for eventyrere med vanlig økonomi. Nå kan alle og enhver fly billig til Østen og USA og andre fjerntliggende reisemål. I tillegg er trenden i internasjonalt reiseliv hyppigere reiser og for kortere tid. For ti år siden var det utenkelig med en langweekend i Barcelona og flere reiser til utlandet i løpet av ett år.»12 Det som hadde vært utenkelig, var i ferd med å bli vanlig.

HVA TO GUTTUNGER LÆRTE MEG OM REISEGLEDE Vår familie landet både her og der i disse årene. «Olivenbeltet» langs Middelhavet hadde sterkest tiltrekningskraft. Vi tok turer til Italia, Frankrike og Spania, og vi reiste til ulike steder og på ulike måter. Alltid med fly, men nesten alltid også med tog eller leiebil i tillegg. Jeg var jo blitt ekstra tidlig bortskjemt med billige flybilletter og lot det gå sport i å bruke minst mulig penger på selve transportetappen ut av landet. Fant jeg det beste pristilbudet til Brussel, ja, så fløy vi dit og tok resten av reisen sørover til Liguria-kysten med tog. Eller vi fløy til Milano og reiste med tog til Amalfi. Eller med fly til Paris og tog til Nice. Fikk jeg ikke kabalen til å gå opp med tog, ble det leiebil. Slik snirklet vi oss både sørover og nordover igjen i Europa år etter år. Hjemme ved kjøkkenbordet, med ferieminnene fremkalt og samlet i fargerike fotobunker, ble disse reisene til et overflødighetshorn av minner og små familieanekdoter. «Husker du?» Ja, vi kunne huske – både det ene og det andre. Som de fleste barnefamilier på ferietur sannsynligvis har erfart, var det ikke bare de største severdighetene som stod igjen som store opplevelser etterpå. Også små episoder underveis kunne dukke opp igjen som sterke ferieminner. I disse årene lærte jeg mye om hva reiseglede er, og kan være. Et totalt kaotisk

14

reisevanene våre


togbytte i Genova, der vårt tog kom forsinket inn til en overfylt perrong og neste tog videre var hardstappet med italienere på vei til påskefeiring, er i utgangspunktet ikke et høydepunkt. Det ble det likevel. Fordi vi klarte brasene! Og vi klarte dem sammen. Alle måtte bidra. Ingen av oss var kjent, alle måtte lese skilt, finne raskeste vei, holde troppen samlet. Som et annet ytterpunkt: Vår første togreise gjennom Spania. Vi hadde bodd et par netter på familierom i en mørk underetasje på et billig hotell i Madrid. Til Estación de Atocha, der skilpaddedammen under palmene inne i den store stasjonshallen gir alle reisende en eksotisk opplevelse, kom vi som luksusdyr. Vi hadde flottet oss med førsteklassebilletter til Renfes fantastiske høyhastighetstog. Med en langsom soloppgang utenfor togvinduene hadde vi en hel vogn nesten for oss selv helt til Málaga. Jeg stjeler ikke så ofte, men en liten gul kaffekopp fra Renfes rause frokostbrett hadde jeg med meg på kontorpulten i mange år etterpå. Likevel var det på et skranglete nattog fra Salerno i Sør-Italia jeg for alvor konverterte. Det var påskeaften. Vi var på hjemreise. I håndbagasjen hadde vi et overdådig italiensk påskeegg til guttene og en lokalprodusert – og skulle det vise seg, usedvanlig dårlig – vin til oss to andre. Firemannskupeen var smal, enkel og virkelig ikke noe å skryte av, men det var der den eksploderte: Reisegleden! Den elleville begeistringen to guttunger der og da viste, har fulgt meg siden. Vi var langt sør på «den italienske støvelen» og visste at vi skulle våkne helt oppe i Milano neste morgen. Vi skulle ha en hel kupé helt for oss selv en hel natt. To gutter klatret opp og ned i bratte stiger og tumlet rundt i køyene mens toget ruslet nordover og gjennom Napoli. Kanskje hadde vi sovnet før vi kom til Roma, kanskje ikke. Et eventyr var det, uansett. Det var aldri flyreisene vi snakket om etterpå. De er og blir ganske forutsigbare og lettglemte. Togreisene kom vi ofte tilbake til ved kjøkkenbordet hjemme. To unge voksne menn kan i dag fortsatt snakke med smil og glede om en togreise som ingen av oss husker hvor gikk, men som likevel huskes fordi «reiselederen» hadde vært forutseende nok til å utstyre hele familien med ny forsyning av Pokémon-kort og alle spillereglene skrevet ut. Du kan reise både langt og hvor som helst med en slik skatt. For oss som i dag sitter to alene igjen ved kjøkkenbordet, dukker også en togreise fra Milano til Genève gjerne opp som munter mimring: To guttunger med hver sin tegneblokk, begge inntil da fylt med borger, krigere og action.

reisevanene våre

15