tallet, tenkte i dagsverk og ville itte besudles. Allikevel dåne åkerbryteren fram og kunne itte underslå, at nå hadde den britiske arbeiderklassen rest seg. Den raste mot varulvene ute på kontinentet, og dømte tanken om e vennskapspakt med Hitler ut i stummende mørke. Og som e vonets gnist frå et sosialdemokrati far Aksel betvilte, uttalte Sir Arthur Greenwood under et møte i London: «Jeg vil si at den avtale som premiérministeren håper å få i stand, ikke er verd det papir den er skrevet på!» – Itte en dag for tidlig at blindebukkene vakner! knurre mitt livs rot. – Du tar det for tungt, syntes mor Alida. – Nei, nå er det større grunn enn noensinne tel å sjå alvoret. Og mi største sorg forblir, at mine egne ska vara så tankeløse! Høvdingen røk opp og dytte avisen i mappa. – Ja, sorger har vi alle. – Hva vil det seja? – At det fins viktigere ting enn politikken. – Det er det dummeste je har hørt. Men je ska tala ved deg den dagen nazistene kryr omkring oss som rotter! tordne han og trev butikken. Dermed trille proletaren avsted over en skrantende sykkel, slik at vi hørte helt inn at trådsnellene skrangle. – Han blir verre og verre, jamre husholdersken og ség ner på stolen. – Det er godt ment, trudde je og hadde lite overskudd. Om et par timer skulle je spelle i gravøl. – Da burde’n itte støte alle frå seg, for her ser vi knapt e skikkelig mennesje mer! – Nei, trafikken kunne ha vøri større. Men det er vel itte’n far som er mest uærlig heller? 8