__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Jane Harper

Falsk natur Oversatt av Carina Westberg


Jane Harper Originalens tittel: Force of Nature Oversatt av: Carina Westberg Copyright © Jane Harper 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-61174-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Markus Schieder/Alamy Stock Photo Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til kjĂŚreste Pete og Charlotte


Prolog

I ettertid var de gjenværende fire kvinnene helt enige om to ting. Én: Ingen hadde sett Alice Russell forsvinne i bushen. Og to: Alice var så skarp i kantene at man risikerte å skjære seg. Damene var sent ute da de skulle samles ved møtestedet. Deltagerne i mennenes gruppe – som meldte seg ved landemerket respektable trettifem minutter før fristen løp ut klokka tolv – klappet hverandre på skuldrene idet de kom ut av skogbrynet. Godt gjort. Turlederen som sto og ventet på de fem, så varm og vennlig ut i en rød fleecejakke. Mennene slengte soveposene i beste kvalitet baki turbussen og pustet lettet ut mens de steg inn. I bussen var det fruktog nøtteblanding og kaffe på termos. Men mennene overså maten og strakte seg mot bagen med mobiltelefonene de nå fikk tilbake. Endelig. Det var kaldt ute. Ingen endring der. Den bleke vintersola hadde bare vist seg én gang i løpet av de siste fire dagene. I det minste var det tørt i bussen. Mennene lente seg bakover. Én av dem dro en spøk om damenes kartleserevner, og alle lo. De drakk kaffe og ventet på at kollegaene skulle dukke opp. Det var tre dager siden de sist hadde sett dem, og de kunne fint vente noen minutter til. Etter en time begynte selvtilfredsheten å vike for irritasjon. I tur og orden reiste mennene seg fra de myke setene 7


og begynte å trave fram og tilbake på grusveien. De strakte telefonene i været, som om en ekstra armlengde var det som skulle til for å fange det flyktige signalet. Utålmodig tastet de meldinger som ikke ville nå fram til deres kjære i byen. Kommer sent. Vi er blitt forsinket. Det hadde vært noen lange dager, og varm dusj og kald øl ventet. Og i morgen skulle de på jobb. Turlederen glodde på trærne. Omsider fant han fram walkietalkien. En håndfull forsterkninger kom til stedet. Praten gikk muntert blant parkvaktene mens de dro på seg selvlysende vester. Vi får dem ut på null komma niks. De visste hvor folk gikk feil, og det var mange timer med dagslys igjen. I hvert fall noen. Nok. Det ville ikke ta lang tid. De tok seg inn i bushlandskapet med profesjonell hurtighet. Mennene stimlet sammen i turbussen igjen. Nøtteblandingen var fortært og kaffeskvettene kalde og bitre da søkelaget dukket opp igjen. Eukalyptustrærne sto i silhuett mot den mørknende himmelen. Ansiktene hadde stivnet. Den spøkefulle tonen hadde forsvunnet med lyset. I bussen satt mennene tause. Hadde dette vært en krise på styrerommet, ville de ha visst hva de skulle gjøre. Dollaren som falt, en uventet klausul i en kontrakt, det var null problem. Her ute var det som om villmarken visket ut svarene. De knuget de livløse telefonene i fanget som ødelagte leker. Flere beskjeder ble mumlet i walkietalkiene. Bilenes frontlykter boret seg inn i de tette veggene av trær, og pusten dannet skyer i den kalde natteluften. Søkelaget ble kalt tilbake til en kort orientering. Mennene i turbussen oppfattet ikke detaljene i diskusjonen, men det var da heller ikke nødvendig. Tonefallet sa alt. Det var grenser for hva som kunne gjøres etter mørkets frembrudd. Til slutt gikk letemannskapene hver til sitt. En mann med selvlysende vest kravlet inn foran i bussen. Han skulle kjøre mennene til fjellstua. De ville bli nødt til å overnatte, ingen kunne avses til en tre timer lang tur tilbake til Melbourne 8


nå. Budskapet var fremdeles i ferd med å synke inn da mennene hørte det første skriket. Lyden var skingrende og fugleaktig, fryktelig malplassert i mørket, og alle snudde på hodet da fire skikkelser kom til syne på åskammen. Det så ut som om to av dem støttet en tredje mens en fjerde snublet ustøtt av gårde ved siden av. Blodet på pannen hennes så svart ut på avstand. Hjelp oss! skrek én av dem. Flere enn én. Vi er her! Vi trenger hjelp, hun trenger lege! Vær så snill og hjelp oss! Takk og pris, takk og pris for at vi fant dere! Letemannskapene la på sprang, og mennene la igjen telefonene på bussetene og løp pustende og pesende noen skritt bak. Vi mistet veien av syne, sa noen. En annen: Vi mistet henne. Det var vanskelig å skjelne ordene. Kvinnene ropte, og stemmene lød hulter til bulter. Er Alice her? Har hun klart seg? Er hun i god behold? I kaoset, i nattemørket, var det umulig å si hvem av de fire som spurte hvordan det sto til med Alice. I ettertid, da alt ble verre, ville hver og én av kvinnene påstå at det var hun som hadde spurt.


Kapittel 1

«Ikke få panikk nå.» Spesialagent Aaron Falk lukket boka han satt og leste i, enda han fram til det øyeblikket ikke hadde hatt noen planer om det. Isteden tok han mobilen med den skadefrie hånda og satte seg opp i sengen. «Greit.» «Alice Russell har forsvunnet.» Kvinnen i den andre enden sa navnet lavt. «Visstnok.» «Hva mener du med forsvunnet?» Falk la bort boka. «På ordentlig. Det er ikke bare at hun gir blaffen i å ta telefonen når vi ringer.» Falk hørte partnerens sukk i den andre enden. Carmen Cooper lød mer anspent enn hun noensinne hadde gjort i løpet av de tre månedene de hadde jobbet sammen, og det sa ikke lite. «Hun har forsvunnet etsteds i Giralang Ranges,» fortsatte Carmen. «Giralang?» «Ja, fjellområdene helt i øst?» «Nei, altså, jeg vet hvor det ligger,» sa han. «Jeg tenkte mer på stedets rykte.» «Det med Martin Kovac? Det høres overhodet ikke ut som noe sånt, takk og pris.» «Får ikke håpe det. Det er vel omtrent tjue år siden nå, er det ikke det?» «Mer rundt tjuefem, tror jeg.» 10


Likevel ble enkelte ting aldri glemt. Falk hadde knapt vært tenåring da Giralang Ranges hadde dominert kveldsnyhetene for første gang. Og det skulle gjenta seg tre ganger til i løpet av de to påfølgende årene. Hver gang fikk de tvbilder inn i stua av letemannskaper som trasket i gjengrodd bushland med halsende blodhunder. Til slutt var de fleste av likene blitt funnet. «Hva skulle hun helt der ute?» sa han. «Firmautflukt.» «Tuller du?» «Nei, dessverre,» sa Carmen. «Skru på tv-en, det er på nyhetene. De har sendt ut et søkelag.» «Vent litt.» Falk kravlet ut av sengen og trakk en T-skjorte utenpå boksershortsen. Natteluften var kjølig. Han gikk inn på stua og skrudde på en kanal med nyheter døgnet rundt. Nyhetsankeret snakket i vei om hva som hadde skjedd i parlamentet den dagen. «Det er ingenting. Bare jobb. Legg deg til å sove igjen.» Falk hørte Carmen mumle i øret og skjønte at hun snakket med noen i den andre enden. Han hadde automatisk sett henne for seg på kontoret de delte, inneklemt bak skrivebordet som var blitt presset inn ved siden av hans eget tolv uker tidligere. Siden hadde de arbeidet tett sammen, bokstavelig talt. Når Carmen strakte på seg, dunket føttene hennes borti stolbeina hans. Falk så på klokka. Det var etter ti en søndagskveld, selvfølgelig var hun hjemme. «Sett det ennå?» sa Carmen til ham, nå hvisket hun for ikke å forstyrre den hun var sammen med. Forloveden, antok Falk. «Ikke ennå.» Falk trengte ikke å dempe stemmen. «Vent –» Krabbeteksten gled over nederste del av skjermen. «Her kommer det.» I MORGEN TIDLIG GJENOPPTAS SØKET I GIRALANG-FJELLENE ETTER ALICE RUSSELL, 45, FORSVUNNET FOTTURIST FRA MELBOURNE. «Fotturist fra Melbourne?» «Ikke sant?» 11


«Når har vel Alice noensinne –» Han tidde. Han så for seg Alices sko. Høyhælte. Spisse. «Enig. I innslaget sa de at det var en slags teambuildingøvelse. Hun var med i en gruppe som ble sendt ut i noen dager, og –» «I noen dager? Hvor lenge har hun egentlig vært borte?» «Jeg er ikke sikker. Siden i går kveld, tror jeg.» «Hun ringte meg,» sa Falk. Det ble stille i den andre enden. Så: «Hvem ringte? Alice?» «Ja.» «Når da?» «I går kveld.» Falk tok mobilen fra øret og sjekket alle tapte anrop. Han satte telefonen mot øret igjen. «Er du der fortsatt? Tidlig i morges, faktisk, rundt halv fem. Jeg hørte det ikke. Så bare at anropet hadde gått til svarer da jeg våknet.» Det ble stille igjen. «Hva sa hun?» «Ingenting.» «I det hele tatt?» «Det var ingen der. Jeg trodde det var lommeringing.» I tv-innslaget viste de et relativt nytt bilde av Alice Russell. Det så ut som om det var blitt tatt på fest. Det lyse håret var satt opp i en komplisert frisyre, og hun hadde på seg en sølvskimrende kjole som avslørte at hun hadde tilbrakt mange timer på treningssenteret. Hun så minst fem år yngre ut enn hun var, kanskje mer. Og hun smilte til kameraet på en måte hun aldri hadde smilt til Falk og Carmen på. «Jeg prøvde å ringe henne opp igjen da jeg våknet, antagelig rundt halv sju,» sa Falk, som fortsatt betraktet skjermen. «Ingen tok telefonen.» Tv-bildet viste nå et bilde av Giralang Ranges i fugleperspektiv. Fjell og daler buktet seg mot horisonten, et bølgende grønt hav i det svake vinterlyset. I MORGEN TIDLIG GJENOPPTAS SØKET … Carmen tidde. Falk hørte henne puste. På skjermen så fjelltoppene store ut. Enorme, faktisk. Det tykke teppet av 12


tretopper så fullstendig ugjennomtrengelig ut fra kameraets vinkel. «Jeg skal lytte til meldingen igjen,» sa han. «Jeg ringer deg tilbake.» «Greit.» Det ble taust på linjen. Falk satte seg i sofaen i tussmørket mens det blå lyset fra tv-skjermen flimret. Han hadde ikke dratt for gardinene, og bortenfor den vesle balkongen kunne han se skinnet fra Melbournes skyline. Varsellyset øverst på Eureka Tower blinket, regelmessig og rødt. I MORGEN TIDLIG GJENOPPTAS SØKET I GIRALANG … Han skrudde ned lyden på tv-en og slo nummeret til telefonsvareren. Anrop mottatt klokka 04:26 fra Alice Russells mobil. Først kunne ikke Falk høre noe, og han presset telefonen tettere mot øret. I fem sekunder lød dempet atmosfærisk støy. Ti sekunder. Han fortsatte å lytte, denne gangen helt til slutten. Den hvite støyen kom i bølger, og det lød som om telefonen befant seg under vann. Det hørtes noe dempet surr, som kunne ha vært noen som snakket. Så, som lyn fra klar himmel, brøt en stemme igjennom. Falk rykket telefonen bort fra øret og stirret på den. Stemmen hadde vært så svak at han lurte på om han hadde innbilt seg det. Langsomt tastet han på skjermen. Han lukket øynene i den stille leiligheten og spilte av meldingen én gang til. Ingenting, ingenting, og så, i mørket, en stemme langt unna som sa to ord i øret hans. «… skade henne …»


Kapittel 2

Det var ennå ikke blitt morgengry da Carmen parkerte utenfor Falks leilighet. Han sto allerede på fortauet og ventet med ryggsekken plassert på bakken. Turstøvlene kjentes stive, så lite brukt var de. «Få høre meldingen,» sa hun idet han steg inn. Hun hadde skjøvet førersetet bakover. Carmen var en av få damer Falk hadde møtt som var høy nok til å se ham rett i øynene når de sto ansikt til ansikt. Falk satte telefonen sin på høyttaler og trykte inn en knapp. Atmosfærisk støy strømte gjennom bilen. Fem–ti sekunder med ingenting, og så kom de to ordene, med svak, boksaktig lyd. Etter noen flere sekunder med uklar, dempet lyd ble det brutt. Carmen rynket pannen. «Én gang til.» Hun lukket øynene, og Falk betraktet ansiktet hennes mens hun lyttet. Carmen var trettiåtte og hadde bare seks måneders forsprang på ham både når det gjaldt alder og erfaring. Likevel var det første gang de hadde hatt noe med hverandre å gjøre i det føderale politiet. Hun var nyansatt i økokrimenheten etter å ha flyttet fra Sydney. Falk ante ikke om hun angret eller ei. Carmen åpnet øynene. I det oransje skinnet fra gatelyktene så både huden og håret en tone mørkere ut enn vanlig. «‘Skade henne’,» sa hun. «Det er sånn det lyder i mine ører.» «Hørte du noe mer, helt mot slutten?» 14


Falk skrudde volumet på maks og trykte inn repetisjonsknappen. Han merket at han holdt pusten mens han anstrengte seg for å spisse ører. «Der,» sa Carmen. «Er det noen som sier ‘Alice’?» De lyttet enda en gang, og denne gangen fanget Falk opp en svak knekk i den dempete støyen, en vislende hvesing. «Jeg vet ikke,» sa han. «Det kan være atmosfæriske forstyrrelser.» Carmen startet motoren. Den brølte altfor høyt før soloppgang. Hun svingte ut og la bilen på veien før hun tok ordet igjen. «Hvor sikker er du på at det er Alices stemme?» Falk prøvde å huske klangen i Alice Russells stemme. Den hadde et tydelig særpreg. Var ofte kort i tonen. Alltid besluttsom. «Det er ingenting som sier at det ikke kan være henne. Men det er vanskelig å høre.» «Veldig vanskelig. Jeg er ikke engang sikker på at jeg kan slå fast at det er en kvinne.» «Nei.» I sidespeilet ble Melbournes skyline mindre og mindre. Foran dem, i øst, gikk himmelen fra svart til mørkeblått. «Jeg vet at Alice er en pest og en plage,» sa han, «men jeg håper inderlig vi ikke har skapt vansker for henne.» «Jeg også.» Carmens forlovelsesring glimtet i lyset idet hun svingte på rattet for å komme seg på hovedveien. «Hva hadde den lokale politibetjenten å si? Hva het han?» «King.» Falk hadde ringt rett til delstatspolitiet kvelden før etter å ha lyttet til Alice Russells svarermelding. Det hadde gått en halvtime før førstebetjenten som ledet søket, ringte tilbake. «Beklager.» Førstebetjent King hadde hørtes sliten ut. «Måtte komme meg til en fasttelefon. Været tukler til dekningen mer enn vanlig. Fortell mer om den svarermeldingen.» Han lyttet tålmodig mens Falk snakket. «Akkurat,» sa King da han var ferdig. «Hør her, vi kjører en sjekk på telefonanropene.» 15


«Ok.» «Hva slags forhold sa du at du hadde til henne?» «Profesjonelt,» sa Falk. «Konfidensielt. Hun bisto meg og partneren min med noe.» «Og hva heter han?» «Hun. Carmen Cooper.» Falk hørte det rasle i papir mens mannen skrev det ned. «Ventet noen av dere at hun skulle ringe?» Falk nølte. «Egentlig ikke.» «Er du friluftsmenneske?» Falk hadde sett ned på venstre hånd. Huden var fortsatt rosa og merkelig glatt i partier der brannsåret ikke hadde grodd like godt. «Nei.» «Hva med partneren din?» «Jeg tviler på det.» Det gikk opp for Falk at han egentlig ikke visste. Det oppsto en pause. «Ifølge telefonselskapet prøvde Alice Russell i dag tidlig å komme fram på to numre,» sa King. «Nødnummeret og ditt. Kan du tenke deg noen grunn til det?» Det var Falks tur til å nøle. Han hørte at førstebetjenten pustet inn i røret. Skade henne. «Jeg tror vi bør ta en tur opp dit,» sa Falk. «Så vi får snakket sammen ansikt til ansikt.» «Det tror jeg er klokt, kompis. Ta med deg telefonen.»

Profile for Cappelen Damm AS

Falsk natur  

Fem kvinner legger motvillig ut på en teambuildingstur i den australske villmarken. Bare fire av dem kommer tilbake. Kvinnen som mangler er...

Falsk natur  

Fem kvinner legger motvillig ut på en teambuildingstur i den australske villmarken. Bare fire av dem kommer tilbake. Kvinnen som mangler er...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded