Page 1


Etter dette skal vi bestandig vĂŚre fra hverandre


Eivind Sudmann Larssen

Etter dette skal vi bestandig vĂŚre fra hverandre roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58173-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Forfatteren ønsker å takke Bergen kommune for tildelte kulturmidler under arbeidet med boken.


caritas romana


… og i denne fortellingen finnes et lite hus som ligger tett inntil riksveien, et av disse brunmalte trehusene man ser i et kort glimt om man kjører forbi. Man ser skog, snø, skog – og der, et øyeblikk, ser man et tun og et lite hus, og på tunet står en gammel hvit bil. Man ser at noen er på vei ut av bilen. En jente, eller kanskje er hun mer voksen, en kvinne, og man kan tenke at herregud det bor noen her ute, helt tett innpå veien, omgitt av absolutt ingenting. Men ingenting er ingenting om man ser nøyere etter, og hun som kommer ut av den hvite bilen har et navn (Sigrid Bakken) og hun har en far (moren er for lengst gått bort). Det er faren hun er kommet for å besøke, og der låser hun seg inn. Hun setter fra seg en tung bag i gangen, går gjennom kjøkkenet og stuen, finner til slutt faren bøyd over arbeidsbordet i verkstedet. Han er som vanlig dypt konsentrert og snur seg ikke selv da Sigrid tusler inn, for hvem skulle vel ellers komme på besøk om det ikke var Sigrid? Han sier det står kaffe på kanna, og kanna er egentlig en termos i rustfritt stål som står klar på benken ved døren. Han har satt frem en kopp til henne også, ser hun. Hun fyller koppen og går og setter seg på sengebrisken ved 7


siden av arbeidsbordet. Hun vet når hun skal være stille, og hun er stille. Han lager blyglassvinduer, faren til Sigrid. For det meste til kirker, men av og til også til privatpersoner som bare skal ha noen stykker farget glass i ramme for å hindre innsyn fra gatene. Vinduene han arbeider på nå er så store at de må tilhøre en kirke eller et kapell. Sigrid ser faren bøye på plass et blybånd, hører ham si at nå, nå får det være nok arbeid for i dag, og så reiser han seg for å ta et siste overblikk over de store glassflatene. Han bekrefter at vinduene hører til borte i Gamlekjærka, og Sigrid vet at det er den som ligger bortenfor jordene til Storgården. Det er en bitteliten kirke, og de kan se den fra tunet nå om vinteren når det ikke lenger er løv på trærne. Sigrid synes faren virker stolt, og han sier det selv også, uten å holde noe tilbake, at arbeidet han har gjort er godt. Ja, det blir faktisk jævla fint, sier han, og Sigrid smiler ned i koppen fordi han bruker ordet jævla om noe som tilhører kirka. Han tar seg i det, ber henne unnskylde språkbruken, og så sier han i stedet at det var satans bra og går bort til Sigrid og rufser henne i håret som var hun fremdeles et barn. Under de buskete brynene er farens øyne store og helt uten krav. Han skjenker i mer kaffe til dem begge, for de må jo få litt varme i kroppen i dette været, og han sier det er godt å se henne, og hun synes det er godt å se ham også. Senere på kvelden, da de sitter foran peisen med hver sin flaske øl i hånden, spør faren om Sigrid blir lenge denne gangen, eller om hun må tilbake til byen med en gang. Sigrid svarer at hun kan bli så lenge hun vil, eller at 8


hun i alle fall ikke har noe som holder henne i byen lenger. Hun synes faren für et strengt drag over ansiktet da han spør: Men Thomas, da?


I et av Sigrids tidligste barndomsminner befinner hun seg ved siden av faren inne i en liten flykropp. De er hundrevis av meter over bakken, og det er faren som fører flyet fra et sted i Tyskland og hjem til Norge. Hun kan huske hvordan hun lente pannen mot det kalde vinduet, at hun utbrøt «Åker!» da hun så de grønne lappeteppene der nede. Da de krysset det som må ha vært Skagerak, sa hun på et tidspunkt: «Båt!» Hun kan ikke huske om de pratet noe videre sammen under overfarten, men at de etter noen timer i luften landet på et av jordene til Storgården, står klart for henne som en litt skremmende opplevelse. Den lette flykroppen humpet voldsomt over det ujevne underlaget før farten ble mer håndterbar. Hun holdt seg fast i et håndtak, men kjente at sikkerhetsselen egentlig var det eneste som holdt henne på plass. Da ristingen omsider roet seg, trillet de et lite stykke før de stanset ved skogholtet bak huset. De behøvde ikke gå mer enn et par minutter før de var hjemme, så nær var de. Senere, da Sigrid var seksten år gammel, lå hun en dag på sengebrisken inne på farens verksted mens han syslet med sitt. Det var noe betryggende ved lydene fra arbei10


det hans, syntes hun: glasskutteren som i effektive, knirkende drag ble ført over glassflatene, de tørre kneppene når han brakk et emne i to. Sigrid hadde ikke latt seg stoppe av farens behov for arbeidsro den gang, men pratet uavbrutt ut i rommet om alt hun husket fra flyturen. Hun spurte om ikke også han mente utsikten hadde vært fantastisk der oppe, at det vel måtte ha vært en sjeldent klar dag? Og hva hendte egentlig med det flyet? Hadde han bare lånt det, eller eide han det selv på et tidspunkt? Hun skulle til å gjenta spørsmålet da hun hørte faren legge verktøyet fra seg. Det forvirrede uttrykket i ansiktet hans var merkelig skremmende, likesom hun hadde gjort ham vondt uten å skjønne det selv. Men kjære deg, Sigrid, sa han. Jeg har da vel aldri kjørt noe fly, jeg? Først utpå kvelden klarte han å overbevise henne om at han ikke holdt henne for narr. Han hadde virkelig aldri hatt sertifikat for flyvning, og ingen av dem hadde så vidt han kunne huske reist med et lite fly som det hun beskrev. Mange år senere, da Sigrid for alvor begynte å etablere seg som fotograf, kom hun igjen til å tenke på dette falske minnet. Hun identifiserte seg på ingen måte med en som lot seg bedra på denne måten. Snarere tenkte hun at hennes observante blikk i særlig grad var i stand til å se verden slik den faktisk er, uten å la seg forføre av det ting gir seg ut for å være. Nei, Sigrid lot seg ikke lure. For eksempel hadde hun aldri likt plastlekene hun fikk av moren som barn. De som etterlignet treverk, men ikke luktet det minste av skog.


Thomas skulle få en uke på å pakke sakene sine. Sigrid hadde sagt at han fikk plukke med seg det han mente var hans, og at hun ikke orket å sitte sammen med ham og diskutere hvem av dem som rent faktisk hadde betalt for hvilke bøker, hvilke kopper og kar han anså for å være sine blant alt som var deres. Den lille leiligheten var det Sigrid som eide, men alt de hadde fylt rommene med hadde de anskaffet i fellesskap. Alt tilhørte Thomas like mye som henne, og om det var noe han mente var hans eller om det var noe han i særlig grad var villig til å kjempe for, skulle han få det, sa hun. Nøkkelen kunne han legge i postkassen når han dro, og først når han ikke bodde der lenger, ville hun flytte hjem. Hun hadde bestemt det slik, og ville ikke høre det da han skulle til å si et eller annet om hva som ville være rettferdig. I stedet gikk hun målrettet – hun hadde tenkt at hun gikk sterkt – inn på soveværelset. Hun dro med seg en håndfull truser fra klesskapet, en ekstra bh, en bukse og et par varme overdeler. På vei ut grep hun med seg fotobagen som alltid sto klar ved døren, og stappet klærne nedi. Hun hørte Thomas rope etter seg, likevel gikk hun bare på, marsjerte gjennom korridoren, ned trappene og 12


ut i gaten der den hvite bilen sto parkert. Hun kløv inn og startet motoren, men allerede før hun fikk satt den gamle doningen i bevegelse, tikket en melding inn på mobiltelefonen. Unnskyld, skrev han. Som om det bare var det som skulle til. Som om et ord alene kunne reparere noe som helst. Så kom hun seg av gårde. Merket hvordan humøret hennes smittet over på kjøringen. Usikkerheten kom til syne i en lett vingling, sinnet ble omgjort i fart, og snart var hun ute av byen. Var kommet helt ut på motorveien da hun brått – uten å sette på blinklysene – vrengte bilen ut i veiskulderen der nysnøen lå i tjukke lag. Hun stanset helt og skrudde av motoren. Det var noe panikkartet over måten hun beveget seg der inne: Hun løsnet raskt sikkerhetsbeltet, manøvrerte føttene forbi pedalene og spente fra nede i fotbrønnen. Så løftet hun rumpa opp fra setet, skjøt hoftene frem og vred den ene armen løs fra kåpen som litt for lenge hadde strammet ubehagelig over ryggen. Med den frie hånden rykket hun til i det andre ermet og slapp endelig løs, tvang seg til å puste langsommere idet det tikket inn to nye meldinger fra Thomas på mobilen. Hun leste dem ikke. Slo bare av telefonen og kastet den fra seg i passasjersetet. Hun lente seg fremover, ble sittende slik med hodet hvilt mot rattet, kjente først nå hvor anspent hun måtte ha vært de siste timene. Det var det plutselige ved avsløringen som var det verste. Overgangen fra ikke å vite noen ting til å få vite alt, hadde vært så altfor brå. Fra i det ene sekundet å tro at alt var som det skulle være, til i det neste å forstå at noe vesentlig med overlegg var blitt holdt skjult. Da det første 13


grannet av sannhet vel var kommet frem, var det heller ikke noe poeng for Thomas å holde resten tilbake. Alt var kommet på en gang. I korte trekk besto denne sannheten i at Thomas hadde opprettet en anonym e-postadresse, og at det var denne e-postkontoen han hadde glemt å logge ut av da Sigrid åpnet pc-en hans for sjekke en oppskrift på en matblogg. Hun hadde husket det meste av oppskriften utenat, skulle bare dobbeltsjekke hvor mye chili som skulle i gryten, da hun åpnet nettleseren og fikk Thomas’ hemmelige korrespondanse rett i synet. I samtalene som fulgte kom det fram at Thomas i nesten et helt år hadde hatt intim kontakt med en ekskjæreste fra ungdomstiden. Denne kvinnen, Thea, var selv i et etablert forhold med en annen mann. Ja, hun hadde til og med barn, så de hadde benyttet seg av anonyme alias og nyopprettede mail-adresser for å holde det hele skjult. Likevel skulle det bare et kort blikk på disse meldingene til før Sigrid forsto hva som foregikk. Samtlige meldingstråder hadde vedlegg. Emnefeltene besto stort sett av korte setninger som Husker du da vi pulte ved bassenget til tanta mi? eller lignende minneinvitasjoner som ofte åpnet med prefikser som: jeg vil …, jeg savner å …, jeg har lyst til … Sigrid åpnet en av trådene, en med emnefeltet Takk for bildene! I selve meldingen sto bare setningen: Som du ser, funker de som de skal! Hun klikket på vedlegget, og et fotografi kom umiddelbart til syne og fylte skjermen. Det var et bilde tatt ned i en blå bomullsbukse mens en slank hånd holdt bukse14


stoffet og trusen vekk. Tråder av klebrig væske strakk seg mellom et glattbarbert kjønn og den hvite trusen. Sigrid merket seg at to av fingrene på hånden som holdt klærne vekk, glinset. Hun klikket vekk bildet og fant frem den siste meldingen Thomas hadde sendt. Meldingen var uten tekst, men det var fire vedlegg. Det første var et nærbilde av Thomas’ erigerte penis, mens de to neste var større utsnitt, der han holdt om skaftet på pikken sin som en joystick mens han lå naken i sengen deres. Med den andre hånden holdt han mobilkameraet som dokumenterte det hele. Det siste vedlegget var en videofil. Sigrid klikket på det lille filmrull-ikonet som startet avspilleren. Hun klikket på play-knappen, og så Thomas sitt ansikt dukke frem på skjermen. Han trakk kameraet lenger unna, slik at den nakne overkroppen hans kom til syne. Han holdt en finger hysjende foran munnen, hvisket et eller annet Sigrid ikke fikk med seg, før han dro kameraet lenger vekk og gjorde bildeutsnittet enda større. Hun så at han hadde lagt frem datamaskinen sin ved siden av seg i sengen, og på den lysende skjermen ble en video spilt av. En jente Sigrid ikke umiddelbart dro kjensel på, lå og tok på seg selv. Hun kunne høre at Thomas pustet tungt, og mens videoen av jenta fortsatte i bakgrunnen, beveget han kameraet ned til pikken sin. Han grep tak i den, dro hånda opp og ned over skaftet. Etter en stund kom noen klynk fra jenta på skjermen, hun stirret inn i kameraet med et ansiktsuttrykk som lignet bekymring. Thomas, sa hun. Jeg kommer! På dette tidspunktet begynte kameraet som filmet det 15


hele å riste, Thomas flyttet snart kameralinsen helt nær pikken sin og rakk akkurat å få med seg at han kom utover magen. Rett etterpå pekte kameraet mot ansiktet hans igjen. Jeg savner å komme inni deg, hvisket han.


Å være fotograf er ikke noe Sigrid bare ser på som et yrke. Hun har sagt det til Thomas mange ganger, nærmest som en læresetning, at det å bære kamera representerer et livsvalg for henne. At det langt på vei er dette arbeidet som gjør henne i stand til å tolerere en ellers stressende tilværelse. De ulike kameraene hun med tiden har samlet seg, og de valgene hun tar om utsnitt, lys og dybdeskarphet er en måte å forvandle kaotiske omgivelser til trygge komposisjoner. Ved å velge seg et nøye utvalgt utsnitt av verden, kan alt som hender, alle begivenheter, alle kriser og katastrofer, reduseres til en håndterbar størrelse. De gangene hun synes hun har gjort et godt stykke arbeid, fremstår en liten del av kaoset organisert og trygt, i alle fall for en tid. Hun kan skape gode og balanserte komposisjoner av de mest desorienterende hendelser, kan gjøre uanselige øyeblikk varige, kan gi flyktige hendelser liv og tyngde. Det er dette arbeidet som tillater henne å være den hun helst vil være: en observatør snarere enn deltager i verden. De første årene etter universitetet arbeidet hun mest med gatefotografering, tilsynelatende spontane bilder av virkelige mennesker i hverdagslige omgivelser. Målet hennes hadde vært å finne folk som på et eller annet vis brøt 17


med de forventingene hun hadde til dem. Hun hadde gått på aktiv leting etter mennesker som gjorde noe annet enn det som ved første øyekast fremsto naturlig for en sånn type menneske, og når hun først hadde begynt å se ordentlig etter, fant hun motiver i overflod. Bildene fikk overveldende mye oppmerksomhet også, og allerede på den første samleutstillingen hun deltok på, ble tre av disse fotografiene solgt før galleriet rakk å åpne dørene. De tre bildene var hengt opp sammen med åtte andre under overskriften Bak fasadene: en gruppe hvitkledde sosietetsdamer i utspjåkede hatter slafser i seg store og myke pizzastykker med hendene en eldre forretningsmann sitter på kontorstolen sin bak-frem, som en skolelei tenåring en jentunge med en iskrem i hånden sitter på huk og tisser på et kumlokk mens foreldrene er opptatt med å fotografere en enorm katedral

Med disse bildene tenkte Sigrid at hun hadde fanget noe oppriktig menneskelig ved motivene sine, noe som viste hvor like folk tross alt er, uavhengig av de rollene man tar på seg. Men de ble aldri lest slik. I de få anmeldelsene hun fikk etter utstillingen, var det tydelig at publikum bare hadde pirket i bildenes overflate. De hadde funnet frem til det en journalist omtalte som en særegen, lun humor, og deretter hadde de sluttet å lete. Det fremsto i disse kritik18


kene som om arbeidet hennes bare besto i å gjøre narr av motivene sine, som om hun pekte mot dem og sa Herregud, se på dem! De vet ikke hvordan man innfinner seg. De vet ikke bedre. Dette hadde ikke vært Sigrids intensjon, og til tross for den positive kritikken hun riktignok fikk for bildene, gikk hun i flere uker og følte at hun hadde feilet. Selvfølgelig var det ikke opp til henne å bestemme om de som så bildene hennes trådte inn i dem med alvor eller ei. Hun kunne ikke bestemme om de så motivene som mennesker lik seg selv, eller om de møtte dem uten empati og dermed bare dømte dem for sine avvik. Det hadde likevel vært en tung tid etter den utstillingen, som om hvert lovord hun fikk på gale premisser økte nederlagets omfang. Senere begynte hun å jobbe på en helt annen måte. Det hun hadde prøvd å kommunisere ble ikke oppfattet slik hun ville, og hun klandret seg selv for feiltakelsen. Hun jobbet fremdeles med de samme kameraene, men en helt annen estetikk vokste etter hvert frem. Hun leide seg et studio ikke så langt unna leiligheten. Det besto av et lite kontor og et stort svartmalt rom med vinduer på den ene langveggen. Med tykke gardiner over disse vinduene, måtte alt som skjedde der inne bygges opp fra grunnen av. Alle bildenes bestanddeler måtte skaffes til veie, alle lyskilder måtte settes på plass med overlegg. Det skulle ikke lenger finnes tilfeldigheter.

Profile for Cappelen Damm AS

Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre av Eivind Sudmann Larssen  

Etter bruddet med Thomas reiser Sigrid Bakken hjem til faren sin på bygda. Hun finner seg snart til rette i hans stille dager hvor alt er so...

Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre av Eivind Sudmann Larssen  

Etter bruddet med Thomas reiser Sigrid Bakken hjem til faren sin på bygda. Hun finner seg snart til rette i hans stille dager hvor alt er so...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded