Vigdis Hjorth
ET NORSK HUS Roman
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45180-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag ved Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,7/14 pkt. Sabon Medieval og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Pity would be no more, If we did not make somebody Poor; And Mercy no more could be If all were as happy as we; William Blake
Da Alma skilte seg to og tredve år gammel, flyttet hun inn i et forfallent tømmerhus ikke langt fra der barnas far ble boende. De skulle ha delt omsorg for dem, en uke hver, så hun var glad for å finne dette huset ikke mer enn et par hundre meter fra hans, med bare en skogfylt åskam mellom, og glad for at hun hadde råd til å kjøpe det på grunn av arven. Uten den ville hun aldri ha hatt mulighet til å skaffe seg noe i dette relativt velstående nabolaget. Det hadde tilhørt en mann som var innlagt på psykiatrisk og døde der, hadde stått tomt i to år og bar preg av det, den store tomten var igjengrodd. Av ukjente grunner var det overdratt til en bank i Sør-Trøndelag som ville bli kvitt det, og det var derfor svært rimelig. Mer visste hun ikke, fikk en perm med papirer, som skulle vise seg å være mangelfull. Det var et ganske hjemmesnekret hus, fikk hun inntrykk av, i hvert fall lå det vannrør i ytterveggene på badet som frøs hver vinter så Alma måtte tine dem med en hårføner. Og mange av vinduene lot seg ikke lukke, mens andre ikke lot seg åpne, så det var en del å ta tak i. Det sto noen rare ting igjen etter mannen, blant annet en gammeldags safe som det var noe i, 9
merket hun når hun så vidt klarte å rugge på den. Når hun en sjelden gang hadde fest, forsøkte de alltid å åpne den, uten å lykkes. Det får være min livsforsikring, tenkte Alma og husket godt hvordan hun låste seg inn i huset etter å ha vært i kommunen og underskrevet skjøtet, hvordan hun, liksom stolt, kjente på at hun eide det. Hun hadde aldri eid noen bolig før. Hun gikk gjennom rommene og tok på veggene. Det lå en separat liten leilighet i forlengelsen av huset som hun kunne leie ut og slik sikre seg en månedlig skattefri innkomst som ville komme godt med da inntektene som tekstilkunstner var usikre og ujevne. Den besto av en liten entré, ett soverom, et smalt svært enkelt hybelkjøkken, et like smalt og enkelt bad uten varmekabler i gulvet. Fra denne lille enheten gikk en smal trapp som fulgte stigningen i terrenget opp til en liten stue med furugulv, furutak og furupanel på alle vegger så den lignet en badstu. De store vinduene mot den tette skogen på alle kanter ga en følelse av å være på bunnen av en jungel; hun kjøpte huset tidlig om høsten og bladene var ennå ikke falt av trærne. Det ville vært fint å ikke ha møbler i det rommet, tenkte hun, men å leie ut møblert var mest lønnsomt, hun måtte kjøpe noe billig og sette inn. Hvor mye hun tok for den lille toromssaken den gangen for nesten tjue år siden, husket hun ikke, strøm var inkludert for leiligheten hadde ikke egen strømmåler. Men egen inngang, og så langt som femten meter fra hennes og tilbaketrukket, nesten ikke synlig fra veien, bak de før nevnte veldige trærne. Hele leiligheten lå som en tynn tarm fra det store huset og opp i skogen. De delte bare én vegg. Endeveggen i ett av Almas barns rom var sideveggen i leilighetens soverom. Det var lytt fant de snart ut, 10
men det gjorde ikke så mye. De fleste som kom til å bo der var enslige studenter eller nyutdannede menn som hadde fått jobb i forretningsområdet på den andre siden av motorveien noen kilometer borte. Og ikke av typen med høy sigarføring, da ville de ikke valgt noe såpass primitivt. Det var en leilighet for slike som ikke legger særlig vekt på hvordan de bor, som i hovedsak skal sove der, det var en midlertidig bolig. Og selv om hun fant rundene med annonsering og visning slitsomme, foretrakk hun dem framfor å bli involvert i eller kjent med leieboeren og dermed føle seg ufri. Hun ville være i fred og holde på med sitt, teppene, trådene, tekstene på tekstilene, småprat med naboene var ikke noe for henne. Det hendte at enkelte, når de skrev navn og telefonnummer ned etter en visning, fordi de var interesserte, la til i en parentes at de gjerne betalte kanskje fem hundre kroner mer per måned for å få den. Enslige mødre eller folk med hund. Da var det det landlige preget og naturen som avgjorde. Men hun ville ikke ha en hund eller små barn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med hennes, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leieboeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig. Nei, hun foretrakk de enslige mennene som arbeidet hele døgnet. Hver gang det flyttet inn en slik, kjente hun ro i kroppen; penger inn hver måned antagelig et helt år fram i tid. De færreste ble lenger. Så var det annonsering og visning igjen. Det hendte selvfølgelig den ble stående tom en måned eller to eller tre. Når noen flyttet uventet av ulike årsaker for eksempel midt i et semester. Hun satte inn annonse i lokalavisen, men svarene lot vente på seg, fordi boligmarkedet var slik eller slik eller fordi det var feil tid på året 11
eller de som dukket opp mente leien var for høy i forhold til standarden. Det var de manglende varmekablene på badet eller det altfor lille kjøleskapet eller at det ikke var parabolantenne. På den annen side var det god plass til parkering og bussholdeplass like i nærheten. Folk har forskjellige behov. Sto den tom en måned eller to, hendte det hun tok en overilt beslutning og lot tvilsomme folk med rede kontanter flytte inn. Sto den tom, føltes det som om hun tapte penger, hvert døgn, hun fikk ikke ro på seg. Så skrev hun under på den enkle avtalen hun selv hadde formulert med hjelp fra en venn i eiendomsbransjen, sikkert ikke i overensstemmelse med utleieloven. Og leietageren skrev under, uten at punktet om depositum på to måneders leie ble innfridd. For de som kom med første månedsleie i fristende kontanter var like utålmodige som henne etter å få ordnet hovedsaken. En gang flyttet en mann inn samme dag han hadde sett den, hun husket han spurte om hun hadde en dyne. Så punktet om depositum ble utsatt og siden litt uleilig å ta opp. Dessuten hadde leietagere som kom slik lett desperate sikkert ikke depositumbeløpet på to måneders leie for hånden så om hun sto på kravet, ville de trekke seg og så måtte hun annonsere om igjen. Dessuten var det ubehagelig å dra til banken sammen med dem, trekke kølapp og småprate mens de ventet på tur. Hun ville ikke ha med leieboeren å gjøre, slippe å se ham, glemme at han var der, bare pengene inn på konto hver måned. Dessuten var det ikke så mye de kunne ødelegge, beroliget hun seg selv. Så opplevde hun selvfølglig at folk ikke betalte og ikke responderte når hun purret og så plutselig ble borte mens hun for eksempel satt i en primitiv leiehytte på fjellet og arbeidet med en 12
fane. Et finsk ektepar forsvant. Hun så dem ikke på uker og bilen deres var borte, det brydde hun seg ikke om, men da leien uteble, ble hun bekymret, hvor lenge skulle hun vente før hun tok affære og hvordan? Tingene deres står jo der, sa hun til seg selv og låste seg inn og studerte dem med blandede følelser, de representerte vel en slags verdi, i hvert fall for dem? Personlige papirer og fotografier i rammer av mennesker som måtte være dem kjære. Fjernsyn og datamaskiner, bunker av klær og husholdningsartikler og toalettsaker, helt andre produkter enn de hun pleide kjøpe selv. Tingene er en slags pant, tenkte hun, mens tiden gikk og den nødvendige månedlige inntekten uteble. Skulle hun ta på seg det store arbeidet med å pakke ned sakene deres og vaske dem ut for å kunne leie ut til andre? Men om de da dukket opp igjen? Var det lov? Hun ringte Huseiernes Landsforbund som hun var blitt medlem av gjennom forsikringsselskapet, de sa hun måtte sende en oppsigelse grunnet manglende betaling i posten. Men de hentet jo ikke posten, sa hun. Så måtte hun sende et rekommandert brev, og selv om det ikke ble hentet, representerte det et bevis på oppsigelsen. Det gjorde hun så og registrerte hvordan hentelappen ble liggende urørt i leilighetens postkasse sammen med andre skrivelser, postkort og brev fra banker hun vurderte å åpne og lese. Alt ble liggende, brev ligger, ting står, og pengene kom ikke inn på konto der de eventuelt ville stått. Og Alma låste seg inn og skrudde ovnene av for ikke å fyre for kråker og tape mer penger, det kjentes som om de rant ut. Hun ringte Huseiernes Landsforbund og spurte om hvor lenge hun måtte vente før hun kunne rydde leiligheten og leie den ut igjen og de sa at hun 13
strengt tatt måtte etterlyse paret hos politiet. Hun dro til politistasjonen og forklarte situasjonen, og det var riktig som Huseiernes Landsforbund sa, at paret måtte etterlyses før hun kunne foreta seg noe. Så hun etterlyste det finske paret, ikke fordi hun var redd det hadde tilstøtt dem noe, bare fordi at først når politiet kunne konstatere at de var bosatt et annet sted, kunne leieavtalen regnes for opphevet. Hun fikk en stor regning fra politiet for den etterlysningen, men hørte ellers ikke fra dem, det var vel ikke en prioritert etterforskning. Hun skulle tatt depositum, tenkte hun da. To uker etter politibesøket var hun på førjulstur med barna til Berlin, og da de kom tilbake var leiligheten tømt. Det finske paret må ha spionert og ventet til de så at familien var borte, lysene slukket dager i trekk. Alma bestemte seg, uten å konferere med Huseiernes Landsforbund eller politiet, for å betrakte leieforholdet som avsluttet. Vasket leiligheten, kastet slikt de ikke hadde tatt med seg, som var verdiløst, slitte duker, svidde grytekluter, utslitte oppvaskbørster og kjente sterk irritasjon mens hun gjorde det. Over at hun måtte ta i dritten deres. Over at de visste det da de dro og lot det bli igjen, at hun måtte plukke det opp og kaste det, den brune dobørsten. At hun måtte vaske doen og flekkene etter dem på badegulvet. Hun vasket og skrubbet og luftet og kjøpte nytt dusjforheng og manglende gafler og glass. Jo, det medførte en del uforutsett arbeid, men i hovedsak var det en stor fordel å ha en slik leilighet som en del av huset. Og den hadde fått en fin terrasse på forsiden nå, det hadde en dansk håndverker sørget for før han også plutselig ble borte. Da hun ikke hadde sett ham eller bilen hans og heller ikke fått husleie på tre måneder, låste hun seg inn 14
og konfiskerte en hel del verktøy han hadde liggende, for heller ikke ham hadde hun fått depositum av, så utålmodig hadde hun vært. Da han ikke dukket opp, begynte hun, uten å konferere med politi eller Huseiernes Landsforbund, å pakke de utallige eiendelene hans ned i sekker hun satte i garasjen. Det hun mente hadde verdi, som hun trodde hun kunne få solgt, låste hun inn hos seg selv. Da mannen dukket opp og fant leiligheten tømt, banket han på og etterlyste sakene sine. Hun sa han ikke fikk dem før han betalte husleien han skyldte. Det kunne han åpenbart ikke, hadde han åpenbart ikke til hensikt. Da forble tingene hans hennes, sa hun, forbauset over sin fasthet, hun var blitt herdet, hun var blitt streng. Du kan ikke ta tingene mine, stammet dansken, men det kunne hun, det gjorde hun. Hun sa det sto en del i garasjen han kunne ta med seg. Hun sto bak gardinen og så hvordan han lempet sekkene sine inn i en varebil. En ukes tid var hun urolig for om hun ville høre fra ham, om det ville komme krav på noen måte, om han hadde kontaktet advokat eller politiet, men sa til seg selv at sjansene var små siden han selv hadde misligholdt avtalen. Hun hørte ikke fra ham eller andre i sakens anledning. Hun vasket leiligheten, kjøpte gafler og glass, skiftet dusjforhenget, sydde nye gardiner og puter som passet av materialer hun hadde til overs og satte inn annonse og leiet leiligheten ut til en dame med hund. Først da avtalen var underskrevet, kjørte hun til Lierbygda og solgte danskens verktøy i en byggvareforretning. De trodde åpenbart det var tyvegods, selv om hun var ærlig om situasjonen, de kjøpte det i alle fall. Den store grillen og kontorstolen solgte hun på finn.no. Fortsatt hendte det det kom post til 15
dansken, Toni Hansen het han, fra banker han hadde gjeld hos. For syv år siden var den ledig igjen. Alma hadde satt inn annonse i lokalavisen og begynte å bli utålmodig for det var ingen som responderte og den dyre tiden gikk. Hun vurderte å sette inn annonse på ny med redusert leie da det ringte en mann som snakket gebrokkent engelsk, han ville gjerne se leiligheten med det samme. En halv time senere kjørte en gammel bil med polske skilter opp innkjørselen, og det var på en måte betryggende. I den halve timen som var gått siden samtalen hadde hun lurt på hva slags nasjonalitet som skjulte seg bak den gebrokne engelsken. Ikke fordi det i og for seg betød noe, det måtte gjerne bo fremmedkulturelle eller hva det het for øyeblikket i leiligheten, men det var en fordel om hun forsto hva de sa. En gang i en lignende situasjon hadde hun svart på en annonse kommunen hadde satt inn; de trengte bosted for en flyktningfamilie. Hun husket at hun slo nummeret med den følelsen av selvtilfredshet man gjerne kjenner når man synes man handler mindre fordomsfullt og mer edelt enn sine medmennesker, men straks telefonen ble besvart var følelsen erstattet av engstelse. Bilder av tildekkede kvinner, arbeidsledige menn, barneflokker og tøy til tørk mellom trærne fór gjennom hodet hennes, så da kommunen konkluderte med at leiligheten var for liten for den aktuelle familien, kjente hun lettelse. Men takk for at du ringte, sa kommunen og ville gi henne et kompliment hun ikke fortjente. Da bilen som nå dukket opp hadde polske skilter, kjente hun også lettelse, selv om hun ugjerne ville vedkjenne seg det. Og da 16
mannen som steg ut av førersetet var høy og ganske kjekk til tross for en istykkerslått hjørnetann, og da kvinnen som steg ut fra passasjersiden var ung og blond og smilende, kjente hun lettelse. Mannen førte ordet på sitt gebrokne engelsk, men fikk fint fram at han kunne betale en måneds leie umiddelbart. Alma viste dem leiligheten som alltid med en følelse av ubehag, over å måtte «selge» den, hun skammet seg over dens usselhet. Men de polske så ut til å like det de så. Det var sensommer og det strømmet et gyllent ettermiddagslys gjennom vinduene og utenfor vibrerte alle trærnes blader så vidt i den varme vinden. Den polske kvinnen hadde en liten mage, hun måtte være gravid, men Alma lot seg ikke merke med det og ville ikke tenke på det, for den polske smilte så ungpikeaktig og tok kjælent i de tynne nesten gjennomsiktige eggeskallsfargede bomullsgardinene Alma hadde sydd og hengt opp og som fikk rommet til å virke drømmende. Og et av sine mindre viktige verker hadde hun hengt over dobbeltsengen der motivet var en bitteliten så vidt spirende hestehov og teksten av H.C. Andersen: At leve er ikke nok, fred, frihet og en lille blomst må man have. Mannen spurte om hvor de kunne vaske klær, og Alma flakket med blikket. Hun hadde sagt til seg selv at hun ikke ville la de nye leieboerne bruke vaskekjelleren. Hittil hadde de fått bruke den, låst seg inn i den fra garasjen, men det plaget henne at de dermed hadde tilgang til hele huset, for fra vaskekjelleren var det ingen dør med lås før entreen. Det hadde gjort henne usikker enkelte ganger, når hun var bort17
reist, tanken på hvor tilgjengelig tingene hennes var. Dessuten vasket leieboerne, ofte og uten tanke på strøm. Bare to tre plagg om gangen og på høyeste temperatur, seksti og nitti grader konstaterte hun når hun kikket inn i vaskerommet etter å ha hørt garasjeporten først gå opp og så igjen. Men nå da leiligheten hadde stått tom i måneder og den høye polske mannen spurte om vaskemuligheter, fulgte hun paret inn i kjelleren via garasjen og viste dem vaskemaskinen og tørketrommelen, og de nikket tilfreds og den unge kvinnen strålte mot Alma. Fra kjelleren gikk de opp i stuen som Alma hadde ryddet for anledningen, hun printet ut to eksemplarer av leieavtalen, og mannen skrev under og Alma skrev under og tusenlapper ble talt opp og nøkler overlevert, både til leilighet og vaskekjeller og punktet om depositum ble de enige om å komme tilbake til, ved leilighet. Paret flyttet inn allerede dagen etter. I hvert fall observerte Alma bilen og mannen i flere omganger, han bar ting inn, så kjørte han igjen. Alma gikk ut fra at kvinnen var i leiligheten der lysene nå sto på. De så ut til å være skikkelige folk. En dag ble hun ropt inn og mannen viste hvordan han hadde malt soverommet til ære for det ventede barnet. Det var mye finere enn det hadde vært før. Kvinnens mage vokste. Bladene falt. Alma tenkte av og til på det manglende depositumet, så høytidelig hadde hun lovet seg selv aldri mer å leie ut uten, så mange ganger hadde hun opplevd hvor sårbart det var. Men hun tok det ikke opp, hadde for mye å gjøre. Alle oppdrag hun sa ja til for å tjene til livets opphold, faner til musikkorps og fagforeninger, og sær18
lig det prestisjefylte teppet som skulle henge i foajeen på det nye rådhuset de var i ferd med å reise i hjembygda hennes, hvordan skulle hun løse det? Så hadde hun ungene, og når hun ikke hadde ungene, hadde hun gjerne en kjæreste, men alltid arbeidet. Satt over det fra morgen til kveld, broderte på en fane mens hun tenkte på rådhusbildet og fikk plutselig en idé. La fanen vekk, leide en primitiv hytte på fjellet, reiste dit og arbeidet mer konsentrert enn hjemme. Hun ville brodere skogen kommunen alltid hadde levd av, men framstille den gåtefull og sugende, slik hun hadde opplevd den som barn, som en organisme menneskene står utenfor og er uforstående til, som har en form for bevissthet. Skremmende men også stedet å rømme til og gjemme seg i. Stilt overfor ubehag og farer, store gutter, sinte damer, fulle menn, var det bare å løpe til skogen, når hun var kommet dit var hun trygg, for hun kjente skogen og den sladret ikke. Når hun gikk i skogen, lette hun alltid etter gjemmesteder. Enten var hun utenfor skogen eller så var hun i skogen, oppslukt av og del av skogen, lydene av fugler og insekter og rennende vann og lukten av mose og råtnende trær og nye skudd og sopp og dyr som akkurat har forsvunnet. Derfor var skrittene inn i skogen fulle av angst slik alle overganger er truende, å stå i skogkanten, å være på terskelen, hun kunne miste seg. Men tanken på å miste skogen, skogene i verden, å ikke kunne gå inn i og opp i en skog, var uutholdelig, det ville hun få fram. Det hendte, når hun satt over stoffet om natten under hyttelampen, at hun følte et veldig sug og da visste hun at hun fikk det til. Så dro hun. Det gjensto mye, men hun var i gang.
19