Et hjerte av gull

Page 1



Et hjerte av gull



Florence McNicoll

Et hjerte av gull Oversatt av Veronica Garten


Florence McNicoll Originalens tittel: Home for Christmas Oversatt av Veronica Garten © Florence McNicoll 2020 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-69173-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (By og bakgrunn) www.stock.adobe, (Hunder) istockphoto og (par) Sara Monika /Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til hundene som lyser opp livene våre



Forfatterens merknad

Denne boken er inspirert av det fantastiske arbeidet som utføres av Battersea Dogs & Cats Home i London. Den er imidlertid først og fremst en roman, og jeg har tatt meg noen friheter når det gjelder prosedyrene deres. Det jeg håper skinner igjennom, er hvor mye arbeid Battersea legger i å ta vare på alle de skjønne hundene, enten det er på selve senteret eller i et av de fantastiske fosterhjemmene. Hvis du vil vite mer om Battersea, gå til: www.battersea.org.uk.



Kapittel 1

Første juledag, og Kathy Brentwood hadde en klump i magen. Det var fordi hun gledet seg, sa hun bestemt til seg selv. Hun så seg omkring i stua: perfekt. Det glitrende juletreet var pyntet med elegant julepynt i rødt og hvitt, og under var det fullt av gaver. Sønnen Alex var i aller høyeste grad voksen nå, men hun hadde ikke kunnet dy seg og hadde kjøpt en mengde presanger til ham. Like enkelt hadde det ikke vært å finne noe som passet Alex’ kjæreste, Jacqui, og den fjorten år gamle datteren hennes, Becs. Jacqui var en sånn kvinne som aldri syntes å trenge noe, tenkte Kathy, og hun hadde svært god smak. Hun var alltid velkledd, brukte leppestift og pyntet opp en enkel genser eller bluse med diskré smykker. Kathy hadde vært usikker på hva hun skulle kjøpe til henne – det var bare å innse det, Jacqui var mye flinkere med mote enn henne. Og når det gjaldt Becs, vel, Kathy hadde ikke den fjerneste anelse om hva tenåringer likte nå til dags. Hun hadde vært rektor ved en barneskole før hun gikk av med pensjon, og så små barn ble glade for hva det skulle være. Hun håpet at de ville like gavene, at dette skulle bli dagen da hun og Jacqui endelig fant tonen. Litt julemagi, en liten 9


juledrink, så ville de garantert le og hygge seg sammen over oppvasken. Hun prøvde å riste av seg anspentheten. Tenk positivt, sa hun til seg selv. Kathy ristet opp putene igjen og rettet på et av julekortene på peishyllen. Hun hadde spredt dem pent utover. En gang i tiden hadde peishyllen vært full av familiebilder. Hun trakk pusten og gikk bort til skapet under trappen og dro frem en kasse. Her lå de, pent stuet vekk og samlet støv. Hun kom borti en ramme. Hun tok den ut av kassen og strøk fingrene over fotografiet mens hun sukket lett. «God jul, elskling», hvisket hun. «Jeg savner deg.» Fotografiet var av henne og ektemannen John. Han hadde fått kreft og hadde dødd for fem år siden. Bildet var blitt tatt før han ble syk. De blå øynene hans glitret fremdeles skøyeraktig, og der, ved siden av ham, også med et blidt oppsyn, satt den kjære labradoren deres, Buddy, gammel og grå. Og hun selv, ja, se, hun var full av selvtillit og strålte der hun sto ved siden av ham, ikledd et fargerikt perlekjede hun hadde fått av en av yndlingselevene sine. Hun hadde visst hvor hun hørte til den gangen; hun var kona til John, moren til Alex, fra tid til annen favoritten til Buddy, alt etter hvor mange godbiter hun ga ham, og den strenge, men rettferdige rektoren ved Woodlands barneskole. Hun burde bruke perlekjedet oftere. John hadde likt det så godt. Hun tørket støvet av fotografiet og la det forsiktig tilbake i kassen. Minnene var for smertefulle, de fikk henne bare til å tenke på alt hun hadde mistet. Hun gikk ovenpå og fant frem det fargesprakende perlekjedet og tok det på, i håp om at det ville gi henne et lite løft. Men det føltes bare som en levning fra en annen tid. Hva skulle hun egentlig gjøre med seg selv? lurte hun. Hun var bare seksti. Hun var fremde10


les energisk, kunne fremdeles gjøre nytte for seg. Men det var så lett å føle seg til overs, så vanskelig å vite hva hun skulle ta seg til. Kathy sukket og kjente tungsinnet komme sigende. Slutt, sa hun strengt til seg selv. Alle hadde berømmet henne for hvor godt hun hadde klart seg etter at John døde. At hun hadde sørget for å være travelt opptatt, holde seg i form, begynne med nye hobbyer, som zumba. Alle sa at det var det han ville ha ønsket. Hun fortjente å kunne prioritere seg selv etter det lange sykeleiet, sa de. Han hadde vært syk i tre år, og i løpet av den tiden hadde prognosen gradvis gått fra svært god til at legene ikke lenger brukte tall og prosenter, men i stedet ristet på hodet og famlet etter ordene. Kathy hadde førtidspensjonert seg da de så hvilken vei det bar. Hun hadde selv pleiet John da det begynte å gå nedover. Hun hadde opprettholdt hverdagsrutinen deres, og hadde hjulpet ham inn og ut av bilen når de dro ut på landet, trillet ham rundt i rullestolen i Battersea Park eller Clapham Common og insistert på restaurantbesøk når de kunne. Men, huff – det var også smerten, de lange nettene der hun ikke kunne gjøre annet enn å se ham lide. De utallige sykehusbesøkene. Oppkastet. Ingen ved sine fulle fem ville hevde at det var normalt. Hva ville hun ikke ha gitt for enda en kopp te sammen med ham. Enda et glass vin, ute i hagen, uten at de sa stort. Enda en julemorgen. Nei, nå gjorde hun det igjen – denne dvelingen. Hun skjøv tankene bort og trakk pusten dypt. Det var jul. En tid for glede. Alex kom til å være her før hun visste ordet av det.

11


* Det var litt rart å tilbringe julemorgenen med å vente på familien, tenkte Kathy da hun satt inne på kjøkkenet en halvtime senere, med nok en kopp te. Hun var en morgenfugl, og klokken var ikke mer enn halv elleve. Hvis alt gikk etter planen, skulle Alex komme klokken ett. Hun var godt i gang med maten, så godt i gang, faktisk, at hun måtte passe på så kalkunen ikke ble klar til servering halv tolv. Hun hadde tatt en runde med støvsugeren. Kjøkkenet var skinnende rent. Fra radioen strømmet det julesanger. «The hopes and fears of all the years, are met in thee tonight», sang et kor, og Kathy lukket øynene. John hadde elsket denne julesangen. Håp og frykt. Hun visste alt om det. Hun strakk ut hånden og skiftet kanal til en mer kommersiell en som spilte julepopmusikk for full guffe. Det var bedre. Idet hun tittet ut av vinduet og ut i hagen, fikk hun øye på det fargerike juletreet til naboene. Hun forestilte seg de støyende, kaotiske julefeiringene deres og kjente et stikk av misunnelse. Julefeiringene hun og John hadde hatt sammen da Alex var liten, hadde vært noen av de fineste stundene i livet hennes. Dager fylt av latter, som den gangen de hadde kjøpt en radiostyrt bil til Alex og hun bokstavelig talt måtte vri kontrollen ut av hendene til John for at Alex også skulle få prøve. Alex og hun måtte le da John lot som om han «sjekket batteriet», åpenbart bare for å kunne fortsette å kjøre bilen rundt omkring på terrassen. Og så året etter, da hun hadde kjøpt en egen radiostyrt bil til ham og delt hemmeligheten med Alex, og de begge holdt på å sprekke 12


av utålmodighet etter å se ansiktsuttrykket til John når han åpnet gaven. De hadde nok allerede skaffet seg Buddy da. Jo, hun husket at den svarte labradoren hadde blitt med på moroa. Han hadde bare vært en valp den gangen og litt usikker på om bilen var til ham også. Men Kathy hadde ikke glemt Buddy; hun og Alex hadde laget en spesiell julestrømpe til ham, stappfull av juleleker og godbiter. Å, Buddy. De hadde hatt ham i tolv herlige år. Han hadde vært hos dem fra Alex var liten til han begynte på universitetet, og han hadde sørget for at Kathy og John fikk de daglige spaserturene sine sammen. Som hun hadde elsket de turene. De hadde vært en så enkel, så intim, så fin del av samlivet deres. Det var annerledes å gå alene; sånn var det bare. Bare en halvtime var gått, og Kathy satt og tvinnet tommeltotter. Hun kikket opp og fikk øye på en gammel, vokset ytterjakke som hang på knaggen ved bakdøren. Den nyere jakken hennes hang ovenpå, en fancy sak i Gore-Tex. Denne hadde tilhørt John, og hun fikk seg ikke til å kaste den. Hun bestemte seg for å ta en rask spasertur i Battersea Park. Det ville bli hyggelig å se noen andre fjes nå på julemorgenen, og dessuten ville det skjerpe appetitten hennes til lunsj. Hun nølte litt, men så dro hun på seg den gamle jakken til John og trakk inn den kjente og kjære duften av vokset bomull. * «God jul!» «God jul!» Kathy smilte idet hun gjengjeldte hilsenen fra familien som passerte henne, godt beskyttet i vinterkulden med far13


gerike skjerf og luer. Det hadde vært lurt av henne å gå ut. Hun så på barna som utvilsomt løp av seg sukkerkicket fra julegodteriet, og foreldrene som betraktet dem med stolthet. Hun elsket virkelig julen. Hun fortsatte å gå mot en del av parken som var litt roligere, og nøt følelsen av den kalde luften mot ansiktet og vintersolen som fra tid til annen presset seg gjennom skylaget. Da hun puttet hendene i lommene for å varme dem, kom fingrene hennes borti noe. En pipeleke! Hvor lenge hadde den vært der? John hadde hatt et utømmelig lager av godbiter og leker i jakkelommene; de hadde pleid å tøyse med det. Som regel tok han også med en sjokoladebit eller et peppermyntedrops til henne, og da pleide han å erte henne og si: «Sitt!» før han ga det til henne. Han var den eneste som slapp unna med å erte henne på den måten, den eneste hun hadde tøyset og tullet med. Så hørte hun plutselig lyden av bjeffing! Hun snudde seg og fikk øye på en hund som kom byksende i hennes retning, med logrende hale og båndet på slep. Den var åpenbart henrykt over å være ute på farten. Hun så seg omkring etter eieren, men det var ingen andre i sikte. Kathy reagerte instinktivt. Hun tok pipeleken ut av lommen, strakte den til værs og klemte til. Hunden ble straks oppmerksom på lyden og satte av sted mot henne. Da den nådde frem, stoppet den og tittet opp på henne med et bønnfallende blikk. «Sitt», sa Kathy bestemt og håpet at hunden kunne de grunnleggende kommandoene. Til hennes lettelse kavet hunden seg ned på baken, med pesende tunge og hodet på skakke. For en vakker gutt! Han 14


så ut som en spanielblanding etter ørene å dømme. Kathy bøyde seg ned og tok opp båndet før hun ga hunden leken og kjælte med den. «Så flink du er! Så flink!» sa Kathy da hunden presset seg inntil beina hennes for å få mer kos. Halsbåndet var blått, registrerte hun, med matchende blått bånd. Hun forsøkte å ta en kikk på navnemerket mens hunden vrikket på seg og slikket henne. «Battersea …» mumlet hun da hun så navnet på merket hans. «Du må være fra hundesenteret, ikke sant?» Kathy var godt kjent med Battersea Dogs & Cats Home. Det tok bare tjue minutter å gå dit fra huset hennes, og når hun gikk tur i Battersea Park, i stedet for ruten hun vanligvis pleide å ta i Clapham Common, så hun ofte hunder fra senteret som var ute og lekte. Etter at Buddy døde, hadde hun og John vurdert å skaffe seg en ny hund. De hadde til og med gått så langt som å besøke senteret noen ganger. De hadde hatt så vondt av hundene og skulle gjerne gitt hver eneste en av dem et nytt hjem. Men så hadde John blitt syk. Og alle tanker på en ny hund var blitt glemt. «Takk og lov for at du fikk tak i ham!» En mann med rødsprengt ansikt og strittende, fugleskremselaktig hår kom joggende mot Kathy. Da han kom bort, bøyde han seg forover med hendene på knærne og hev etter pusten. Hunden logret med halen og bjeffet fornøyd over å se ham. Mannen satte seg ned på kne og klappet og kjælte for hunden, som plasserte potene på skuldrene hans og slikket ham i fjeset, noe som fikk mannen til å le. Så reiste han seg. Kathy gjettet at han var litt yngre enn henne, kanskje i slutten av femtiårene. Håret hans, som 15


blåste i alle retninger nå, var mer hvitt enn grått. Han var høy, med lange, hengslete armer, og på hendene hadde han hansker i ulike farger. Jakken var kneppet feil, en skolisse hang og slang. Hun fikk lyst til å rette på tøyet og håret hans – få tak i hansker som matchet og, kjære vene, sokkene var heller ikke like. «Jeg kan ikke få takket deg nok», sa han. Hun kunne så vidt høre at han var nordfra. Hun la merke til øynene hans: sjøgrønne. En uvanlig farge. Han smilte til henne, et varmt, skjevt smil som fremhevet rynkene rundt øynene, og hun så at han hadde et hakk i den ene tannen. Hun kremtet. «Det var så lite.» «Det var det ikke. Denne karen er litt av en Houdini. Vi kaller ham Harry, faktisk.» «Er han din?» «Jeg skulle ønske det. Jeg jobber på Battersea, senteret som omplasserer katter og hunder. Han her nyter et lite opphold hos oss før han drar hjem.» «Drar hjem?» Han nikket. «Det er det vi sier når hunder får det varige hjemmet de har ventet på. At de drar hjem. Men de blir tatt godt vare på frem til det skjer. Og selvfølgelig trenger hundene en luftetur og litt kjærlighet på første juledag også. Derfor jobber jeg som frivillig.» «Så snilt av deg.» Han smilte igjen. «Hvis jeg skal være ærlig, finnes det ikke noe annet sted jeg heller vil være. Det har praktisk talt blitt mitt andre hjem. Vent litt, så skal jeg finne frem en godbit til Harry.» Da han stakk hånden i lommen, falt sammenkrøllede 16


kvitteringer, drops og en blyant ut. Kathy bøyde seg ned for å hjelpe ham med å plukke opp alt sammen. «Jeg er en vandrende katastrofe!» Kathy måtte si seg enig i det. Hun utsto ikke rot. Men hunden forgudet åpenbart mannen, for den kikket opp på ham og logret med halen. «Hvordan kom han seg løs?» «Min feil. Jeg skulle knytte skolissen og holdt ikke godt nok tak i båndet. Da han fikk øye på et eller annet, rykket han det ut av hånden min og stakk av gårde.» Den nonsjalante holdningen irriterte Kathy. «Du burde være mer forsiktig», sa hun. «Det er bilveier her. Han kunne ha forvillet seg ut på en.» Mannen humret. «Ja, du har rett. Men det skjedde ikke. Og uansett er det lite trafikk i dag. Takk for at du stoppet ham. Sånn som han løper, ville han vært på den andre siden av London nå hvis det ikke var for deg. Har du hund?» «Ikke nå lenger», svarte Kathy. Noe i stemmen måtte ha røpet vemodet, for mannen strakte ut hånden og klemte armen hennes lett. «Det var leit å høre», sa han, og det hørtes ut som han mente det. I løpet av de siste årene hadde mange uttrykt medfølelse til Kathy, og hun hadde trodd at slike ord hadde mistet kraften. Hun ble overrasket da hun kjente at gråten presset på. «Han var herlig», sa hun og kremtet. «En svart labrador. Han het Buddy.» «Å, jeg elsker labradorer», svarte mannen. «Jeg heter Ben, forresten. Bare sånn at vi ikke begår den typiske tabben og vet hundenes navn, men ikke hverandres.» 17


Kommentaren fikk Kathy til å smile. Hun presenterte seg. «God jul, Kathy», sa Ben. «Har du noen planer for dagen?» «Å, jeg får familie på besøk», svarte Kathy og satte opp sitt mest gledesstrålende smil. «Faktisk bør jeg komme meg hjemover nå. Jeg har fortsatt noen forberedelser igjen før lunsjen.» Ben ristet beundrende på hodet. «Imponerende. Forberedelser! Jeg ville neppe begynt å tenke på julelunsjen før klokken tre, og så servert den klokken åtte.» Kathy forsøkte å skjule gysningen. «Men da ville det strengt tatt være middag, ville det ikke?» sa Ben halvt til seg selv. «Kontinental stil. Hvilken vei skal du? Jeg kan slå følge et lite stykke. Det er bare bra om denne karen er ute litt lenger og får løpt av seg noe av energien. Har du lyst til å ta båndet?» Det hadde hun. Hun tok det og satte kursen i retning huset mens hun nøt følelsen av å ha den glade hunden foran seg. De passerte noen familier til og ønsket dem god jul, noen ganger i kor. Et kort øyeblikk undret Kathy på om noen trodde at hun og Ben var et par. Ja, tenk å kunne gå side om side med partneren sin, med en hund som fosset frem foran dem. Et lite sekund ble hun nesten ør av lengsel. «Går det bra med deg?» spurte Ben. «Du ser litt blek ut.» «Ja visst, det går fint», svarte Kathy. «Jeg tenkte bare på all jobben som venter på meg.» «Bare slapp av», sa Ben. «Begynn med litt bobler og noen fruktpaier, så kommer de ikke til å bry seg om hva du serverer.» 18


Hun nikket og skulle ønske at hun greide å senke skuldrene litt. Men samtidig ville hun at dagen skulle bli perfekt, og da var planlegging helt nødvendig. «Forresten», fortsatte Ben, «Battersea skal søke etter flere frivillige til hundesenteret på nyåret. Jeg tenkte bare jeg skulle nevne det for deg. Du burde søke. Du er åpenbart flink med hunder.» Hun ble nysgjerrig. «Hva går jobben ut på?» «De frivillige er svært viktige for arbeidet til Battersea. De hjelper til med den daglige omsorgen for hundene – mye rengjøring, stell og sosialisering. Etter noen få måneder får de også opplæring i å gå tur med dem. Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre en bedre jobb enn meg», tilføyde han og blunket. Kathy kjente at hjertet gjorde et lite hopp. Det hørtes veldig morsomt ut! Å få være sammen med hunder hele dagen. Men så meldte engstelsen seg. Ville hun greie det? Plutselig følte hun at det ble vel mange ukjente faktorer. «Åh … kanskje …» svarte hun. «Jeg tror du ville like miljøet. Vi er som en stor familie. Vi skal spise julelunsj sammen i dag, når vi er ferdige med hundene. Det er veldig hyggelig.» «Det høres sånn ut», svarte Kathy. «Vel, her skal jeg videre. Takk for turen.» Hun rakte båndet tilbake til Ben, og de hanskekledde fingrene deres streifet hverandre. «Har du godt tak?» Han smilte bredt til henne. «Ja, frøken.» Kathy motsto å himle med øynene. Hunden kunne ha løpt ut i veien hvis ikke hun hadde vært der! «God jul, da», sa hun til Ben. «Og til deg også», tilføyde hun og bøyde seg ned for å klappe Harry. Han var skjønn, 19


tenkte hun, med de skinnende øynene og den logrende halen. «God jul til deg også», sa Ben. «Jeg håper du og familien din får en fin dag. Og jeg håper du søker.» Kathy nikket idet hun snudde seg for å gå. Klokken var ennå ikke så mye at hun egentlig trengte å dra hjem, men det var noe ved Ben som gjorde henne urolig. Sannheten var at hun hadde mistet selvtilliten, og hun hadde innsett det da Ben fortalte henne om jobben ved Battersea. En gang i tiden ville hun ha meldt seg til hva det skulle være, men det var lenge siden nå. Den gangen kunne hun ikke gå på gaten uten å bli stoppet av noen som ville slå av en prat om en eller annen komité, eller spørre om hun ville hjelpe til med en pengeinnsamling. Nå som Ben var borte, hadde hun forventet å kjenne en viss lettelse over å bli alene igjen, men i stedet ble hun fryktelig bevisst på den tomme plassen ved siden av seg og hunden som ikke lenger trakk i båndet. Hun skalv og slo jakken tettere rundt seg. * Klokken var 13, og Kathy var blitt bekymret. Hvor ble de av? Kalkunen sto i ovnen, alt tilbehøret var klart, og avtalen hadde vært at Alex, Jacqui og Becs skulle komme kvart over tolv slik at de rakk en liten skål før maten. Den musserende vinen sto fremdeles til kjøling i kjøleskapet. Kathy hadde tent opp i peisen, og stua var pyntet og koselig, klar til å bli delt med andre. Hadde det skjedd noe? En ulykke? Hun holdt ikke ut tanken. Da telefonen ringte, spratt hun opp for å svare. «Hallo?» sa hun. 20


«Mamma?» «Alex? Hei.» «Mamma, jeg er veldig lei for det. Vi kan ikke komme likevel.» Hjertet sank i brystet på henne. Hun hørte lyder i bakgrunnen, stemmer som pratet, bestikk som klirret, bestillinger som ble ropt ut. Alex ringte fra kjøkkenet. Han og Jacqui drev en pub sammen, der Alex var kjøkkensjef og Jacqui daglig leder. Det var slik de hadde møtt hverandre. Han hadde tatt over den skrantende bedriften for vel atten måneder siden og hadde bestemt seg for å ansette en erfaren daglig leder. Sammen utgjorde de et formidabelt team. Alex var rene trollmannen på kjøkkenet, og han hadde ansatt et dyktig team til å hjelpe seg med å trylle frem lekre pubklassikere og noen lettere, mer moderne retter. Jacqui hadde pusset opp puben og gitt den nytt liv, med en rekke arrangementer fra quiz-kvelder til vinsmaking. Forretningen hadde blomstret, og folk tok til og med turen langveisfra. «Hvorfor ikke?» spurte hun. «Har det skjedd noe? Går det bra med dere?» «Altfor mange av de ansatte har blitt syke, og vi løper beina av oss. Jeg er lei for at vi ikke ringte før. Jeg la ikke engang merke til klokken, så travelt er det.» Kathy ble enda mer mismodig. Hun visste at de hadde planlagt å holde åpent og servere julelunsj, men Alex hadde forsikret henne om at de hadde nok ansatte til å dekke skiftet, og at de skulle kjøre av gårde så snart de hadde forsikret seg om at alt gikk som det skulle. «Men …» begynte hun. «Jeg har kalkunen i ovnen. Den er snart ferdig. Og alle sengene står klare, og gavene og …» 21


Hun presset hånden mot munnen. Hun kjente trang til å gråte. «Jeg er lei for det, mamma», sa Alex og snudde seg vekk fra røret for å rope «Bord fire!» til noen. «Er det virkelig ingen som kan hjelpe dere?» spurte Kathy. «Hva med Sasha?» «Hun er i Polen sammen med familien sin», svarte Alex. «Og Kev har influensa og er skikkelig dårlig, og det er de to sikre kortene våre. Det ville ikke være rettferdig mot resten av teamet å dra når de ikke er her.» «Kan dere ikke komme etterpå, da?» spurte Kathy. «I kveld?» «Alex, kom igjen. Vi trenger deg», ropte en kvinnestemme i bakgrunnen. Jacqui. Kathy reiste bust. Alex la hånden over røret for å snakke med henne, men Kathy kunne likevel høre samtalen. «Det er mamma. Jeg forklarer hvorfor vi ikke kan komme.» Jacqui sukket. «Si at vi er lei for det, men at dette ikke er noe vi rår over.» Hun hørtes ikke så fryktelig lei seg ut, tenkte Kathy. «Hun spør om vi kan komme i kveld?» «Alex, vi er ikke ferdig her før seks, og da kommer vi til å være helt utkjørt. Til og med Becs står i oppvasken. Det siste jeg vil, er å slepe henne med på en biltur etterpå.» «Alex kan jo komme alene», mumlet Kathy for seg selv mens de kjeklet videre. Hun ville foretrekke det. Å ha sønnen sin for seg selv. 22


«Greit, greit, jeg skjønner», sa Alex og snudde seg tilbake til telefonen. «Mamma?» «Jeg er her, gutten min», svarte Kathy blidt. Jacqui avbrøt igjen. «God jul, Mrs. Brentwood!» Kathy syntes stemmen til Jacqui lød skingrende og falsk. Hun hadde hørt det bryske tonefallet hennes i sted. Og hvorfor insisterte hun på å kalle henne Mrs. Brentwood? De få gangene de hadde møttes, hadde hun bedt henne si Kathy. «Å, god jul, Jacqui, til deg og Becs», svarte Kathy med den mest sukkersøte stemmen hun greide å mønstre. Og så var Alex alene igjen. «Vi kommer i morgen, mamma. Vi kan late som det er første juledag da. Greit? Jeg er skikkelig lei for det. Men vi ses da. Jeg må stikke nå. Det går bra med deg, ikke sant?» Hun hørte bekymringen i stemmen hans. «Ja da, det går bra», sa hun bestemt, selv om det så visst ikke føltes sånn. Og med det skyndte Alex seg å si ha det og legge på. Lamslått stirret Kathy rundt seg, fremdeles med telefonen i hånden. Dette måtte være en spøk. Hun ville bli alene resten av dagen. Hun innså at hun ikke hadde noen hun kunne ringe til – skulle hun liksom slå på tråden til en av hennes og Johns venner og fortelle at familien hadde sviktet henne på første juledag? De kom til å synes så synd på henne! Og hvis det var én ting Kathy ikke utsto, var det medlidenhet. De hadde ikke hatt mange felles venner som par, og hun hadde ikke prøvd å beholde kontakten da hun ble alene. De få gangene de hadde møttes, ble savnet etter John for smertefullt, og hun gruet seg alltid til spørsmålene om hvordan det gikk med henne. Hun hadde følt seg så blottstilt. 23


Det var ikke det at hun ikke lengtet etter å prate med noen, men hun savnet fortroligheten som er mellom familiemedlemmer. Man kunne ikke legge ut om alt mulig til noen man ikke hadde sett på et år. Hun var ganske enkelt ikke slik. Hun hadde også vært en velkjent skikkelse i lokalsamfunnet; det sa seg selv når man var rektor. Hun hadde holdt seg à jour så godt det lot seg gjøre før John ble alvorlig syk, men hadde etter hvert konsentrert seg helt og holdent om å pleie ham. Og så, etter at han døde, hadde hun fokusert på å stable en sønderknust Alex på beina igjen. Han hadde bodd hjemme hos henne i to år og klamret seg til henne som en livbøye. Sorgen hans kom først, slik hadde det bare vært. Naturligvis hadde de grått sammen og trøstet hverandre, men hun ville at han skulle vite at hun var der for ham, at hun ikke skulle noen steder. Det hadde kommet som litt av et sjokk da Alex en dag var klar for å begynne livet sitt igjen og hadde fortalt at han skulle flytte hjemmefra, selv om det selvsagt var det hun ville. Han hadde vært så bekymret for om det ville gå bra med henne hvis han flyttet, og hun hadde forsikret ham om at det ville gå helt fint. Og det gikk fint. Hun gikk videre. Kathy slo på tv-en, men slo den av igjen med det samme. For mange juleprogrammer fulle av liv og latter. Hun måtte bare glemme at det var jul. Gjøre som Alex hadde foreslått, og late som andre juledag var første juledag. Hun tok kalkunen ut av ovnen, skar av en skive og tok noen små biter mens den sto til avkjøling. Hun skulle rydde bort alt sammen og håpe at det sto seg til dagen etterpå. I kveld fikk hun lage noe annet, noe som ikke minnet om jul. Hun ordnet seg et ostesmørbrød og litt salat, og satte seg 24


i stua, med avslåtte juletrelys og gardinene trukket for, og forsøkte å konsentrere seg om en bok. Timene sneglet seg av gårde. Stillheten i huset var øredøvende. Omsider ble klokken så mange at hun kunne legge seg. Kathy gikk ovenpå, vasket av seg sminken og la seg i sengen. Det var først da hun hadde slått av lyset på sin side – hun fikk ikke sove på Johns side – at hun lot tårene komme. Hun visste at alle trodde at hun var gått videre, at hun taklet livet som enke. Men det var så ensomt å legge seg alene og våkne alene, spesielt i julen når det virket som om alle andre i verden hygget seg sammen med dem de var glad i. Tankene ble fylt av minner om John, om tidligere julefeiringer da Alex var liten. Han hadde vært så flink når han kjøpte gaver til henne. Tåpelige, omtenksomme, vakre gaver – det ble alltid suksess. Hun kom til å tenke på en julemorgen da han hadde gitt henne en innpakket ramme. Forvirret hadde hun åpnet gaven. Det var et maleri av en gatekunstner de hadde gått forbi i Barcelona den sommeren, et maleri hun hadde stoppet foran et ørlite øyeblikk for å beundre. John hadde lurt seg tilbake og kjøpt det til henne mens hun tok en ettermiddagsdupp, og så hadde han gjemt det i seks måneder. Hun var blitt lamslått da hun fikk se det. Maleriet hadde ført henne tilbake til sommeren, da de vandret gatelangs i byen, svømte i havet og spiste nydelig sjømat mens de fniste over hvitvinen. Hun hadde tatt ned maleriet da John døde. Det lå under trappen, det også. Noen ganger gjorde minnene så vondt at det ikke var til å holde ut. Kathy sukket tungt og grøsset, og sa til seg selv at hun 25


måtte ta det med ro. Morgendagen ville komme med blanke ark. Mens hun lå der og vred og vendte på seg, gikk tankene til Ben og Harry. Hun lurte på hvordan resten av dagen hadde blitt for dem. Hun så for seg Battersea-teamet som tullet og tøyset og moret seg med smellbongbonger. Og så tenkte hun, rett før hun sovnet, at kanskje heller ikke Ben hadde noen å feire jul med?


Kapittel 2

«Nå er vi her!» ropte Alex gjennom brevsprekken. Kathy skyndte seg bort til døren for å åpne den og omfavne sønnen. Høy, blond, kjekk – Alex var som snytt ut av nesen på faren, og hun forgudet ham. John og hun hadde hatt vansker med å bli gravide, og de hadde nesten avfunnet seg med tanken på at det bare skulle være de to da Alex dukket opp. «Hei, gutten min», sa hun og ga ham en god klem. «Og god jul! Andre tagning!» Kathy hadde våknet, fast bestemt på at julemorgen 2 skulle bli helt perfekt. Hun var en organisator av natur, og mente at man bare måtte brette opp ermene og svinge seg rundt. Hun hadde slått på juletrelysene og trukket fra gardinene. Så hadde hun satt på de muntreste julelåtene, skrudd opp volumet og brukt god tid på sminken. Hun hadde tatt på en fargesterk leppestift og tvunget seg til å bruke det fargesprakende perlekjedet i dag også. Hun skulle være glad, sa hun til seg selv. Det var det John ville ha ønsket. Jacqui og Becs var på vei oppover gangstien. Becs var åpenbart sur. 27


«Beklager», sa Alex med dempet stemme. «Det ble litt anspent i bilen.» Kathy hadde ikke lyst til å høre snakk om noe sånt. Dette var en gledens dag. «Hei, Jacqui!» ropte hun. «Pass på at dere holder dere på gangstien. Jeg har plantet løk ved kanten.» Var det henne, eller så Jacqui ned? Kanskje hun ikke hadde hørt henne. «Mamma», mumlet Alex. «Gi deg.» «Med hva da?» «Å rette på alle. Hun har jo ikke tenkt å gå av gangstien.» Kathy bet seg i leppen. Hun visste at hun kunne være temmelig pirkete. Men det var vanskelig, for egentlig, innerst inne, ville hun bare gjøre nytte for seg. Hun visste at hun kunne gjøre et dårlig inntrykk noen ganger, men det hadde ikke vært sånn før. Hun hadde alltid vært den som visste nøyaktig hva som burde gjøres, og folk hadde vært takknemlige. Det rare var at det skyldtes manglende selvtillit; hun følte at hun måtte vise folk at hun hadde svar, selv om hun var rådvill inni seg. «God jul», sa hun varmt til Jacqui. Burde hun ha gitt henne en klem? Det var vanskelig å vite – Jacqui virket alltid så tøff; den senete, sterke kroppen var ulastelig kledd i jeans og en pen genser, det mørke håret var perfekt, og det fantes ikke spor av tretthet i ansiktet hennes. «Du må være utslitt etter i går. Kom, ta av deg skoene og bli med og sett deg.» «Nei da, det går fint», svarte Jacqui. «Helt fint. God merkelig jul til deg også. Bare fortell oss hva vi skal gjøre, så setter vi i gang.» 28


Jacqui kom inn i gangen og tok av seg støvlene før hun skyndte seg inn på kjøkkenet med favnen full av poser. Alex var allerede på plass der inne, utvilsomt i ferd med å snoke i kjøleskapet. Kathy snudde seg mot Becs, som surmulte med hetten på parkasen trukket over hodet slik at Kathy så vidt kunne se fjeset hennes. Hun hadde ingenting å si til henne, innså hun. Hun hadde bare møtt henne en gang før, og da hadde hun vært som klistret til telefonen hele tiden, og bare besvart spørsmålene hun stilte med enstavelsesord. Kathy visste at overgangen fra barn til ungdom var en utfordrende alder for unge mennesker. Hun hadde alltid syntes at små barn var enklere. «God jul, Becs», sa Kathy. Hun betraktet de klumpete støvlene til Becs og tenkte på de skinnende rene teppene sine. «Husk å ta av deg skoene.» Becs sukket høylytt. «Hvor kan jeg lade mobilen min?» Jacqui var på vei ut av kjøkkenet og hørte spørsmålet. «Becs! Dette snakket vi om i bilen. Du skal ikke sitte og glane på den mobilen i hele dag.» Becs trampet av gårde inn på kjøkkenet. «Og ta av deg skoene!» brølte Jacqui. «Oppriktig talt, hva er det som går av deg? Du var så snill i går da du hjalp oss på puben.» «Det var fordi du sa at jeg kunne besøke Lauren og Tasmin i dag! Men i stedet måtte vi kjøre hele veien hit og besøke henne !» «Ikke vær frekk!» sa Jacqui. «Vi skal få det morsomt!» prøvde Kathy. Det var ikke slik hun hadde sett for seg dagen. «Vi skal late som det er første juledag og spise julelunsj snart.» 29


Becs stønnet. «Jeg spiste julelunsj i går. Massevis. Jeg orker ikke mer kjøtt.» Det var overhodet ikke noe problem for Kathy. Hun og John hadde lagt seg til et nærmest vegansk kosthold mens han fikk behandling, i håp om at det skulle utgjøre en forskjell. Det som imidlertid var et problem, var denne sure oppførselen. «Unge dame», sa Kathy med den strengeste rektorstemmen hun hadde. «Sånn snakker du ikke til meg!» Jacqui bråsnudde. «Du trenger ikke å ta den tonen. Hun er sliten. Kjøreturen var lang, og vi hadde en lang dag i går.» I samme øyeblikk kom heldigvis Alex ut av kjøkkenet med en flaske prosecco i hånden. «Denne ser deilig ut, mamma. Og jeg laget noen småretter med den røkte laksen. Skal vi ta en skål?» Kathy hadde tenkt å spare den røkte laksen til brunsj, men pytt, pytt, Alex fikk bare styre på. «Ja, la oss gå inn i stua», sa hun og ledet an inn i det pyntede rommet. «For et vakkert tre», sa Jacqui. «Vårt er litt mer kaotisk.» Kathy kjente et merkelig stikk ved tanken på at Alex hadde et juletre sammen med noen andre. Hun visste at de bodde sammen nå, selvsagt gjorde hun det. Hun hadde til og med besøkt dem et par ganger. Men et juletre. Det betydde noe. Det var et hjem. «Er pynten ny?» spurte Alex. «Hvor er den gamle?» «Jeg tenkte det ville gjøre godt med litt forandring», svarte Kathy. Den gamle pynten lå gjemt i skapet under trappen. «Det er så perfekt», sa Alex. «Alt sammen matcher. Typisk deg, mamma!» 30