Page 1


Sofia Lundberg

Et spørsmålstegn er et halvt hjerte Oversatt av Kari Engen, MNO


Sofia Lundberg Originalens tittel: Ett frågetecken är ett halvt hjärta Oversatt av Kari Engen Copyright © Sofia Lundberg 2018 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60970-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


ÂŤWe are all in the gutter, But some of us are looking at the stars.Âť oscar wilde


NEW YORK, 2017 Det er skumring. Solen går ned bak de høye husene utenfor industrivinduene. Trassige stråler baner seg vei mellom fasadene; som spydspisser i gull holder de mørket tilbake. Det er kveld igjen. Elin har ikke spist middag hjemme på flere uker. Hun kommer ikke til å gjøre det i dag heller. Hun kaster et blikk mot huset et par kvartaler lenger borte, og ser de frodige plantene på takterrassen som er hennes egen, den røde parasollen og grillen som allerede er tent. En smal strime av røyk stiger opp mot himmelen. En person kommer til syne. Antagelig er det Sam eller Alice. Eller kanskje en eller annen som er innom på besøk. Hun ser bare en skikkelse bevege seg mellom plantene. Nå venter de sikkert på henne. Forgjeves. Bak Elin går folk fram og tilbake over studiogulvet. Et gråblått sceneteppe henger på et stativ av stål, mykt rundet mellom gulv og vegg. Midt i lokalet er det plassert en sjeselong kledd i gullbrokade. På den halvveis ligger en vakker kvinne med rader av perler rundt halsen. Hun er kledd i et bølgende, hvitt tyllskjørt som brer seg over gulvet, og overkroppen glinser av olje. Perlene skjuler de nakne brystene. Leppene er røde, og ansiktsfargen er jevnet ut til perfeksjon ved hjelp av lag med sminke. To assistenter stiller inn lyset. De hever og senker de store prosjektørene, klikker med kameraet, leser av lysmåleren, og begynner forfra igjen. Bak assistentene står et team av stylister og makeupartister. Konsentrert studerer de hver eneste detalj i bildene som er i ferd med å skapes. De er 7


kledd i svart. Alle er svartkledd. Alle bortsett fra Elin. Hun har på seg en rød kjole. Rød som blod, rød som livet. Rød som kveldssolen utenfor vinduet. Den vakre kvinnens irritasjon gir seg uttrykk i form av misfornøyde lyder, og Elin river seg løs fra tankene. «Hva er det som tar sånn tid? Jeg klarer snart ikke å holde denne stillingen lenger. Hallo! Kan vi sette i gang?» Kvinnen på sjeselongen sukker og vrir kroppen i en mer behagelig stilling. Halskjedet glir til siden og blotter brystvorten, som er blå og stiv. To stylister er raskt på plass og danderer perlene omhyggelig og tålmodig, slik at de skjuler den. Noen av perleradene festes med gjennomsiktig dobbeltsidig teip. Kvinnens hud nupper seg under berøringen. Igjen sukker hun høylytt og himler med øynene, som er den eneste delen av kroppen hun fritt kan bevege. En dresskledd mann kommer bort til Elin. Det er kvinnens agent. Han bøyer seg mot henne, smiler høflig og hvisker: «Det er best vi kommer i gang nå. Hun begynner å miste humøret, og da blir det ikke bra.» Elin rister lett på hodet, og igjen vender hun blikket mot husfasadene utenfor. Hun sukker. «Vi kan gi oss nå hvis hun vil. Vi har sikkert bilder så det holder. Det er bare et oppslag denne gangen. Ingen forside.» Agenten løfter på hendene og stirrer sint på henne. «Absolutt ikke. Vi tar dette også.» Elin snur seg bort fra utsikten til hjemmet sitt og går mot stativet og kameraet. Mobilen i lommen vibrerer. Hun vet hvem det er som skriver melding, men hun lar telefonen ligge. Vet at det bare kommer til å gi næring til den dårlige samvittigheten. Vet at de der hjemme er skuffet. Da Elin stiller seg bak kameraet, tennes tusen små stjerner i kvinnens øyne, ryggen retter seg, og hun lager trutmunn. Håret faller bakover idet hun vrir lett på hodet, og det rører seg litt i det lette draget fra viften. Hun er en stjerne, og det samme er Elin. Snart er det bare de to som eksisterer. De lar seg oppsluke av hverandre. Elin fotogra8


ferer og instruerer mens kvinnen ler og flørter med henne. Teamet bak applauderer. Kreativitetens rus strømmer gjennom Elins årer. Det har gått flere timer da Elin omsider tvinger seg selv til å forlate studioet og alle de nye bildene i PC-en som krever oppmerksomhet. Telefonen er full av tapte anrop og irriterte SMS-er. Fra Sam og fra Alice. Når kommer du? Hvor er du, mamma? Hun blar gjennom dem, men orker ikke å lese alle ordene. Hun lar drosjene passere i den travle New York-natten. Asfalten er fortsatt varm etter solens hete. Hun går langsomt og møter unge, vakre mennesker som ler høyt og oppspilt. Ser andre igjen som sitter på asfalten, skitne og sårbare. Til tross for den korte avstanden er det lenge siden hun har gått hjem til fots. Lenge siden hun har beveget seg utenfor treningssenterets, hjemmets eller studioets vegger. Hellene på fortauet er ujevne under hælene. Hun tar seg god tid og noterer seg alle detaljer på veien. Hennes egen gate, Orchard Street, er tom for både folk og biler. Den er røff og sliten, slik gatene på Lower East er. Hun liker det – kontrasten mellom ute og inne, mellom patina og luksus. Hun går inn av døren, fortsetter ubemerket forbi den slumrende portvakten og trykker på heisknappen. Men da dørene åpner seg, nøler hun og snur seg igjen. Hun vil ut, bli ute i den pulserende natten. De andre har sikkert sovnet uansett. Hun låser opp postkassa og tar med seg det som er av brev, før hun fortsetter til restauranten, som ligger bare noen hus lenger borte, stamstedet hun går på når hun jobber sent. Hun bestiller et glass bordeaux fra 1982. Servitøren rister på hodet. «Vi har 1982, men ikke på glass, og bare et par flasker. Det er eksklusiv vin. Det var et godt år.» Elin flakker med blikket. «Det kommer an på hvordan man ser det. Men jeg betaler gjerne for en flaske. Det er jeg verdt. 1982 skal det være.» 9


«Ok, når du er verdt det.» Han himler med øynene. «Vi stenger forresten snart.» Elin nikker. «Ingen fare. Jeg drikker fort.» Hun fingrer med brevene, og legger konvolutter uåpnet til side, helt til hun finner en som fanger interessen hennes. Den er poststemplet i Visby, og frimerket er svensk. Navnet hennes er skrevet med sirlig skrift – store bokstaver i blått blekk. Hun åpner konvolutten, og bretter ut arket som ligger inni. Det er et slags stjernekart med navnet hennes på. Hun holder pusten og leser ordene som står øverst. En stjerne er i dag blitt døpt Elin.

Hun leser setningen om og om igjen på det uvante språket. En lang rad med koordinater viser hvor på himmelhvelvet stjernen befinner seg. Noen har kjøpt en stjerne til henne. En helt egen stjerne som nå bærer navnet hennes. Det må være fra … kan det virkelig være … han som har sendt det? Hun stagger tankene, og vil ikke engang uttale navnet inni seg. Men hun ser ansiktet hans tydelig for seg. Smilet også. Hjertet dunker i brystet. Hun skyver kartet fra seg. Stirrer på det. Så reiser hun seg fra bordet og skynder seg ut på gaten. Hun ser opp mot himmelen, men den er bare en mørkeblå, konturløs masse over hustakene. Det blir aldri ordentlig mørkt i New York, aldri så mørkt at stjernenes yrende mylder er synlig. Manhattans høyhus når nesten opp til himmelen, men nede på gateplan føles den bare uendelig langt borte. Hun går inn igjen. Servitøren står og venter ved bordet med vinflasken klar. Han skjenker en skvett i glasset hennes, og hun drikker vinen, men uten å kjenne etter hvordan den smaker. Utålmodig vifter hun med hånden for å få ham til å fylle opp glasset, og tar to store slurker til. Så griper hun stjernekartet igjen, og vrir og vender på det glansede papiret. Nederst i det ene hjørnet, mot den mørke bakgrunnen, står det skrevet noe med gullfarget tusj: 10


Jeg så bildet av deg i et blad. Du ser ut som før. Long time, no see. La meg høre fra deg! F

Under er det en adresse. Elin kjenner magen knyte seg som i krampe da hun leser avsenderbyen. Hun klarer ikke å slutte å stirre, og øynene fylles med tårer. Med pekefingeren følger hun konturene av bokstaven F og mumler navnet hans: Fredrik. Munnen er tørr. Hun strekker seg etter vinglasset og tømmer det. Så roper hun høyt på servitøren: «Hallo! Kan jeg få et stort glass melk? Jeg ble plutselig så tørst.»


DA

HEIVIDE, GOTLAND, 1979 «To desiliter hver. Og ikke noe tøys.» Små hender grep etter den røde og hvite melkekartongen, som Elin akkurat hadde satt fram på furubordet. To par barnehender med jord under neglene. Elin forsøkte å ta fra dem kartongen, men brødrene skubbet henne unna med harde albuer. De snakket i munnen på hverandre. «Jeg vil ta først.» «Du tar for mye.» «Gi meg den!» En streng stemme hevet seg over kranglingen. «Ikke noe tull, har jeg sagt. Jeg orker ikke mer. Den eldste tar først. Dere kan reglene. To desiliter til hver. Hør på Elin!» Marianne sto fortsatt med ryggen til dem, bøyd over oppvaskbenken. «Der hører dere. Nå gjør dere som mamma sier.» Elin skjøv Erik og Edvin hardhendt unna. Guttene ramlet ned av kjøkkensofaen uten å slippe taket i melkekartongen de tviholdt i. En brun tallerken fulgte med i fallet. Et øyeblikk var det helt stille, som om luften plutselig var blitt tyktflytende, og tiden hadde stoppet. Knaset og dunket som fulgte da alt gikk i gulvet, ble etterfulgt av et skjærende hyl. Deretter stillhet igjen og oppsperrede øyne. En hvit dam av melk spredte seg utover belegget – det dryppet fra bordplaten, og hvite bekker rant nedover de grove bordbeina. Det kom enda et hyl. Raseriet i stemmen skar gjennom rommet. 12


«Jævla drittunger! Ut med dere! Ha dere ut av kjøkkenet mitt!» Elin og brødrene forsvant uten å nøle. De løp ut av døren og tvers over gårdsplassen, jaget av banningen som fortsatte å fylle hver krok på kjøkkenet. Bak en haug med bråte som var stablet utenfor fjøsveggen, krøp de sammen, tett inntil hverandre. «Får vi ikke mat, Elin?» Den yngste av guttene hvisket med en stemme som nesten ikke bar. «Hun roer seg snart ned, Edvin, det vet du. Ikke vær redd. Det var min feil at tallerkenen ble knust.» Elin strøk ham over håret og klemte ham inntil seg. Etter en stund slapp hun taket i brødrene. Med nølende skritt nærmet hun seg huset. Hun kunne se morens krumbøyde skikkelse, der hun plukket opp de klissete skårene fra gulvet med tommel og pekefinger. En haug av skår vokste langsomt i den andre hånden. Kjøkkendøren sto og slo i den kraftige vinden. Noen dråper regnvann falt ned fra takrenna. Plopp, plopp. Elin lyttet oppmerksomt til lydene. Inne i huset var det stille. Marianne satt fortsatt på huk på gulvet, til tross for at alle skårene var fjernet. Blanka snuste på melkesølet foran henne og slikket det i seg. Hun brydde seg ikke om hunden. Elin forberedte seg på å gå inn da moren plutselig rettet seg opp. Bevegelsen fikk hjertet hennes til å gjøre et hopp, og hun snudde og løp tilbake til brødrene sine. Spurtet av sted over grusen, drevet fram av mer skriking. Bak haugen med treavfall huket hun seg sammen igjen. Marianne stilte seg i døren og kastet skårene som skarpe prosjektiler over gårdsplassen. «Hold dere der ute, hvor dere enn er. Jeg vil ikke se dere mer! Hører dere meg? Jeg vil ikke se dere mer!» Tallerkenbitene tok slutt. Marianne virret rundt og lette etter barna. Elin krøp sammen, la armene rundt guttene og lot dem få gjemme hodet mot magen hennes. De torde nesten ikke å puste og lyttet anspent etter hver minste lyd. 13


«Det blir ikke noe mer mat denne måneden. Hører dere det! Ingen mat. Jævla unger. Jævla drittunger!» Hun fortsatte å fekte med armene, til tross for at det ikke var flere skår igjen å kaste. Oppgitt betraktet Elin henne gjennom glipene i avfallshaugen, som besto av gamle møbler, planker, trekasser og ting som for lengst skulle ha vært kastet. Til slutt snudde Marianne seg og gikk inn i huset igjen. Hun holdt hånden over brystet, som om hun hadde vondt i hjertet. Innenfor kjøkkenvinduet så Elin hvordan hun endevendte håndvesken og kjøkkenskuffene til hun fant det hun lette etter. En sigarett. Hun tente den, tok et par dype drag og blåste røykringer mot taket. Runde, perfekte ringer som ble ovale og til slutt løste seg opp til ingenting. Elin visste at ringene roet henne ned. Når det bare var en stump igjen, kom hun til å kaste den i vasken, og så var alt over. De tre søsknene ble sittende en stund til. Tett sammen. Edvin med hodet bøyd. Han lot en pinne gli over bakken, og tegnet streker og runde ringer. Elin satt stille med blikket festet på huset. Da Marianne etter lang og taus venting omsider åpnet det skitne kjøkkenvinduet på vidt gap, våget hun seg fram og møtte morens blikk. Hun smilte usikkert og løftet hånden i en hilsen. Marianne smilte svakt tilbake, men munnen var sammenbitt og lukket. Alt var som vanlig igjen. Det var over. I vinduskarmen sto to tørre primulaer med innskrumpede, små blomster. Marianne knep av det mest visne og slapp bladene ned i blomsterbedet. «Dere kan komme inn igjen. Unnskyld. Jeg ble bare litt sint!» ropte hun. Så snudde hun ryggen til dem. Elin så at hun satte seg ved kjøkkenbordet. Hun sank ned på huk og begynte å leke med småsteinene på bakken – kastet opp en liten neve og snudde på hånden. Én stein ble liggende, men så gled den av og havnet på bakken sammen med de andre. «Du får ingen barn,» ertet Edvin. Elin stirret sint på ham. «Ti stille med deg.» 14


«Hun får nok ett,» sa Erik trøstende. «For den ene steinen ble liggende en liten stund.» «Dere tror vel ikke på alvor at en håndfull småstein kan spå hvordan det kommer til å bli i framtiden?» Elin sukket og gikk mot huset. Da hun var kommet halvveis, vinket hun på brødrene sine. «Bli med, dere også, så spiser vi. Jeg er sulten.» Da de kom inn på kjøkkenet, satt Marianne ved vinduet, oppslukt i egne tanker. I hånden holdt hun en sigarett med en lang askesøyle, som ventet på å bli kakket av. Askebegeret på bordet var fullt. Sneip etter sneip var blitt trykket ned i sanden på bunnen. Morens ansikt var blekt, og øynene stirret tomt ut i luften. Hun reagerte ikke engang da barna satte seg i kjøkkensofaen. De spiste i taushet. Falukorv – to skiver hver – og kald makaroni som hadde klistret seg sammen til store klumper. En raus klatt med ketsjup gjorde det lettere å skille dem fra hverandre. Glassene var tomme, og Elin reiste seg for å hente vann. Marianne fulgte henne med blikket. Så på at hun fylte tre glass og satte dem på bordet. «Har dere tenkt å være snille nå?» Stemmen hennes hadde en sløv klang, som om hun akkurat hadde våknet. Elin sukket, og guttene flyttet seg nærmere hverandre i sofaen. «Vi sølte ved et uhell, mamma, det var ikke meningen.» «Er du oppkjeftig?» Hun ristet på hodet. «Nei, jeg er ikke det, men …» «Så ti stille, da. Ti stille. Ikke et ord mer om dette. Spis opp maten din.» «Unnskyld, mamma, det var ikke meningen. Vi sølte bare litt, og det var min skyld at tallerkenen gikk i stykker. Ikke vær sint på Erik og Edvin.» «Dere krangler så mye. Må dere krangle? Alltid. Jeg orker ikke mer.» Marianne stønnet høyt. «Vi trenger ikke melk i dag. Det går bra med vann.» 15


«Jeg er så forferdelig sliten.» «Unnskyld, mamma. Vi er lei for det. Ikke sant vi er det, Erik? Ikke sant, Edvin?» Guttene nikket. Marianne lente seg over kasserollen, skrapte rundt i bunnen, og stakk en skje med makaroni i munnen. «Vil du ha en tallerken?» Elin reiste seg igjen og gikk mot skapet, men Marianne stoppet henne. «Det trengs ikke, spis, dere. Bare lov meg at dere slutter å krangle. Dere får drikke vann resten av måneden. Vi har ikke mer penger.» Erik og Edvin rørte rundt i maten, og gaflene skrapte mot det brune steingodset. «Spis ordentlig.» «Men mamma, de må da få blande. Makaronien er blitt kald og klissete.» «Det hadde den ikke vært hvis dere ikke hadde kranglet. Spis ordentlig, sier jeg.» Edvin holdt opp å spise, og Erik hang med hodet mens han taus og forsiktig spiddet makaroniene på gaffelen. En på hver tann. «Hvorfor må du være så sint?» hvisket han og kikket bort på Marianne. «Dere skal kunne spise med kongen. Hører dere det? Mine barn skal oppføre seg så pent at de når som helst skal kunne spise middag hos kongen.» «Hold opp. Det der var bare noe pappa sa når han var full. Vi kommer aldri til å få spise hos kongen. Hvordan skulle det kunne skje?» Elin sukket og snudde seg bort. Marianne rev til seg bestikket hennes og slengte det så hardt i bordet at det spratt bortover og gikk i gulvet. «Jeg orker ikke. Jeg orker ikke mer. Hører dere det?» Hun tok tallerkenen sin og bar den bort til vasken. Skramlende begynte hun å vaske opp. Så sint som dette ble hun bare når hun var sulten. Det visste Elin. «Vi er ferdige, mamma,» sa hun. «Det er mer igjen her til deg.» 16


Det var trykkende stille ved bordet. Elin sendte brødrene sine et blikk. Edvin med de viltre, kornblonde krøllene, som ikke var blitt klippet til tross for at han var sju år og nettopp hadde begynt på skolen. De falt ned over ørene og nakken som en foss av gull. Og Erik, som bare var året eldre, men som likevel var så mye større, også av vesen. Håret hans hadde ikke antydning til fall engang. Marianne barberte det regelmessig med en trimmer, og det snauklipte hodet blottet de utstående ørene. «Dere er mette nå.» Elin kikket oppfordrende på dem. Begge to nikket motvillig. «Kan vi få gå fra bordet?» Elin nikket. De forsvant opp trappen. Selv ble hun sittende og lytte til skramlingen fra oppvaskkummen mens hun betraktet den lute ryggen som sto bøyd over den altfor lave benken. Plutselig stoppet bevegelsene opp. «Vi har det likevel ganske bra, har vi ikke?» Elin svarte ikke. Marianne snudde seg ikke. Blikkene deres møttes ikke. Skramlingen fortsatte. «Hva skulle jeg ha gjort uten deg? Uten brødrene dine? Dere er mine tress i ess.» «Vært litt mindre sint, kanskje?» Marianne snudde seg. Solen skinte inn gjennom kjøkkenvinduet og fikk brilleglassene hennes til å se skitne ut. Hun møtte Elins blikk, svelget anstrengt og gikk deretter bort til kjelen. Skuffet innpå skje etter skje med kald makaroni. «Ble dere mette? Er du sikker?» Hun skjøv seg inn i kjøkkensofaen ved siden av Elin, og strøk hånden mykt over håret hennes. «Du er til så god hjelp for meg. Jeg ville aldri ha klart meg uten deg.» «Har vi virkelig ingen penger? Ikke engang til litt melk? Du kjøper jo sigaretter.» Elin mumlet de siste ordene med blikket festet i bordplaten. «Nei. Ikke denne måneden. Røyk er jeg snart tom for, og jeg har ikke råd til å kjøpe mer. Jeg reparerte bilen, for den må vi jo ha. Vi får spise det vi har i spiskammeret. Det står 17


noe hermetikk der. Og det er vann i springen. Drikk hvis du er sulten.» «Ring til mormor, da. Spør henne om hjelp.» Elin stirret bønnfallende på henne. «Aldri i livet.» Moren ristet på hodet. «Hva skal hun hjelpe til med? De er like fattige som oss. Jeg har ikke tenkt å klage.» Elin reiste seg og gravde rundt i lommen foran på den trange olabuksa. Hun fikk opp to korker, en gul blyantstump, to skitne enkroninger og to femtiøringer. «Jeg har disse.» Hun stablet myntene en for en på hverandre. «Det er nok til en liter. Stikk innom butikken i morgen hvis du vil. Takk. Du får tilbake tre kroner senere, når jeg får penger. Det lover jeg.» Elin smatt ut av ytterdøren. Ut til den svale skumringen. Marianne satt igjen ved kjøkkenbordet. Med en ny sigarett i hånden. Elin talte dråpene som falt ned fra takrenna. De ble silt gjennom barnålene som tettet igjen åpningen. Det klukket lavt da de landet i den blå plasttønna, som Marianne hadde slept hjem fra en av nabogårdene. Det hadde vært plantevernmidler i den. Plantevern. Elin likte ordet og det det sto for. Hun skulle ønske det fantes en liten dose vern igjen i den, noe hun kunne låne når hun trengte det. Hun kastet et usynlig trylleformular mot tønna og hvisket lavt: «Vern oss nå. Kom igjen og vern oss. Mot alt som er ondt.» Der, bak hushjørnet, hadde hun det hemmelige stedet sitt. På baksiden, der ingen hadde lyst til å være, der einerbuskene vokste tett innpå husveggen, og borrene stakk mot fotsålene når hun gikk barbeint. Hun hadde gjemt seg der halve livet. Helt siden hun var fem år. Hver gang hun ville være i fred. Eller når noen ble sint på henne. Når pappa snøvlet. Når mamma gråt. 18

Profile for Cappelen Damm AS

Et spørsmålstegn er et halvt hjerte  

Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra barndomsve...

Et spørsmålstegn er et halvt hjerte  

Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra barndomsve...