Page 1



Et liv på vår planet Mitt vitnesbyrd og en visjon for fremtiden

David Attenborough i samarbeid med Jonnie Hughes Oversatt av Knut Ofstad


Takk til WWF for forsknings- og bevaringsarbeidet som har vært til inspirasjon for denne boken og den ledsagende filmen. © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-69024-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Illustrasjoner: Lizzie Harper Omslagsdesign: Two Associates Norsk utgave: Miriam Edmunds Grafikk: Meghan Spetch Omslagsfoto: © Connor McDonnell, WWF UK Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2021 Satt i 11,5/16 pkt. Bembo og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD INNLEDNING Vårt største feilgrep  7

FØRSTE DEL Mitt vitnesbyrd  15

ANDRE DEL Det vi har fremfor oss  115

TREDJE DEL En visjon for fremtiden. Å gjøre verden villere 137

KONKLUSJON Vår ypperste mulighet  235 Ordliste 245 Takk 265 Bildekrediteringer 268 Sluttnoter 271



INNLEDNING

Vårt største feilgrep



P

ripjat i Ukraina er et sted ulikt noe annet jeg har vært. Det er et sted preget av total håpløshet. På overflaten ser det ut som en forholdsvis hyggelig by, med avenyer, hoteller, et torg, et sykehus, parker med karuseller, et hovedpostkontor, en jernbanestasjon. Byen har flere skoler og badeanlegg, kafeer og barer, en restaurant ved elven, butikker, supermarkeder og frisørsalonger, et teater og en kino, en dansesal, idrettshaller og et fotballstadion med løpebane. Den rommer alle fasiliteter vi mennesker har rigget oss til med for å ha et behagelig og komfortabelt liv – alle elementene i vårt hjemmelagde habitat. I ring rundt byens kulturelle og kommersielle sentrum ligger boligene. 160 høyblokker er plassert i rette vinkler til et nøye uttenkt gatenett. Alle leilighetene har egen balkong. Alle blokkene har eget vaskeri. De høyeste av dem har oppimot 20 etasjer, og alle er kronet med en enorm hammer og sigd i jern, emblemet til byens byggherrer. 9


et liv på vår planet Pripjat ble anlagt av Sovjetunionen i en hektisk byggeperiode i 1970-årene. Den var det tilrettelagte, perfekte hjemmet for nesten 50 000 mennesker, en modernistisk utopi for østblokkens aller beste ingeniører og forskere, og de unge familiene deres. Amatørfilmklipp fra begynnelsen av 1980-årene viser dem smilende mens de flanerer med barnevogn på de brede avenyene, tar ballettimer, svømmer i bassenget med olympiske mål, og ror eller seiler på elven. Men i dag er det ingen som bor i Pripjat. Husveggene smuldrer opp.Vindusrutene er knust. Overliggerne er i ferd med å svikte. Jeg må se meg godt for mens jeg utforsker de mørke, tomme bygningene. I frisørsalongene ligger stolene veltet, omgitt av støvete krølltenger og knuste speil. Fra taket i supermarkedet henger lysstoffrør og dingler. Stavene i parkettgulvet i rådhuset er røsket opp og ligger strødd nedover en storslått marmortrapp. Gulvet i klasserommene er oversådd med skrivebøker fylt med pene, kyrilliske bokstaver i blått blekk. Svømmebassengene ligger tomme. Inne i leilighetene ligger sofaputene på gulvet. Sengene er råtne. Så å si alt er urørlig – stanset opp. Jeg skvetter hver gang et vindkast beveger noe. For hver ny døråpning man går inn gjennom blir mangelen på mennesker stadig mer påtrengende. Fraværet av mennesker er den altoverskyggende kjensgjerningen. Jeg har besøkt andre mennesketomme byer – Pompeii, Angkor Wat og Machu Picchu – men her gjør 10


vårt største feilgrep det hverdagslige preget at man blir vár det unormale ved fraflyttingen. Det altfor velkjente ved bygningene og fasilitetene taler sitt tydelige språk om at de ikke kan ha blitt stående ubenyttet bare på grunn av tidens gang. Pripjat er et sted preget av total håpløshet fordi alt som er her, fra oppslagstavlene som ingen lenger ser på, via de kasserte regnestavene i naturfagrommet til det ramponerte pianoet i kafeen, er monumenter over menneskehetens evne til å skusle bort alt den trenger og alt den setter pris på. Vi mennesker er, som de eneste på Jorden, mektige nok til å skape verdener for deretter å ødelegge dem. 26. april 1986 eksploderte reaktor nummer 4 i det nærliggende atomkraftverket Vladimir Iljitsj Lenin, i dag allment kjent som «Tsjernobyl». Eksplosjonen skyldtes dårlig planlegging og menneskelig svikt. Reaktorene i Tsjernobyl hadde konstruksjonsfeil. Operatørene var ikke klar over dem, og utførte i tillegg arbeidet sitt skjødesløst. Så Tsjernobyl eksploderte på grunn av feilgrep – verdens mest menneskelige forklaring. Radioaktivt materiale i et omfang som var fire hundre ganger større enn det bombene i Hiroshima og Nagasaki utskilte til sammen, ble ført over store deler av Europa ved hjelp av bevegelser i høyere luftlag. Det falt fra himmelen i regndråper og snøfnugg, og havnet i jorden og vannveiene i mange land. Til slutt trengte det inn i næringskjeden. Antall premature dødsfall dette forårsaket, blir fortsatt diskutert, men blir anslått til å 11


et liv på vår planet være sekssifret. Mange har kalt Tsjernobyl historiens mest kostbare miljøkatastrofe. Det er dessverre ikke sant. Noe annet har utviklet seg, gjennom mesteparten av forrige århundre, over hele kloden, knapt synlig fra den ene dagen til den andre. Også dette skyldes dårlig planlegging og menneskelige feil. Ikke én ulykksalig hendelse, men en ødeleggende mangel på omtanke og forståelse som påvirker alt vi gjør. Det begynte ikke med en enkelt eksplosjon. Det begynte i det stille, før noen innså det, av årsaker som er mangslungne, globale og komplekse.Virkningene kan ikke avleses på et enkelt instrument. Det har krevd hundrevis av studier verden over for å få bekreftet at det i det hele tatt skjer. Og virkningene vil bli langt alvorligere enn forurensningen av matjord og vannveier i noen få uheldige land – de kan i ytterste konsekvens føre til at alt vi er avhengige av, destabiliseres og kollapser. Dette er vår tids virkelige tragedie: Det akselererende forfallet av planetens biodvidersitet. For at livet virkelig skal blomstre på denne planeten, trengs enormt biologisk mangfold. Bare når milliarder av ulike individuelle organismer gjør det beste ut av hver eneste ressurs og mulighet de kommer over, og millioner av arter lever i samspill på en måte som gjør at de opprettholder hverandre, kan planeten fungere effektivt. Jo større biologisk mangfold, desto tryggere blir alt liv på Jorden, medregnet vårt eget. Men måten vi nå lever på her på Jorden, går hardt utover denne biodiversiteten. 12


vårt største feilgrep Vi er alle skyldige, men det kan likevel ikke sies at det er vår egen feil. For det er først de siste tiårene vi er blitt klar over at hver og en av oss er født inn i en menneskeverden som i bunn og grunn aldri har vært bærekraftig. Nå som vi vet dette, har vi imidlertid et valg. Vi kan fortsette å leve lykkelig, sørge for familien vår, beskjeftige oss med alskens hederlige gjøremål som følger med dette moderne samfunnet vi har skapt, og velge å ignorere katastrofen som truer på dørstokken. Eller så kan vi forandre oss. Dette valget er slett ikke enkelt. Det er tross alt svært menneskelig å klynge seg til det vi allerede kjenner til, og overse eller frykte det vi ikke kjenner. Det første innbyggerne av Pripjat så hver morgen når de trakk gardinene fra i leiligheten sin, var det enorme atomkraftverket som en dag skulle ødelegge livet deres. De fleste jobbet der. Resten var avhengige av dem som gjorde det. Mange var kanskje oppmerksom på farene ved å bo så nær kraftverket, men jeg tviler på at noen ville ha valgt å slå av reaktorene. De hadde tross alt Tsjernobyl å takke for sitt bekvemmelige liv. Nå er vi alle innbyggere av Pripjat. Vi lever komfortabelt i skyggen av en katastrofe vi har skapt selv – en katastrofe som forårsakes av akkurat det som gjør at vi kan leve så komfortabelt. Og det er ikke annet enn naturlig å fortsette slik inntil vi har gode, overbevisende grunner til ikke å gjøre det, og en svært god plan for et alternativ. Det er derfor jeg har skrevet denne boken. 13


et liv på vår planet Naturen dør hen. Bevisene er overalt. Det har skjedd i løpet av min levetid. Jeg har sett det med mine egne øyne. Det vil gjøre ende på oss. Men det er ennå ikke for sent å skru av reaktoren. Det finnes et godt alternativ. Denne boken er historien om hvordan det hadde seg at vi begikk dette vårt største feilgrep, og hvordan vi kan gjøre det godt igjen – hvis vi handler nå.