Tora Ørdal Mikkelborg
Ennå er det tid Noveller
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-48044-8 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2015, Latvia, 2013 Satt i Sabon, 10,8/14 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jonas og Nadin
Innhold
Snart skal jeg ikke tilbake hit
9
Ennå er det tid
41
Overgriperen
92
Som ingenting
155
Måkeungen
174
Avstanden
219
Snart skal jeg ikke tilbake hit
Det ligger noe på bakken. Ved einerbusken og den lille, kunstige bekken ligger det noe som har sluttet å bevege seg. Senere skal jeg finne ut av det. Jeg skal komme til å se på det som et slags botemiddel, ikke at det har noen betydning. Jeg vet ikke at det ligger der, og ennå har jeg ikke gitt etter for draget, det som driver meg ut dit hvor det skjedde. Jeg kan ikke tilgis. Kan hende det er derfor, en slags legitimering av det ingen andre vet. Jeg har mye å rydde opp i. Det er systematisert, alt sammen. Livene deres ligger i esker på loftet, står sirlig i rekker langs veggene, i hyllene er bøkene sortert etter størrelse. Han har gjort mye av jobben selv, ryddet og klargjort for at det skal gå raskest mulig for meg å bli ferdig. Duken på stuebordet har brettekanter i et nøyaktig kryss på midten, jeg ser faren min for meg, de grove hendene som stryker over det tynne stoffet. Jeg har ikke vært her på tre år, siden mor døde, nå er det for sent. Nå slipper jeg å si det jeg skulle ha sagt, ikke at jeg vet hva jeg skulle si. Det ligger et tynt lag med støv over alt. Jeg står på gulvet i stua og stirrer ut i lufta, kan ikke se støvet som flyter i dette lyset, men jeg kjenner det i lungene. Fragmenter av faren min, små flak av hud og hår og pust, 9
det siste han etterlot seg før han døde tas opp i meg og blir hengende fast, tørt mot veggene der inne. Jeg tar meg i å lure på hvor mye av støvet som kommer fra liket hans, som ble liggende her på stuegulvet i fire dager før noen fant det. Jeg hoster to tørre host inn i hendene, men det hjelper ikke. Det kommer en svak eim av urin fra badet, spilt piss rundt toalettet, marinert ned i det blåspraglete gulvbelegget. Det var mor som vasket og holdt det rent, men han skulle vel ta seg faen på å motta noe hjelp etter at han ble alene. Ikke vet jeg, har som sagt ikke vært her. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Alt er mitt. Jeg er glad for det, at det bare er meg. Nå er jeg glad for det. Jeg slipper å måtte dele dette ansvaret. Jeg slipper å krangle med noen om alt dette skrapet. Her skal alt kastes, uansett. Jeg har spurt ungene om de vil ha noe, men de vil ikke det. Det ville vært rart, de kjente ikke besteforeldrene sine særlig godt, ikke faren min, i hvert fall. Jeg har funnet en eske med bilder. Den stod på den øverste hylla i klesskapet hans, helt bak mot veggen. Der må den ha stått lenge. Det tok en stund før jeg kjente dem igjen. Unge nakne mennesker som vasser i et vann. Foreldrene mine og vennene deres, onkel Pål og tante Synnøve og en del andre. Bål og flasker med noe jeg antar er vin. Smilende ansikter, store bevegelser, noen av dem uklare og smurt utover i øyeblikket bildet ble tatt, som for å dekke over noe, bare at det 10
som skulle dekkes over ennå ikke var født. Hverken Jon eller jeg. Jeg så dem aldri som dette. Særlig faren min er annerledes for meg enn på disse bildene. Mor var så nær som en mor skal være, med hendene og pusten mot nakken mens hun ordnet håret mitt, spørsmålene om hvordan dagen hadde vært, omsorgen i de kokte potetene og dampen som rant på vinduet ved middagstid. En og annen ørefik når hun ikke fikk det som hun ville ble det jo, uten at det satte seg dypere i meg enn at skammen rant bort med rødfargen i kinnet. Det var en vegg mellom mor og meg, og den var tjukk og solid, men samtidig myk og deilig å lene seg mot. Det var annerledes med faren min. Jeg visste at han visste, men ingen av oss sa noe om det. Det gjorde ham både fjern og nær. Stiv og underlig myk, men ikke ledig, som på disse bildene, sjelden smilende. Jeg vet ikke om det var han eller jeg som mente vi hadde mest å skjule, men mellom oss var det et rom ingen av oss torde gå inn i, for der var Jon, og der var sannheten, mellom vegger tynne som vått papir. Vegger som kunne revne når som helst. Jeg snur meg, går to skritt over de gråmalte gulvplankene, setter meg ved stuebordet. Stryker hendene over duken, den skrukker seg inn mot midten, men jeg gjør ikke noe for å rette den ut. Jeg trekker fingrene til meg, hendene mine er spinkle fremdeles, det har de alltid vært. I dette lyset ser de ut som barnehender, til tross for den tørre huden. I dette huset 11
er jeg fortsatt barn, selv om jeg har rynker i ansiktet nå. Da jeg var liten pleide jeg å løpe mellom stammene i skogen som ikke finnes. Jeg løp opp og ned langs rekkene av trær, noen ganger i sikksakk mellom dem. Det var skogen og meg. Når jeg var der inne, var det bare oss, som var den et vesen i seg selv. Jeg kan si at den fortalte meg ting, men jeg kan ikke gjengi noe av det nå, jeg har glemt det språket. Det var en hemmelighet der inne, som jeg aldri fikk vite, som jeg bare fikk kjenne konturene av. Den lå i grensene mellom luft og materie. Skogbunn og greiner og himmelen over. Noen ganger mørk og anmassende, andre ganger lys og uten ende. Når jeg var der inne sammen med de andre ungene, sa den ingen ting. Da var den bare en vanlig skog. Det var sjelden noen ble med inn, jeg inviterte dem heller aldri. Det hendte vi streifet forbi, eller lusket oss gjennom mens vi lekte gjemsel eller boksen går, de få gangene jeg var med på det. Men for det meste holdt vi oss oppe ved husene. Ved låven, det gamle grisehuset og utedoen. De åpne dørene i hovedhuset, boller med gulost og de røde kjakene til mormor. De voksne som satt og røykte og drakk kaffe i solveggen, blikkene som strakte seg nok til å følge oss over hagen og ned bakken, men ikke rundt hekken, og ikke inn i buskene, ikke bak fjellene eller rundt hjørnene. Pass dere for brønnen og ikke fall i dammen. Men det var alt de sa. Og ungene sprang fritt, dro meg med seg, det var fettere og kusiner og andre barn som plutselig var der, plutselig forsvant og dukket opp andre steder. Jeg var 12
minst og uten forsvar, viljeløs og overgitt de andre. Det var jord under neglene og mose i håret, våte sokker i støvlene og blåleire på knærne. Det var for mye leven. Men mest av alt var det Jon. Han var alt jeg ikke var, han var størst og med en vilje som vant igjennom uansett, for alle visste hva som ville skje hvis han ble sagt imot. Det er temperament i gutten, sa de voksne. Det hendte han stakk av. Det var ingen som sa noe om det, ikke direkte, men jeg så det i øynene deres, hvordan brynene deres hadde de samme, stramme dragene, hvordan faren min forsvant om kveldene og ikke kom tilbake før det var blitt seint. Da hadde han vært ute sammen med onkel Pål og lett. De fant ham hver gang. Noen ganger ved havet, liggende i det blåkalde vårvannet eller sittende stivfrossen og bløt på brygga. Andre ganger fant de ham ved dammen, på plassen jeg aldri har fortalt noen om, ved foten av et tre med tauet fortsatt kveilet opp på bakken ved siden av seg. Med musklene i spenn, armene klamrende om seg selv når de forsøkte å løfte ham. Ofte måtte de slepe ham med seg hjem til tante Synnøve, som låste ham inne i huset til han ble normal igjen. Da slapp hun ham ut og lot ham herje som før, alltid håpende, hver gang stille bedende om at nå, denne gangen, ville det kanskje gå bra. At de ville greie å få skikk på ham på egenhånd. Men det de ikke visste, var at det var meg det gikk ut over. Når faren min kom hjem de kveldene, lå jeg på rommet mitt og lyttet. Den forvrengte stemmen når jeg presset øret ned i gulvplankene for å høre hva han 13
fortalte til mor. Stillheten ved middagsbordet dagene etterpå. – Det er synd på guttungen, sa faren min, men det var alt han sa. – Du må huske å være snill mot Jon, sa mor. – Ja, sa jeg. Svelget hardt, så i bordet. Noen somre hadde onkel Pål sauer på gress i enden av det store jordet. Det hendte jeg satt og så på dem, de hvite kroppene og de korte beina. Holdt meg på trygg avstand, hvis noen av dem nærmet seg, flyttet jeg meg bare. Det var noe galt med øynene deres, med pupillene, måten de lå på tvers over de brungule ovalene. Udyr. Vi stod med hendene i lommene og så på når de slaktet sauene om høsten. Jeg stod bak de andre ungene. Jeg så på ryggen til Jon, så den bevege seg under t-skjorta. Armene som hang etter musklene under den hvite huden. De harde nevene og fingrene som kunne gripe etter hva de ville. Det hendte han fikk hjelpe til. Da satte han seg på knærne og presset de sprellende beina ned i bakken. Holdt dem fast mens onkel Pål skar over strupene på dem. Da det var gjort, dultet onkel Pål ham i ryggen, klappet sønnen sin stolt over skulderen og viftet ham bort til oss andre. Så stod Jon rolig og bredbeint foran ungeflokken, liksom uberørt av det som nettopp hadde skjedd. Men jeg så at han var redd, det var et driv i kroppen hans. Blodet dyttet seg støtvis gjennom tinningene, de mørkeblå årene bulte ut under huden på armene og hendene hans mens haugen med 14
hjerter og lunger og tarmer vokste på gresset ved føttene våre. Når de skar opp bukene begynte det å tyte før de var ferdige med å skjære, det veltet seg utover, uten system. Det var så lite som skulle til for å lage kaos av noe som minutter tidligere hadde holdt liv i dyrene. Inntrykket klistret seg fast på tvers bak øyelokkene. De vrengte saueskrottene på bakken foran oss, de hadde hatt navn og alt, små bjeller rundt halsen. De voksne blåste opp blærene som ballonger. Vi kastet dem mellom oss til det stinket av fingrene. Til lufta gikk ut, og de voksne gikk og satte seg. Leken sluttet brått, og jeg fikk de slappe, klissete blærene gnidd inn i ansiktet før ungeflokken løste seg opp og samlet seg et annet sted. Fortsatt hender det jeg kjenner den lukten, den minner om Jon. Det har ingen sammenheng. Hvis det har det, har det med døden å gjøre. Lukten et menneske utsondrer når det dør. Det er noe med denne stillheten her ute. Den eser. Særlig om ettermiddagen, da kryper den inn gjennom porene og legger seg til i underhuden. Lydene bryter gjennom og forsterkes av stillheten. Et knekk fra en grein i trærne på utsiden, knirkingen når de gnisser mot hverandre i vinden. Det er som om de konkurrerer, stillheten og lydene, de harmonerer ikke med hverandre. Eller er det jeg som ikke harmonerer, det kan jeg ikke svare på, hvorfor det er sånn. Jeg passer bare ikke inn i dette miljøet. Jeg reiser meg. Setter hendene i bordplata, den knir15
ker. Så går jeg til vinduet, står og ser på hagen. Sommeren er fortsatt grå, det er fint, det yrer. Et tynt lag av regn legger seg over alt, fragmenter av skyene over gresset, buskene, hortensiaen som blomstrer til tross for, eller nettopp på grunn av, det dårlige været. Jeg fornemmer dråpene mot huden, kjenner hvordan de legger seg i en hinne over meg. Jeg fryser, det løper en skjelving gjennom musklene. Lyset der ute er det samme som lyset her inne, jeg har ikke tent lampene. Dette huset hadde ikke trengt veggene, det er en del av landskapet. Det er en del av alt jeg reiste fra, som har ligget her uberørt siden. Jeg bøyer meg og skrur på radiatoren under vinduet. Den begynner å tikke med det samme. Knappen er hard å vri på, den har ikke blitt brukt på lenge, kanskje ikke på tre år. Det var mor som holdt varmen i huset. Så setter jeg meg i sofaen, trekker beina opp under meg, det gjør vondt først, før leddene venner seg til stillingen. Jeg trekker pleddet som henger over det ene armlenet over meg. Forsøker å tørke bort hinnen av regn med det. Det lukter gammelt. Det lukter ull og død sau. Jeg trenger ikke å gå ut, ikke ennå. Det som ligger på bakken blir bløtere og bløtere. Vannet kryper inn gjennom porene på det. Men det puster. Noen ganger slår det meg at dette er en øy, at den er avgrenset. Den eneste veien bort herfra er over havet med ferja. I stillheten suser sjøen fra alle retninger. Vannet feier seg opp over svabergene og slår mot bryggene. Det kaster fra seg søppelet sitt langs strendene. 16
Jeg kunne ha oppsøkt det. Jeg kunne ha sittet med føttene i det, men jeg liker meg bedre her. Dette huset ligger midt på øya, alt man kan se er skogen og beitene og jordene. Husene og hagene og veiene mellom dem. Havet er en determinist som påpeker at her går grensen, men skogen har ingen sånn grense. Alt det som vokser opp gjennom bakken, jeg liker standhaftigheten i plantene og gresset, trærne og blomstene. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en plante selv. De dør ikke av å sitte fast på samme sted hele livet. Det er det som gjør at de blomstrer og vokser. De blir ikke gustne og deprimerte av ikke å komme seg noe sted. Men selv om jeg flyttet herfra så fort det lot seg gjøre, er jeg et eple som råtner på greinen likevel. Det er det ingen som vet. Jeg reiser meg. Fortsatt tikker det i radiatoren. Jeg skrur opp varmen, legger pleddet over skuldrene og går over gulvet. Ved vitrineskapet knirker det under føttene, tråkker jeg ekstra hardt klirrer det i krystallet som står linet opp bak glassdørene. Det er sånt jeg vet, det ligger i føttene, i barnsbeina. Det må ha knirket og klirret noe fælt her inne da faren min traff gulvet. Jeg har ikke spurt om hvor lenge han lå før han døde, om det var timer i kramper og angst, eller bare noen minutter, det vil jeg ikke vite. Jeg går ut i gangen og opp trappa, inn gjennom den smale gangen og forbi døra til soverommet hans. Den er lukket, det er jeg som har gjort det, for å holde ting adskilt. Rom for rom skal jeg kvitte meg med alt. Og så skal jeg selge huset. Det står kanner med bensin i 17
garasjen, fyrstikker på hylla over ovnen i stua. Det er en fristende tanke. Bli ferdig med faenskapet og dra tilbake til byen. Tilbake til livet mitt. Jeg har tatt en ferieuke på grunn av dette, jeg har ikke fortalt kollegaene mine hvor jeg er, vennene mine tror jeg er i Roma, det var det første jeg kom på. Alene? Ja, er det ikke spennende. Døra inn til mitt gamle rom er tung å åpne. Jeg husker ikke sist jeg var her, det var vel for å plukke med meg noen saker når jeg kom hjem i feriene etter at jeg hadde flyttet. Jeg sov i gjesteværelset da, for det var jo det jeg var, en gjest. En som lot som om hun var en annen. Noen ganger med ungene da de var små, men ikke lenge, ikke granskende. De har latt det stå som det er, som det har vært hele tiden. Den røde skrivebordslampen står i vinduskarmen, skrivebordet med den brune stolen står under vinduet, ordnet og pent og fullt av støv. På veggen henger bildet av den gråtende gutten. Det er tegnet i brunt og grått, det er som om den blanke tåren som ligger under det ene øyet hans renner ned langs ryggraden min fortsatt. Det minner meg om det jeg skulle ha glemt. Da jeg var barn lå jeg i sengen om kveldene og så på det bildet. Jeg tenkte på Jon. På om han gråt, han også. På om han angret. For det var noe ved Jon jeg fortsatt ikke vil innrømme for meg selv. Det var noe vakkert ved ham, også. Jeg står med føttene på terskelen og holder meg fast i dørkarmen. Jeg klemmer fingrene hardere rundt den enn nødvendig, kjenner at kjevene strammer seg i 18
et gammelt smil. Det stivnede barneansiktet skjærer i huden når jeg tråkker inn i rommet. Pleddet legger seg i en bylt rundt anklene, og jeg husker alt sammen. Jeg var et lett bytte. De andre ungene pleide å kalle meg ting. Jeg hadde ingen søsken, og derfor ingen beskyttelse. Det var åpenbart at det var meg de skulle ta. Jeg skjønner det nå, skjønte det da også. Jeg prøvde vel å si ifra til de voksne, det må jeg ha gjort, for jeg husker svaret jeg fikk. Den som er med på leken, må tåle steken. Så jeg godtok plukkingen. Fant meg stille i dyttingen og slagene og det å stå bundet fast til et tre til de voksne kom og løsnet tauene, klappet meg på ryggen og husjet meg tilbake inn i gjengen av barn som stod klare for mer. Den som er med på leken, må tåle steken. Noen ganger har jeg sagt det samme til ungene mine. Hver gang med en vond smak i munnen, av rått kjøtt og seig tunge og salte, møkkete fingre. Men jeg har ikke sagt unnskyld. Gulvet er kaldt. Det lukter innestengt. Mellom glassene i vinduet ligger det døde fluer. Jeg lener meg over skrivebordet for å åpne vinduet, haspene er seige å få av. En panikk griper i meg idet jeg ikke får åpnet vinduet med det samme, en kald hånd som graver seg inn gjennom navlen og tar tak rundt ryggraden. Jeg legger håndflata mot glasset og presser, ramler forover da vinduet gir etter og smeller inn i veggen utenfor. Så står jeg der, med hendene flatt ned på skrivebordet. Jeg ser ut gjennom det åpne vinduet, gjennom regnet over hagen 19
og ut på veien. Ser Jon stå der, i porten. Kroppen hans er lang og hengslete, han ser på meg med blikket sitt. Jeg hører det han sa da han forsvarte meg. Da han stod foran meg med ryggen under t-skjorta og jaget bort de andre ungene. Plutselig en dag gjorde han det. Forbauselsen rant gjennom fingrene, det prikket i føttene. Noen av dem var i ferd med å flokke seg rundt meg, Jon hadde også vært med på det, men som oftest hadde han holdt seg på avstand. Kommandert de andre, bestemt hva de skulle gjøre. Ungene stanset da han tråkket inn i ringen og stilte seg opp foran meg. – Stikk, sa han. De andre vekslet blikk. Jeg sluttet å puste. – Kom dere bort, sa Jon, la armene i kors og ventet. De protesterte ikke, en av dem trakk på skuldrene, dro med seg den lille gjengen og gikk, men stanset et stykke bortenfor og ble stående og glane mot oss, like forbauset som meg. Det var stille da han snudde seg, lydene forsvant inn i ansiktet hans, suset fra havet og fuglekvitringen fra skogen rant i øynene, de gransket mine og jeg så ned. Torde ikke røre på meg, ble varm om ørene da han la en hånd på skulderen min og klemte fingrene rundt leddet. Så slapp han taket, snudde seg og gikk mot de andre. Lukten av ham hang igjen, metallisk svette. En av dem flirte usikkert idet han gikk forbi, og fikk seg et dytt i brystkassa så han falt bakover, men reiste seg og fulgte etter Jon sammen med de andre ungene. Jeg så dem forsvinne rundt hjørnet på låven. Stod stiv og varm og skjønte ikke hvorfor hjertet banket så hardt i brystet. 20
Etterpå sluttet de andre å plage meg. Etterpå var jeg hans, alene. Så er han borte. Jeg puster sakte, fyller magen med den tunge lufta, regnet legger seg i vinduskarmen. En tynn hinne som trekker seg ned i treverket. Det er ikke før jeg har lukket vinduet og er i ferd med å snu meg mot døra, at jeg legger merke til esken under skrivebordet. Jeg står med føttene flatt mot gulvet, har hendene i siden og suget i magen løsner grepet om ryggraden da jeg bøyer meg. I et par sekunder nøler jeg, redd for hva jeg skal finne. Kanskje er det mugg. Kanskje er det en førti år gammel råte. Jeg holder pusten mens jeg bretter pappklaffene til side. Hodet snur seg automatisk, det er med et skrått blikk jeg ser at det ikke har forandret seg. En letthet gjennom kroppen. Jeg drar esken nærmere, lukker munnen og puster med nesen. Det lukter ingen ting. Kukraniet har alle tennene intakt. Jeg fant det i skogen, innerst inne, der de plantede grantrærne møtte kratt og løvtrær, der skogen løste seg opp og ble noe annet, der lå det. Kraniet, og resten av skjelettet. Kua må ha satt seg fast mellom to stammer. Jeg så merkene etter hornene i barken, kjente hakkene under fingertuppene. Den må ha slitt seg ut før den kom seg løs, og dødd stående. Blitt hengende der mellom luft og materie til vekten av kroppen ble tyngre i fravær av liv, og så ramlet sammen. Jeg hadde løpt, men Jon hadde ikke fulgt etter meg inn i skogen. Han hadde stanset ved kanten, som om 21
det var en grense der, en vegg bare han kunne se, men ikke forsere. Jeg stod bøyd over kraniet med hendene på lårene og lot smaken av jern renne ut med spyttet. Da jeg fikk samlet meg, satte jeg meg på kne ved siden av det, det var som en bønn. Jeg plukket opp kraniet og bar det hjem i triumf. En relikvie fra naturens fantastiske ubarmhjertighet. Holdt det i armene, hardt inntil kroppen. For dette var mitt. Dette hadde jeg makt over. Kjente kraniets skarpe kanter mot det som så vidt hadde begynt å vokse under klærne. Jeg har sagt at jeg skal kvitte meg med alt, men nå er jeg ikke sikker lenger. Jeg lar fingertuppen gli over øyehulene, kjenner på tennene, de er løse. Lurer på om Jons tenner også fortsatt sitter i, om kjevene henger på, eller om det ikke er noe som helst igjen av ham. Så reiser jeg meg. Det regner fortsatt, men mindre nå. En plutselig tretthet sprer seg tåkete i hodet. Det har blitt kveld da jeg våkner. Døsigheten slipper gradvis tak i hjernen og renner ut gjennom en sprekk i pannen. Det er sånn det kjennes ut her ute, alt sprekker opp, tyter ut og etterlater meg vid åpen og derfor mottakelig for alt det jeg holder på avstand hjemme i byen. Alle disse følelsene, hva skal jeg med dem. Jeg setter meg opp i sofaen, pleddet ligger over beina, jeg har et seigt lag av svette og støv over huden. Radiatoren har begynt å fungere for fullt, den smatter som en unge der borte under vinduet. Jeg knepper opp de øverste knappene i blusen, drar ermene opp til albuene, 22
reiser meg. Det smeller i ankelleddet da jeg setter foten i gulvet, hoftene verker og fingrene er stive og matte. Står og svaier en stund, før jeg bøyer meg og skrur av radiatoren helt. Den sukker og knirker og jeg lengter hjem til leiligheten min, til loftsvinduene og lyden av trafikk og sirener. Avtaleboka som fyller seg selv og måten jeg kjenner at jeg ikke har pustet hele dagen om nettene når jeg skal sove. Trykket i mellomgulvet og sovepillene i nattbordsskuffen. Eimen av urin er her fortsatt, forsterket av varmen. Jeg har ikke vasket det blåspraglete gulvbelegget. Jeg har ikke vasket annet enn stuegulvet, forsøkt å skrubbe faren min bort, jeg vet ikke om det er livet eller døden hans jeg følte jeg måtte fjerne, om jeg måtte forsikre meg om at hemmeligheten vi delte forsvant med liket da de hentet det for to dager siden. Det er grått ute fremdeles, men det har sluttet å regne. Lydene er mer kompakte, det er sånn jeg merker at det er kveld. Da jeg lukker døra bak meg, står på trappa med føttene i de røde støvlene til mor, er det som om regnet har skyllet vekk noe. Får en følelse av renhet, eller uskyld. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, den gir ingen mening. Jeg trekker pusten dypt tre ganger, blunker sakte og blir ør i hodet av den klare luften. Det svake suset fra havet ligger som en grunntone under fuglekvitringen. Gresset surkler under støvlene, og gjennom en sprekk i skylaget renner en flik av kveldslyset. Det treffer furua i kanten av hagen og lager fyrstikkeskestemning. Det 23
er så vakkert at det begynner å svi i halsen. Jeg lukker øynene og rister på hodet. En rekke tanker renner rundt der inne, om hvordan det kunne ha vært, hadde det ikke vært for meg. Jeg kjenner dem presse på, så jeg legger en hånd over kinnet og stikker en negl inn i øyekroken. Det hjelper ikke, jeg tenker på hvordan han hadde sett ut nå, hvem han hadde vært. Om alt hadde vært annerledes, om jeg fremdeles hadde bodd her ute, vært en naturlig del av denne øya også nå i godt voksen alder, hvis jeg hadde stoppet ham. Om vi hadde kunnet omgås, Jon og jeg. Det gjør fysisk vondt å tenke de tankene, det iser foran i pannen. Jeg presser neglen så langt inn i øyekroken at fingertuppen holder på å forsvinne inn, jeg rykker den ut, åpner øynene og går videre nedover plenen. Snart skal jeg ikke tilbake hit. Det sier jeg høyt til meg selv. Men ennå svir det i halsen, og da jeg ser mot porten, står Jon der igjen. Jeg vet ikke når det begynte, alt er smurt utover bak øynene. Vanligvis dytter jeg det bort, og hvis det likevel presser seg frem, er det alltids en pille å svelge, et glass å drikke, en venn å treffe som bare kjenner voksenutgaven av meg, og derfor ikke egentlig vet hvem jeg er. Men nå får jeg det ikke til, for Jon står i porten med øynene under de mørke brynene og sier det han sier. Kom. Og jeg gjorde det jeg skulle. Jeg var snill. Hvis jeg ikke rakk å løpe når jeg så ham, hvis han fikk tak i meg før jeg kom meg til et trygt sted, innenfor porten 24
eller inn i skogen, ble jeg med til plassen bak dammen. Motstandsløst lot jeg meg dirigere, Jon gikk bak meg med kroppen sin, de lange armene hang etter musklene under den hvite huden. Føttene hans mot bakken, dønningene i magen når vi nærmet oss. Alt Jon sa var at dette var vårt hemmelige sted, noe annet kan jeg ikke huske ble sagt. Ingen trusler eller vonde ord, det var bare Jon og kroppen hans. Og frykten for hva som kunne skje om jeg nektet, for det var jo synd på guttungen. Så satt vi på bakken mellom en einerbusk og en fjellknaus. Det var lett å se ut gjennom greinene, men umulig å se inn gjennom dem. Der lot jeg ham presse leppene sine mot mine. Noen ganger var det alt som skulle til. De salte, møkkete fingrene hans mot halsen, smaken av rått kjøtt og den seige tunga som lå hard mot tennene. Dyret i ham i spenn, hele tiden lyttende. Han skvatt opp av lydene fra krattene bak knausen, vindpust og fugler som lettet, men holdt meg fast med en neve om håndleddet. Han hadde kalde, klamme fingre som iste inn til beinet. Pulsen som drev under huden min, fortere jo lenger det varte, manifesterte seg i håndflata, synkroniserte seg med hans. Noen ganger holdt det at jeg satt helt stille og lot ham herje vilt med munnen. Da beit han meg i leppa, slikket meg i ørene, presset hendene mine mot stoffet over pikken i buksa. Andre ganger måtte jeg ta den i munnen. Jeg brakk meg hver gang. En gang spydde jeg ham rett i fanget, da slo han meg over brystet, hardt med knyttneven. 25
Når han reiste seg, når han slapp taket i håndleddet mitt og stod bredbeint på bakken med armene i kors over brystet, liksom uberørt av synet foran seg, var det som om han hadde infisert meg med det som plaget ham. At han hadde smittet også meg med det han ikke greide å håndtere i seg selv. Men jeg så at han var redd, det var et driv i kroppen hans. Blodet dyttet seg støtvis gjennom tinningene, i ham som i meg jobbet innvollene for å holde seg på rett plass i magen. Noen ganger spyttet han i hendene, gnei dem mot hverandre og la dem over kjakene mine før han snudde seg og gikk. Da gikk jeg til dammen og skyllet ansiktet i det grumsete vannet. Lukten som satt igjen i huden minnet om lukten av nyslaktet sau. Det har ingen sammenheng. Hvis det har det, har det med døden å gjøre. Lukten et dyr utsondrer når det dør. Etterpå gikk jeg hjem. Etterpå satt jeg på senga i soverommet og lot mor gre håret mitt. Svarte på spørsmålene om hvordan dagene hadde vært, bare bra, mor. Lente meg mot veggen som var varm og myk og uvitende. Men selv om jeg var snill og gjorde alt riktig, stakk Jon fremdeles av. Hver gang jeg merket på de voksne at han hadde forsvunnet igjen, var det en nerve i brystet som vokste, en taggete tråd i halsen som stakk i tausheten rundt stemmebåndet. Og den siste gangen han stakk av, ble han borte i to uker før han kom tilbake, rundere i kjakene, men med noe sløvt og klissete over øynene. 26
Det forstår fremdeles ikke hvorfor det ikke greier å reise seg, det som ligger på bakken, hvorfor det så vidt klarer å rugge på seg, knapt nok det. Selv beveger jeg meg som bare det, og det er lenge siden. Jeg rister på hodet for å fjerne bildene, svelger unna smaken i munnen og svinger med armene mens jeg trasker ned langs kanten av veien. Vannet klukker i grøfta og sivet står og tørker seg i kveldslufta. På den andre siden av veien er det et beite, en hest står der og gresser, den skvetter idet jeg runder svingen. Jeg tramper den ene støvelen i asfalten, klapper hendene sammen og roper bø, din satan. Under den blanke, brune pelsen løper det et rykk gjennom den store kroppen. Det der bare kom over meg, der fikk du, mumler jeg. Hesten står på stive bein, det eneste den beveger er øynene, de svære brune kulene følger meg bortover. Så pruster den, vifter med halen og bøyer nakken. Den fortsetter med gressingen sin, liksom skyver de store gule tennene ut av munnen, som et gebiss, når den biter om det korte gresset på bakken. Tamdyr. Jeg har ikke noe til overs for dem. Den umiddelbare hjelpeløsheten deres, når de sliter seg fra båndene eller kaver seg over gjerdene. Løper inn i skogene, roter seg bort, setter seg fast og dør stående hvis ingen finner dem og leder dem tilbake til innhegningene sine. Man kan ikke stole på dem. Det er annerledes her nå. Den lille veien inn til skogen er ikke liten lenger. Før var den bare en sti. På den ene siden rant en bekk, på den andre stod de plantede grantrærne i rekker, liksom i givakt for dem som gikk forbi. Stien gikk helt inn til den lille lysningen ved 27
enden av enga, som lå flat opp mot skogkanten der grantrærne gjorde en sving før de gradvis blandet seg med løvtrærne og buskene. Nå er veien så bred at to biler kan møtes uten å måtte stoppe, den er av grus og de har laget en parkeringsplass der inne. Jeg går dit likevel. Jeg går til de store, grønne gressbakkene der skogen en gang var. Jeg står ved en lang slette, gresset er klippet så kort at det er stivt og rart under støvlene. Suget i magen brenner som tampen, drar meg videre. Ett eller annet sted sitter svarttrosten. På en grein i et av de få trærne de har latt stå igjen, sitter den og synger. Faktisk hender det jeg savner den, den pleide å synge her da skogen stod tett i terrenget. I byen piper spurvene, måkene skriker, noen ganger er det en due som kurrer gjennom støyen, men svarttrosten holder seg unna. På dansk heter den solsort, kontrasten i det navnet minner om meg selv. Egentlig burde den vekke en aversjon i meg, for svarttrosten sang også den kvelden jeg ikke vil tenke på. Det var mor som fortalte det, faren min satt ved siden av henne ved middagsbordet og nikket. – Jon er syk, sa mor, og jeg skvatt da hun sa det, et plutselig stikk i halsen. – Syk? sa jeg, svelget, tenkte, hun vet hva vi gjør, hun vet hva vi driver med. Blodårene utvidet seg i ansiktet, en dunking i panna. – Hvordan syk? spurte jeg, som om jeg ikke forstod, tok tak i vannglasset, men skalv på hånda, så jeg løftet det ikke. 28
Faren min kremtet. – Han har vært til behandling, det er noe med hodet hans, sa han, så bort på mor, hun nikket stille. – Han har fått medisiner, det går bedre med ham, fortsatte faren min, – vi tenkte … – Vi tenkte du skulle vite det, sa mor. Hun tok en slurk vann. Svelget tungt. – Men du kan ikke si det til noen, faren min satte øynene i meg, og stikket i halsen flenget opp nerven. Han så i bordet da han fortsatte. – Onkel Pål og tante Synnøve vil ikke at det skal komme ut. Det må vi respektere. Han sa ikke mer. Faren min reiste seg, stod litt og klødde seg i håret. – Takk for maten, da, sa han. Gikk. Mor satt igjen. Det gjorde jeg også. Ingen av oss sa noe. Magen kjentes ut som om den skulle sprettes. Innvollene klemte mot innsiden, strevde med å holde seg på riktig plass. Da Jon stod i enden av hagen til mormor senere den dagen, ved den lille stien opp til dammen, sa jeg det til ham. Jeg så ham før han så meg. Hadde sittet sammen med de voksne i solveggen og sett ham komme ned fra fjellet, gjennom hekken, stanset ved rognebærbuskene. De voksne hadde ikke lagt merke til det, men praten tok slutt da jeg reiste meg og gikk over hagen, stille mot ryggen til Jon, den var svett under t-skjorta, han stod og plukket på et blad. – Er du syk? spurte jeg, nesten hvisket. Jon snudde seg, ikke raskt, ikke brått. 29