Englebyen av Erika Fatland

Page 1


Erika Fatland

ENGLEBYEN Historier fra Beslan


© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-34788-8 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Erika Fatland Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Satt i 10,5/13,5 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Beslans tapre mødre


DET KASPISKE HAV

kabardino-balkaria Pyatigorsk

Elkhotovo Psedakh Naltsjik

Groznyj Nazran

Beslan Vladikavkaz

nord-ossetia

tsjetsjenia

Makhatsjkala

ingusjetia

georgia

østprigorodnyjdistriktet

Izberbasj

dagestan

tegnforklaring

Den russiske føderasjon

SVARTE HAVET

Republikkhovedstad By / Landsby Hav Jernbane Internasjonal grense Republikkgrense

Georgia

Armenia

Aserbajdsjan

Tyrkia

DET KASPISKE HAV

Iran

englebyen_kart_geografisk_v1.indd 1

May/23/11 16:23


skole nr. 1, beslan 37

«Skolesmuget»

39

Vektløftingsrom

41

Garasjer

Fyrhus

Toaletter Skoleplass

Gymsal Kantine

37

39

41

Kominterngaten

Moskva–Vladika

vkaz-jernbanen

Kominterngaten

englebyen_kart_skole_v1.indd 1

May/23/11 16:27



Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Kunnskapens dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Et umulig valg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Tredje dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 «De er banditter, alle sammen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Tre år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Kaukasiske koner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Syndebukkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Demografisk flyttesjau . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Den andre siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Misunnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Invalide av første gruppe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Gravlundsdirektøren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 «Hva slags land er dette?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 7


Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den offisielle sannheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En helt annen sannhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dobbeltagent Khodov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Feliks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196 198 204 220 238 242 249 255


Forord

Ved avkjørselen til Beslan ventet en hel, liten velkomstkomité. Tre menn og en kvinne stod oppmarsjert ved siden av en sliten, gullfarget Toyota og en hvit Zjiguli. To av mennene var iført identiske, mørke dresser, begge med innlagte skulderputer, som for å forsterke deres firkantede kroppsfasong. De lignet to kjøleskap i sort. De var begge over sin beste alder, enda jeg i kontrakten var blitt lovet «veltrente menn ved god helse på maks 45 år». Kvinnen, på sin side, var slank og kortklippet. Hun hadde på seg solbriller og sorte skinnbukser. Under den korte jakken hadde hun en trang T-skjorte, også den sort. «Det må jeg si!» mumlet Eric fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen da han fikk øye på følget. Fra baksetet plystret en av franskmennene. «Quelle femme!» Jeg samlet sammen tingene mine og tok farvel med hjelpearbeiderne som jeg hadde møtt kvelden i forveien. Eric og franskmennene ønsket meg lykke til. Så rullet den hvite minibussen ut på veien igjen, tett fulgt av en annen buss av samme type. I den satt tre væpnede vakter i khakifargede uniformer. Alle veltrente og i sin beste alder. Et par timer til, og de ville være fremme i Groznyj. Min reise endte her. 9


Det var over 40 grader og luften var tørr og stillestående. I horisonten så jeg Kaukasus’ snødekte fjelltopper, disse toppene som nesten «går i ett med de hvite skyer på himmelen», som Knut Hamsun skrev i sin reiseberetning I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien (1903). Her nede var landskapet grønt og flatt. De to sortkledde mennene klemte seg sammen i forsetene på den lille Zjigulien, mens jeg og kvinnen som skulle være guiden min de neste dagene, satte oss i baksetet. De store mennene virket underlig malplasserte i de smale setene. Vova og Rusik het de, hadde pistol i beltet og forsnakket seg ikke. Deres oppgave skulle være å passe på meg, dag som natt, de neste tre månedene. Mairbek, lederen for sikkerhetsselskapet, fulgte etter i den gullfargede Toyotaen. Slik ble jeg eskortert til Vladikavkaz, hovedstaden i Nord-Ossetia, denne solfylte sensommerdagen 2007. Av sikkerhetsgrunner kunne jeg ikke bo i selve Beslan, som ligger omtrent en halvtimes kjøretur fra Vladikavkaz. Det var første dag av mitt feltarbeid i sosialantropologi, og situasjonen føltes lettere absurd. 35 timer tar reisen hit med tog fra Moskva, og om man ikke er «i æventyrland», har man utvilsomt skiftet realitet. Her virker designerbutikkene og de sorte, skinnende Mercedesene fra Moskvas gatebilde som forestillinger fra en fabelverden. Her er det ingen trafikkorker, ikke engang trafikklys. I grøftekantene beiter esler og knoklete kyr. Slett ikke alle veiene er asfalterte, og den vanligste biltypen er fremdeles Zjigulien, sosialismens rullende flaggskip. Vi kjørte forbi en rekke militære kontrollposter og noen dorske saueflokker. Idet vi krysset elven Terek ble landskapet mer urbant. Grå blokker og fargerike skilt med kyrilliske bokstaver preget de slitte gatene. Vladikavkaz er 10


en liten by etter russisk målestokk, og det tok ikke lang tid før vi var fremme i sentrum. Men veien hit hadde vært lang. Da jeg første gang fortalte veilederen min ved universitetet i København om planene om å dra til Beslan, svarte han at det måtte jeg ikke finne på. «Så farlig kan det da ikke være?» mente jeg. Han svarte med å sende meg til en av Danmarks fremste Kaukasus-eksperter, Helen Liesl Krag. Hun innledet samtalen med å rulle ut et stort kart over skrivebordet. «Her er Beslan,» sa hun og pekte med kulepennen. «Og her, få kilometer unna, ligger Ingusjetia, hvor det er meget urolig og ustabilt. Det er den farligste republikken i Russland for øyeblikket. Og her, ved siden av Ingusjetia, bare noen mil fra Beslan, ligger Tsjetsjenia. Det behøver ingen nærmere introduksjon.» Helen så alvorlig på meg. «For det første er det et farlig område for en ung kvinne. Det har vært kidnappinger der. For det andre er det vanskelig å få visum. Selv får jeg ikke visum til Russland lenger, bare fordi jeg har skrevet denne ene boken om Nord-Kaukasus. De liker ikke at man skriver noe som helst derfra. Jeg får kanskje turistvisum for en helg, men det er alt,» forklarte forskeren. «Regelmessig kommer det innom en mann fra den russiske ambassaden for å forhøre seg om hva jeg sysler med for tiden,» la hun til. «Det er latterlig, men slik er det.» Helen hadde rett. Det var vanskelig å få visum. Etter mye frem og tilbake lyktes det meg å få en stilling som frivillig for Russisk Røde Kors, som på det tidspunktet fremdeles drev et rehabiliteringssenter i Beslan. Vova og Rusik, de to firkantede livvaktene, var en ufravikelig betingelse i stillingsbeskrivelsen – ifølge Røde Kors’ statut11


ter må alle utenlandske medarbeidere som oppholder seg i konfliktområdene i Nord-Kaukasus, ha væpnede vakter. I skrivende stund er det snart syv år siden de tre septemberdagene som satte den lille, nordossetiske byen Beslan på verdenskartet. Om morgenen den 1. september 2004 tok en gruppe terrorister over 1100 mennesker, flesteparten kvinner og barn, som gisler ved Skole nr. 1. Gisseldramaet fikk en blodig avslutning den tredje dagen. 333 mennesker, hvorav 186 barn, ble drept under terroraksjonen. TV-bildene fra Beslan gjorde inntrykk. Terroristene ble fordømt av myndigheter over hele verden, det ble arrangert sms-aksjoner i sympati med ofrene og folk tente levende lys i vinduene til minne om barna som ble drept. Tusener av brev og gaver fra hele verden ble sendt til Beslan. Men etter hvert som ukene gikk, avtok interessen og journalistene reiste hjem. Kameralinsene zoomet inn på andre skjebner og ferskere nyheter overtok skjermene. I Beslan hadde de nettopp gravlagt sine døde. Hva skjer når alle journalistene har dratt hjem? Hvilke ettervirkninger får en slik dramatisk og voldelig hendelse på sikt i et relativt lite lokalsamfunn? Og hva skjedde egentlig den 3. september 2004? Mye er fremdeles uklart rundt gisseldramaet i Beslan. Var det en av terroristenes hjemmelagde bomber som gikk av, eller var det, som mange av de tidligere gislene mener, spesialstyrkene som skjøt først? Og hvem var egentlig terroristene? Denne boken er basert på to lange opphold i Beslan høsten 2007 og våren 2010, samt intervjuer i Moskva og St. Petersburg. Det første oppholdet ble gjennomført i samarbeid med Russisk Røde Kors og Det Internasjonale Røde Kors-forbundet, i tråd med deres sikkerhets12


reglement. Mot at jeg tok over undervisningen for barn i engelsk om ettermiddagene, fikk jeg delta i alle samlingene på senteret, og jeg fikk også være med de ansatte på hjemmebesøk til familier som var berørt av terroraksjonen. Dette oppholdet dannet utgangspunktet for masteroppgaven min i sosialantropologi, «Skole nr. 1. Beslan tre år etter terroraksjonen.» Siden jeg alt kjente området og hadde kontakter, gjennomførte jeg den siste reisen til Beslan i privat regi og på turistvisum. I tillegg til disse to lange feltarbeidene, har jeg gransket rettsprotokoller, avisartikler, bøker og etterforskningsrapporter; alt for å forsøke å komme til bunns i hva som egentlig hendte de tre septemberdagene i Beslan. Dette er beretningen om hva som sannsynligvis hendte. Samtidig er dette fortellingen om hvordan et helt samfunn er blitt endret for alltid. De av personene i boken som ikke er nevnt med etternavn, har selv bedt om ikke å bli identifisert med fullt navn. I enkelte tilfeller har jeg endret fornavnene også.



Kunnskapens dag

«Vi gikk til markedet for å kjøpe ransel,» forteller Rita Sedakova. «På sekken var det en lomme som egentlig var beregnet på mobiltelefoner. Ala hadde ikke mobiltelefon, men det var likevel den sekken hun ville ha. Da vi kom hjem, viste hun stolt frem ranselen til naboene: ’Denne lommen er egentlig til mobiltelefoner, men siden jeg ikke har noen, vil jeg ha nøklene mine i den i stedet!’ forklarte hun dem opprømt. Hun gledet seg slik til å begynne på skolen igjen.» Rita lyder som en ungpike når hun gjenforteller hva datteren sa. Blikket er drømmende, naglet fast i de travle forberedelsene. «Vi kjøpte også nye gymklær, bluse og skjørt. Til og med nye sko kjøpte vi! Jeg hadde egentlig ikke råd, men Ala ba så fint for seg: ’De er så behagelige, mamma, vær så snill!’ Hun hadde så lyst på dem. ’Greit, vi kjøper dem!’ sa jeg. Det var ikke nok penger igjen til å kjøpe sko til meg, selv om mine var helt utslitt. Vet du hva hun sa da? ’Neste måned kjøper vi ikke noe til meg. Da skal du kjøpe deg nye sko, mamma!’ Det var typisk henne å si noe slikt. Hun var alltid så omtenksom og snill.» Rita sukker og ser med ett eldre ut enn sine 50 år. Hun fører hånden gjennom det korte, grå håret. Det smale an15


siktet er uten sminke. Øynene er brune og klare, hun har høye kinnbein og fyldige lepper. Jeg legger merke til at hun er blitt tynnere siden jeg møtte henne for første gang, to år tidligere. Hun ser ikke godt ut; den spede kroppen forsvinner nesten i de vide joggebuksene. Den sorte strikkejakken beholder hun på, selv om alle radiatorene står på fullt. Ofte tar hun seg til hodet og gnir hendene mot tinningene. Pillene hun tok tidligere på dagen ser ikke ut til å lindre. Som så mange andre foreldre, hadde Rita brukt hele den beskjedne månedslønnen på å kjøpe skolesaker til datteren slik at hun skulle være klar til det nye skoleåret. Første skoledag, «Kunnskapens dag», er en av festdagene fra sovjettiden som fremdeles feires med brask og bram i Russland. Over hele landet pynter pikene seg i hvite bluser og sorte, knekorte skjørt, mens guttene ifører seg nypressede bukser og blankpussede sko. Elevene har med blomster og sjokolade for å gjøre stas på lærerne, og feiringen, som består av parader, taler, sangnumre og dans, følger samme mønster over hele det vidstrakte landet og får bred dekning i aviser og på TV. Vi drikker te i stillhet, bare avbrutt av Ritas sukk. «Teen smaker ikke noe lenger,» klager hun. «Ingen ting smaker noe lenger.» Hun blir stille igjen. Jeg tolker det som at samtalen er over og at det er på tide å gå, men så glimter det til i øynene hennes. «Norge ligger ved siden av Finland og Sverige, ikke sant? Danmark er også et av nabolandene, men det er et hav imellom. Norge grenser til mange hav. Barentshavet, Østersjøen og Nordsjøen. Gamsun, Ibsen og Grieg var nordmenn. Stemmer ikke det?» Rita gestikulerer, ansiktet lever, og jeg får et glimt av Rita slik hun må ha vært før 16


håret grånet og de fargeglade kjolene ble byttet ut med enkle, sorte plagg. Jeg nikker bekreftende. «Har du lest noe av Hamsun?» spør jeg. «Om jeg har lest noe av Gamsun? Selvsagt har jeg lest Gamsun!» svarer Rita fornærmet. Selvsagt har hun lest Hamsun. Hvordan kunne jeg i det hele tatt spørre. «Vi leste storverk fra hele verdenslitteraturen på skolen,» legger hun til. «Vi leste alt mulig. Slik var det sovjetiske skolesystemet. Vi lærte noe. Og det sitter.» Hun nipper til teen, ser ut i luften og er taus en lang stund. Lyden fra TV-en som står på borte i hjørnet, tar over rommet. Rita liker ikke lenger at det er stille i leiligheten, derfor står TV-apparatet alltid på. Døren til Alas rom er åpen. Det står akkurat som da hun forlot det, fem år tidligere. På sengeteppet er det oppstilt tallrike bamser og dukker. Pulten er ryddet, klar til stiloppgaver og matteøvelser. Siden det bare er ett soverom i den lille leiligheten, pleide Rita og datteren å sove der sammen. Alas far døde av blodpropp da Ala var tre år gammel, så det var bare de to. Rita sover på sofaen i stuen nå. Bare av og til, når hun ligger våken om natten og ikke får sove, hender det hun går inn på soverommet og legger seg i Alas seng, ved siden av alle bamsene og dukkene. Da går det aldri lang tid før hun sovner. «Jeg var på arbeid den dagen,» forteller Rita stille. «Jeg arbeidet som bokholder. Jeg kunne ikke ta meg fri og følge Ala til skolen, selv om jeg hadde lyst. Klokken halv ti fikk vi vite at skolen var under angrep.» Skole nr. 1 var Beslans stolthet. Den ble grunnlagt i 1899, og alle var enige i at den var den beste av Beslans i alt syv 17


barneskoler. Noen av de dyktigste lærerne i distriktet underviste der. Med sine 35 000 innbyggere er Beslan en liten by etter russisk målestokk; den er snarere for en stor landsby å regne. Likevel kom noen av elevene tilreisende fra Vladikavkaz, hovedstaden i Nord-Ossetia Alania. Foreldrene deres ønsket å sende dem til den beste skolen i distriktet, og skoledirektøren, Lidia Tsalieva, ønsket å ta imot dem alle. Men selv om Skole nr. 1 var relativt stor, med kapasitet til nesten 900 elever, måtte Lidia ofte avvise foreldre som ønsket å ha barna sine der. Det var rett og slett ikke plass til alle. Skole nr. 1 var sentralt plassert i Beslan, like ved Kominterngaten, en av hovedgatene, og jernbanelinjen. En rekke femetasjers blokker vendte mot skolen, og barna som bodde her hadde Beslans korteste skolevei. Selve skolebygningen var to etasjer høy og formet som en hestesko. Den nye og moderne gymsalen stakk ut fra midten av langsiden og delte skolegården i to. Skoledirektøren, Lidia Tsalieva, hadde møtt opp tidlig om morgenen den 1. september for å sjekke at alt var i orden før festlighetene skulle begynne. Den 72 år gamle kvinnen hadde vært direktør ved skolen i 24 år, og før hun ble direktør hadde hun vært ansatt som både lærer og administrator. Til sammen hadde hun arbeidet ved skolen i 52 år, over et halvt århundre. Skolen var hele livet hennes, og hun var glad for at sommerferien endelig var over og at klasserommene snart skulle fylles med liv. Stolt var hun også. Alt de hadde fått til i løpet av denne sommeren, mot alle odds! Selv om skoleadministrasjonen ikke hadde hatt penger til oppussing, hadde de likevel klart å skrape sammen noen tusen rubler, takket være gode hjelpere. Flere hadde tilbudt seg å jobbe gratis, til og med. 18


«Betal oss dersom du får penger,» hadde de sagt; «ikke bekymre deg, Lidia.» Lidia hadde arbeidet sammen med dem hele sommeren. Hun hadde malt, ryddet og vasket. Hun likte uansett ikke feriene. Med felles anstrengelser hadde de klart å gi skolen et sårt tiltrengt løft, og dét nesten uten penger. Da Lidia kom til skolen denne morgenen, skinte bygningen som et smykke. Vaskekonen hadde allerede vært der og pusset vinduene. Alt var rent og pent, klart til å ta imot lærerne og de nye elevene til et nytt skoleår. I god tid før klokken ni, da feiringen skulle begynne, var skolegården full av feststemte elever og stolte mødre og bestemødre. En del av kvinnene som bodde like ved hadde også kommet, for Skole nr. 1 var kjent for å ha den flotteste tilstelningen. Praten gikk høylytt og oppstemt, og latteren satt løst. For de aller yngste skolebarna var dette en helt spesiell dag, slik det er det for alle førsteklassinger, verden over. Den markerte slutten på den bekymringsløse barndommen. Fra nå av skulle lekene byttes ut med blyant og papir. En blanding av alvor og forventning fylte skolegården. Natalia, som er lærerinne i engelsk, hadde også møtt opp tidlig for å ha tid til å prate litt med de andre lærerne før seremonien begynte. Det var, som alltid, hyggelig å møte igjen kollegene. De ble stående og snakke om løst og fast, om hva de hadde gjort i ferien, om hvor fint det var å være tilbake på arbeid. Hun var alt gått ut på plassen for å organisere barna i grupper slik at seremonien kunne begynne, da hun hørte de første skuddene. Klokken var kvart over ni. Natalia ble overrasket, men gikk ut fra at skytingen måtte være en del av feiringen. I Kaukasus skyter man i luften rett som det er når noe skal feires, hvorfor ikke også første skoledag? 19


Like etter kom noen av barna løpende bort til henne og spurte hva som foregikk. Da Natalia snudde seg, oppdaget hun at det stod en mann med maskingevær like foran henne. Fra alle kanter dukket det nå opp menn iført masker og kamuflasjefargede uniformer. Alle var bevæpnet med maskingevær, og de begynte straks å jage folk inn i skolebygningen. Siden det var umulig å få en så stor folkemengde inn gjennom én dør, knuste terroristene vinduene og fikk dem til å klatre gjennom dem. Over tusen mennesker ble på noen få minutter jaget inn i gymsalen. «Terroristene var godt organisert,» minnes Natalia. «De visste nøyaktig hvordan de skulle få oss inn i gymsalen. De handlet hele tiden svært målrettet. Alle visste hva de skulle gjøre.» Fatima Alikova, en ung fotograf, var kommet til skolegården for å ta bilde av feiringen for lokalavisen. Hadde det ikke vært for at moren hennes var sjefredaktør, ville hun antagelig ringt og sagt at hun var syk. Hun var i alt annet enn festhumør, og hadde måttet tvinge seg selv til å gå på arbeid den dagen. Hvert steg i retning skolegården hadde føltes som en straff. August hadde vært en merkelig måned for Fatima. Det var som om hun lette etter svaret på et spørsmål hun ikke visste hva var. Noe plaget henne, men hun klarte ikke å sette fingeren på hva det var. Først da hun leste en bok av den romerske filosofen Seneca og kom til kapittelet som het «Om døden», forstod hun at hun hadde funnet det hun lette etter. Kapittelet er skrevet som et brev til ungdommen, og moralen i stykket er at et menneske alltid bør være forberedt på å dø. 28-åringen tenkte mye på døden den måneden. Hun tenkte på det meningsløse i det hele, på at vi lever og så dør vi. Hele måneden hadde hun nes20


ten ingen appetitt i det hele tatt. Hun spiste bare brød og tomater og drakk te. I skolegården møtte Fatima mange venner og kjente. Beslan er et lite sted, og så å si alle kjenner alle. Fatima svarte høflig på spørsmålene deres, men alt hun kunne tenke på var hvordan hun skulle bli fortest mulig ferdig og komme seg hjem. Hun hadde alt funnet gutten og jenta som skulle utføre den tradisjonelle «første klokkeseremonien». De to, en førsteklassing og en avgangselev, skulle sammen bære en skoleklokke ut i gården og ringe det nye skoleåret inn. Fatima hadde planlagt å ta et raskt bilde av seremonien og så gå. Hun fikk aldri tatt noen bilder. Den ansvarlige læreren var alt gått for å hente seremoniklokken, da Fatima fikk øye på en maskert mann med maskingevær. Selv om hun ikke forstod hva som var i gjære, skjønte hun instinktivt at hun måtte flykte. I stedet for å løpe bort fra skolen, slik hun burde ha gjort, søkte hun tilflukt i skolebygningen, hvor hun trodde at hun var trygg. Hun gjemte seg i et lite rom i andre etasje, sammen med et par andre som også hadde klart å komme seg unna. Skuddsalver, skrik og gråt gjenlød fra skolegården og etter hvert inne i selve bygningen. Mens hun satt der, sammenkrøket og redd, ringte mobiltelefonen hennes. Det var moren. Avisredaksjonen ligger like ved skolen, og de hadde alle hørt skytingen. «Hva er det som foregår?» spurte hun. «Jeg vet ikke,» svarte Fatima. «De skyter.» «Du må komme deg unna, fort deg!» «Det er umulig!» «Så gjem deg,» rådet moren. «Hold deg unna vinduene!» 21


Forbindelsen ble brutt. Fatima forsøkte å ringe tilbake igjen, men linjen var død. Kort tid etter ble de funnet av en av de bevæpnede mennene. Han ga dem beskjed om at de måtte bli med ham. Fatima lot fotoapparatet ligge. Hun ville ikke at de skulle vite at hun var journalist. I første etasje var korridoren full av folk. Terroristene hadde stilt seg opp langs veggene for å gjete folk bortover mot gymsalen. Hele tiden skjøt de opp i luften. Inne i gymsalen var det fullt av folk. Først da gikk det opp for Fatima hva som foregikk. De var gisler. Skolebibliotekaren, Izeta Tsinojeva, var i biblioteket da terroristene tok over skolen. Hun var vanligvis for sent ute, men akkurat den dagen hadde hun kommet tyve minutter for tidlig. Siden en del av elevene ennå ikke hadde fått bøker, hadde noen av mødrene henvendt seg til henne i skolegården. Izeta tok med seg en av familiene opp til biblioteket for å finne bøker til dem. Etter at hun hadde gitt dem bøkene de trengte, gikk hun bort til vinduet for å se hvor langt forberedelsene var kommet. I skolegården fikk hun øye på en mann i kamuflasjeklær. Han hadde maskingevær i hendene og maske over ansiktet. Izeta forstod ingen ting. Hvorfor var det en soldat i skolegården? Den lille, eldre kvinnen slo seg til ro med at det måtte være noe arrangørene hadde stelt i stand og at det på en eller annen måte var en del av feiringen. Like etterpå fikk hun øye på enda en maskert mann. «Hva er det som foregår?» spurte hun Lena, som arbeidet sammen med henne i biblioteket. Før Lena fikk svart, kom en skoleelev løpende. Det rant blod fra hendene hans. «Er du såret, Alan?» spurte Izeta, som hadde gjenkjent gutten som sekretærens sønn. De tre kvinnene, Izeta, Lena og sekretæren, tok med seg Alan opp i andre etasje for 22


å bandasjere hendene hans. De forsøkte å få ut av ham hva som hadde skjedd, men han snakket usammenhengende. Fra første etasje kunne de høre rop, gråt og enkelte skuddsalver. De tre kvinnene forstod at situasjonen var farlig, selv om de ikke skjønte hva som var i ferd med å skje. De bestemte seg for å være helt stille, i håp om at de ikke ville bli oppdaget. Alan gråt og gråt. Etter å ha holdt seg i skjul i noe som føltes som veldig lang tid, men som kanskje ikke var lenger enn fem minutter, ble de oppdaget. «Jeg vil aldri glemme synet som møtte meg i korridoren,» forteller Izeta med bevrende stemme. Når jeg møter henne, er det gått tre år siden terroraksjonen og den vevre, 65 år gamle kvinnen har fortalt historien mange, mange ganger. Til kolleger, til sønnen sin, til alle som orker å høre på. Minnene er fremdeles like levende. «Så mange våpen! Hele korridoren var full av våpen og menn i uniformer. Vi ble jaget inn i gymsalen som sauer. ’Fortere, fortere!’ ropte terroristene.» Gymsalen, som var blitt pusset opp fem år tidligere, og som til og med hadde basketballbane, var den største og flotteste gymsalen i mils omkrets. Da alle gislene var på plass i gymsalen, var den fylt til bristepunktet. Gislene, som hovedsakelig var kvinner og barn, ble beordret til å sette seg langs veggene. Noen av kvinnene var kommet bort fra barna sine i kaoset og forsøkte fortvilet å finne dem igjen. De måtte sitte tett, tett sammen for at alle skulle få plass. Ingen fikk lov til å stå. Mange gråt og noen av de minste barna klarte ikke å slutte å skrike. Hele situasjonen var så uventet at de fleste ennå ikke hadde klart å ta innover seg hva som skjedde. Izeta tørker en tåre og ser tomt ut i luften. 23