En dåre fri av Beate Grimsrud

Jeg går og legger meg tidlig etter å tatt en mengde sovetabletter. Det er natt. Søvnen har vært her, men er plutselig borte. Beinet mitt skjelver. Kaster meg fram og tilbake i sengen. Ligger med armene ut fra kroppen, tror jeg er bundet fast. Rykker med armene og sparker med beina. Beltet strammer over magen.

Jeg kan ikke åpne det selv. Jeg tror jeg er fastbundet på hender og føtter også. Noen må ha en nøkkel for å kunne åpne. Det er pleierne som har den. Jeg roper på hjelp om og om igjen. Når ikke opp for å tenne lampen. Det skjer i mørket. Jeg roper igjen.

Jeg er ensom i leiligheten. I byen. I landet. På jorden. I verden. Melkeveien har krasjet med en sky av gass som har utslettet alle mennesker. Alt menneskelig liv er slukket, og bare jeg er igjen. Bare jeg er immun mot denne gassen, og de andre som akkurat nå ligger i belter rundt på alle verdens mentalsykehus.

Uten nøkkel og mulighet til å komme løs. Maten er igjen i kjøleskapet. Bilene står igjen på parkeringsplassen. Pengene fins i banken. Hestene er igjen på engen. Medisinene igjen på sykehusene. Pillene igjen i glassene. Skolene igjen uten elevene. Bøkene igjen uten leserne. Blomstene igjen i blomsterbutikken.

Solen igjen på himmelen. Regnet igjen i skyen. Snart 11