__MAIN_TEXT__

Page 1


En forrĂŚder etter vĂĽrt hjerte


John le Carré

En forræder etter vårt hjerte Oversatt av Heidi Grinde


John le Carré Originalens tittel: Our Kind of Traitor Oversatt av Heidi Grinde Copyright © David Cornwell, 2010 All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33637-0 ISBN 978-82-525-7632-0 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Superfantastic Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Tilegnet minnet om Simon Channing Williams, filmskaper, magiker, mann av ĂŚre.


I dette tilfellet hater fyrstene forræderen, skjønt de elsker forræderiet. Samuel Daniel


1

Klokken syv en morgen i Karibia, på øya Antigua, spilte en viss Peregrine Makepiece, som vanligvis gikk under navnet Perry – en fremragende allround idrettsmann og inntil nylig foreleser i engelsk litteratur ved et fremtredende college i Oxford – tre sett tennis mot en mann ved navn Dima – en muskuløs, skallet, brunøyd, stivnakket russer i femtiårene med verdig holdning. Hvordan matchen kom i stand ble raskt gjenstand for intens gransking blant britiske agenter, som i kraft av sin profesjon var lite tilbøyelige til å stole på tilfeldighetenes spill. Likevel var det ikke noe klanderverdig ved hendelsene som førte frem til matchen, iallfall ikke hva Perry angikk. Tredveårsdagen hans hadde, da den opprant tre måneder tidligere, utløst en livsendring som hadde bygget seg opp i et år eller mer uten at han var klar over det. Klokken åtte den morgenen, mens han satt med hodet i hendene i sin beskjedne leilighet i Oxford etter en mils løpetur som ikke hadde gjort noe for å dulme elendighetsfølelsen, ransaket han sin sjel for å finne ut nøyaktig hva han hadde oppnådd i den første tredjedelen av sitt liv – bortsett fra en unnskyldning for ikke å engasjere seg i den verdenen som lå utenfor byens drømmende spir. Hvorfor? Sett fra utsiden var hans historie en ren akademisk triumfferd. En sønn av et lektorpar, utdannet ved offentlige skoler, med toppkarakterer fra London University, kom9


mer til Oxford der han er blitt tilbudt et treårig engasjement ved et eldgammelt, rikt, prestasjonsorientert college. Fornavnet hans, som tradisjonelt har vært forbeholdt den engelske overklassen, skriver seg fra en demagogisk attenhundretalls-metodistprest fra Huddersfield ved navn Arthur Peregrine. Når han ikke foreleser, utmerker han seg gjennom studieåret som terrengløper og idrettsmann. På frikveldene hjelper han til i en fritidsklubb for ungdom fra byen. I feriene bestiger han vanskelige fjell og forserer kompliserte klatreruter. Men da colleget tilbyr ham fast ansettelse – eller, slik han i sin nåværende surnede sinnstilstand ser det, livsvarig fangenskap – vegrer han seg. Nok en gang: hvorfor? Semesteret før hadde han holdt en serie forelesninger om George Orwell under tittelen «Et kvalt Britannia?» og blitt skremt av sin egen retorikk. Ville Orwell ha trodd det var mulig at de samme forspiste stemmene som hadde hjemsøkt ham i 1930-årene, den samme ødeleggende inkompetansen, henfallenheten til krigføring i utlandet og den forstokkede forvissningen om egne rettigheter – at alt dette levde i beste velgående i 2009? Siden han ikke fikk noe svar fra de tomme studentansiktene som stirret opp mot ham, kom han selv med svaret: et ettertrykkelig nei, Orwell ville ikke ha trodd det. Eller om han hadde, ville han ha søkt ut i gatene. Han ville ha knust en anselig mengde glass. Han hadde tersket ubarmhjertig gjennom emnet med Gail – kjæresten hans gjennom lang tid – mens de lå i sengen hennes etter en fødselsdagsmiddag i leiligheten i Primrose Hill som hun og broren hadde arvet etter en for øvrig pengelens far. «Jeg liker ikke universitetslærere, og jeg liker ikke å være det selv. Jeg liker ikke det akademiske miljøet, og om jeg slapp å iføre meg den jævla kappen igjen, ville jeg føle meg som en fri mann,» utbrøt han hissig til den gyl10


lenbrune hårmanken som hvilte så behagelig på skulderen hans. Og da han ikke fikk annet svar enn en medfølende, malende lyd: «Dure i vei om Byron, Keats og Wordsworth til en gjeng sløve bachelorstudenter som ikke har større ambisjoner enn å få en eksamen og et liv med mye knulling og penger? Nei takk – har prøvd det. Gjort det før. Faen ta det.» Og så hevet han lista enda et hakk: «Det eneste som virkelig kunne få meg til å bli her i landet er en jævla revolusjon.» Og Gail – en sprudlende skarp ung advokat på rask vei oppover, velsignet med et godt utseende og en kjapp tunge – av og til litt kjappere enn både hun og Perry hadde godt av – forsikret ham om at ingen revolusjon ville bli den samme uten ham. Begge var i praksis foreldreløse. Mens Perrys avdøde foreldre hadde representert innbegrepet av høyverdig, kristensosialistisk puritanisme, var det motsatte tilfelle med Gails. Faren, en elskelig, talentløs skuespiller, hadde avgått ved en for tidlig død grunnet alkohol, seksti sigaretter om dagen og en malplassert kjærlighet til sin forfløyne hustru. Moren var også skuespiller, skjønt mindre elskelig, og hadde reist fra familien da Gail var tretten. Nå bodde hun visstnok i Costa Rica der hun levde det enkle, gode liv med en filmfotografassistent. Perrys første reaksjon etter livsbeslutningen om å riste universitetets støv av sine føtter – en ugjendrivelig beslutning, i likhet med alle livsbeslutninger han tok – var å vende tilbake til sine røtter. Dora og Alfreds eneste sønn skulle følge foreldrenes overbevisning. Han skulle begynne sin lærerkarriere på nytt på samme sted som de var da de ble tvunget til å oppgi sine. Han ville slutte å leke høyintellektuell, melde seg på et ærlig, jordnært kurs i pedagogikk og – i foreldrenes bilde 11


– kvalifisere seg til å arbeide som lektor i den videregående skolen i et av landets fattigste strøk. Han skulle undervise i grunnleggende fag og i de sportsgrener man måtte ønske, og han skulle undervise barn som trengte ham som en livline til selvrealisering fremfor som en inngangsbillett til et velstående middelklasseliv. Men Gail ble ikke så skremt av disse planene som han kanskje hadde regnet med. Tross all Perrys besluttsomhet om å søke inn til livets harde, egentlig kjerne, fantes det andre, uforenlige utgaver av ham, og Gail hadde kjennskap til de fleste av dem: Ja, det var studenten Perry slik hun husket ham fra London University, der de hadde møtt hverandre; Perry som drev seg selv ubarmhjertig, som etter mønster av T. E. Lawrence hadde tatt sykkelen med seg til Frankrike i feriene og syklet til han falt sammen av utmattelse. Og ja, det var Perry, fjellklatreren, den Perry som ikke kunne delta i noe løp eller spille noe spill uten et tvangmessig behov for å vinne, enten det gjaldt seven-a-side rugby eller leker som «ta den ring og la den vandre» med nevøene og niesene hennes. Men det var også skaplivsnyteren Perry som unte seg uforutsigbare raptuser av luksus før han skyndte seg tilbake til sitt asketiske loftskammer. Og det var denne Perry som nå sto på den beste tennisbanen på det beste kriserammede feriehotellet i Antigua denne tidlige maimorgenen før det ble for varmt til å spille, med russeren Dima på den ene siden av nettet og Perry på den andre, og Gail, iført badedrakt og en bredbremmet, myk hatt og et silkemykt ponchoaktig plagg som dekket svært lite, midt blant en besynderlig samling av tilskuere med døde blikk; noen av dem var svartkledde, og det virket som om alle hadde sverget en kollektiv ed om ikke å smile, ikke å snakke, ikke å gi uttrykk for den minste interesse for denne kampen som de var tvunget til å se på. Slik Gail så det, var det et lykketreff at ferien i Karibia var blitt planlagt før Perrys impulsive livsbeslutning. Turen ble 12


bestemt midt i mørkeste november, etter at Perrys far var blitt offer for den samme krefttypen som hadde revet moren bort to år tidligere, og hadde etterlatt Perry en beskjeden formue. Perry vaklet, han hadde ingen tro på arvet rikdom og visste ikke helt om han skulle gi alt han eide til de fattige. Men etter en utmattelseskampanje fra Gails side ble det bestemt at de skulle ta en en-gang-i-livet-tennisferie i solen. På tilbud. Og det viste seg at ingen ferie kunne vært bedre planlagt, for da de la ut på den, stirret de store, eksistensielle spørsmålene dem i ansiktet: Hva skulle Perry gjøre med livet sitt, og skulle de gjøre det sammen? Skulle Gail gi opp advokatyrket og følge ham blindt ut i det ukjente, eller skulle hun bli i London og forfølge sin meteorisk stigende karriere? Eller var det kanskje på tide å innrømme at karrieren hennes ikke var særlig mer meteorisk enn andre unge advokaters, og skulle hun derfor heller bli gravid, som Perry ustanselig maste om? Og selv om Gail – enten av fandenivoldskhet eller i selvforsvar – hadde for vane å forvandle store spørsmål til små, var det ikke tvil om at begge to – både enkeltvis og som par – sto foran en av livets store korsveier og hadde behov for å tenke seg lenge og grundig om, og at en ferie i Antigua virket som de ideelle omgivelsene å gjøre det i. Flyet var forsinket; det resulterte i at de ikke sjekket inn på hotellet før etter midnatt. Ambrose, feriestedets allestedsnærværende daglige leder, viste dem til hytta de skulle bo i. De sto sent opp, og etter at de hadde spist frokost på terrassen, var det blitt for varmt i solen til å spille tennis. De badet fra en trekvarttom strand, spiste lunsj alene ved svømmebassenget, brukte ettermiddagen til langsom, avslappet elskov, og klokken seks om ettermiddagen stilte de hos tennistreneren, uthvilte, lykkelige og ivrige etter å spille. 13


Sett på avstand var hotellet bare en klynge hvite hytter spredt rundt en kilometerbred hesteskoformet strand med Karibias velkjente, talkumhvite sand. På hver side av stranda stakk det ut smale, steinete landtunger med krattskog som markerte grensene. Mellom dem lå et korallrev og en rad med fluoriserende bøyer som skulle holde nysgjerrige motorbåter unna. Og på skjulte terrasser vristet ut av åssiden lå tennisbaner av en standard som var mestere verdig. Smale, hellelagte stier snodde seg mellom blomstrende busker til inngangsdøren til tennistrenerens kontor. Derfra kom man ut i et tennisparadis, og det var grunnen til at Perry og Gail hadde valgt akkurat dette hotellet. Det var fem baner og en sentercourt. Konkurranseballene ble oppbevart i grønne kjøleskap. Sølvpokaler i glassmontere var inngravert med navn på gårsdagens stjernespillere, og Mark, den overvektige australske treneren, var en av dem. «Hva slags nivå snakker vi om her, om det må være meg tillatt å spørre?» spurte han med pompøs høflighet mens han uten kommentar merket seg kvaliteten på Perrys kamparrete racketer, de tykke, hvite sokkene, de slitte, men fremdeles brukbare tennisskoene – og Gails utringning. Til å være to mennesker som var over sin første ungdom, men fremdeles befant seg i livets sommer, var Perry og Gail et slående vakkert par. Naturen hadde utstyrt Gail med lange, velformede ben og armer, faste små bryster, en slank kropp, engelsk hud, mykt, gyllent hår og et smil som kunne lyse opp selv de dystreste kroker av livet. Perry representerte en annen type engelskhet med en hengslete kropp som ved første blikk virket som om den var ute av ledd, med lang hals og fremtredende adamseple. Ganglaget var klossete, det virket som om han bikket over, og han hadde utstående ører. På den videregående, offentlige skolen hadde han fått økenavnet Sjiraffen, inntil de som var ukloke nok til å bruke det fikk den lærepengen de fortjente. Men som voksen mann hadde han tilegnet seg – og helt ubevisst, hvilket bare gjorde det mer imponerende – en 14


keitete, men utvilsom eleganse. Han hadde en tykk manke brune krøller, en bred, fregnet panne og store øyne med et utrykk av engleaktig rådvillhet bak brilleglassene. Gail var som alltid beskyttende overfor Perry, og siden hun ikke stolte på ham når det gjaldt egenreklame, var det hun som besvarte trenerens spørsmål. «Perry spiller på annetlaget på Queen’s, og en gang ble han tatt ut til førstelaget også, ikke sant? Du kom faktisk helt til mesterturneringen. Og det var etter at han brakk benet på ski og ikke hadde spilt på seks måneder,» la hun stolt til. «Og De, madame, om jeg tør være så fri?» spurte Mark, den smiskende treneren, og trakk «madame» litt lenger ut enn Gail satte pris på. «Jeg er den han jager over hele banen,» svarte hun kjølig. «Det er noe fordømt sludder,» sa Perry, og australieren sugde seg i tennene, ristet vantro på det svære hodet og lot tommelen gli over de lurvete arkene på spillerlisten. «Vel, jeg har et par her som kunne passe for dere. Jeg kan si med det samme at de ligger på et litt høyere nivå enn de andre gjestene. Skjønt for å være helt ærlig, har jeg ikke et enormt stort utvalg av menneskeheten å plukke fra. Kanskje dere fire kunne gjøre et forsøk.» Motstanderne viste seg å være et indisk par fra Mumbai som var på bryllupsreise. Sentercourten var opptatt, men bane 1 var ledig. Det varte ikke lenge før en håndfull forbipasserende og spillere fra andre baner kom sigende for å se de fire varme opp: lange, seige slag fra grunnlinjen som ble returnert med letthet, korte dropshots som ingen løp etter, ubesvarte smasher inne ved nettet. Perry og Gail vant trekningen, Perry overlot førsteserven til Gail som gjorde dobbeltfeil to ganger. De tapte gamet. Så var det den indiske brudens servegame. Spillet var sedat. Det var ikke før det var Perrys tur til å serve at det ble tydelig hvilken god tennisspiller han var. Den første serven var høy og hard, og da den gikk inn, var det ikke mye noen kunne gjøre med den. Han fikk fire serveess på rad. 15


Tilskuermengden økte, spillerne var unge og pene, ballguttene økte energien til nye høyder. Mot slutten av det første settet kom treneren Mark slentrende for å ta en titt og ble stående og se på tre games før han gikk tilbake til kontoret med en tankefull rynke i pannen. Etter et langt annetsett hadde de vunnet et sett hver. Det tredje og avgjørende settet gikk til 4 – 3, med Perry og Gail i ledelsen. Men mens Gail var tilbøyelig til å holde tilbake, spilte Perry for å vinne, og kampen endte uten at det indiske paret tok flere games. Tilskuerne drev bort. De fire ble igjen for å utveksle gjensidig rosende bemerkninger, avtale en revansjmatch og kanskje ta en drink sammen i baren om kvelden? Ja, selvfølgelig. Inderne forlot banen mens Perry og Gail plukket sammen reserveracketene og genserne sine. Mens de holdt på med det, kom den australske treneren tilbake sammen med en muskuløs, rakrygget, flintskallet mann med en enorm brystkasse, et diamantbesatt Rolex gullarmbåndsur og grå joggebukser som ble holdt oppe av en snøresnor som var knyttet i sløyfe under mellomgulvet. Det er lett å forklare hvorfor Perrys blikk festet seg ved sløyfen ved mellomgulvet før det tok inn resten av mannen. Han var i ferd med å skifte fra de gamle, men komfortable tennisskoene til et par strandsandaler med hampsåler, og sto fremdeles bøyd dobbelt da noen ropte navnet hans. Derfor løftet han det lange hodet langsomt, slik høye, hengslete menn gjør, og registrerte først et par små, nesten feminine føtter i lærespadriller – bredbent og sjørøveraktig plassert – dernest et par kraftige legger i grå joggebukser, og ovenfor dem sløyfen som holdt buksene oppe, dobbeltknyttet som slike sløyfer bør være, gitt det betydelige ansvar som hviler på dem. Og ovenfor snorbeltet et område med rød skjorte av fineste bomull som omga en massiv torso som tilsynelatende ikke skilte mellom mage og bryst, opp til en kineserkrage som, om den hadde vært gjenkneppet, ville minnet om en 16


lavere utgave av en prestesnipp, bortsett fra at den ikke hadde mulighet til å la seg kneppe rundt den muskuløse halsen. Og ovenfor kragen – et glatt ansikt som tilhørte en mann i femtiårene, hodet innlatende på skakke, øyenbrynene spørrende hevet over sjelfulle brune øyne og et delfinaktig smil. Mangelen på rynker i dette ansiktet antydet ikke manglende erfaring, snarere det motsatte. For Perry, friluftseventyreren, var det et ansikt som syntes faststøpt for livet, fortalte han Gail senere, et ansikt som tilhørte en ferdig formet mann, et slikt ansikt som han gjerne skulle hatt selv, men som han følte han ennå ikke hadde oppnådd, all sin mandige streben til tross. «Perry, tillatt meg å presentere min gode venn og velynder, Mr. Dima fra Russland,» sa Mark med en snev av seremoniell i den oljeglatte stemmen. «Dima syntes du spilte en ganske flott match der, ikke sant, sir? Som en ekte kjenner av tennisspillet så han på prestasjonene dine med stor grad av anerkjennelse, tror jeg nok jeg tør si, Dima.» «Ta en match?» spurte Dima uten å ta det brune, unnskyldende blikket fra Perry, som nå hadde rettet seg klosset opp i sin fulle høyde. «Hei,» sa Perry litt andpustent og rakte fram en svett hånd. Dimas hånd var en arbeidsneve omgitt av et fettlag med en liten stjerne tatovert på det andre leddet på tommelfingeren. «Og dette er Gail Perkins, min partner og medskyldige,» la han til; han følte behov for å sette ned tempoet litt. Men før Dima rakk å svare, snøftet Mark i smiskende protest. «Medskyldige, Perry?» sa han forarget. «Ikke tro på denne mannen, Gail! Du gjorde en super jobb der ute på banen, og det mener jeg. Et par av de backhandreturene dine var intet mindre enn guddommelige, ikke sant, Dima? Du sa det selv. Vi så matchen på kontoret. På TV-skjermen.» «Mark sier du spiller for Queen’s,» sa Dima, fremdeles med delfinsmilet rettet mot Perry. Stemmen var tykk og dyp og guttural og svakt amerikansk. 17


«Vel, det er noen år siden nå,» sa Perry beskjedent og forsøkte å vinne tid. «Dima har nettopp kjøpt Three Chimneys, ikke sant, Dima?» sa Mark som om denne nyheten på et vis gjorde forslaget om en match mer innbydende. «Fineste beliggenhet på denne siden av øya, ikke sant, Dima? Har store planer for stedet, hører vi. Og dere to bor i Captain Cook, så vidt jeg vet, en av de beste hyttene på hotellet, etter min mening.» Jo, de bodde der. «Vel, der ser dere. Dere er naboer, ikke sant, Dima? Three Chimneys ligger helt ute på enden av halvøya rett over bukta. Det siste store området på øya som ikke er opparbeidet, men Dima akter å rette på det, ikke sant, sir? Det er snakk om å opprette et deleierskap der innbyggerne her får forkjøpsrett, det forekommer meg å være en fin tanke. I mellomtiden har dere innrettet dere på primitiv campingmanér, hører jeg. Sammen med venner og familie som også trives med det. Slikt beundrer jeg. Det gjør vi alle. For en formuende mann som Dem vitner det om skikkelig tæl.» «Vil du spille?» «Double?» spurte Perry og rev seg løs fra Dimas intense stirring for å kaste et tvilende blikk på Gail. Men nå da Mark hadde inntatt sitt første brohode, fortsatte han å presse på: «Ellers takk, Perry, men ingen double-kamper for Dima, er jeg redd,» innskjøt han fort. «Vår venn her spiller bare singlekamper, ikke sant, sir? De er en mann som stoler på Dem selv. De liker å ta ansvaret for Deres egne feil, sa De til meg en gang. Akkurat de ordene brukte De for ikke så lenge siden, og dem har jeg lagt meg på hjertet.» Gail, som så at Perry nå var usikker, men likevel fristet, kom ham til unnsetning: «Ikke tenk på meg, Perry. Om du har lyst til å spille en singlekamp, så bare gjør det. Jeg greier meg fint.» «Perry, jeg synes ikke du skulle betenke deg på å spille med denne herren,» sa Mark og forfulgte seieren. «Om jeg 18


var en gambler, ville jeg ikke visst hvem av dere jeg skulle satset på, og det er et faktum.» Haltet Dima da han gikk sin vei? Det så ut som om han trakk litt på den venstre foten. Eller skyldtes det bare anstrengelsen ved å slepe rundt på den digre overkroppen hele dagen? Var det også på dette tidspunktet at Perry for første gang la merke til de to hvite mennene som sto og hang ved inngangen til tennisbanene uten noe å gjøre? Den ene med hendene løst knyttet bak ryggen, den andre med armene i kors over brystet? Begge iført joggesko? Den ene blond med babyfjes, den andre mørk og avslappet inntil det apatiske? I så fall hadde det vært ubevisst, innrømmet han motstrebende overfor mannen som kalte seg Luke og kvinnen som kalte seg Yvonne, da de fire ti dager senere satt rundt et ovalt spisebord i kjelleretasjen i et pent rekkehus i Bloomsbury. De var blitt kjørt dit fra Gails leilighet i Primrose Hill i en svart drosje med en stor, jovial mann bak rattet, en mann med alpelue og ørering som sa at han het Ollie. Luke hadde åpnet døren for dem, Yvonne sto bak Luke og ventet. I en entré – nymalt, etter lukten å dømme – med tykt teppe på gulvet håndhilste de på Perry og Gail, Luke takket dem i høflige vendinger for at de hadde kommet, og førte dem ned trappen til den ominnredede kjelleren med spisebord, seks stoler og tekjøkken. Gjennom halvmåneformede mattglassvinduer høyt oppe på ytterveggen kunne de skimte de skyggeaktige føttene til forbipasserende fotgjengere på fortauet over dem. Deretter ble de fratatt mobiltelefonene og bedt om å underskrive en taushetserklæring med hjemmel i Lov om rikets sikkerhet. Gail – advokaten – leste igjennom den og ble ytterst forarget. «Over mitt lik,» utbrøt hun, mens Perry signerte raskt og utålmodig med et mumlende «spiller det noen rolle?» Etter å ha foretatt et par strykninger og noen tilføyelser med kulepenn, underskrev også Gail under pro19


test. Kjellerrommet var bare opplyst av en enslig, dim lampe over bordet. Fra mursteinsveggene sivet det ut en svak duft av gammel portvin. Luke var beleven, glattbarbert, omkring femogførti og etter Gails mening for liten. Mannlige spioner, sa hun til seg selv med en falsk munterhet som skyldtes nervøsitet, burde være et nummer større. Med den strunke holdningen, den snobbete grå dressen og små horn av grånende hår børstet bakover over ørene, minnet han henne mer om en uhyre veloppdragen gentlemanjockey. Yvonne kunne derimot ikke være stort eldre enn Gail. Snerpete, var Gails førsteinntrykk, men vakker på en nerdete måte. Med den kjedelige drakten, det kortklipte, mørke håret og uten sminke så hun eldre ut enn hun behøvde, og Gail tenkte – fremdeles i samme lettsindige humør – at til å være kvinnelig spion, så hun altfor alvorlig ut. «Dere så dem altså faktisk ikke som livvakter,» sa Luke i en spørrende tone mens han snudde det velstelte hodet mot hver av dem etter tur der de satt tvers overfor ham ved bordet. «Det var ikke slik at da dere ble alene, sa dere til hverandre noe sånt som ’Hallo, var det ikke noe litt merkelig med den fyren Dima, hvem han nå er? Det virker som om han har beskyttelse på alle bauger og kanter’? For eksempel.» Er det virkelig slik Perry og jeg snakker med hverandre? tenkte Gail. Det visste jeg ikke. «Jeg så jo disse mennene, selvfølgelig,» medga Perry. «Men om du spør om jeg trakk noen konklusjoner når det gjaldt dem, er svaret nei. Sikkert to karer som venter på en ledig bane, tenkte jeg, om jeg overhodet tenkte noe,» og fortsatte – mens han klødde seg alvorlig i pannen med lange fingre – «Jeg mener, livvakter er jo ikke akkurat ens første tanke, eller hva? Jo, kanskje for folk som dere. Det er vel en slik verden dere lever i, går jeg ut fra. Men oss vanlige mennesker faller det ikke inn.» «Hva med deg, Gail?» spurte Luke kjapt og omtenksomt. «Du går ut og inn av rettssaler dagen lang. Du ser verdens 20


ondskap i all sin grufulle prakt. Hadde du noen mistanke til dem?» «Om jeg overhodet la merke til dem, tenkte jeg vel at de var et par karer som glodde på meg, så jeg enset dem ikke,» svarte Gail. Men det forslo ikke i det hele tatt for Yvonne, flinkeste jenta i klassen. «Men om kvelden, Gail, da dere tenkte tilbake på dagen,» – var hun skotsk? Det kunne hun godt være, tenkte Gail som var stolt av sitt papegøyaktige gehør for stemmer – «tenkte dere virkelig ikke over hvem de kunne være, disse to enslige mennene som hang rundt banen?» «Det var den første ordentlige natten vår på hotellet,» utbrøt Gail i et plutselig anfall av nervøs oppgitthet. «Perry hadde bestilt bord til oss på Captain’s Deck – romantisk middag med levende lys, okei? Vi hadde stjerner og fullmåne og frosker som kvekket og paret seg av hjertens lyst og en månestripe som nådde praktisk talt helt bort til bordet. Tror dere virkelig at vi brukte kvelden til å se hverandre inn i øynene og diskutere Dimas barnevakter? Jeg mener, nå må dere slappe av,» – men så ble hun redd for at det kanskje lød mer uforskammet enn hun hadde ment, og la til – «ja vel, vi snakket om Dima, men bare kort. Han er et slikt menneske som blir værende på netthinnen. I det ene øyeblikket var han vår første russiske oligark, i det neste angret Perry som en hund at han hadde gått med på å spille tennis med ham og hadde lyst til å ringe treneren og avlyse kampen. Jeg fortalte ham at jeg hadde danset med folk som Dima, og at de hadde en høyst forbløffende teknikk. Det stoppet munnen på deg, ikke sant, vennen min?» Perry og Gail fortsatte med historien sin, adskilt av en kløft like bred som det Atlanterhavet de nylig hadde fløyet over, men likevel takknemlige over å få utøse seg overfor to profesjonelt nysgjerrige tilhørere. Kvart på syv neste morgen sto Mark og ventet på dem på toppen av steintrappen, kledd i sine beste hvite plagg, med 21


to bokser nedkjølte tennisballer og et pappbeger med kaffe i hendene. «Jeg var livredd for at dere skulle forsove dere,» sa han opprømt. «Men alt er vel, det går bra, ingen problemer. Hvordan står det til i dag, Gail? Du ser nydelig ut, om jeg får lov å si det. Du først, Perry. Det er meg en glede. For en dag, hva? For en dag.» Perry førte an opp den andre trappen til punktet hvor gangveien svingte mot venstre. Da han gikk rundt svingen, sto han ansikt til ansikt med de samme to mennene i pilotjakker som hadde hengt rundt banen kvelden før. De var postert en på hver side av den blomsterdekkede buegangen som – lik en bryllupsportal – førte inn til porten til sentercourten, som utgjorde en helt egen verden, omgitt som den var av seilduksskjermer og seks meter høye hibiskushekker på alle fire sidene. Da den lyshårede med babyfjeset så dem, tok han et halvt skritt fram og med et gledesløst smil bredte han hendene ut med den klassiske gesten menn gjør når de ønsker å kroppsvisitere en annen. En forbløffet Perry stanset brått og rettet seg opp i sin fulle høyde, ennå ikke innen ransakingsdistanse, men snaut to meter unna med Gail ved siden av seg. Da mannen tok nok et skritt fremover, tok Perry et tilbake, trakk Gail med seg og utbrøt: «Hva i helvete skal dette bety?» – i praksis til Mark, siden hverken babyfjes eller hans mørkhårede kollega viste tegn til å ha hørt, enn si forstått, spørsmålet. Mark trengte seg forbi Gail og mumlet beroligende i Perrys øre: «En sikkerhetsforanstaltning, Perry. Ren rutine.» Perry ble stående der han var og strekke halsen fremover og til siden mens han fordøyde opplysningen. «Sikkerhet for hvem? Jeg skjønner ikke dette – gjør du?» henvendt til Gail. «Nei, ikke jeg heller,» sa hun enig. «Dimas sikkerhet, Perry. Hvis sikkerhet trodde du vi snakket om? Han er en big-time forretningsmann. Internasjonalt. Disse gutta adlyder bare ordre.» 22


«Dine ordrer, Mark?» idet han snudde seg og sendte ham et smalt, anklagende blikk over kanten av brilleglassene. «Dimas ordrer, ikke mine, Perry, ikke vær dum. Det er Dimas gutter. Følger ham overalt.» Perry rettet igjen oppmerksomheten mot den lyse livvakten. «Dere skulle vel ikke tilfeldigvis snakke engelsk, gutter?» spurte han, og da babyfjeset nektet å endre seg på noe vis, bortsett fra at det hardnet i trekkene: «Det ser ikke ut til at han snakker engelsk. Eller hører det, tydeligvis.» «For himmelens skyld, Perry,» bønnfalt Mark og ansiktet, der stort ølinntak alt hadde satt sine spor, antok en dypere rødfarge. «En liten titt i bagen din, så er det over. Det er ikke noe personlig. Rutine, som jeg sa. Som på en hvilken som helst flyplass.» Igjen henvendte Perry seg til Gail: «Har du noen synspunkter på dette?» «Det skal være visst at jeg har.» Perry skakket på hodet den andre veien. «Jeg er nødt til å få absolutt klarhet her, skjønner du, Mark,» forklarte han og brukte sin pedagogiske autoritet. «Dima, mannen som har foreslått at vi skal spille tennis, ønsker å forsikre seg om at jeg ikke akter å kaste en bombe på ham. Er det dét disse mennene forsøker å fortelle meg?» «Det er en farlig verden der ute, Perry. Du har kanskje ikke hørt om det, men det har vi andre, og vi forsøker å leve med det. Med all mulig respekt for dine synspunkter, vil jeg innstendig råde deg til å følge med strømmen.» «Eller alternativt kunne jeg ha til hensikt å meie ham ned med kalasjnikoven,» fortsatte Perry og løftet tennisbagen en tomme fra bakken for å vise hvor han hadde våpenet; i det samme skrittet den andre mannen fram fra skyggen av buskene og stilte seg ved siden av den første, men fremdeles hadde de ikke så mye som ett lesbart ansiktsuttrykk på deling. «Unnskyld at jeg sier det, men du gjør en mygg til en elefant, Mr. Makepiece,» protesterte Mark, og den hardt 23


tilkjempede høfligheten begynte å svekkes under presset. «Du har en flott tenniskamp som venter på deg der inne. Disse gutta gjør bare jobben sin, og slik jeg ser det, gjør de den på en høflig og profesjonell måte. Ærlig talt forstår jeg ikke problemet ditt – sir.» «Ah. Problemet,» sa Perry tenksomt, som om han hadde plukket ut ordet som et brukbart utgangspunkt for en gruppediskusjon med studentene sine. «Tillat meg da å forklare problemet mitt. Når jeg tenker over det, har jeg faktisk flere problemer. Det første problemet er at ingen skal undersøke tennisbagen min uten min tillatelse, og i dette tilfellet gir jeg ikke den tillatelsen. Og ingen kikker i damens bag heller. De samme reglene gjelder,» – med et nikk mot Gail. «Uten unntak,» bekreftet Gail. «Problem nummer to. Hvis din venn Dima tror at jeg akter å myrde ham – hvorfor spør han meg da om å spille tennis med ham?» Etter å ha gitt den andre rikelig tid til å svare, uten å ha fått noe svar bortsett fra en høylytt suging av tenner, fortsatte han: «Og det tredje problemet er at forslaget fremsettes helt ensidig. Har jeg bedt om å få kikke i bagen til Dima? Det har jeg ikke. Jeg har heller ikke noe ønske om det. Kanskje du kunne forklare det for ham, og overbringe ham min unnskyldning. Gail. Hva sier du til at vi kaster oss over den rikholdige frokostbuffeten vi har betalt for?» «Godt forslag,» sa Gail varmt. «Jeg regnet ikke med å bli så sulten.» Uten å bry seg om trenerens innstendige bønner snudde de og var på vei ned trappen igjen da porten til banen fløy opp og Dimas dype basstemme stanset dem. «Ikke løp, Mr. Perry Makepiece. Vil du blåse huet av meg, så bruk den jævla tennisracketen.» «Hvor gammel vil du si at han var, Gail?» spurte nerden Yvonne og skriblet et prydelig notat på blokken foran seg. «Babyfjes? Maks femogtyve,» svarte hun og ønsket nok 24


en gang at hun kunne anslå en tone midtveis mellom fleip og frykt. «Perry? Hvor gammel?» «Tredve.» «Hvor høy?» «Lavere enn gjennomsnittet.» Perry, elskling, når man er 1,88 ligger alle under gjennomsnittet, tenkte Gail. «1,75,» sa hun. Og det lyse håret var klippet veldig kort, var de begge enige om. «Og han hadde en gullenke rundt håndleddet,» husket hun til sin forbløffelse. «Jeg hadde en klient en gang som gikk med et makent armbånd. Om han noen gang kom i knipe, ville han bryte opp leddene og bruke dem, ett for ett, til å kjøpe seg ut av den.» Med korte, fornuftige negler uten lakk skyver Yvonne en bunke pressefotografier mot dem over det ovale bordet. I forgrunnen står seks velbygde unge menn i Armani-aktige dresser og feirer en seierrik veddeløpshest. De hever champagneglassene mot kameraet. I bakgrunnen reklameplakater med engelske og kyrilliske bokstaver. Og ute til venstre, med armene i kors over brystet, står den lyse livvakten med det nesten snauklipte, lyse håret. I motsetning til sine tre kamerater har han ikke solbriller. Men rundt venstre håndledd har han en gullenke. Perry ser en tanke selvtilfreds ut. Gail kjenner seg litt kvalm.


2

Gail var ikke helt klar over hvorfor hun sto for brorparten av snakkingen. Mens hun snakket, lyttet hun til sin egen stemme som ble kastet tilbake fra murveggene i kjellerrommet, slik hun gjorde i skilsmisseretten der hun for tiden utøvde sin profesjon: Nå bruker jeg rettferdig harme, nå bitende vantro, nå lyder jeg som den jævla bortløpne mora mi etter den andre gin og tonicen. Og i kveld, trass i at hun gjorde sitt aller beste for å skjule det, tok hun seg selv i en nervøs dirring som var helt utenom manus. Om tilhørerne på den andre siden av bordet ikke fanget den opp, hørte hun den godt selv. Og det samme gjorde Perry ved siden av henne, om hun ikke tok helt feil, for fra tid til annen bøyde han hodet mot henne uten annen grunn enn et engstelig, ømt blikk tross den fem hundre mil brede kløften mellom dem. Og av og til klemte han til og med hånden hennes forsiktig under bordet før han tok over fortellingen selv, i feilaktig, men unnskyldelig tro på at han ga følelsene hennes et pusterom; skjønt alt følelsene hennes gjorde, var å gå under jorden, omgruppere og kjempe enda hardere så snart de fikk sjansen. Perry og Gail var enige om at om de ikke akkurat slentret inn på sentercourten, så tok de seg iallfall god tid. De vandret sakte bortover den blomsteromkransede gangstien med livvaktene som æresvakter, mens Gail holdt fast i den brede bremmen til solhatten og bruste med det tynne skjørtet: 26


«Jeg svingte ganske godt med hoftene,» medga hun. «Ja, det skal jeg si,» sa Perry enig, til dulgte smil fra den andre siden av bordet. Ved inngangen til banen ble det litt knuffing, det virket som om Perry fikk betenkeligheter, inntil det viste seg at han bare trådte til side for å la Gail gå inn foran seg, hvilket hun gjorde med tilstrekkelig ladylike overveielse til å antyde at selv om fornærmelsen de hadde planlagt ikke hadde funnet sted, var den bare satt på vent. Og etter Perry kom Mark traskende. Vendt mot dem midt på banen sto Dima og ønsket velkommen med utbredte armer. Han hadde på seg en myk, blå, høyhalset og langermet genser, og lange, svarte shorts som rakk til under knærne. En solskjerm stakk som et grønt nebb ut fra det skallete hodet, som allerede glinset i morgensolen. Perry sa at han lurte på om Dima hadde smurt inn skallen med olje. Rundt den digre halsen hadde han et gullkjede med noe mystisk utseende juggel i; den dannet et komplement til den juvelbesatte Rolexen, enda noe som glimtet, enda en avledning. Men, sa Gail, til hennes overraskelse var det ikke Dima som først fanget blikket da hun kom inn, for tilskuerplassene bak ham var fylt av en blandet – og i hennes øyne besynderlig – forsamling barn og voksne. «Som en gjeng dystre voksfigurer!» sa hun vantro. «Det var ikke bare at de stilte overpyntet på et så ukristelig tidspunkt som klokken syv om morgenen. Det var den totale tausheten og de gretne oppsynene. Jeg satte meg på den tomme førsteraden og tenkte herregud, hva er dette? En folkedomstol, et religiøst opptog, eller hva?» Selv barna virket som om de ikke likte hverandre. De fanget oppmerksomheten hennes med det samme. Barn gjorde det. Hun telte fire stykker. «To triste hengehoder av noen småjenter på anslagsvis fem og syv i mørke kjoler, som klemte seg sammen ved siden av en frodig, svart kvinne som øyensynlig var en slags dadda,» sa hun, fast bestemt på ikke å la følelsene løpe 27


løpsk før tiden. «Og to fregnete lysluggede tenåringsgutter i tennisantrekk. Og alle så sure at du skulle tro de var blitt sparket ut av sengene og halt av gårde til banen som en slags straff.» Hva de voksne angikk, var de bare så fremmedartede, så svære, så annerledes at de kunne ha vært hentet rett ut av en Charles Addams-tegning, fortsatte hun. Og det var ikke bare på grunn av byklærne eller hårfrisyrene anno 1970. Eller det faktum at kvinnene, tross varmen, var kledd som om det skulle vært midt på mørkeste vinteren. Det var den samlede dysterheten. «Hvorfor er det ingen som snakker?» hvisket hun til Mark som ubedt hadde satt seg ved siden av henne. Mark trakk på skuldrene. «Russere.» «Men russere prater hele tiden!» Ikke disse russerne, sa Mark. De fleste hadde ankommet med fly i løpet av de siste dagene og hadde ikke vent seg til å være i Karibia ennå. «Noe har skjedd der borte,» sa han med et nikk mot den andre siden av bukta. «Det ryktes at de har en slags familierådslagning på gang, og visstnok ikke like vennlig hele tiden. Vet ikke hvordan de greier den personlige hygienen. Halve rørsystemet er gåent.» Hun merket seg spesielt to fete menn, en i brun Homburg-hatt som snakket mumlende i mobiltelefon, en annen i skotskrutet barett med rød pompong på toppen. «Dimas fettere,» sa Mark. «Alle er fetteren til noen heromkring. Perm, kommer de fra.» «Perm?» «Perm i Russland. Ingenting med hårpermanent å gjøre, vennen. Byen.» Så til raden over, og der satt de to lyshårede guttene og tygget tyggegummi som om de hatet det. Dimas sønner, sa Mark. Tvillinger. Og ja, nå da Gail så på dem igjen, så hun likheten: kraftige brystkasser, rake rygger og brunt soveromsblikk bak halvlukkede øyelokk, blikk som allerede var begjærlig rettet mot henne. 28


Hun trakk pusten fort og stille, slapp den ut igjen. Hun nærmet seg det som i justerminologien ville blitt kalt det gullkantede spørsmålet, det som umiddelbart skulle tvinge vitnet i kne. Skulle hun tvinge seg selv i kne, nå da? Men da hun tok opp igjen tråden, hørte hun til sin glede ingen skjelving i stemmen som ble kastet tilbake fra murveggene, ingen nøling eller andre avslørende endringer: «Og på kjølig avstand fra de andre – på demonstrativ avstand, kunne det nesten se ut som – satt en slående vakker jente på femten-seksten år, med ravnsvart, skulderlangt hår, med marineblå skoleskjorte og marineblått skoleskjørt som dekket knærne, og det virket ikke som om hun hørte til noen av dem. Så jeg spurte Mark hvem hun var. Det falt helt naturlig.» Veldig naturlig, tenkte hun lettet etter å ha lyttet til seg selv. Ikke et hevet øyenbryn på noen side av bordet. Bravo, Gail. «’Hun heter Natasja,’ fortalte Mark. ’En blomst som venter på å bli plukket,’ om jeg ville unnskylde fransken. ’Dimas datter, men ikke Tamaras. Farens øyensten.’» Og hva gjorde så den skjønne Natasja, Dimas datter men ikke Tamaras, klokken syv om morgenen når hun egentlig skulle se faren spille tennis? spurte Gail sine tilhørere. Jo, hun leste i en skinninnbundet bok som lå som et kyskhetsskjold i fanget hennes. «Men absolutt vidunderlig vakker,» sa Gail med ettertrykk. Og la til: «Jeg mener, skikkelig nydelig.» Og tenkte, Herre Jesus, jeg begynner å lyde som en lesbe, når alt jeg vil, er å lyde ubekymret. Men heller ikke denne gangen syntes det som om Perry og forhørerne hadde lagt merke til noe som skurret. «Vel, hvor finner jeg denne Tamara som ikke er Natasjas mor?» spurte hun Mark i en skarp tone og benyttet sjansen til å ake seg vekk fra ham. «To rader opp og til venstre. Veldig from dame. Folk heromkring kaller henne Mrs. Nonne.» Hun snudde seg liksom tilfeldig, og blikket fanget inn en 29


spøkelsesaktig kvinneskikkelse, innhyllet i svart fra topp til tå. Håret var også svart med enkelte hvite striper og satt opp i en knute i nakken. Munnvikene pekte nedover; hun så ut som om hun aldri hadde smilt i sitt liv. Rundt halsen hadde hun et grålilla chiffonskjerf. «Og på brystet det ortodokse bispekorset i gull,» utbrøt Gail, «det med en ekstra tverrligger. «Derav tilnavnet Mrs. Nonne, antagelig.» Og som om hun kom på det først nå: «Men bevares for et nærvær. Hun stjal scenen fullstendig –» med et uttrykk fra skuespillerforeldrene – «og viljestyrken var til å ta og føle på. Selv Perry følte den.» «Senere,» sa Perry advarende uten å ville møte blikket hennes. «De vil ikke at vi skal være etterpåkloke.» Vel, jeg får ikke lov å være forhåndsklok heller, gjør jeg vel? Hun hadde lyst til å kyle spørsmålet i fjeset på ham, men i lettelsen over å ha greid å forsere hinderet Natasja uten problemer, lot hun være. Det var noe ved plettfrie, vesle Luke som distraherte henne seriøst: Ustanselig fanget hun opp blikket hans uten å ville det, ustanselig fanget han opp hennes. Først hadde hun lurt på om han var homofil, inntil hun oppdaget at han stirret på glipen i blusen hennes der en av knappene hadde glidd opp. Han har taperens tapperhet, fant hun ut. Det er som om han kjemper til siste mann, når den siste mannen er han selv. I de årene hun ventet på Perry, hadde hun gått til sengs med ganske mange menn, og et par stykker hadde hun sagt ja til bare for å være snill og vise dem at de var bedre enn de trodde. Luke minnet henne om dem. Mens Perry varmet opp foran matchen mot Dima, hadde han i motsetning til Gail knapt enset tilskuerne i det hele tatt, hevdet han, mens han henvendte seg innstendig til de store hendene sine som lå flatt på bordet foran ham. Han visste at de satt der, han hadde vinket til dem med racketen uten å få noen reaksjon tilbake. Stort sett var han for travelt opptatt med å sette inn kontaktlinsene, stramme skolissene, smøre seg med solkrem, engste seg for at Mark 30


plaget Gail, og fremfor alt lure på hvor lang tid han ville trenge på å vinne og komme seg vekk. Han ble også forhørt av motstanderen som sto en meter unna: «Plager de deg?» spurte Dima med lav, alvorlig stemme. «Fanklubben min? Du vil jeg be dem gå hjem?» «Selvfølgelig ikke,» svarte Perry. Minnet om møtet med livvaktene sved fremdeles. «De er venner av deg, regner jeg med.» «Du britisk?» «Det stemmer.» «Engelsk britisk? Walisisk? Skotsk?» «Nei, bare vanlig engelsk, faktisk.» Perry fant en benk, slengte tennisbagen på den – den bagen han ikke hadde latt livvaktene åpne – og røsket opp glidelåsen. Han trakk opp et par svettebånd, ett til hodet, ett til håndleddet. «Du prest?» spurte Dima med samme alvorlige interesse. «Hvordan det? Trenger du prest?» «Doktor? En type lege?» «Ikke lege heller, er jeg redd.» «Advokat?» «Jeg spiller bare tennis.» «Bankier?» «Nei, Gud forby,» svarte Perry irritert og fingret med en velbrukt solhatt før han dyttet den ned i bagen igjen. Men i virkeligheten følte han noe langt mer enn irritasjon. Han var blitt overkjørt, og han likte ikke å bli overkjørt. Overkjørt av treneren og overkjørt av livvaktene, om han hadde tillatt det. Og greit, han hadde ikke latt dem få lov, men deres blotte nærvær på banen – de hadde plassert seg som linjedommere, en på hver side – var nok til å holde raseriet ved like. Og enda viktigere – han var blitt overkjørt av Dima selv, og det faktum at Dima hadde presset en gjeng med tilfeldige bekjentskaper til å stille klokken syv om morgenen for å se ham vinne, gjorde bare krenkelsen større. Dima hadde stukket hånden i lommen på de side, svarte 31


tennishortsene og trukket frem en John F. Kennedy sølvdollar. «Vet du hva? Ungene sier jeg ba skurk vekte den for meg så jeg vinner,» sa han fortrolig med et nikk mot de to fregnede guttene på tilskuerbenken. «Om jeg vinner, mine egne unger tror jeg vektet den jævla mynten. Har du barn?» «Nei.» «Vil du ha?» «Med tiden.» Med andre ord, pass dine egne saker, for faen. «Mynt eller kron?» Vekte, gjentok Perry for seg selv. Hvor fikk en mann som snakket radbrukkent engelsk med en snev av Bronx-aksent et ord som vekte fra? Han sa mynt, tapte, og hørte en hånlig buing, det første tegnet på interesse noen av tilskuerne hadde giddet å oppvise. Han sendte et kaldt, læreraktig blikk opp mot Dimas to sønner som satt med hendene for munnen for å skjule spydige flir. Dima så opp mot solen og valgte skyggesiden av banen. «Hva slags racket har du der?» spurte han med et glimt i de sjelfulle, brune øynene. «Ser ulovlig ut. Blås i det, jeg slår deg likevel.» Og på vei bort mot sin side av banen: «Litt av en jente du har. Verdt mange kameler. Gift deg med henne fort.» Og hvordan i helvete vet mannen at vi ikke er gift? freste Perry. Perry har hatt fire serveess på rad, akkurat som da de spilte mot det indiske paret, men han spiller for hardt, vet det, gir faen. Når han returnerer Dimas server gjør han noe han aldri ville drømme om å gjøre med mindre han var i toppform og spilte mot en langt svakere motstander: Han stormer fram så tærne nesten berører servelinjen, treffer ballen på halv volley, slår den skrått over banen eller vipper den over like innenfor sidelinjen der livvakten med babyfjeset står med armene over kors. Men bare de første par 32


servene, for Dima oppfatter raskt hva han driver med og sender ham tilbake til grunnlinjen der han hører hjemme. «Så da begynte jeg vel å dempe meg litt,» medga Perry med et selvironisk smil til de to utspørrerne mens han samtidig gned håndleddet over munnen. «Perry spilte som en bølle,» rettet Gail på ham. «Og Dima var et naturtalent. Helt forbløffende tatt i betraktning vekten, høyden og alderen. Ikke sant, Perry? Du sa det selv. Du sa at han opphevet tyngdelovene. Og viste god sportsånd. Nydelig.» «Hoppet ikke etter ballen. Lettet fra bakken,» medga Perry. «Og ja, han viste god sportsånd, kunne ikke forlange bedre. Jeg trodde det skulle bli raserianfall og krangler om ballen var ute eller inne. Det ble ikke noe av den slags. Han var virkelig fin å spille med. Og smart som en hel kasse med aper. Holdt slagene tilbake til absolutt siste sekund og enda lenger.» «Pluss at han haltet,» skjøt Gail opprømt inn. «Han spilte med siden mot nettet og skånte høyrebenet, ikke sant, Perry? Og han var stiv som en stokk. Og hadde knebandasje. Men likevel lettet han fra bakken!» «Ja, altså, jeg var nødt til å holde igjen litt,» innrømmet Perry mens han klødde seg keitete i pannen. «Etter som kampen skred frem, ble det ærlig talt litt for tøft å høre på den gryntingen hans.» Men grynting eller ikke – mellom gamene fortsatte Dima utspørringen av Perry med uforminsket intensitet. «Du en stor forsker? Sprenge hele jævla verden på samme vis som du server?» spurte han og tok en slurk isvann. «Absolutt ikke.» «Apparatsjik?» Gjetteleken hadde pågått lenge nok. «Nei, jeg underviser, faktisk,» sa Perry og skrelte en banan. «Underviser? Altså underviser studenter? Som professor, du underviser dem?» «Riktig. Jeg underviser studenter. Men jeg er ikke professor.» 33


«Hvor da?» «For øyeblikket i Oxford.» «Oxford universitet?» «Akkurat.» «Hva underviser du i?» «Engelsk litteratur,» svarte Perry. Der og da hadde han intet ønske om å fortelle en fullstendig fremmed at fremtiden hans hang i luften. Men Dimas begeistring var grenseløs. «Hør – kjenner du Jack London? Topp engelsk forfatter?» «Ikke personlig.» Det var en spøk, men Dima oppfattet den ikke. «Liker du mannen?» «Beundrer ham.» «Charlotte Brontë? Liker du henne også?» «Veldig godt.» «Somerset Maugham?» «Ikke fullt så godt, er jeg redd.» «Jeg har bøker av alle dem! Mange hundre bøker! På russisk! Store bokhyller!» «Fine greier.» «Leser du Dostojevskij? Lermontov? Tolstoj?» «Selvfølgelig.» «Jeg har alle dem. Alle toppfolka. Jeg har Pasternak. Vet du hva? Pasternak skrev om hjembyen min. Kalte den Juriatin. Det er Perm. Gærne drittsekken kalte den Juriatin. Vet ikke hvorfor. Forfattere gjør sånt. Gærne folk. Ser du datteren min der oppe? Det er Natasja, driter i tennis, elsker bøker. Hei, Natasja! Si hallo til professoren her!» Etter en ventetid for å demonstrere at han forstyrrer henne, løfter Natasja likegyldig på hodet og skyver håret til side såpass lenge at Perry rekker å la seg forbløffe over hvor vakker hun er, før hun fordyper seg i den skinninnbundne boken igjen. «Flau,» forklarte Dima. «Vil ikke høre at jeg skriker til henne. Ser du boka hun leser? Turgenjev. Topp russisk 34


mann. Jeg kjøper den. Hun vil ha en bok, jeg kjøper den. Okei, professor. Din serve.» «Fra det øyeblikket var jeg Professoren. Jeg gjentok gang på gang at jeg ikke var professor, men han nektet å høre på meg, så jeg ga opp. Det tok ikke mer enn et par dager før halve hotellet kalte meg Professor. Hvilket er ganske jævlig merkelig når du har bestemt deg for at du ikke engang er universitetslærer lenger.» Da de bytter side på stillingen 5 – 2 til Perry, ser han til sin lettelse at Gail har skilt lag med den påtrengende Mark og sitter på den øverste raden mellom to småjenter. Kampen gled inn i en okei rytme, sa Perry. Ikke verdens beste kamp, men – så lenge han dempet spillet sitt – morsom og underholdende å se på, forutsatt at det fantes noen som ville la seg underholde, hvilket var det store spørsmålet, siden tilskuerne – bortsett fra tvillingguttene – tydeligvis like gjerne kunne ha vært på et vekkelsesmøte. Med å dempe spillet mente han at han spilte litt langsommere enn vanlig og av og til tok en ball som var på vei ut over linjen, eller returnerte et slag uten å bry seg spesielt mye om hvor ballen havnet. Men gitt at gapet mellom dem – både i alder og dyktighet og bevegelighet, om Perry skulle være ærlig – nå var tydelig for alle og enhver, tenkte han ikke på annet enn å spille en god kamp, la Dima ha verdigheten i behold, og nyte en sen frokost på Captain’s Deck sammen med Gail; det trodde han iallfall inntil Dima, da de byttet side igjen, tok armen hans i et jerngrep og knurret sint: «Du fjesker med meg, for faen!» «Hva gjør jeg, sa du?» «Den lange ballen var ute! Du ser det, du spiller den inn. Tror du jeg er en gammel feit idiot som faller død om hvis ikke du snill mot ham?» «Den var på streken.» «Jeg leker ikke butikk, Professor. Vil jeg ha noe, så faen meg tar jeg det. Ingen fjesker med meg, er det klart? Vil du spille for tusen spenn? Gjøre kampen interessant?» 35


«Nei takk.» «Fem tusen?» Perry lo og ristet på hodet. «Du er feig, hva? Du er feig, så du ikke vedder med meg.» «Du har vel rett i det,» sa Perry enig og følte fremdeles avtrykket etter Dimas hånd rundt venstre overarm. «Fordel Storbritannia!» Ropet gjaller over banen og dør bort. Tvillingene bryter ut i nervøs latter og venter på eksplosjonen. Hittil har Dima tolerert de spredte, opprømte utbruddene deres. Men ikke nå lenger. Han legger racketen fra seg på benken, tasser opp trappen til tilskuerplassene, kommer frem til de to guttene og trykker en pekefinger mot nesen på hver av dem. «Skal jeg ta av meg beltet og denge livskiten ut av dere?» spør han på engelsk, antagelig for at Perry og Gail skal forstå det, for hvorfor skulle han ellers snakke til dem på noe annet språk enn russisk? Og guttene svarer, på bedre engelsk enn farens: «Du har ikke belte på deg, pappa.» Det er dråpen. Dima drar til den første i ansiktet så hardt at han spinner halvt rundt på benken før bena hans stanser ham. Det første klasket blir raskt etterfulgt av et annet, like høyt, fra den samme hånden til den andre gutten. Det minner Gail om å gå sammen med storebroren, som har sosiale ambisjoner, når han er på fasanjakt med de rike vennene sine – en fritidssyssel hun hater – og broren scorer det han kaller en høyre-venstre, i betydningen en død fasan per børseløp. «Det verste, syntes jeg, var at de ikke engang snudde hodene vekk. Det bare satt der og tok imot,» sa Perry, skolelærerens sønn. Men det merkeligste, understreket Gail, var at samtalen ble gjenopptatt på en så vennlig måte: «Vil dere ha tennistime med Mark etterpå? Eller gå hjem og få religion hos mora deres?» 36


«Tennistime, er du snill, pappa,» sier en av de to. «La vær å lage mer ra-ra, da, ellers ingen Kobe-biff i kveld. Dere vil vel spise Kobe-biff i kveld?» «Klart det, pappa.» «Du, Viktor?» «Klart det, pappa.» «Vil dere klappe, så klapp for professoren her, ikke for den udugelige tosken av en far dere har. Kom hit.» En intens bamseklem til hver gutt, og kampen fortsetter uten videre episoder til den uunngåelige slutten. Etter tapet er Dimas oppførsel så overdrevent servil at de blir flaue. Ikke bare tar han det med godt humør, han får nesten tårer i øynene av beundring og takknemlighet. Først insisterer han på å trykke Perry til sitt brede bryst (Perry sverger at det er laget av horn) og gir ham tre kyss på kinnene på russisk manér. Imens renner tårene nedover kinnene hans, og følgelig nedover Perrys hals. «Du er en helvetes fair play engelskmann, hører du det, professor? Du er en helvetes engelsk gentleman rett ut av boka. Jeg elsker deg, hører du det? Gail, kom bort hit.» For Gail blir omfavnelsen enda mer ærbødig – og til hennes lettelse forsiktig. «Pass godt på denne dumme jævelen, hører du? Han spiller elendig tennis, men jeg sverger ved Gud han er en slags helvetes gentleman. Han er professor i fair play, hører du hva jeg sier?» Et mantra han gjentar og gjentar som om han nettopp hadde funnet det opp. Han snur seg vekk og bjeffer irritert inn i en mobiltelefon som livvakten med babyfjeset rekker frem mot ham. Tilskuerene trekker seg langsomt vekk fra banen. Småjentene vil ha klemmer av Gail. Gail oppfyller ønsket deres med glede. En av Dimas sønner sier drevende: «Kult spill, mann,» på amerikansk-engelsk da han går forbi Perry på vei til tennistimen. Kinnet er fremdeles mørkerødt etter ørefiken. Den skjønne Natasja slutter seg til prosesjonen med den skinninnbundne boken i hånden. Tommelen markerer 37


stedet der hun ble avbrutt i lesingen. Tamara, arm i arm med Dima, utgjør baktroppen. Det ortodokse bispekorset glitrer i det tiltagende sollyset. I kjølvannet av kampen blir Dimas halting mer uttalt. Mens han går, lener han kroppen bakover, skyter haken fram, retter ryggen mot fienden. Livvaktene skysser flokken bortover den slyngede gangveien. Bak hotellbygningen venter tre av hotellets minibusser med sotede vinduer for å kjøre dem hjem. Treneren Mark er den siste som drar. «Flott kamp, sir!» og slår Perry på skulderen. «Flott jobba. Litt rufsete backhand, om jeg tør være så fri. Kanskje vi skulle jobbe litt med den?» Perry og Gail står tause, side ved side, og ser etter kortesjen mens den humper av gårde bortover den hullete veien gjennom hotellområdet og forsvinner inn mellom sedertrærne som skjermer huset de kaller Three Chimneys fra nysgjerrige blikk. Luke ser opp fra notatene sine. Som på signal gjør Yvonne det samme. Begge smiler. Gail forsøker å unngå Lukes blikk, men Luke stirrer rett på henne, så det blir umulig. «Vel, Gail,» sier han lett. «Din tur igjen, om det er greit. Mark var en pest. Likevel ser han ut til å ha vært rene gullgruven når det gjelder informasjon. Hva mer kan du fortelle oss om Dima og gjestene hans?» og smekker raskt begge de små hendene i bordet, som om han vil drive hesten fram mot større bedrifter. Gail kaster et blikk på Perry, hun vet ikke helt hvorfor. Perry besvarer ikke blikket. «Han var bare så sleip,» klager hun og gjør Mark, ikke Luke, til gjenstand for sin misbilligelse. Hun snurper ansiktet sammen for å vise at han fremdeles gir henne vond smak i munnen. Mark hadde knapt fått satt seg ved siden av henne på den nederste benken, begynte hun, før han begynte å dure i vei om hvilken betydningsfull millionær han var, denne rus38


siske vennen hans – Dima. Ifølge Mark var Three Chimneys bare én av hans mange eiendommer. I tillegg hadde han et hus på Madeira og et annet i Sotsji ved Svartehavet. «Og et hus utenfor Bern,» fortsatte hun, «der hovedkontoret for firmaet hans er. Men han er ikke bofast noe sted. Noen måneder i året er han i Paris, noen i Roma, noen i Moskva, sa Mark,» og hun så Yvonne gjøre et nytt notat. «Men hva barna angår, er det Sveits som er hjemme, og skolen er en slags millionærkostskole oppe i fjellene. «Han snakker om firmaet. Mark antar at han eier det. Han har et selskap som er registrert på Kypros. Og banker. Flere banker. Bankvirksomhet er det store. Det var det som brakte ham til øya. For tiden er det fire russiske banker på Antigua – fremdeles ifølge Mark – pluss en ukrainsk. De består ikke av annet enn messingskilt i kjøpesentra og en telefon på skrivebordet til en eller annen advokat. Dima er et av messingskiltene. Da han kjøpte Three Chimneys, betalte han kontant. Ikke kofferter fulle av sedler, men illevarslende nok skittentøyskurver som han hadde fått låne på hotellet, fortalte Mark. Og tyvedollarsedler, ikke femtidollarsedler. Femtilapper er for risky. Han kjøpte huset, samt en forfallen sukkermølle og halvøya de står på.» «Sa Mark noe om kjøpesummen?» – Luke er tilbake. «Seks millioner USD. Og tennisen var ikke bare for fornøyelsens skyld heller. Iallfall ikke til å begynne med,» fortsatte hun, forbauset over hvor mye hun husket av monologen til grufulle Mark. «I Russland er tennis et viktig statussymbol. Om en russer forteller deg at han spiller tennis, forteller han at han er søkkrik. Takket være Marks glimrende undervisning, reiste Dima hjem til Moskva og vant en pokal og alle gispet. Men Mark får ikke lov til å fortelle den historien, for Dima setter sin ære i å være selvlært. Det var bare fordi Mark stolte fullt og helt på meg at han syntes han kunne gjøre et unntak. Og om jeg hadde lyst til å stikke innom kontoret en dag, så hadde han et trivelig lite rom ovenpå der vi kunne fortsette samtalen.» 39

Profile for Cappelen Damm AS

En forræder etter vårt hjerte av John le Carré  

John le Carré er en forfatter som gang på gang har gjenoppfunnet spionromanen. I En forræder etter vårt hjerte er det hvitvasking av mafiap...

En forræder etter vårt hjerte av John le Carré  

John le Carré er en forfatter som gang på gang har gjenoppfunnet spionromanen. I En forræder etter vårt hjerte er det hvitvasking av mafiap...