John le Carré
En delikat sannhet Oversatt av Heidi Grinde
John le Carré Originalens tittel: A Delicate Truth Oversatt av Heidi Grinde Copyright © David Cornwell, 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 © J.W. Cappelens Forlag AS 2013 / © N.W. Damm & Søn AS 2013 ISBN 978-82-02-40984-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Buckley and Kulick Omslagsillustrasjon: Matthew Taylor Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til VJC Ingen vinter skal stanse vårens komme Donne
Hvis man sier sannheten, blir man med sikkerhet før eller senere avslørt. Oscar Wilde
1.
I tredje etasje i et pregløst hotell i den britiske kronkolonien Gibraltar gikk en sprek og spenstig mann sist i femtiårene rastløst fram og tilbake på rommet sitt. Erketypisk britisk ansikt, åpenbart et vennlig og redelig menneske, men trekkene antydet også et hissig temperament som var brakt til grensen av hva det kunne tåle. En oppgitt universitetslektor, kunne man kanskje tro, ut fra den fremoverlente, boklærde holdningen, de lange, fjærende skrittene og den gråsprengte hårlokken som stadig forvillet seg ned i pannen og måtte settes på plass med krappe dytt med håndbak og knoklete håndledd. Ikke mange av oss kunne, selv i vår villeste fantasi, drømt om at han var offentlig tjenestemann, hadde en midt-på-treet-stilling i en av de mer prosaiske avdelingene i Hennes Majestets departement for utenriks- og samveldesaker, og nå var ute i hemmelig og uhyre sensitivt oppdrag. Hans fornavn for anledningen var Paul, noe han stadig gjentok for seg selv, av og til halvhøyt, og etternavnet – ikke akkurat vanskelig å huske – var Anderson. Slo han på tv-en, sto det på skjermen: Velkommen, Mr Paul Anderson. Hvorfor ikke nyte en gratis drink før middag i vår Lord Nelson bar! Pedanten i ham irriterte seg grenseløst over utropstegnet der et spørsmålstegn ville vært det mest naturlige. Han hadde på seg hotellets hvite frottébadekåpe, og hadde hatt den på seg helt siden han ble sperret inne på rommet, bortsett fra når han forgjeves forsøkte å sove, eller den ene gangen han hadde sneket seg opp trappene utenom 9
vanlig middagstid og inntatt et ensomt måltid i brasseriet på takterrassen, omgitt av klordunst fra et svømmebasseng i fjerde etasje tvers over gaten. Badekåpen, som var for kort for de lange bena hans, stinket – i likhet med mye annet i rommet – av gammel sigarettrøyk og luftfrisker med lavendelduft. Mens han travet slik fram og tilbake, ga han bevisst uttrykk for alle følelser overfor seg selv, uten de hemningene han vanligvis påla seg i yrkeslivet – i det ene øyeblikket trakk ansiktet seg sammen i ærlig uforståenhet, i det neste glodde det olmt tilbake fra det høye speilet som var skrudd fast på det skotskrutete tapetet. Fra tid til annen snakket han med seg selv, enten formanende eller for å lette på trykket. Halvhøyt? Hvilken rolle spilte det når man var innestengt på et tomt rom der ingen hørte hva man sa, bortsett fra et fargelagt foto av vår kjære unge dronning på en brun hest? På et bord med plastplate lå levningene av en club sandwich som han hadde erklært død ved ankomsten, og en forlatt flaske varm Coca-Cola. Skjønt det falt ham vanskelig, hadde han ikke tillatt seg noen form for alkohol siden han installerte seg på rommet. Sengen, som han etter hvert hatet mer enn noe annet, var bred nok til seks, men ryggen opplevde et helvete med én gang han strakte seg ut. Over sengen lå et teppe i neonlysende rød, blank silke, og på teppet en uskyldig utseende mobiltelefon, kryptert etter alle kunstens regler hadde de fortalt ham, og skjønt han ikke visste stort om slikt, måtte han bare anta at det medførte riktighet. Hver gang han gikk forbi telefonen, falt blikket på den med en blanding av bebreidelse, lengsel og ergrelse. Jeg beklager å måtte si, Paul, at du vil være ute av stand til å kommunisere med noen under hele oppdraget, bortsett fra det som angår selve operasjonen, hadde Elliot, hans selvoppnevnte oppdragsleder, sagt på sin pertentlige, sørafrikanske måte. Skulle det oppstå noen form for krisesituasjon hva din familie angår mens du er borte, vil de kunne lufte sin bekymring overfor velferdsavdelingen på 10
ditt arbeidssted, hvoretter disse vil kontakte deg. Uttrykker jeg meg klart, Paul? Ja visst, Elliot, litt etter hvert gjør du det. Ved det kjempestore utsiktsvinduet i enden av rommet stirret han surt opp mot Gibraltars legendariske klippe gjennom de halvskitne tyllgardinene. Klippen glodde surt tilbake, grå, rynket og utilnærmelig som en gammel tante. Enda en gang, ut fra vane og utålmodighet, kikket han på det fremmede armbåndsuret og sammenlignet det med de grønne tallene på radioklokken ved sengen. Et slitent stålur med svart tallskive, en erstatning for Cartier-uret av gull som hans kjære kone hadde kjøpt til ham til sølvbryllupet med arven fra en av sine mange avdøde tanter. Men vent nå litt! Paul har ingen kone, for pokker. Paul Anderson har hverken kone eller datter. Paul Anderson er en jævla eneboer! «Vi kan ikke la deg gå rundt med denne, kan vi vel, vennen?» sier en moderlig kvinne på hans egen alder for en evighet siden, den gangen hun og en kollega som kunne vært søsteren hennes, kler ham opp til rollen i en forstadsvilla av murstein ikke langt fra Heathrow. «Ikke med det pene, inngraverte monogrammet! Du ville bli nødt til å si at du hadde knabbet den fra en gift mann, ikke sant, Paul?» Han er med på spøken, han er fast bestemt på å fremstå som grei og hyggelig, han ser at hun skriver Paul på en selvklebende etikett og låser inn gullklokken og gifteringen hans i safen hvor de skal bli liggende den tiden det tar, som hun sier. Hvordan i himmelens navn havnet jeg egentlig her i dette helveteshullet? Hoppet jeg eller ble jeg dyttet? Eller litt av det ene og litt av det andre? Mens du foretar noen velvalgte runder i rommet, bes du vennligst beskrive så nøyaktig som mulig de omstendighetene som har ført deg fra velsignet monotoni til denne enecellen i en britisk klippekoloni. 11
«Hvordan går det med den stakkars, søte konen din?» spør isdronningen som om ikke lenge skal pensjoneres fra personalavdelingen, nå flott omdøpt til Human Resources av grunner som intet menneske forstår. Uten et ord til forklaring har hun bedt ham innfinne seg på hennes olympiske stade en fredagskveld mens alle normale borgere haster hjemover. De to er gamle fiender. Om de overhodet har noe til felles, er det følelsen av at det er så få av dem igjen. «Takk, Audrey, det går faktisk veldig bra, heldigvis,» svarer han fast og sorgløst, slik han alltid gjør ved slike livstruende anledninger. «Søt ja, men stakkars er ikke ordet. Sykdommen er slått tilbake for øyeblikket. Hva med deg? Frisk som en fisk, håper jeg?» «Det er altså mulig å forlate henne,» sier Audrey og overhører det vennlige spørsmålet. «Nei, kjære vene! Forlate – hva skulle dét bety?» – han fastholder den muntre, spøkefulle tonen. «Det betyr følgende: Fire – muligens fem – strengt hemmelige dager i et behagelig klima i utlandet, kunne det være av interesse?» «Ja, Audrey, det kunne tilfeldigvis være av stor interesse. Vår voksne datter bor hos oss for tiden, så tidspunktet kunne ikke vært bedre valgt, siden hun attpåtil er lege,» kan han ikke la være å legge til, stolt som han er, men Audrey virker ikke imponert over hva datteren hans har drevet det til. «Jeg vet ikke hva det gjelder, og trenger ikke vite det heller,» sier hun som svar på et spørsmål han ikke har stilt. «Ovenpå sitter en ung og dynamisk juniorminister ved navn Quinn, som du muligens har hørt om. Han vil gjerne treffe deg øyeblikkelig. I tilfelle nyheten ikke skulle ha nådd så langt som til avdeling for logistikkostnader, er han en ny kost nyss innhentet fra forsvarsdepartementet – ikke at dét er noen anbefaling, men slik er det nå.» Hva i all verden snakker hun om? Selvfølgelig har han hørt nyheten. Han leser aviser, ikke sant? Han ser på Newsnight. Fergus Quinn, parlamentsmedlem – Fergie kalles 12
han – er en skotsk kranglefant, en selvoppnevnt bête intellectuelle i New Labour-stallen. På tv er han talefør, krigersk og urovekkende. Dessuten setter han sin ære i å være folkets svøpe overfor byråkratiet i Whitehall, en prisverdig dyd sett på avstand, men langt fra beroligende om man tilfeldigvis skulle være Whitehall-byråkrat. «Mener du nå, i dette øyeblikk, Audrey?» «Det er slik jeg oppfatter ordet øyeblikkelig.» Ministerens forværelse er tomt, staben har gått hjem for lenge siden. Ministerens jernsolide mahognidør står på klem. Banke og vente? Eller banke og skyve opp? Han gjør litt av det ene og litt av det andre og hører: «Ikke bare stå der. Kom inn og lukk døren etter deg.» Han går inn. Den unge, dynamiske ministeren har stappet sin kraftige kropp inn i en midnattsblå smoking. Han står med mobilen ved øret foran en marmorpeis fylt med rød folie istedenfor flammer. Som på tv, så i levende live – han er kraftig og firskåren, med tykk hals, snauklipt, rødt hår og kjappe, grådige øyne i et fjes som kunne tilhørt en bokser. Bak ham henger et fire meter høyt portrett av en imperiebygger i tights fra syttenhundretallet. Anspent som han er, kan han ikke motstå fristelsen til å foreta en ondskapsfull sammenligning mellom to så forskjellige menn. Selv om Quinn hardnakket påstår at han er en mann av folket, har begge den samme sure overklassegeipen. Begge har vekten på den ene foten og det andre kneet lett bøyd. Står den unge, dynamiske ministeren på nippet til å innlede et hevnangrep mot de forhatte franskmennene? Vil han i New Labours navn skjelle ut den hylende mobben for galskapen deres? Han gjør ingen av delene, men med et bryskt «ringer deg senere, Brad,» i mobilen, tramper han tungt bort til døren, låser den og svinger seg rundt. Etter å ha saumfart ham grundig fra topp til tå med en mine som om han har fått bekreftet sine verste mistanker: «Jeg er blitt fortalt at du er et erfarent medlem av Tjenesten, stemmer det?» sier han anklagende med Glasgow13
aksenten som han har tatt så omhyggelig vare på. «Kaldt hode, hva nå det måtte bety. Har hatt tyve år med stasjoneringer i diverse utland, ifølge Human Resources. Diskresjonen selv, skal mye til å stresse ham. Litt av en attest. Ikke at jeg nødvendigvis tror på alt man forteller meg her i huset.» «Svært vennlig sagt av dem,» sier han. «Og nå befinner du deg på sidelinjen. Har fått portforbud. Er satt på gress. Det er din kones helse som holder deg her, vennligst bekreft at det er korrekt?» «Bare de siste par årene, minister» – ikke akkurat begeistret for satt på gress – «og det gleder meg å kunne si at nå, i disse dager, er jeg fri til å reise.» «Og jobben din i dag er …? Minn meg på det.» Han skal til å gjøre det, understreke hvor uunnværlig han er på de områdene han har ansvar for, men ministeren avbryter ham utålmodig: «Ja vel. Her kommer spørsmålet. Har du noen direkte erfaring med hemmelig etterretningsarbeid? Du personlig,» sier han advarende, som om det skulle finnes et annet «du» som er mindre personlig. «Direkte i hvilken betydning, minister?» «Hemmelig spionasje, selvfølgelig, hva trodde du?» «Bare som forbruker, dessverre. Fra tid til annen. Av slike produkter. Aldri innhentet opplysninger selv, hvis det var dét som var spørsmålet, minister.» «Selv ikke under disse utallige stasjoneringene i fremmede land som ingen har hatt vett til å gi meg noen nærmere detaljer om?» «Dessverre – utenlandsstasjoneringene har stort sett vært av økonomisk, kommersiell eller konsulær art,» forklarer han og griper til de arkaiske vendingene han benytter seg av når han føler seg truet. «Fra tid til annen får man selvfølgelig tilgang til en og annen gradert rapport – men ingenting av strengt hemmelig art, det må understrekes. Jeg er redd det har vært begrenset til det jeg nevnte.» Men ministeren virker snarere oppmuntret over hans 14
mangel på konspiratorisk erfaring, for et flyktig smil – er det en viss selvtilfredshet der? – brer seg over det brede ansiktet. «Men du er en pålitelig mann, ikke sant? Kanskje uprøvd, men pålitelig.» «Vel, man vil jo gjerne tro det» – forknytt. «Har du vært borti AT?» «Hva behager?» «Anti-terrorisme, mann! Har du vært borti det eller ikke?» – som om han snakket til en idiot. «Dessverre, minister.» «Men det betyr noe for deg?» «Hva da? Kunne De presisere litt nærmere, minister?» – så hjelpsomt som han kan. «Herre Jesus – nasjonens velferd! Sikkerhet for vårt folk, uansett hvor de måtte befinne seg. Våre kjerneverdier i motgangstider. Ja vel, fedrenearven, om du vil» – og han sier det som et anti-Tory skjellsord. «Du er ikke en sånn følsom skapliberaler som i all hemmelighet huser tanker om at terrorister har rett til å blåse hele jævla verden til himmels, for eksempel?» «Nei, minister, det tror jeg trygt jeg kan si at jeg ikke er,» mumler han. Men ministeren deler langt fra forlegenheten hans, han legger tvert imot stein til byrden. «Vel. Hvis jeg nå skulle fortelle deg at det ekstremt sensitive oppdraget jeg har i tankene for deg, innebærer å frata terroristfienden muligheten til å foreta et planlagt angrep mot hjemlandet, så ville du ikke øyeblikkelig avvise det?» «Nei, tvert imot, jeg ville bli …» «Bli hva?» «Smigret. Stolt, faktisk. Følt det som et privilegium. Men også overrasket, selvfølgelig.» «Hvorfor overrasket?» – som om det var en fornærmelse. «Det er jo ikke min sak å stille spørsmål, minister, men hvorfor meg? Jeg er sikker på at det finnes en god del 15
folk i utenriksministeriet med den typen erfaring De er ute etter.» Fergus Quinn, mann av folket, snur seg mot karnappvinduet; haken stikker aggressivt fram over smokingsløyfen, og hekten på sløyfen stikker klumsete ut fra fettfoldene i nakken; han stirrer ut på Ryttergardens paradegrunn der grusen gløder gyllent i kveldsolen. «Hvis jeg videre skulle si deg at du i resten av dine levedager aldri, hverken i ord eller handling eller på annen måte, må røpe det faktum at en viss antiterroroperasjon var så mye som planlagt, og langt mindre utført» – og famler indignert etter en vei ut av den verbale labyrinten han har snakket seg inn i – «gjør det deg mer eller mindre interessert?» «Minister, dersom De mener jeg er rett mann, skal jeg med glede påta meg oppdraget, uansett hva det er. Og De har mitt høytidelige løfte om varig og absolutt diskresjon,» sier han inntrengende og rødmer litt av irritasjon over at det stilles spørsmål ved hans lojalitet så rett opp i fjeset på ham. Quinn krøker skuldrene på beste Churchill-maner og blir stående innrammet av vindusnisjen, som om han venter utålmodig på at fotografene skal gjøre seg ferdige. «Det er visse broer vi må krysse,» sier han strengt til sitt eget speilbilde. «Vi må få et visst grønt lys fra noen temmelig betydningsfulle mennesker borti gaten her» – med et kast med tyrenakken i retning Downing Street. «Når vi får det – hvis vi får det, og ikke før – skal du få beskjed. Fra da av, og så lenge jeg finner det nødvendig, blir du mine øyne og ører i felten. Ikke noe sukring av pillen, er det klart? Ikke noe av det vanlige diplomatiske tåkepratet og vitsingen. Ikke på min vakt, ellers takk. Du gir meg det rett fra leveren, nøyaktig slik du ser det. En kjølig vurdering fra en erfaren proff, slik jeg har forstått at du er. Hører du?» «Klart og tydelig, minister. Jeg forstår nøyaktig hva De mener» – hans egen stemme som snakker til ham fra en sky langt borte. 16
«Har du noen Paul i familien?» «Unnskyld, minister?» «Herre Jesus! Det er da et enkelt spørsmål! Finnes det noen mann i familien din ved navn Paul? Ja eller nei. Bror, far? Hva vet jeg?» «Ingen. Ikke en Paul i sikte, er jeg redd.» «Og ingen Pauline? Den kvinnelige varianten. Paulette eller noe sånt.» «Overhodet ikke.» «Hva med Anderson? Vaker det noen Andersoner omkring? Noen med Anderson som pikenavn?» «Nei, ikke så vidt jeg vet, minister.» «Og du er i rimelig bra form. Fysisk. Du kan ta en anstrengende tur i tøft terreng uten at knærne bryter sammen under deg, slik det muligens ville vært tilfellet med andre her i huset?» «Jeg går fort. Og jeg arbeider mye i hagen» – fra den samme fjerne skyen. «Vent på telefon fra en mann ved navn Elliot. Elliot markerer starten.» «Og er Elliot fornavnet eller etternavnet, tro?» hører han seg selv spørre i en beroligende tone, som om han snakker til en galning. «Hvordan faen skulle jeg vite det? Han deltar i strengt hemmelige operasjoner i en organisasjon som er best kjent under navnet Ethical Outcomes. Nye karer, og jeg har fått forsikring fra eksperthold om at de er på høyde med de aller beste på sitt felt.» «Unnskyld, minister, men hva slags felt snakker vi om her?» «Private forsvarsentreprenører. Hvor har du vært i det siste? Det er tingen nå. Krig er blitt forretningsvirksomhet, hvis du ikke hadde lagt merke til det. Faste, profesjonelle hærer er på vei ut. Overadministrerte, dårlig utstyrte, en general for hver tiende soldat i felten og koster en formue. Prøv et par år i forsvarsdepartementet hvis du ikke tror meg.» 17
«Jeg tror Dem, minister» – litt forbløffet over å høre britisk militærvesen bli så kontant avfeid, men likevel ivrig etter å snakke mannen etter munnen. «Du forsøker å kvitte deg med huset ditt. Stemmer? Harrow eller et sånt sted.» «Harrow er riktig» – hinsides all forbauselse nå – «North Harrow.» «Pengeproblemer?» «Å nei, langt ifra, heldigvis!» utbryter han i takknemlighet over å få satt føttene i bakken igjen, om så bare for et øyeblikk. «Jeg har litt penger selv, og min kone har nylig mottatt en beskjeden arv som også omfatter en eiendom på landet. Vi har planer om å selge huset nå, mens markedet er bra, og få oss noe mindre inntil vi flytter.» «Elliot kommer til å si at han vil kjøpe huset ditt i Harrow. Han kommer ikke til å nevne at han er fra Ethical eller noe annet sted. Han har sett annonsen i vinduet hos eiendomsmegleren eller noe, har tatt en titt fra utsiden, liker det han ser, men det er et par ting han vil diskutere. Han foreslår et møtested og en tid. Du sier ja, uansett hva han foreslår. Det er slik disse folkene jobber. Flere spørsmål?» Har han stilt noen overhodet? «I mellomtiden lever du helt som normalt. Ikke et ord til noen. Ikke her i departementet, ikke hjemme. Er det forstått?» Nei, ikke forstått. Han begriper ikke det dugg. Men et helhjertet, uforstående «ja» til alt sammen, fulgt av et styrkende fredagskveldsbesøk på klubben i Pall Mall, og ingen klar erindring om hvordan han kom seg hjem etterpå. Den vordende Paul Anderson sitter bøyd over pc-en mens kone og datter pludrer muntert i naborommet. Han søker på Ethical Outcomes. Do you mean Ethical Outcomes Incorporated of Houston, Texas? I mangel på andre opplysninger gjør han det. 18
Ved hjelp av vårt helt nye, internasjonale team bestående av geopolitiske tenkere med unike kvalifikasjoner, kan vi i Ethical tilby det siste innen innovative, innsiktsfulle analyser av risikovurderinger for større kommersielle eller nasjonale enheter. Vi i Ethical er stolte av vår integritet, våre grundige bakgrunnsundersøkelser og vår IT-ekspertise. Vi kan stille med tett personlig vakthold og gisselforhandlere på kort varsel. Marlon vil besvare alle personlige og konfidensielle spørsmål. E-postadresse og postboks i Houston, Texas. Gratis telefonnummer for personlige og konfidensielle spørsmål til Marlon. Ingen navn på ledelse, stab, rådgivere eller geopolitiske tenkere med unike kvalifikasjoner. Ingen Elliot, hverken fornavn eller etternavn. Moderselskapet til Ethical Outcomes er Spencer Hardy Holding, et multinasjonalt foretak med interesser innen blant annet olje, hvete, tømmer, kjøtt, eiendomsutvikling og ideelle organisasjoner. Det samme moderselskapet finansierer også evangeliske stiftelser, bibelskoler og misjonærvirksomhet. Ønsker du mer informasjon om Ethical Outcomes, vennligst tast inn din kode. Siden han ikke har noen kode og begynner å føle seg som en uvelkommen inntrenger, avslutter han søket. En uke går. Hver morgen ved frokostbordet, hele dagen på kontoret, hver kveld når han kommer hjem, lever han helt som vanlig, slik han har fått beskjed om, og venter på den viktige samtalen som kanskje, eller kanskje ikke, kommer, eller kommer når han minst venter det, nemlig tidlig en morgen mens hans kone ennå sover sin medisinerte søvn, og han tasser rundt på kjøkkenet i rutete skjorte og kordfløyelsbukser, vasker opp etter middagen i går kveld og tenker at nå må han virkelig se å få klippet plenen bak huset. Telefonen ringer, han tar den, avleverer et muntert «god morgen», og så er det Elliot, som ganske riktig har sett annonsen i vinduet til eiendomsmegleren og er seriøst interessert i å kjøpe huset. 19
Bortsett fra at navnet ikke er Elliot, men Illiot, takket være den sørafrikanske aksenten. Er Elliot medlem av Ethical Outcomes nye internasjonale team av geopolitiske tenkere med unike kvalifikasjoner? Det er mulig, skjønt ikke åpenbart ved første øyekast. De møtes halvannen time senere på et nakent kontor i en trang sidegate ikke langt fra Paddington Street Gardens. Elliot er iført en diskré søndagsdress og stripete slips med små fallskjermer på. Mystiske signetringer pryder de tre feteste fingrene på den manikyrerte venstre hånden. Han har skinnende blank skalle, er gusten og kopparret i huden og urovekkende muskuløs i kroppen. Av og til glir det fargeløse blikket kjapt og vurderende over gjesten før det vender tilbake til de grimete veggene. Han snakker et engelsk så omstendelig at man skulle tro han fikk poeng for nøyaktighet og korrekt uttale. Elliot trekker fram et nesten nytt britisk pass fra en skuff, slikker seg på tommelen og blar igjennom det med viktig mine. «Manila, Singapore, Dubai – dette er bare noen av storbyene der du har deltatt på statistikerkongresser. Forstår du det, Paul?» Paul forstår det. «Hvis et nysgjerrig individ i nabosetet på flyet skulle spørre hva som bringer deg til Gibraltar, forteller du vedkommende at du er på vei til en slik kongress. Etterpå ber du dem for pokker passe sine egne saker. Gibraltar er sete for en god del Internett-gambling, og ikke alt er like lovlydig. Gamblingbaronene liker ikke at småfolkene deres prater i utrengsmål. Nå må jeg spørre deg, Paul, og svar helt ærlig, er du snill – har du overhodet noen bekymringer med hensyn til din dekkidentitet?» «Vel, kanskje én liten bekymring, faktisk, Elliot,» innrømmer han etter å ha tenkt seg om. «Kom med den, Paul. Snakk ut.» «Bare at siden jeg er britisk – og har vært ansatt i uten20
rikstjenesten i mange år og reist rundt en god del – så … det å reise til et annet britisk territorium som en annen brite, det virker litt …» – han leter etter et ord – «forbannet tvilsomt, for å være helt ærlig.» Elliots små, runde øyne vender tilbake til ham, stirrer uten å blunke. «Jeg mener, kunne jeg ikke ta sjansen på å reise under eget navn? Vi vet begge at jeg er nødt til å holde en lav profil. Men skulle det skje, selv om vi ikke har regnet med det, skulle det skje at jeg dumper borti noen jeg kjenner eller noen som kjenner meg – det er kanskje mer relevant – så kan jeg i det minste være den jeg er. Meg, mener jeg. Istedenfor …» «Istedenfor hva da, mener du, Paul?» «Vel, istedenfor å spille en nyoppfunnet statistiker ved navn Paul Anderson. Jeg mener, hvem i all verden vil tro på en sånn bløff hvis de er fullstendig klar over hvem jeg er? Jeg mener, ærlig talt, Elliot» – føler heten stige opp i kinnene uten å kunne gjøre noe med det – «Hennes Majestets regjering har et jævlig svært etterretningssenter i Gibraltar. For ikke å snakke om en betydelig utenriksstasjon og en enorm avlyttingssentral. Pluss en treningsleir for spesialstyrkene. Alt som trengs er at én fyr vi ikke har tatt høyde for spretter fram fra kulissene, full av begeistring over å treffe en gammel venn, så er jeg – vel – ferdig. Og hva vet jeg om statistikk, når alt kommer til alt? Ikke en dritt. Det er ikke meningen å sette spørsmålstegn ved din ekspertise, Elliot. Og jeg gjør selvfølgelig det som er nødvendig. Jeg bare spør.» «Er dette det eneste du er engstelig for, Paul?» spør Elliot full av omsorg. «Selvfølgelig. Absolutt. Ville bare nevne det.» Og ønsker at han ikke hadde gjort det, men hvordan i helvete kan man kaste alt som heter logikk over bord? Elliot fukter leppene, rynker brynene og svarer som følger på omhyggelig gebrokkent engelsk: «Det er et faktum, Paul, at folk i Gibraltar vil gi blanke 21
faen i hvem du er, så lenge du dytter det britiske passet ditt opp i fjeset på dem og aldri stikker hodet over horisonten. Men: Det er ballene dine som kommer i skuddlinjen hvis det verst tenkelige skulle inntreffe, noe det er min simple plikt å ta i betraktning. La oss se på det hypotetiske tilfellet at operasjonen avbrytes på en måte som ikke er forutsatt av ekspertene som planla den, hvorav jeg roser meg av å være én. Var det en sviker på innsiden? kunne de spørre seg. Og hvem er denne lærde idioten Anderson som satt på hotellrommet og leste bøker hele dagen og hele natten? kunne de begynne å undre seg. Hvor befinner denne Anderson seg, i en koloni som ikke er større enn en jævla golfbane? Hvis en slik situasjon skulle inntreffe, har jeg mistanke om at du ville bli svært takknemlig over å være en annen person enn du er i virkeligheten. Fornøyd nå, Paul?» Glad som en lerke, Elliot. Superfornøyd. Helt utenfor mitt rette element, hele greia kjennes som en drøm, men forstår deg fullt ut. Men så legger han merke til at Elliot virker en tanke irritert, og av frykt for en dårlig start på den detaljerte brifingen han skal få, prøver han å skape litt vennlig stemning. «Hvordan passer en høyt kvalifisert kar som du inn i det store bildet, Elliot, hvis det ikke er for påtrengende å spørre?» Elliots stemme blir salvelsesfull som en prest på prekestolen. «Jeg er oppriktig takknemlig for det spørsmålet, Paul. Jeg er en krigens mann; det er mitt liv. Jeg har kjempet i store og små kriger, for det meste på det afrikanske kontinent. I løpet av disse mine meritter var jeg så heldig å møte en mann med etterretningskilder som er legendariske, for ikke å si overnaturlige. Hans kontakter verden over snakker til ham som til ingen andre, fordi de er trygge på at han vil benytte opplysningene for å fremme frihet og demokratiske prinsipper. Operasjon Wildlife, som jeg nå skal fortelle deg om, er klekket ut av ham personlig.» 22
Og det er Elliots stolte erklæring som fremprovoserer det naturlige, skjønt litt for krypende spørsmålet: «Er det tillatt å spørre, Elliot, om denne store mannen har et navn?» «Paul, fra nå og til evig tid tilhører du familien. Jeg vil derfor fortelle deg, helt åpent og ærlig, men strengt fortrolig – at grunnleggeren av og den drivende kraft i Ethical Outcomes er en herre ved navn Jay Crispin.» Tilbake til Harrow i taxi. Elliot sier, Ta vare på alle kvitteringer fra nå av. Betaler taxien, får kvittering. Tar vare på den. Googler Jay Crispin. Jay er nitten og bor i Paignton i Devon. Hun er servitør. J. Crispin, Finerproduksjon, grunnlagt år 1900 i Shoreditch. Jay Crispin auditions for modeller, skuespillere, musikere og dansere. Men ikke så mye som et glimt av Jay Crispin, den drivende kraft bak Ethical Outcomes, hvis skarpe hjerne har klekket ut operasjon Wildlife. Enda en gang står mannen som må kalle seg Paul ved det enorme vinduet i sin hotellcelle og slynger ut en trett og ustoppelig strøm av tåpelig banning, mer i nåtidens stil enn hans egen. Faen – fulgt av faen i helvete. Så enda flere faen, lik en smatrende maskingeværsalve rettet mot mobilen på sengen; den munner ut i en bønn: Ring da, din vesle jævel, ring – og så oppdager han at et eller annet sted, enten inne i hodet hans eller utenfor, er ikke mobilen taus lenger, den kvitrer i vei med sitt umåtelig irriterende diddly-ah, diddly-ah, diddly-ah di-da-do. Han ble stående ved vinduet, vantro, lamslått. Det er den feite, skjeggete grekeren i naborommet som synger i dusjen. Det er det kåte, elskende paret i etasjen over, han stønner, hun hyler, jeg hallusinerer. 23
Så ønsket han ikke noe annet i verden enn å sovne og våkne når alt var over. Men da var han allerede borte ved sengen, klemte den krypterte mobilen mot øret, men sa ingenting, ut fra en villfaren forestilling om sikkerhetshensyn. «Paul? Er du der, Paul? Det er meg. Kirsty, du husker meg?» Deltidsoppasseren Kirsty som han aldri har sett for sine øyne. Han kjente henne bare på stemmen – kjapp og bydende – resten var overlatt til fantasien. Det hendte han lurte på om han skjelnet en neddempet australsk aksent – et komplement til Elliots sørafrikanske. Og noen ganger undret han på hva slags kropp denne stemmen kunne ha, eller om den hadde noe kropp i det hele tatt. Han hørte allerede at den hadde antatt en skarp tone, illevarslende. «Det går fremdeles bra med deg der oppe, Paul?» «Ja visst, Kirsty. Med deg også, håper jeg?» «Klar for litt nattlig fuglekikking, på ugler i særdeleshet?» En del av Paul Andersons toskete dekkidentitet var at hobbyen hans var ornitologi. «Oppdatering: Vi kjører i gang. I natt. Rosemaria stakk til sjøs med kurs for Gib for fem timer siden. I kveld har Aladdin bestilt svær middag til seg og yachtgjestene på den kinesiske restauranten på Queensway Marina. Han skal sørge for at gjestene er godt installert, så sniker han seg unna alene. Et møte med Kunden bekreftet 23.30. Greit om jeg henter deg på hotellet klokken 21.00 presis? Det vil si klokken ni i kveld? Greit?» «Når treffer jeg Jeb?» «Når tiden er inne, Paul,» svarer hun med den ekstra lille skarpe klangen stemmen får hver gang han nevner Jebs navn. «Alt er ordnet. Kamerat Jeb venter på deg. Du kler deg for fuglekikking. Du sjekker ikke ut. Greit?» Alt dette var avtalt for hele to dager siden. 24
«Du tar med pass og lommebok. Pakker kofferten pent, men lar den stå på rommet. Du leverer nøkkelen i resepsjonen som om du akter å komme sent tilbake. Vil du vente på trappen utenfor så du ikke behøver å sitte i vestibylen og bli beglodd av turistene?» «Fint, jeg gjør det. God idé.» «Hold utkikk etter en blå, firehjulsdrevet Toyota. Blank og ny. Rød plakat med ’KONGRESS’ på passasjersiden av frontruten.» For tredje gang siden han kom, insisterer hun på å sjekke at urene deres viser samme tid, noe han ser på som en unødvendig øvelse i disse kvartstider, inntil det går opp for ham at han har gjort akkurat det samme med klokken på nattbordet. En time og toogfemti minutter igjen. Hun la på. Han var tilbake i enecellen. Er dette virkelig meg. Ja. Det er meg, den trygge og pålitelige, som svetter i hendene. Lik en rådvill fange tok han et overblikk over cellen som var blitt hans hjem: bøkene han hadde tatt med seg og ikke greid å lese en linje i. Simon Schama om Den franske revolusjon. Montefiores Jerusalem-biografi – under andre og bedre omstendigheter ville han ha slukt begge i løpet av disse dagene. Boken om fugler ved Middelhavet som de hadde presset på ham. Blikket gled bort mot erkefienden: Stolen Som Stinket Piss. I natt hadde han sittet i den halve natten etter at sengen hadde drevet ham ut. Sette seg i den igjen? Unne seg fornøyelsen av å se Dam Busters enda en gang? Eller kanskje Henrik V med Laurence Olivier er bedre egnet til å få krigsgudene til å stålsette soldathjertet hans? Eller hva med en ny omgang Vatikan-sensurert mykporno for å få saftene til å flomme? Han røsket opp døren til det gebrekkelige garderobeskapet, tok ut Paul Andersons grønne trillekoffert med alle klistrelappene på, og satte i gang med å pakke alt skrotet som til sammen utgjorde en reisende, fuglekikkende statistikers falske identitet. Etterpå satte han seg på sengen og så på den krypterte mobilen mens den ladet batteriet, siden 25
angsten for at den skulle dø på et livsviktig tidspunkt aldri forlot ham. I heisen ble han spurt av et middelaldrende par i grønne blazere om han var fra Liverpool. Nei, dessverre. Var han med i reiseselskapet, da? Dessverre igjen – hva slags reiseselskap var det? Men da hadde de fått nok av det snobbete språket hans og det eksentriske turantrekket og lot ham være i fred. Han gikk ut av heisen i første, inn i et sydende, støyende menneskehav. Et lysende skilt blant girlandere av grønne bånd og ballonger proklamerte St. Patrick’s day. Irsk folkemusikk på et hvinende trekkspill. Røslige menn og kvinner med grønne Guinness-hatter danset. En beruset dame med hatten på snei grep ham om hodet, kysset ham på munnen og erklærte at han var den nydelige gutten hennes. Med mange unnskyldninger kjempet og brøytet han seg fram til hotelltrappen, der en flokk gjester sto og ventet på bilene sine. Han pustet dypt og trakk inn duften av laurbær og honning som blandet seg med bensinstanken. Over ham nattehimmelen med middelhavsdisen som et slør over stjernene. Han var kledd slik de hadde bedt ham kle seg, stødige fjellstøvler og ikke glem anorakken, Paul, det kan bli kjølig ved Middelhavet nattetid. Og under glidelåsen i innerlommen hvilte den superkrypterte mobiltelefonen mot hjertet hans. Han kjente vekten mot venstre brystvorte – det forhindret likevel ikke at fingrene famlet etter den i smug. En skinnende blank Toyota firehjulstrekker hadde lagt seg inn i bilkøen på vei mot hotellinngangen, og ja, den var blå, og ja, det var en rød plakat med KONGRESS bak frontruten på passasjersiden. To hvite ansikter i forsetet, føreren en ung mann med briller. Piken tettbygd og effektiv, hoppet ut som fra en seilbåt, åpnet døren til baksetet. «Du er Arthur, hva?» ropte hun på sitt beste australsk. «Nei, jeg er Paul, faktisk.» «Å ja, stemmer, Paul var det. Beklager! Arthur er neste 26
stopp. Jeg er Kirsty. Kjempehyggelig å treffe deg, Paul, hopp inn!» Stikkordene de var blitt enige om. Typisk overproduksjon, men blås i det. Han hoppet inn, og ble sittende alene i baksetet. Døren smalt igjen, og firehjulstrekkeren lirket seg mellom de hvitmalte portstolpene ut i den brolagte gaten. «Og dette er Hansi,» sa Kirsty over seteryggen. «Hansi er med i teamet. ’Alltid på vakt’ – ikke sant, Hansi? Det er hans motto. Si hallo til mannen, Hansi.» «Velkommen om bord, Paul,» sier alltid-på-vakt-Hansi uten å snu på hodet. Kanskje en amerikansk stemme, kunne være tysk også. Krig er blitt forretningsvirksomhet. De kjørte mellom høye steinmurer, og han suget inn alle synsinntrykk og lyder på én gang: skingrende jazz fra en bar de kjørte forbi, feite engelske par som bælmet taxfree-drinker ved utendørsbordene, tatoveringssjappa med en overbrodert overkropp i lavtsittende jeans, barbersalongen med hårfasonger fra sekstitallet, den krumbøyde, gamle mannen med yarmulka som trillet en barnevogn, og suvenirbutikken som tilbød statuetter av mynder, flamencodansere og Jesus og disiplene. Kirsty snudde seg igjen for å studere ham i lyset fra gatelyktene. Kantete, magert fjes, fregnete av australsk innlandssol. Kort, mørkt hår stappet inn i bushhatten. Ingen sminke, og ingenting innenfor øynene, iallfall ingenting for ham. Haken mot albukroken mens hun tok et overblikk over ham. Kroppen umulig å definere under den tykke boblejakken. «Lot du alt bli stående på rommet, Paul? Som vi ba om?» «Pakket og klart, som avtalt.» «Fugleboken også?» «Den også.» Inn i en mørk sidegate med tørkesnorer tvers over. Skrøpelige skodder, smuldrende murpuss, graffiti som forlangte BRITS GO HOME! Ut i byens glitrende lys igjen. «Og du sjekket ikke ut av rommet? Ved en feiltagelse?» 27
«Det var stappfullt av folk i vestibylen. Jeg kunne ikke ha sjekket ut om jeg hadde villet.» «Hva med romnøkkelen?» I lommen, for pokker. Han følte seg som en idiot da han la den i den utstrakte hånden hennes og så at hun ga den videre til Hansi. «Vi tar en rundtur, okei? Elliot ba oss vise deg terrenget, så du får et visuelt inntrykk.» «Fint.» «Vi er på vei til Upper Rock, så vi kjører innom Queensway Marina på veien. Der ute ligger Rosemaria. Kom for en time siden. Ser du den?» «Ser den.» «Det er Aladdins faste ankerplass, og der er hans personlige trinn opp til kaikanten. Ingen andre enn han får bruke dem, han har eiendomsinteresser i kolonien. Han er fremdeles om bord, og gjestene er forsinket, driver vel og pudrer nesene ennå før de går i land til festmiddagen på kinarestauranten. Alle glor på Rosemaria, så bare glo, du også. Bare ikke for intenst. Det er ingen lov som forbyr deg å kaste et rolig blikk på en luksusyacht til tredve millioner. Var det spenningen ved jakten? Eller bare lettelsen over å slippe ut av fangenskapet? Eller ganske enkelt utsikten til å tjene sitt land på en måte han aldri hadde drømt om? Uansett grunn vellet en bølge av patriotisk fedrelandskjærlighet opp i ham mens de kjørte gjennom århundrer av britisk imperieerobring. Statuer av store admiraler og generaler, kanoner, skansekledninger, bastioner, det slitte varselsskiltet mot luftangrep som dirigerte våre stoiske forsvarsstyrker mot nærmeste tilfluktsrom, de gurkha-lignende krigerne med bajonetter på riflene som sto vakt utenfor guvernørens residens, konstablene i posete, britiske uniformer – alt var del av hans arvegods. Selv de triste radene med fish-and-chips-boder bygd inn i elegante, spanske husfasader kjentes som å komme hjem. Et kjapt glimt av kanoner, deretter krigsminnesmerker, 28
ett britisk, ett amerikansk. Velkommen til Ocean Village, en helveteskløft mellom høyblokker med balkonger omgitt av blått glass til vern mot bølgene fra havet. Inn på en privat vei med port og vaktrom, ingen tegn til noen vakt. Nedenfor veien en skog av hvite master, en seremoniell landingsplass med løper, en rad med butikker og den kinesiske restauranten der Aladdin har bestilt festmiddag. Og ute på sjøen Rosemaria i all sin prakt, lysslynger hengt opp overalt. Vinduene på mellomdekket blendet. Vinduene i salongen gjennomskinnelige. Røslige menn venter mellom tomme bord. Ved skipssiden, ved foten av en forgylt skipsleider, venter en elegant motorbåt med to hvitkledde gaster på å sette Aladdin og hans gjester i land. «Aladdin er en polakk av blandingsrase som har tatt libanesisk statsborgerskap,» forklarer Elliot i det lille rommet i Paddington. «Aladdin er den typen mann jeg bare ville ta i med en ildtang om det var for å klype ham, for å endre litt på et gammelt ordtak. Aladdin er uten sammenligning den mest jævla prinsippløse dødssprederen på denne jord, og dessuten fortrolig venn av det verste avskum i det globale samfunn. Det viktigste på listen hans er så vidt jeg har forstått Manpads.» Manpads, Elliot? «Tyve stykker ved siste telling. Ypperlig kvalitet, svært robuste, svært dødelige.» Gi Elliot tid til et tørt, nedlatende smil og et blikk som glir kjapt vekk igjen. «En manpad, Paul, er det vi kan kalle et akronym som står for man-portable air-defence system. Og dette akronymet – Manpad – betegner et våpen som er så lett at et barn kan håndtere det. Det er tilfeldigvis også ideelt dersom du har planer om å skyte ned et ubevæpnet rutefly. Slik er mentaliteten hos disse morderiske køddene.» «Men tror du Aladdin har dem med seg, Elliot? Manpadene, mener jeg. Nå? Samme kveld? Om bord på Rosemaria?» spør han og spiller troskyldig, for det virker som om det er slik Elliot liker ham best. 29
«I henhold til vår leders pålitelige og eksklusive etterretningskilder er disse manpadene en del av et noe større salgstilbud, som også omfatter antitankraketter av ypperste kvalitet og armégevær av aller beste merke hentet fra statlige våpenarsenaler over hele den kjente, onde verden. Som i det berømte arabiske eventyret har Aladdin gjemt sine skatter i ørkenen, derav valget av dekknavn. Kunden vil bli orientert om skjulestedet når – og ikke før – man er blitt enige om en akseptabel pris, i dette tilfelle etter forhandlinger med Kunden selv. Spør du meg hva som er hensikten med dette møtet mellom Aladdin og Kunden, så svarer jeg at det er å bli enige om alle detaljer i avtalen, betingelsene for betaling i gull, og til slutt vareinspeksjon før overtagelse.» Toyotaen hadde lagt marinaen bak seg, og manøvrerte seg nå rundt en rundkjøring med gress, palmer og tusenfryd i midten. «Gutter og jenter på plass, pent og ordentlig,» rapporterte Kirsty monotont i mobilen. Gutter, jenter? Hvor? Hva har jeg gått glipp av nå? Han måtte ha spurt henne. «To par, fire skygger som sitter på kinarestauranten og venter på Aladdin og gjestene. To par som vandrer forbi utenfor. En tam taxi og to motorsyklister til å plukke ham opp når han sniker seg vekk fra selskapet,» ramset hun opp, som til en unge som ikke hadde fulgt med i timen. Det ble en anspent taushet. Hun synes jeg er et overflødig element. Hun synes jeg er en uvitende engelskmann i stripete bukser, droppet i fallskjerm for å skape problemer. «Når skal jeg treffe Jeb?» spurte han, og det var ikke første gang. «Som jeg allerede har sagt, står din venn Jeb klar og venter ved møtestedet i henhold til planen.» «Det er for hans skyld jeg er her,» sa han, for høyt, og kjente at irritasjonen steg. «Jeb og karene hans kan ikke 30
gå til aksjon uten at jeg gir klarsignal. Det var avtalen i utgangspunktet.» «Takk, Paul, det er vi fullt klar over, og Elliot er klar over det. Jo før du og din venn Jeb treffes og de to teamene kommuniserer, dess før kan vi gjøre oss ferdige og dra hjem. Okei?» Han trengte Jeb. Han trengte en av sine egne. Ingen trafikk lenger. Trærne var ikke så høye her, himmelen større. Han krysset mentalt av for landemerkene. St. Bernard’s kirke. Ibrahim-al-Ibrahim-moskeen, minareten skinte hvitt i flomlyset. Alteret viet Vår frue av Europa. Hvert av dem sto prentet i hukommelsen takket være at han sløvt hadde bladd gjennom den skitne guideboken på hotellet. Ute i havet lå en armada av opplyste lasteskip for anker. Teamet fra sjøsiden opererer ut fra Ethicals moderskip, sier Elliot. Himmelen har forsvunnet. Denne tunnelen er ingen tunnel. Den er en nedlagt gruvesjakt. Et tilfluktsrom. Skjeve bærebjelker, grovt tilhugd klippevegg med slurvet oppsatte lecablokker innimellom. Lysrør flyr forbi i taket, hvite kantstriper på veien holder tritt med dem. Girlandere av svarte ledninger. Et varselsskilt: SE OPP FOR STEINRAS! Huller i veibanen, bekker av brunt flomvann, en jerndør som fører gud vet hvor hen. Har Kunden kjørt den samme veien i dag? Sitter han på lur bak en dør med en av de tyve manpadene? Kunden er mer enn en toppmann, Paul. For å bruke Mr Jay Crispins ord, Kunden tilhører stratosfæren: Elliot igjen. Søyler kommer mot dem som stolper ved porten til en annen verden da de dukker fram fra Klippens indre og ut på en vei skåret inn i fjellsiden. Krappe vindkast så det skrangler i karosseriet, en halvmåne har dukket opp øverst i frontruten, og Toyotaen humper av gårde langs den innerste veikanten. Under dem lysene fra husklynger langs kysten. Foran dem Spanias kullsvarte fjell. Og ute på sjøen den samme urørlige lasteskiparmadaen. «Bare parklys,» beordrer Kirsty. 31