En tilfeldig nordmann

Page 1



Lars Saabye Christensen

En tilfeldig nordmann


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-70271-7 ISBN 978-82-525-9188-0 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 9,8/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


PROLOG

For ikke så lenge siden skrev avisene om en viss skandale på Litteraturhuset i Oslo: Da man åpnet for debatt etter en samtale om ved og vedhogging i norsk litteratur, som to av våre fremste samtidsforfattere hadde deltatt i, ble talerstolen nærmest kuppet av en middelaldrende, eller eldre mann som lirte av seg en serie med bannord, ulyder og slibrigheter som de færreste hadde hørt maken til, og det sier ikke så lite, og når man i tillegg fikk oppleve et kroppsspråk så utagerende at de som satt på nærmest rad fryktet for sin egen sikkerhet og helse, var begeret fullt, som det heter. Dette satte altså ikke bare en solid støkk i publikum, det satte ganske enkelt en effektiv stopper for hele arrangementet, som i stedet utviklet seg til det den ene av forfatterne karakteriserte som høylytt og udelikat kaos, på grensen til håndgemeng; så langt gikk det at to uniformerte vakter måtte tilkalles for å dempe gemyttene. Man hadde sjelden eller aldri opplevd lignende tilstander i disse ærverdige lokalene, det måtte i så fall ha vært da Oslo lærerskole holdt til her, og det begynte å bli noen år siden. Som man forstår hadde konferansieren, eller moderatoren, ikke annet valg enn å be publikum forlate salen, noe hun for øvrig ikke behøvde, de hadde allerede mer eller mindre rømt. Det som begynte som en trivelig kveld i den gode litteraturens tegn, endte altså i et usivilisert mareritt. En kvinne som var til stede opplevde det hele som et personlig overgrep, en annen brukte formuleringen krenkende invasjon, og begge tvilte på om de noensinne ville 5


våge å gå på den slags tilstelninger i fremtiden. Lederen for Litteraturhuset la seg straks flat og kom selvfølgelig med en uforbeholden beklagelse, men avviste samtidig at man kunne forhindret det inntrufne, i og med at møtene var åpne, og man kunne heller ikke bakgrunnssjekke enhver som kjøpte billett. Det er demokratiets pris, hevdet hun, og la til dessverre. En anonym kilde sa imidlertid: Det er sånt som skjer. Andre mente det stikk motsatte: Det er sånt som ikke skal skje. Denne beklagelige uenigheten resulterte for øvrig i en intern oppvask. Man ønsket å stå samlet, i det minste utad. Det gjorde man i hvert fall i ønsket om å anmelde denne provokatøren, som hadde ødelagt det lenge etterlengtede møtet om ved og vedhogging i norsk samtidslitteratur. Problemet var bare det at urokråken forsvant i tumultene som oppstod, og bortsett fra at han var hvit, åpenbart norsk, rundt seksti år gammel og med det man antok var et dypt arr i pannen, var det ikke mulig å bringe på det rene hvem han egentlig var. Men uansett hvor store ord som ble brukt i sakens anledning, gikk denne skandalen også snart i glemmeboken. Det skjer hele tiden noe nytt, som straks skyver det forrige i bakgrunnen; vi er ikke bare utålmodige og rastløse, vi er også glemsomme, derfor venter vi allerede på det neste som skal skje før det som faktisk skjer er overstått. Uttrykker jeg meg klart? Kall det gjerne en ond sirkel. Distraksjonen er blitt vår livsstil. Jeg må innrømme at jeg også faller for fristelsen. Men da den samme mannen slo til for andre gang, og det med en oppførsel som om mulig var enda verre enn på Litteraturhuset, og noen i tillegg rakk å ta bilder av opptrinnet, var det imidlertid vanskelig ikke å regne med ham. Alt gikk med andre ord etter planen, helt til planen ikke gikk mer. Dette skal jeg for øvrig komme tilbake til.


1

Ingen hadde noe å utsette på Gordon Mo. Han skjøttet sitt arbeid i Landbruksdepartementet, betalte sin skatt, om ikke med direkte glede, så i hvert fall med hånden på hjertet, han snek aldri, og holdt stort sett det han lovte. Han var med andre ord pliktoppfyllende i de fleste henseender. Man kunne regne med Gordon Mo, selv om de færreste regnet med ham. Det er derfor unødvendig å si, men jeg lar det likevel være sagt, at han hadde et rent rulleblad og en plettfri vandel. Han holdt seg også gjerne i bakgrunnen og snakket ikke i utide. Utseendet hans var forglemmelig, om jeg kan få si det slik, men så man nærmere etter, noe få eller ingen gjorde, for hvorfor i all verden skulle man bry seg om dette flate, pregløse ansiktet, bortsett fra jeg, men hvis man gjorde det, kunne man legge merke til en loddrett rynke rett over neseroten, en såkalt nyve, som i sin tur kunne forlede noen til å tro at han var tankefull, i verste fall morsk. Han var ingen av delene. Han brukte aldri slips, ikke fordi han syntes det var for borgerlig eller stivpyntet, men fordi det strammet. Alt som strammet måtte Gordon Mo unngå, det var om å gjøre for ham, men heller ikke dette la man merke til, for det var blitt vanlig med ledige plagg, og slipstvangen på restauranter og i departementene var jo opphevet allerede i forrige århundre, slips var snarere unntaket. Gordon Mo var kort sagt en av mange, som de fleste jo er, men som de færreste vil innrømme, for i våre dager kreves det av oss at vi skal være enestående, det står til og med nedfelt i men7


neskerettighetene at vi er unike, så vidt jeg vet, og nåde den som ikke er det, for vedkommende er da en stor urett mot seg selv. Det er derfor enklere å si at ingen mislikte ham, det hadde man ingen grunn til, enn å påstå at han var godt likt, noe man heller ikke hadde særlig grunn til. Gordon Mo var 59 år gammel, snart 60, lett å glemme og altså ansatt i Landbruksdepartementet, hvor oppgaven hans i hovedsak gikk ut på å renskrive notater fra diverse høringsgrupper og lobbyister, som senere skulle brukes i utformingen av den til enhver tid sittende regjerings politikk, eller snarere, de skulle glimre med sitt fravær, for sjelden eller aldri ble disse notatene i det hele tatt brukt, sannsynligvis hadde det bare skjedd én gang hittil, nemlig under kugalskapen i Storbritannia, da en gruppe psykologer anbefalte mediene ikke å vise bilder av døende kyr, i hvert fall ikke før Dagsrevyen, noe ministeren lot noen ord falle om i et ordskifte på radioen, til tross for at dette lå utenfor dennes ansvarsområde.1 Gordon Mo var uansett like utrettelig i sin renskriving, og fortjente på alle måter å kalles en lojal mellommann i embetsverkets, eller byråkratiets store hjul, om man godtar et slikt bilde, og tilhørte altså de kvinner og menn som overlever så vel politikere som politikken deres, men som likevel ikke kommer til syne. Jeg synes det er verdt å minne om dette. Han spiste helst alene i kantinen, og kollegaene lot ham sitte i fred, han var ikke akkurat kjent som noe muntrasjonsråd, som det heter så fint. For øvrig var han ugift, bodde i en to roms leilighet med utsikt til Vor Frelsers Gravlund, og var eier av en personbil, hvilket merke aner jeg ikke, jeg tror det var en eldre Volvo, men dette er saken uvedkommende. Alt dette visste man om Gordon Mo. Dette var hans synlige liv, og mindre oppsiktsvekkende skal det godt la seg gjøre, heller ikke at han var ugift fikk noen til å løfte på øyebrynet. Flere og flere velger jo å leve alene, kanskje fordi man mener det gir større personlig frihet, eller fordi det rett og slett er blitt vanskeligere å finne noen som passer, vi er altså blitt mer kravstore enn før, og vi ville ganske enkelt tørket ut, hadde det ikke vært for de overfylte kontoene i diverse internasjo8


nale sædbanker, som presenterer oss for en ny generasjon av farløse barn, noe Gordon Mo ikke ofret en tanke, han kom ikke engang på den. Sin egen barndom tenkte han heller ikke mye på, den var verken god eller dårlig, snarere midt på treet, som de fleste barndommer er, dessuten er det samtiden som er vårt område, vi skriver nærmere bestemt dags dato, og vi skal derfor ikke bry oss om det som er forbi. Gordon Mo hadde imidlertid en hemmelighet. Og det er den vår fortelling til syvende og sist ikke bare dreier seg om, den er også opphavet til den: Gordon Mo kokte over. Jeg bruker hans egne ord. Han kokte over. Det kunne begynne som et nervøst anslag, en uro som ikke hadde sin grunn i noe, for ingenting i livet behøvde han strengt tatt å bekymre seg for, bortsett fra døden; det var altså en uro i det blå, så å si, og desto verre, vil jeg tilføye, for dermed fantes det ingen alminnelige botemidler mot den, han måtte på egenhånd ta opp kampen. Uroen, som først festet seg i sjelen, i Gordon Mos jeg, og lot ham synke ned i misnøye og ørkesløs mistenksomhet, gikk så løs på nervene, som snart stod i høyspenn, og i denne tilstand mistet han både søvnen og appetitten, men ennå kunne han oppholde seg blant mennesker uten at de fattet mistanke, så lenge han var nøye med den personlige hygienen, noe som krevde en disiplin av religiøst format. Fra nervene var veien dessverre ikke lang til selve kroppen, og når uroen gikk løs på den var løpet kjørt. Sjelen er diskret, nervene likeså, men kroppen er utenpå oss og lar seg ikke skjule. Da pakket Gordon Mo en liten bag med det aller nødvendigste, satte seg i bilen sin og kjørte sporenstreks til et hotell utenfor Oslo, for eksempel Clarion på Kløfta, First Choice i Sandvika, eller Grand Hotel i Ski, hvor han straks trakk for gardinene på det sannsynligvis nitriste rommet, slukket lyset og kokte over. Alt som hadde hopet seg opp i ham måtte ut. Ben og armer ble slengt veggimellom. Gordon Mo var som en lealaus og vill dukke. Han lignet en komisk sketsj, eller et revynummer som ikke kjente sin begrensning, han var altså i bunn og grunn et trist syn, nitrist til og med, og ingenting å le av. Gordon Mo var ikke lenger sin egen herre, men under9


lagt krefter han ikke kunne styre, og likevel hadde disse kreftene sete i ham. Han var altså både sin egen fiende og fange. Han tok seg selv som gissel og måtte også sette seg fri. Kort sagt, han var en lirekasse av kjøtt og blod. Når legemsdelene omsider hadde fått sitt, var det munnens tur. Fra den strømmet de mest usømmelige og uhørte vendinger, som han ellers ikke ville tatt i sin munn, og som heller ikke ville fått plass i ordbøkene vi finner i vanlige, anstendige mennesker hyller. Det gikk altså for seg. Hvem ville vel trodd at Gordon Mo kunne være opphavsmann til så mye akrobatikk og bannskap? Ingen. Enkelte ganger måtte han stappe en sokk i munnen, redd for at noen hørte ham. Kokingen varte mellom tre og fem minutter, lenger stod det ikke på, men i dette korte tidsrommet ble så store krefter satt i sving at minuttene tok en time og timene la minst en måned til hans alder. Så falt Gordon Mo omkull i sengen, fullt påkledd, og sov i ett strekk til neste morgen, våknet uthvilt, dusjet, kikket litt på nyven over neseroten, som var blitt dypere siden sist, men det kunne bare han se, skiftet klær og kjørte rolig inn til Landbruksdepartementet i Oslo sentrum, hvor han fortsatte å renskrive notater, kanskje fra Natur og Ungdom denne gangen, like samvittighetsfullt som før, som om ingenting hadde hendt. Det kunne til og med skje at en kollega slo ham på skulderen og sa noe sånt som at du er visst i godt humør i dag, Mo, men dette hørte uansett til sjeldenhetene, for selv om de ansatte i departementet var pålagt å holde en god tone, var omgangsformen likevel tilbakeholden, nesten mistenksom, og en slik henvendelse kunne derfor like gjerne oppfattes som en anklage, forstå det den som kan. En episode, som ikke akkurat gjorde arbeidsmiljøet mer harmonisk, skal trekkes frem, selv om Gordon Mo ikke var direkte involvert: For å komme opp til kantinen i Landbruksdepartementet tok man gjerne heisen. En formiddag i september var seks personer på vei opp, deriblant vår mann, Gordon Mo, og i siste liten steg en ung kvinne på, Unni Løp, hun var nylig ansatt, og seniorrådgiveren Reidar Brun, som er denne fortellingen uvedkommende, satte foten i døren slik at 10


den ikke skulle gli igjen rett foran henne, han gjorde henne altså en tjeneste. Unni Løp takket ikke, hun bare sa: Er vi ikke for mange? I så fall var det hun som burde gå av, i og med at hun kom på sist. Men Reidar Brun lo godt og pekte på skiltet ved alle knappene: Heisen tar tolv hundre kilo, så den klarer nok deg også. De andre våget ikke le, heller ikke Gordon Mo. Det var i det hele tatt lenge siden noen hadde ledd i Landbruksdepartementet. Dagen etter ble Reidar Brun innkalt til ledelsen, der ombudet og en advokat også var til stede. Han var anmeldt for trakassering. Reidar Brun kunne ikke begripe. Trakassering? Advokaten la frem saken: Hans klient Unni Løp følte seg støtt, ydmyket og krenket av at han, Reidar Brun, gjorde narr av vekten hennes, i flere kollegers påhør. Reidar Brun forstod fremdeles ikke. Advokaten gikk hardere til verks: Du antydet at heisen ikke ville tåle vekten av henne! Reidar Brun, opprørt: Det har jeg aldri gjort, og det kunne heller ikke falt meg inn! Advokaten: Du krenker min klient enda en gang ved ikke å ta henne på alvor! Reidar Brun tenkte seg om: Men er hun ikke ganske tynn? Advokaten slo i bordet: Det har ikke noe med saken å gjøre! Reidar Brun, seniorrådgiver, fikk en advarsel, ble utestengt fra møter hvor Unni Løp også var til stede, og mistet plassen sin i julebordets arrangementskomité. Hvorfor er det ingen som støtter meg, tenkte Reidar Brun, og ble aldri helt seg selv igjen. Men han er som sagt en annen historie. Heller ikke Gordon Mo stod frem og talte hans sak. Han hadde, som de fleste, ikke bare nok med sitt, han hadde mer enn nok. Disse anfallene, eller toktene, som vi gjerne kan kalle dem, inntraff med ujevne mellomrom, og derfor fikk han sjelden eller aldri fred. Slik hadde det vært så lenge Gordon Mo kunne huske. Jeg har nå gjort rede for hans hemmelighet, som hittil har vært et privat anliggende, et internt oppgjør, så å si, som jo er hemmelighetens vesen. Og jeg ville heller ikke gjort det hvis den ikke allerede var kjent. Jeg setter privatlivets fred ualminnelig høyt. De som ikke gjør det, vet ikke hva kjærlighet er. Jeg vil uansett at vi et øyeblikk skal forestille oss Gordon Mo, for eksempel på rom 101 på Best Western 11


Hotell ved Skedsmo, en sen oktoberkveld i vår tid, der han utfolder seg, både fysisk og muntlig, i all sin prakt, om jeg kan bruke et slikt uttrykk i denne sammenhengen. Jeg ønsker bare å understreke ensomheten ved dette halsbrekkende, nesten makabre opptrinnet, når en alminnelig mann har fått nok og koker over. Jeg kan også legge til at Gordon Mo ikke er alene om dette. Det er mange menn som koker over på avsidesliggende hoteller, de koker på hvert sitt vis, men grunnen er den samme, de har fått nok. De koker over i skjul. De er sin egen hemmelige tjeneste. Fått nok av hva? Av seg selv? Svaret er ikke tilfredsstillende, i og med at Gordon Mo ikke er seg selv nok. Det kan ingen beskylde ham for. Han har heller, som allerede antydet, vært en oppofrende mann, og på den måten gjort seg selv mindre. Det har imidlertid ikke hjulpet ham særlig. Ofte viser det seg dessverre at spisse albuer når lengst. Utakk er som regel verdens lønn. Det gir mer mening å si at samfunnet hadde fått nok av Gordon Mo og hans like, uansett hvor forskjellige de var. Og i det siste hadde også toktene hans kommet oftere, uvisst hvorfor. Dette bekymret Gordon Mo. Alderen kunne spille en rolle, han nærmet seg som sagt seksti, men det er nok mer fornuftig å se det i forbindelse med våre vilkår ellers. Flere enn jeg har vært inne på dette, men vi taler lavt i sakens anledning og ser oss over skulderen: Samfunnet presser seg sammen i en nervøs og motsetningsfull masse, fordi overbærenhet og vidd er blitt en mangelvare, fordi latteren ikke lenger sitter løst, og dermed øker også trykket på den enkelte, noe som medfører at vi trekker oss inn i oss selv, der vi som oftest mistrives i vårt eget selskap. Det kan rett og slett ikke gå i lengden. Jeg minner om seniorrådgiver Reidar Bruns lille skjebne. Han prøvde seg på en spøk, og det ble hans bane. Kanskje det faktum at Gordon Mo ikke stod last og brast med kollegaen, men snarere vendte ham ryggen, også var skyld i at toktene kom oftere. Dette gjorde uansett Gordon Mo sårbar, for å bruke vår tids hyppigste personkarakteristikk. Gordon Mo var sårbar. Ubeskyttet er sannsynligvis en bedre beskrivelse. Gordon Mo var ubeskyttet. Han var redd 12


for å røpe seg. Noen mener at gleden ved å ha en hemmelighet er å kunne røpe den. Vær varsom med hva du sier til den slags mennesker. Men ikke slik med Gordon Mo. Han gikk på tå hev. Det er et krevende ganglag, som med sine stiliserte trinn vekker en viss oppmerksomhet, og det er jo stikk i strid med dette fotarbeidets hensikt. Overdreven forsiktighet vekker alltid mistanke. Jeg sa forresten at Gordon Mo var redd for å røpe seg. Hvem var det i så fall han ville avsløre, sitt sanne jeg eller sin forkledning? Da lever man i den villfarelse at vi er helstøpte, og det er vi ikke. Vi vet knapt selv hvor mange biter vi består av, så den diskusjonen lar vi ligge. Jeg vil heller si det slik: Han var redd for å tape ansikt. Det hendte også at Gordon Mo i vanvare kokte over på samme hotell to ganger i strekk, kanskje med bare noen ukers mellomrom. Det skjedde for eksempel på allerede nevnte Grand Hotel i Ski, i oktober, det er altså ikke lenge siden. Morgenen etter, da han ville forte seg forbi resepsjonen, rommet hadde han selvfølgelig betalt kvelden før, ble han avbrutt av noen som sa: – Skal du ikke ha frokost i dag heller? Gordon Mo snudde seg mot disken, hvor det stod en ganske kraftig dame, eller jente, i lyseblå skjorte og en mørkere strikkejakke, og smilte. Først nå gikk det opp for ham at han hadde vært her under forrige tokt også, en utilgivelig uforsiktighet: Var han avslørt? Han falt imidlertid snart til ro igjen i lobbyen på Grand Hotel i Ski. Hva var galt i å komme tilbake? Ønsket kanskje ikke enhver resepsjonist at gjestene skulle komme tilbake, helst så fort som mulig? Gordon Mo var fremdeles en godt bevart hemmelighet, han var sin egen hemmelighet. Resepsjonisten husket ham, verre var det ikke, tvert imot, det var faktisk ikke så verst at hun husket ham, ikke alle gjorde det. – Alltid på farten, sa Gordon Mo. Men i stedet for å skynde seg videre, tok han et skritt nærmere hun som het Sonja, det kunne han lese på det blanke navneskiltet hun bar, og hun på sin side lente seg over disken og hadde lite å gjøre denne morgenen. 13