Page 1


Wilbur Smith

En spurv til jorden


Wilbur Smith Originalens tittel: A Sparrow Falls Oversatt av Axel S. Seeberg First published in 1977 by William Heinemann Ltd Reprinted in 1997 by Pan Books an imprint of Macmillan Publishers Ltd Pan Macmillan, 20 New Wharf Road, London N1 9RR Copyright © Wilbur Smith 1977 All rights reserved Norsk utgave: © 1985 J.W. Cappelens Forlag AS Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62491-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Denne boken er tilegnet juvelen i mitt liv, min kone Mokhiniso, med all min kjĂŚrlighet, og i takknemlighet over de frydefulle ĂĽrene jeg har vĂŚrt gift med henne.


En himmel farget som gamle sår hang lavt over Frankrikes slagmarker og rullet med tung verdighet mot de tyske linjene. Brigadiergeneral Sean Courtney hadde vært fire vintre i Frankrike, og med kvegmannens og farmerens blikk kunne han nå spå været her nesten like sikkert som i sitt hjemlige Afrika. «Det blir snø til natten,» brummet han, og løytnant Nick van der Heever, daghavende offiser, gløttet på ham over skulderen. «Skulle ikke forbause meg, sir.» Van der Heever var tungt lastet. Utenom rifle og webbutstyr hadde han en vadsekk over skulderen, for general Courtney var på vei til middag som gjest i 2. bataljons messe. I dette øyeblikk var obersten og offiserene i 2. bataljon fullstendig uvitende om den forestående ære, og Sean så flirende frem til panikken som hans uanmeldte ankomst ville skape. Reiseveskens innhold ville bli en liten kompensasjon for sjokket, for den rommet et halvt dusin klunkeflasker Haig og en feit gås. Fremdeles glisende trasket han bak dagoffiseren med frakkeskjøtene flagrende rundt puttisbena, og et silkeskjerf rundt hodet under suppetallerken-hjelmen. Plankene gynget under ham, og den klissete søla gurglet sugende da de to passerte. Denne frontlinjen var ukjent, brigaden hadde gått i stilling for mindre enn én uke siden, men stanken var som ellers. 7


Muggen lukt av jord og søle, råtnende kjøtt og kloakk, med drag av krutt og høyeksplosiver hengende i. Skyttergravene var tomme de siste fire hundre meterne, ikke en levende sjel hadde de passert i virvaret av høye jordvoller. «Best vi tar en titt, Nick.» «Jeg skal gjøre det, sir.» Van der Heever speidet forover og fant det han så etter. Ved neste kryss var en stige festet til vollen, den nådde opp til toppen av brystvernet med sandsekkene. Han begynte å gå mot den. «Forsiktig, Nick,» ropte Sean etter ham. «Ja vel, sir,» svarte den unge offiseren og satte riflen fra seg før han klatret opp. Sean regnet med at de ennå var tre-fire hundre meter fra frontlinjen, og det mørknet fort. Under skyene var himmelen fløyelspurpur, elendig skytebelysning, og han visste at van der Heever var en erfaren kriger tross sin unge alder. Han ville være kjapp som en røyskatt som kikker ut av hullet sitt når han speidet over kanten. Sean så ham stå sammenhuket øverst på stigen, løfte hodet et kort øyeblikk for å ta et rundskue, og dukke igjen. «Åsen ligger for langt til venstre,» ropte han ned. «Jeg tar en titt til.» Og han løftet hodet igjen. Mausergeværet har et eget smell, en hard, ufyselig lyd som Sean hadde hørt så ofte at han med stor nøyaktighet kunne beregne avstand og retning. Dette var et enkeltskudd fra snaue fem hundre meter, nesten rett forfra. Van der Heevers hode fløy bakover som om han hadde fått et kjeveslag, og stålet i hjelmen runget som en gongong. Hakestroppen brast da den runde hjelmen virvlet i luften, ramlet ned på plankedørken og trillet ned i en grå sølepytt. Van der Heevers hender knuget øverste stigetrinn et øyeblikk, så åpnet de kraftløse fingrene seg og han falt baklengs og tungt ned i skyttergraven med frakken bølgende rundt seg. Hva slags skyting var dette? Fem hundre meter i denne elendige belysningen, bare et kort glimt av et hode med hjelm 8


over brystvernet, tre sekunder til å sette avstand og sikte, deretter et nytt øyeblikk for å brenne av da hodet dukket opp igjen. Tyskeren som skjøt var enten toppskytter med refleks som en leopard, eller den heldigste snikskytteren på vestfronten. Denne tanken streifet ham såvidt da han bykset frem og knelte ved siden av offiseren. Han snudde ham, og kjente det kvalmende suget i maven og det kalde grepet rundt brystet. Kulen var gått inn i tinningen og ut bak motsatt øre. Sean løftet det istykkerskutte hodet opp i fanget, tok av seg sin egen hjelm og begynte å vikle av seg silkeskjerfet. Han følte en tapets fortvilelse. Langsomt viklet han skjerfet rundt van der Heevers hode, og blodet gikk straks gjennom det tynne stoffet. En nytteløs handling, men det holdt hendene beskjeftiget og avledet den hjelpeløse følelsen. Han satte seg på de sølete plankene, med de kraftige skuldrene bøyd over den unge døde. Størrelsen av Seans blottede hode ble understreket av den tykke manken av mørkt, gråsprengt hår som glimtet kaldt i det svinnende lyset. Det korte, tette skjegget var også gråsprengt, og den store ørnenesen var skjev og medtatt. Sean Courtney satt lenge og holdt den falne, så sukket han dypt én gang og la ham ned. Han reiste seg, slengte vesken over sin egen skulder og la i vei langs sambandsgraven på ny. Fem minutter før midnatt gikk obersten som ledet 2. bataljon duknakket gjennom blendingsforhenget i messedøra og børstet snøen av skuldrene med en behansket hånd da han rettet seg opp. Messen hadde vært tysk seks måneder tidligere, og var brigadens stolthet. Den lå ti meter under bakken og var sikker selv mot tung artilleriild. Solide planker på dørken, og selv veggene var panelt mot fuktighet og kulde. En rundovn sto ved bortre vegg og glødet muntert. I halvsirkel rundt den satt offiserene på frivakt i beslaglagte lenestoler. Men obersten hadde bare blikk for generalens kraftige skikkelse der han satt i den største og behageligste stolen nær9


mest ovnen, og han slengte frakken da han skyndte seg dit bort. «Unnskyld, general. Jeg tok inspeksjonsrunden. Hadde jeg visst at De kom …» Sean Courtney humret og reiste seg tungt fra stolen. Han ristet på hodet. «Det var hva jeg ventet av deg, Charles. Men offiserene dine har tatt seg av meg, og vi har latt litt av gåsa bli igjen til deg.» Obersten så seg kjapt rundt i kretsen og rynket pannen da han så at noen av de underordnede var røde i kinnene og blanke i blikket. Han måtte advare dem mot å være så dumme å prøve å drikke jevnt med generalen. «Det gjør meg svært vondt å høre om unge van der Heever, sir. Sersjantmajoren fortalte meg om det.» Sean vinket ham av, men ble forbigående mørk i blikket. «Hadde jeg bare visst at dere var på vei hit i kveld, skulle jeg advart dere. Vi har hatt et helvetes bry med den snikskytteren helt siden vi gikk i stilling. Det er den samme fyren, naturligvis. Livsfarlig. Har aldri opplevd maken. Høyst ubehagelig når alt annet er så rolig. De eneste tapene vi har hatt hele uken.» «Hva gjør dere med ham?» spurte Sean skarpt. Alle så den hissige rødmen, og adjutanten sa fort: «Jeg har kontaktet oberst Caithness i 3. bataljon, og vi gjorde en avtale. Han har gått med på å sende oss Anders og MacDonald …» «Har vi fått dem?» sa obersten glad. «Det er jo finfint. Jeg trodde ikke Caithness ville skille seg med dette premieparet.» «De kom i formiddag, og har gransket terrenget i hele dag. Jeg ga dem frie hender, og har forstått det som om de setter i gang i morgen.» Den unge kapteinen som ledet «A»-kompaniet så på klokken. «De går ut fra min seksjon, sir. Sant å si må jeg ned og se dem vel av sted, de går i stilling halv ett. Unnskyld meg, sir.» 10


«Utmerket. Av sted med deg, Dicky. Si tvi tvi fra meg.» Alle i brigaden hadde hørt om Anders og MacDonald. «Skulle gjerne treffe de to,» sa Sean Courtney plutselig, og obersten gikk pliktskyldigst med på det. «Naturligvis. Jeg følger Dem ut, sir.» «Nei, nei, Charles. Du har vært ute i kulda hele kvelden. Jeg blir med Dicky her.» Mark Anders satt tullet inn i lånte tepper og bøyde seg over boken, mens øynene prøvde å tilpasse seg lyset fra den flakkende lysstumpen. Temperaturstigningen som fulgte første snøfall, og det nye lydinntrykket i den vesle tilfluktsgraven, vekket mannen som sov ved siden av ham. «Pokker også, det snør.» Han rullet over mot Mark. «Leser du ennå?» spurte han. «Alltid med nesa i den helvetes boka. Du ødelegger skytesynet.» Snøen gjorde oppgaven vanskeligere for dem. Den ville dekke bakken med et følsomt lag hvitt. Alle som beveget seg ut av skyttergraven i ingenmannsland ville sette spor som morgengryet omgående ville avsløre for en observant fiende. En fyrstikk flammet opp, og Fergus tente to sigaretter og ga den ene til Mark. De satt skulder mot skulder i teppene sine. Etter en stund sa Mark: «Den tyskeren er virkelig skummel.» Fergus nikket. «Ja. Et fantastisk skudd, etter å ha ligget ute i kulda hele dagen, på fem hundre meters hold og i den belysningen …» Han ventet litt, så fortsatte han fort: «Men du er også god, gutt. Topp.» Mark svarte ikke, stumpet sigaretten, blåste ut lyset og la seg bakover med teppet over hodet. «Ja, prøv å få deg en lur, gutt,» sa Fergus. «Vi får en lang dag foran oss.» Den unge kapteinen snakket lavt med en av vaktpostene i forreste linje, mannen hvisket et svar og nikket bortover langs den mørke skyttergraven. 11


«Denne veien.» Han begynte å gå bortover plankene med Sean etter. Gjennom den fallende snøen glødet det svakt fra et fyrfat i en tilfluktsgrav. Mørke skikkelser huket seg sammen rundt det, som hekser under en sabbat. «Sersjant MacDonald?» En av skikkelsene reiste seg og kom mot dem. «Det er meg,» svarte han selvsikkert. «Er Anders med deg?» «Til stede,» sa MacDonald, og en av de andre skikkelsene reiste seg. Han var høyere, men beveget seg smidig som en atlet eller danser. «Er du klar, Anders?» sa kapteinen lavt, og MacDonald svarte for ham. «Gutten er klar til innsats, sir,» sa han, slik en manager ville ha snakket om en toppbokser. Det var tydelig at gutten tilhørte ham, og at dette ga ham en status han aldri ville oppnådd på egen hånd. Akkurat da sprang en ny lysgranat høyt over dem, en blendende hvit og taus eksplosjon av lys, dempet av snøen. Sean kunne bedømme en mann like godt som en hest. Han kunne plukke ut de tvilsomme eller de godhjertede fra flokken. Det kom av erfaring og en dypere, uforklarlig forståelse. I skjæret av blusset gled blikket hans over sersjanten. MacDonald hadde magert ansikt, tettsittende øyne, smale lepper, munnen trukket nedover i vikene. Ingenting av interesse for Sean der, og blikket gled videre til den andre. Den unge hadde brungylne øyne som sto langt fra hverandre, blikket var som på en dikter eller en som er vant til vide horisonter. Øyelokkene var åpne, så iris fløt fritt som en fullmåne i det hvite. Sean hadde bare sett dette noen ganger tidligere, og virkningen var nesten hypnotisk, blikket var åpent, direkte og skarpt, og gjennomtrengende. «Dette er general Courtney,» sa kapteinen, og da blusset sloknet, så Sean øynene få nytt liv, og han hørte gutten snappe etter pusten. 12


«Jeg har hørt om deg, Anders.» «Og jeg om Dem, sir,» sa gutten med en ærefrykt som irriterte Sean. Han hadde vel hørt alle historiene. Regimentet skrøt av sin general, og alle nye rekrutter hørte historiene. Han kunne ikke gjøre noe for at de gikk på omgang. «Det er en ære å få treffe Dem, sir,» stammet gutten alvorlig. Den sagnomsuste Sean Courtney, mannen som hadde tjent fem millioner pund på gullfeltene i Witwatersrand og mistet hver eneste penny. Sean Courtney, som hadde jaget boergeneralen Leroux gjennom halve Sør-Afrika og omsider slått ham etter en fryktelig kamp mann mot mann. Krigeren som hadde tatt knekken på Bobatas herjende zuluer, som hadde lagt planer med sin tidligere fiende Leroux og hjulpet med å sette opp unionsdokumentet som forente Sør- Afrikas fire uavhengige stater til ett mektig hele, som hadde skapt en ny, umåtelig personlig formue på land og krøtter og tømmer, som hadde sagt fra seg stillingen i Louis Bothas’ regjering og som leder av Natals lovgivende råd for å bringe regimentet ut til Frankrike … det var rimelig nok at gutten skulle få glans i blikket og stamme, men likevel irriterte det Sean. Jeg er niogfemti og for gammel til å spille helt nå, tenkte han bistert, da blusset sank og de på ny var omgitt av mørke. «Er det litt kaffe igjen?» undret Sean. «Pokker så kaldt i natt.» Han fikk et emaljekrus med skår i og huket seg over fyrfatet med kruset mellom hendene, blåste på den dampende kaffen og slurpet i seg. Litt nølende fulgte de andre hans eksempel. Underlig å huke seg rundt et fyrfat sammen med en general, som om man var gamle kompiser. Ingen sa noe. «Er du fra Zululand?» spurte Sean plutselig. Øret hadde fanget inn aksenten, og uten å vente på svar fortsatte han på zulumålet: «Velapi wena? Hvor er du fra?» Språket falt naturlig for Mark selv om han ikke hadde snakket det på to år. «Fra nord, bortenfor Eshowe ved Umfolosi River.» «Jeg kjenner stedet godt. Har vært på jakt der.» Sean gikk 13


over til engelsk. «Anders? Jeg kjente en Anders, som drev transport fra Delagoa Bay i 1889. John, såvidt jeg husker. Jo, gamle Johnny Anders. I slekt? Faren din?» «Bestefar. Far er død. Bestefar har land ved Umfolosi. Det er der jeg bor.» Gutten slappet av nå. I skjæret fra fyrfatet syntes Sean han så stressrynkene rundt munnen glattes ut. «Jeg trodde ikke De kjente fattigfolk som oss, sir,» sa Fergus MacDonald skarpt og bøyde seg frem mot fyrfatet med hodet snudd slik at Sean så munnens bitre linje. Sean nikket langsomt. MacDonald var en av dem. En av dem som var oppsatt på det nye … fagorganisasjoner og Marx, bolsjeviker som kastet bomber og kalte seg kamerater. Saken uvedkommende la han merke til at MacDonald hadde rødt hår og fregner på håndbaken. Han snudde seg igjen mot Mark Anders. «Lærte han deg å skyte?» «Ja, sir.» Gutten smilte bredt for første gang, oppglødd av minnet. «Han ga meg den første riflen min, en Martini Hendry som spydde kruttrøyk som en bushbrann, men drepte på hundre og femti meters hold.» «Jeg har jaktet elefanter med en slik. Finfin rifle,» sa Sean, og med ett skrumpet førti års aldersforskjell inn og de var venner. For Sean hadde kanskje den andre unge mannens, Nick van der Heevers, død etterlatt et tomrom, for nå strømmet en beskyttende farsfølelse opp i ham. Også Fergus MacDonald merket det visst, for han blandet seg inn, lik en sjalu kvinne. «Best du gjør deg klar, gutt.» Marks smil forsvant, blikket ble nesten stivt og han nikket. Han tok av seg den tykke frakken og uniformsjakken. Over den lange ullundertrøyen tok han ullskjorte og to gensere, og et ullskjerf rundt halsen. Utenpå tok han kjeledress som dekket kleslagene med en glatt hud som ikke ville sette seg fast eller flagre i vinden, så fienden ble oppmerksom. En topplue og en flyverhjelm, og Sean skjønte grunnen. Vanlige britiske hjelmer ga liten beskyttelse mot Mauser-kuler. 14


Ullvanter med hull til fingrene, og tykke, rommelige hansker utenpå. En liten skulderveske under venstre armhule. «Skinkesmørbrød med mye sennep, sjokolade og maltsukker, som du er så glad i. Glem ikke å spise, det holder deg varm.» Fire fulle klips 303-patroner, tre i kjeledresslommene, én i spesiallommen sydd inn i venstre erme. «Jeg polerte dem personlig med voks,» forkynte Fergus, hovedsakelig til beste for den lyttende generalen. «De kommer til å gli inn som …», sammenligningen var slibrig, beregnet på å vise Fergus’ forakt for rang og klasse. Men Sean lot det passere, han var altfor interessert i jaktforberedelsene. «Jeg kommer ikke til å vise Cuthbert før sola står riktig.» «Cuthbert?» spurte Sean, og Fergus humret og nikket mot en tredje skikkelse som lå stille bakerst i tilfluktsgraven. Det var første gang Sean så den, og Fergus humret på ny over det forvirrede uttrykket, og rakte hånden mot den bakoverlente skikkelsen. Først da gikk det opp for Sean at det var en dukke, men i skjæret av fyrfatet virket trekkene realistiske, og hodet med hjelm satt i riktig vinkel på skuldrene. Dukken manglet ben, under var bare et kosteskaft. «Jeg skulle gjerne vite hvordan dere har tenkt å gjøre det,» sa Sean til unge Mark Anders, men det var Fergus som svarte viktig: «I går skjøt tyskeren nederst fra nordre åsside. Mark og jeg sjekket vinklene for de to skuddene, og fant posisjonen med en feilmargin på femti meter.» Mark sa: «Han skifter sikkert plass, men det gjelder for ham å holde seg i skyggen, og komme tettest mulig innpå.» Gutten stammet ikke mer, nå da tankene konsentrerte seg om problemet. Han snakket lavt og intenst. «Jeg har funnet et bra sted for Mark, rett bortenfor bondegården,» overtok Fergus igjen. «Han kan dekke hele nordre li på under to hundre meters hold. Vi sender ham ut nå, så han kan gå i stilling før det lysner. Det gjelder at han er på plass 15


før tyskeren. Vil nødig han skal snuble over svinet i mørket. Deretter venter vi til lyset blir skikkelig, hvoretter jeg setter i gang med Cuthbert her.» Han klappet dukken og humret. «Ta deg et krus kaffe til, gutt, og så er det ut og av sted. Du må være på plass før det slutter å snø.» Sean stakk hånden i frakkelommen og tok ut sølvlerken som Ruth hadde gitt ham den dagen regimentet seilte. «Sett litt fres på kaffen,» sa han og bød Mark. Gutten ristet på hodet. «Nei takk, sir. Svekker synet.» «Det er noe annet med meg, sir,» sa Fergus MacDonald og rakte hånden fort frem over fyrfatet. Den klare, lysebrune væsken klukket ned i kruset hans. Mark beveget seg kjapt langs linen som patruljen hadde lagt for å lede ham gjennom piggtråden. Han bøyde seg for å holde kontakt med linen i venstre hånd, og bar sin P.14 i høyre. Han løftet føttene forsiktig og satte dem lett ned, prøvde å fordele vekten så han ikke gikk igjennom skaren. Men hver gang en lysbombe sprang, måtte han slenge seg ned og ligge urørlig, en mørk flekk i det kraftige lyset mot den hvite snøen, bare dempet av snøfallet, som fortsatte. Når han kom seg på bena i mørket igjen, visste han at han etterlot en grop. Vanligvis ville det ikke gjøre noe, for i den bombeherjede villmarka i ingenmannsland la man lite merke til slikt. Men Mark visste at i grålysningen ville et spesielt øyepar granske hver bit av bakken, på utkikk etter nettopp denslags spor. Plutselig meldte ensomhetens iskulde seg, kaldere enn luften mot kinnene. Følelsen av å være sårbar, å bli sendt ut mot en overlegen, nådeløs fiende, en usynlig, skremmende, dyktig motstander som ville drepe ham øyeblikkelig hvis han gjorde den minste feil. Det siste blusset sank og døde, og han kom seg på bena og ravet mot det ødelagte bondehusets mørke, forrevne kontur. Han huket seg sammen mot det som var igjen av veggen og prøvde å puste rolig tross denne nye redselen som truet med å kvele ham. Det var første gang den var kommet over ham. 16


Vanlig frykt kjente han, den hadde vært hans trofaste selskap disse siste to årene, men han hadde aldri følt denne nye grufulle, lammende redselen. Da han førte høyre hånds fingre mot det iskalde kinnet, merket han hvordan de skalv, og tennene svarte med å klapre i kort stakkato. Jeg kan ikke skyte når jeg er slik, tenkte han vilt, og bet tennene sammen til det gjorde vondt, mens han knuget hendene sammen og klemte dem hardt mot skrittet. Og her kan jeg ikke bli. Ruinen var et altfor opplagt sted. Den ville være det første den tyske snikskytteren ville granske. Han måtte vekk, og det fort. Tilbake til skyttergravene. Plutselig gikk frykten over i panikk, og han skulle akkurat begynne en vill flukt tilbake, med riflen stående ved veggen. «Bist du da?» hvisket en stemme nær ham i mørket. Mark stivnet omgående. «Ja!» lød det litt bortenfor, og Mark fant riflen med venstre hånd, fikk den i stilling med høyre pekefinger mot avtrekkeren. «Komm, wir gehen zurück!» En tung skikkelse passerte tett ved Mark, han følte ham mer enn han så ham i mørket. Mark lot riflen svinge etter, med tommelen mot sikringen, klar til å oppheve den. Tyskeren vaklet tungt på den forræderske skaren, og verktøyet han bar klirret. Han bante. «Hold kjeft,» bjeffet den andre, og de fortsatte mot de tyske linjene over dem, på åstoppen. Mark hadde ikke trodd at piggtrådfolkene var ute i dette været. Først hadde han trodd det var den tyske snikskytteren, men nå ble han oppkvikket over dette uventede hellet. Patruljen ville føre ham gjennom den tyske sperringen, og de klønete sporene deres ville kamuflere hans egne. Først da han kom så langt i tankene, gikk det opp for ham at panikken var borte, hendene var støe og pusten jevn. Han smilte bistert over sin egen svakhet, og snek seg etter den tyske patruljen. De var hundre skritt bortenfor bondegården da det sluttet å snø. Mark kjente hjertet synke i livet. Han hadde håpet snøen 17


ville fortsette til daggry, men han fortsatte å gå etter patruljen. De beveget seg fortere og sikrere nå da de nærmet seg sine egne linjer. To hundre meter under toppen lot Mark dem gå videre, mens han gjorde en omgående bevegelse, famlet seg forsiktig gjennom piggtråden inntil han omsider kjente igjen og nådde frem til plassen han og Fergus hadde sett seg ut i kikkert kvelden før. En stor eik lå veltet, med et virvar av rottrevler trukket opp av den granatpløyde bakken. Mark krøp langs roten, bort til den siden som ville ligge i dypest skygge for den lave vintersolen, ålte seg halvt inn under den, men med hode og skuldre utenfor så han kunne dekke hele nordskråningen foran. Først og fremst gjaldt det å kontrollere riflen skikkelig, særlig sikre seg at det skrøpelige kikkertsiktet ikke hadde forskjøvet seg under ferden gjennom ingenmannsland. Han spiste to av skinkesmørbrødene, drakk noen rasjonerte slurker søt kaffe, og la så pannen mot trekolben. Han hadde trent seg opp til å kunne sovne øyeblikkelig, og mens han sov, begynte det å snø igjen. Da Mark våknet i grålysningen, var han dekket av et tynt snølag. Forsiktig for ikke å ødelegge det, løftet han hodet og blunket for å klarne blikket. Fingrene var stive og kalde, han beveget dem inne i hansker og vanter, tvang blodet til å sirkulere. Han hadde hatt flaks igjen, to ganger på rad var nesten litt for mye. Først patruljen som hjalp ham gjennom piggtråden, og nå denne hvite naturlige kamuflasjen som fikk ham til å gå i ett med omgivelsene. Bare ikke pendlen svingte den andre veien. Langsomt vek mørket, og synskretsen ble større. Hele hans verden hadde sitt sentrum i de vidåpne, brungylne øynene. De flyttet seg kjapt i søkmønster, streifet hver ujevnhet, hver ting, hver kontrastfarve i snø og søle og jord, hver splintret stamme og gren, hvert bombekrater, på utkikk etter skygger der ingen burde være, etter forstyrrelser under det nye tynne snølaget, søkte etter liv, bokstavelig talt liv. 18


Litt før ni sluttet det å snø igjen, og ved middagstid var det rifter i skylaget og en anemisk solstråle falt som et søkelys over lia i sør. «Ålreit, Cuthbert, la oss se om de skyter på oss.» Fergus hadde merket hver av den tyske snikskytterens fulltreffere på kartet sersjantmajoren hadde lånt ham. Det var to svarte prikker nær hverandre i samme avsnitt. Der var brystvernet for lavt for mesteparten av åsen som behersket frontlinjen. Etter at fem mann var skutt på disse to stedene, var brystvernet hevet med sandsekker, og plakater advarte de uforsiktige: NED MED HODET. SNIKSKYTTERE I SVING

De to svarte punktene lå bare femti skritt fra hverandre, og Fergus antok at snikskytteren hadde lykkes her ved å vente på at et offer var på vei bort gjennom skyttergraven. Han fikk et glimt av hodet i første åpning, og siktet mot det neste med fingeren på avtrekkeren, etter å ha tatt trykkpunktet. Dette forklarte han for Sean Courtney mens han traff forberedelsene, for generalen var nå så opptatt av jakten at bare en tysk storoffensiv kunne få ham tilbake til hovedkvarteret. Han hadde snakket med adjutanten sin i felttelefonen og sagt hvor de kunne finne ham om noe viktig kom på. «Men pass på at det er viktig!» brummet han truende inn i røret. «Jeg fører ham nordover,» forklarte Fergus. «Dermed må den elendige tyskeren snu seg vekk fra Marks stilling, så gutten får et ekstra sekund mens han svinger tilbake mot åstoppen.» Fergus MacDonald var dyktig med dukken. Sean måtte innrømme dette. Han førte den en halvmeter høyere enn vanlig mannshøyde for å oppveie det hevede brystvernet, og ga den en naturtro skulderbevegelse, lik en mann som skynder seg, da han lot den passere første åpning. Sean, den unge kapteinen og den rødfjesete sersjantmajoren ventet bortenfor annen åpning, sammen med en hånd19


full menige, mens Fergus beveget seg bortover plankene mot dem. Alle holdt pusten da han kom til den andre åpningen. Oppe i lia smalt mauseren som en oksepisk i den kalde luften, og dukken rykket i Fergus MacDonalds hender. Han nappet den ut av syne og kastet seg på kne for å granske det runde hullet rett gjennom pappmasjéhodet. «Faen,» mumlet han bittert. «Faen, faen …» «Hva er det, MacDonald?» «Den helvetes tyskeren … å, det jævla svinet …» «MacDonald!» «Han har valgt samme stilling som gutten.» Sean skjønte det ikke i første øyeblikk. «Han er inne mellom eikestammene, rett over Mark. De har valgt samme stilling.» Det kraftige smellet av mauseren var så nær, så skarpt, at Marks trommehinner dirret flere sekunder etter. Han ble lammet av sjokket. Den tyske snikskytteren måtte være mindre enn syv meter fra ham. Ved et merkelig sammentreff hadde han valgt samme del av lia som Mark. Nei, det var ikke sammentreff. Med jegerens sans for terrenget hadde begge valgt idealplassen for det de var ute etter: å drepe fort og effektivt fra dekning. Tyskeren lå til venstre, høyere oppe, bak skulderen hans. Vekk fra eikerota var venstresiden udekket. Uten å røre hodet lot han blikket gli rundt, og ytterst i synsfeltet så han en annen fallen eik. Han lå helt urørlig en lang stund, på utkikk etter minste bevegelse fra øyekroken, men det kom ingen, og stillheten var uhyggelig og trykkende, inntil et spandaugevær fyrte av en kort salve en kilometer unna. Mark begynte å snu hodet mot venstre, langsom som en kameleon på jakt etter en flue. Gradvis klarnet det ytterste synsfeltet, og han kunne avsøke hele lia over. Nærmeste eik var revet opp av granatsplinter, barken var flådd av og trebiter hakket ut. Stammen hadde ramlet over et søkk i bakken, lå som en bru over det, og selv om snøen hadde fonnet seg opp, var det en liten åpning mellom bakke og tre. 20

Profile for Cappelen Damm AS

En spurv til jorden  

Den sagnomsuste Sean Courtney, mannen som hadde tjent fem millioner pund på gullfeltene i Witwatersrand og mister hver eneste penny. Dette s...

En spurv til jorden  

Den sagnomsuste Sean Courtney, mannen som hadde tjent fem millioner pund på gullfeltene i Witwatersrand og mister hver eneste penny. Dette s...