Arne Dahl
En midtsommernattsdrøm Oversatt av Einar Blomgren
Arne Dahl Originalens tittel: En midsommarnattsdröm Oversatt av Einar Blomgren © 2003 Arne Dahl Opprinnelig forlag: Ordupplaget Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © 2007 N.W. DAMM & SØN AS Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-61924-4 2. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Sitater fra «En midtsommernattsdrøm» av William Shakespeare fra André Bjerkes norske gjendiktning
1 Sverige ligger der nede. Langt der nede. Den unge mannen ser den langstrakte kysten en drøy mil under seg. Det er en fullstendig klar sommerdag. Hele Sverige er tydelig, hele Skandinavia. Han vender hjem igjen. Men hjem er noe annet nå. Han har vondt i magen. Den unge mannen prøver å forstå. Han prøver å forstå alt det nye. Alt som har hendt. Han leser i en tykk papirbunke og prøver å forstå hva midtsommeruken betydde. Alt den førte med seg. Alt den forandret. Alt den justerte. Livet kan fremdeles forbause, tenker den unge mannen forbauset. Jeg reiste ut som ett menneske og kommer hjem som et annet. Og hjemmet er også et annet. Han går tilbake til papirbunken. Og forstår at ingenting noensinne er ferdig.
7
2 Landet der nettene blir mørkere hele den korte sommeren, tenkte hun. Og det landet er mitt. Og akkurat den tanken var forbudt. Det gikk ikke lenger. Det kunne ikke fortsette. I natt, i denne lyse sommernatten, ville det skje en forandring. På en eller annen måte. Hun ville ikke gå ut og utsette seg for den sugende nordiske angsten i den nydelige sommernatten. Denne merkelig deilige, søtt ilende smerten som trengte helt inn i margen. Vemodet. Ikke riktig ennå. Hun ble stående og kikke ut gjennom vinduet i gatedøren. På litt avstand. Fra siden. Fremdeles fra utsiden. Det var som et maleri. Og det eneste motivet var det nakne, rene midtsommerlyset. Og det er mitt, tenkte hun. Jeg har gjort meg fortjent til det. Jeg har rett til det. Det, om ingenting annet, har invitert meg inn. Så steg hun ut i den lyse natten. Lys og ren. Og kald. Hun sto en stund og lot skjelvingen gå igjennom henne. Helt til hun grøsset. Grøssingen satte henne i bevegelse. Snart var det årets lyseste natt. Snart ville nettene bli lengre igjen. Og ennå kunne det ikke kalles sommer. Ikke helt på alvor. Ingen kunne vel helt på alvor kalle denne isnende kulden 8
for sommer. Kroppen hennes, om ikke annet, husket helt andre somre. Hun ville bare komme seg videre i livet sitt. Sitt eget. Det var det hele. Og det fikk hun ikke. Nedim. Sorgen overmannet henne. Med full kraft. Hun måtte stoppe. Hjertet frøs til is. Nedim. Broren min. Nedim og Naska. Bare ett år mellom dem. Bestandig sammen. Stilte bestandig opp for hverandre. Bestandig parat. Så nær man kan komme hverandre. Småsøsknene. Så like vi var. Så utrolig like. Men ikke nå mer. Hun vandret videre gjennom det fullstendig folketomme høyblokkområdet. Klokken var ti på halv tre om natten, og det var lyst som dagen. Som om verden var tømt. Tømt for alt unntatt et klart, klart lys. Og henne selv. Nedim, hvorfor måtte det bli som det ble? Hvorfor kunne det ikke brytes? Det eneste jeg vil, er å leve. De undertryktes undertrykkelse. Nytt navn, nytt telefonnummer, ny adresse, ny by – det var ikke nok. Alt det strevet du hadde med å finne meg, Nedim, kan man ikke tolke det som kjærlighet? En forskrudd brorskjærlighet? Stockholm burde ha slukt meg, men du fant meg. Du lette etter en nål i en høystakk, og du fant den. Men den kommer til å stikke deg. Det dreier seg bare om å stikke først. For ingen ord er noensinne nok. Ord har ikke noe med saken å gjøre. Han brukte ikke ord på den måten. Som samtale. Som dialog. Telefonsamtalen i går kveld. Ikke rare ordene. Ordene som forkledning. Som om han samtalte. – Vi må treffes, Naska. – Jeg heter ikke Naska. Jeg heter Rosa. Det vokste mange blomster i grøftekanten. Hun plukket en og betraktet den. Den var lilla og luktet rart. Med sju sorter blomster under hodeputen ville midtsommer9
natten bli magisk. Alle de merkelige ordene: kom liljor och akvileja, kom rosor och salivia, kom ljuva krusmynta, kom hjärtans fröjd. Hva var en akvileja? Asfaltblomster fikk være bra nok, tenkte hun og smilte skjevt. Hun plukket en vissen blå en. Fem til, så ville ønskene henne gå i oppfyllelse, verden forvandles. Natten bli magisk. På en måte var den allerede det. Dette suget. Klumpen i magegropen. Lyset som gikk seg vill i halsen. Det var én eneste ting som talte for at hun kom til å overleve natten. Og det var ikke kniven. Den lille, tåpelige, sveitsiske foldekniven i vesken. Som hun dessuten måtte folde ut før hun kunne bruke den. Hun plukket en blomst til, en ganske fæl og gul en. Klart hun skulle folde ut kniven. Så snart hun hadde sju sorter blomster å legge i håndvesken. Men ikke før. Flyktningemottaket i Skåne. Hun var seks år, han sju. De lærte svensk mens de ventet. Men framfor alt badet de. Det lille tjernet. Det iskalde svenske vannet. Dit de bestandig stakk av. Nedim og Naska. Småsøsknene. Hvorfor ikke bare ringe politiet? Hvorfor ikke sørge for at politiet var på møtestedet? Fordi det måtte få en slutt. Fordi hun – til tross for at han ikke lyttet – måtte snakke med ham, måtte få ham til å forstå. Det var så viktig at han og hans like forsto. Den yngre generasjonen. Før eller senere måtte de lytte. Og fordi han var – broren hennes. Hun plukket en merkelig oransje blomst med strittende kronblader. Fire. Hun måtte lære seg navnene. Nå så hun huset. Det var lavere enn de andre. Et klubbhus. Et foreningslokale. Likkiste. Hun så på klokken. Snart halv tre. Dødsøyeblikket. Da falt angsten over henne. Det føltes som om den ville kvele 10
henne, den tvang tungen bakover og ned i svelget, og det var helt umulig å puste. Det gikk bare ikke. Hvorfor gikk hun mot sin egen død? Hvorfor? Det hadde vært mulig å forhindre det. Ringte han ikke og advarte henne, nettopp for at hun skulle hindre ham? Var det virkelig ikke en bønn som sa: Stopp meg, da, jeg kan ikke stoppe meg selv, århundrers tradisjon presser kniven inn i hånden min, og jeg kan ikke stanse det. Du må gjøre det for meg, Naska, det er derfor jeg ringer deg. Nei, Nedim, du må stoppe deg selv, du må selv gjøre det valget, du må selv lempe unna århundrene og slippe luften inn til det som er muggent. Jeg kan ikke gjøre det for deg. Jeg går mot min egen død fordi jeg stoler på at du vil ta til fornuften. At du skal la ord bli ord igjen. For at akkurat du akkurat nå skal bryte slektstradisjonen. Min forsvarsløse kropp stiller det kravet til deg. Mine ord. Men hun hadde jo kniven. Så lenge den sveitsiske foldekniven lå sammenfoldet i håndvesken, var argumentene hennes gangbare. Så snart hun foldet den ut og tok den i hånden, sa hun noe helt annet. Det var en tveegget vandring. Hun satte seg i bevegelse igjen. Det ble stadig færre blomster rundt henne. Ville hun i det hele tatt rekke å samle sammen sju sorter blomster? Ville hun rekke å stole på en svensk tradisjon? Hun visste ikke om den vesle, rosa planten som stakk opp fra steinsettingen mellom fortauet og gaten virkelig kunne regnes som en blomst, men hun rykket den opp og stakk den inn i buketten. Fem nå. Fem blomster under puten. Men hvilken pute? Kisteputen? Hun var framme ved det lave foreningslokalet. Ikke en blomst så langt øyet rakk, ikke engang i bedet. Som om det var meningen at hun ikke skulle nå helt fram. Hun så åpningen i bygningen, passasjen inn til bakgården. 11
Møtestedet. Ikke en lyd, ikke en bevegelse, bare det glassklare, etsende nattelyset. En nydelig natt å dø i. Hun var framme ved hjørnet. Hun sto en stund klemt inn mot veggen. Hun så ned på føttene sine. En liten, vinrød blomst stakk opp av asfalten mellom treningsskoene. Hun tok den og smilte litt. Seks sorter ble det, tenkte hun og rundet hjørnet. Det er det som kalles «nære på». Han satt på en benk et stykke inne i bakgården. Han satt med den bøyde ryggen mot henne og ansiktet vendt ned mot knærne. Som om all verdens synd trykket skuldrene hans mot jorden. Hun listet seg fram. I hånden holdt hun ingen sveitsisk foldekniv, bare seks sorter blomster i en sørgelig bukett. Det var hun selv som var våpenet. Hennes tilsynekomst. Alt som den kunne appellere til. Det var hennes eneste våpen. Hun var nesten framme hos ham. Han satt der fortsatt, rørte seg ikke av flekken. Tyngden virket overmenneskelig. Snart kom han til å snu seg. Kniven kom til å glimte i hånden hans. Det ville være det avgjørende øyeblikket. – Nedim? sa hun stille. Han svarte ikke. Han bare satt der og så dødssliten ut. – Nedim? sa hun igjen, litt høyere, og la hånden på ryggen hans. Lett, lett. Da falt han forover. Den usynlige tyngden trykket ham rett ned i asfalten. Han falt, lealaust, tungt, klønete. Øynene stirret mørkt opp i den lyse sommernatten. Det var helt svart under dem. Som om han ikke hadde sovet på flere måneder. Nå ville han få sove til evig tid. Hun betraktet broren sin. I høyre hånd holdt han en stor kniv med bredt blad. Den glimtet ikke. Den hvite skjorten var helt rød. Og i et knapphull satt en liten, blåfiolett blomst. Den så ut som en pent formet klokke. Da hun løftet den opp og føyde den 12
til buketten, slo det henne at hun faktisk visste hva den het. Det hadde hun nettopp lært. Akeleie. Og akeleie er det samme som akvileja. Helt stille åpnet hun håndvesken og la buketten med sju sorter blomster ved siden av den sammenfoldede sveitsiske foldekniven. Så lukket hun vesken. Var helt stille en stund. Pustet. Og fra dyp som hun trodde var utdødde, steg en gråt som føyde seg til det svenske midtsommerlyset og ble til en eldgammel klagesang som fantes lenge før alle menneskelige grenser.