Page 1



Ina Strøm

En japansk vår På reise gjennom et evig forbløffende land


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Forfatteren har mottatt støtte fra det faglitterære fond (NFFO). ISBN 978-82-02-62458-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Foto: Ina Strøm Fagkonsulent: Naomi Yabe Magnussen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Satt i 10,4/14 pkt. TriniteNo1 og trykt på 90 g Amber Graphic 1,22 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Reiserute/innhold

Øya Ishigaki . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Kōnomiya. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

45

Nagoya sentrum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63

Wakayama, Kumano kodō . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

73

Det hellige fjellet Kōya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103

Shigi-høyden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

115

Smile Hotel Nara. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

127

Kyoto, Ōmiya. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

141

Shizuoka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

173

Tokyo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

187

Sapporo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

209

Hakodate . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

229

Ordforklaringer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

242

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

251



Lenge før menneskenes tid buldret jordplatene langsomt sammen og skapte kontinenter, streder og øyer. I Stillehavet presset øst mot vest og dannet bratte tinder, spisse kratere og slake hellinger. Mer enn fire hundre millioner år gikk før dette dramatiske, steilende landskapet begynte å likne det vi i dag kaller Japan, og enda tusenvis av år før menneskene reiste seg, organiserte seg i samfunn, tilegnet seg kunnskap og makt. Hele Japan er en ren oppfinnelse. Det finnes ikke et slikt land, det finnes ikke slike mennesker. Det er Oscar Wilde som hevder dette, men hva mener han med det? Jeg vil kanskje foreslå at han skilder hvordan ethvert forsøk på å se og beskrive landet farges av den enkeltes tenkesett, språk og fantasi. Jeg kan ikke vite hva Japan er for deg. Min idé om Japan er tolkningen av boksider jeg har lest, flyktige møter og langvarige vennskap med japanere, opphold av ulik varighet og reiser jeg har begitt meg ut på gjennom tolv år. Jeg skriver ikke dette for at du skal bli imponert, tolv år er ingenting sett i Japans lange histories perspektiv. Gjennom årene i et kjærlighetsforhold med Japan har jeg av og til ønsket at jeg var enda mer på innsiden. At jeg mestret språket bedre, var fortrolig med flere av skikkene og at jeg kjente den japanske logikken som min egen. Andre ganger savner jeg blikket utenfra, for jeg kan merke at jeg har blitt vant til det som en gang virket underlig. Jeg 7


kan ta meg i å misunne alle som oppdager landet for første gang, for så i neste øyeblikk å lengte etter å leve livet mitt som en fullkommen japaner. Perspektivet mitt skifter fra situasjon til situasjon: Jeg ser på japanerne og føler meg fremmed, snur meg og ser på turistene, og føler meg nesten like fremmed. En trøst er at jeg ikke kunne ha skrevet denne boka om jeg ikke gjorde det akkurat fra mitt ståsted – midt i en flytende og ganske deilig tilværelse mellom utsiden og innsiden av Japan.


Hver dag er en reise, og det er reisen i seg selv som er hjemme. Matsuo Bashō.



Øya Ishigaki


Det viste seg at den gamle damen hadde for vane å ta oppvasken klokken fire hver morgen, og helst skulle hun ha radioen på. Ganske høyt. Jeg famlet etter øreproppene jeg hadde fått på flyet, men det var for sent. Nå var jeg våken, jeg også. Jeg lå med lukkede øyne i det klamme mørket og lyttet til alle de fremmede lydene rundt meg: klirrende oppvask i en stålvask, radioverter som småpratet på japansk med milde nattestemmer, en sørgmodig ballade. Og den gamle damens små føtter over gulvet. Subb, subb, i tøfler som hun garantert hadde fått til en god pris. Subb, subb, på føtter som hadde båret kroppen hennes i åttifem år, i lek og plikt, gjennom fem svangerskap, til arbeid, feiring og gjennom sorg. Subb, subb, subb, gjennom huset som hun bygde for snart femti år siden sammen med ham som da var mannen hennes, de var nygifte og fulle av mot. Nå spør du kanskje om det er vanlig for japanske kvinner å stå grytidlig opp, og jeg kan i alle fall si at det er å betrakte som en dyd. En god japansk husmor skal ifølge tradisjonen forberede ris, misosuppe og fisk til frokost, hvis hun ikke er av det moderne slaget som gjør det enkelt, med ristet brød i stedet. Det må uansett være klart når den hardtarbeidende ektemannen sleper seg søvndrukken ut av soverommet, før han tar med seg nisten og setter kurs mot kontoret. Den gamle damen ble født på tredvetallet, foreldrene hennes ga 12


henne et navn som betyr optimistisk og oppriktig barn. Hun vokste opp med søsken og solskinn på den største av Okinawa-øyene i sør. Siden flyttet hun hit til den lille øya Ishigaki, og fikk fem barn med en mann som nå har vært død i mange år. Barna er voksne og har flyttet ut, det er bare henne igjen i huset. Ikke går hun til de grytidlige tempelstudiene lenger heller. Men hun tviholder på vanen med å stå opp midt på natten, og hun virket stolt av det. Etter halvannen time stanset skramlingen, og det ble stille. På sine eldre dager hadde hun begynt å unne seg en slumrestund mellom halv seks og sju. Jeg kjente hvordan søvnen var i ferd med å trekke meg tilbake ned i dypet sitt. Ute suste det i palmer og andre trær, og en usedvanlig morgenfrisk frosk kvekket energisk. En kilometer lenger sør slo bølgene mot hvite korallrev i måneskinnet. Jeg tenkte på Oslo, på at der var kvelden i ferd med å bli natt, at det falt snø i de oransje lyskjeglene under gatelyktene og at det var for kaldt til å ha vinduet åpent mer enn på gløtt. Men om noen timer ville det lysne her og bli min første dag som frivillig arbeidskraft på plantasjen. På tross av en murrende uro over å ikke helt vite hva som ventet meg, falt jeg til slutt i dyp søvn. Jeg drømte at jeg var om bord i et fly og at jeg fikk tilbud om å sitte helt foran i flyet, der hvor maten blir servert på ordentlige tallerkner og det er plass til å strekke ut beina. Den eneste haken ved tilbudet var at jeg måtte klatre ut av vinduet og balansere på en tynn list langs flyskroget for å komme meg dit, og flyet var allerede høyt over skyene. Det er lett å gjøre seg tanker om hvor denne drømmen kom fra. I løpet av to måneder skulle jeg reise alene gjennom Japan på langs, fra sør til nord. Jeg hadde lagt opp reiseruta etter en slags historisk kronologi, og funnet fram til steder hvor turister sjelden drar. I det hele tatt hadde jeg satt sammen et ganske eksentrisk og nervepirrende program, i håp om å finne det ekte, usminkede Japan. I planleggingen hadde jeg ikke tatt hensyn til verken haltende japanskkunnskaper, at jeg sannsynligvis ville bli oppfattet som smågal eller risikoen for å 13


faktisk bli det. Jeg var rusa på tanken om å finne fram til noe urørt og unikt, jeg ville til dypet av Japan. Første stopp var to uker som frivillig gårdsarbeider på en liten øy aller lengst sør i Japanhavet. Planen var å skrive noe om livsstil og hverdag på øygruppa, som er kjent for et behagelig, subtropisk klima, en vital interesse for folkemusikk, avslappet gjestfrihet og ikke minst: verdens høyeste gjennomsnittlige levealder. Jeg ville finne de lokale hemmelighetene som bidrar til at folkene her lever så lenge og har så god helse. For å komme ordentlig tett på dagliglivet registrerte jeg meg på en nettside hvor folk som drev jordbruk kunne finne frivillig arbeidskraft, og kontaktet brukeren som hadde det søteste profilbildet. Valget var egentlig allerede tatt i øyeblikket jeg kom over fotoet hvor den gamle damen tittet fornøyd fram fra høye, grønne busker og smilte hjertelig til meg og alle andre som måtte klikke seg rundt med romantiske tanker om et gårdsopphold i Japan. I am old but I enjoy talking to a young person. Please have interest in a plant, hilste hun fra nettsiden sin. Nå var hun plutselig virkelig. Veldig virkelig. Kvelden i forveien hadde jeg hørt henne skravle med datteren utenfor rommet mitt, og spisset ørene da hun plutselig dempet stemmen. Jeg er ganske sikker på at det var meg de mente, for jeg hørte gaijin, det ikke så veldig pene ordet for utlending. Det jeg klarte å plukke opp var noe om pen i tøyet, men litt som en mann. Og ved god helse. Når jeg tenker meg om, var karakteristikken ikke helt feilslått. Da jeg ble vekket av den vante melodien fra mobiltelefonen min, følte jeg meg fortumlet og tung. Jeg dro en våtserviett over fjeset, tok på meg kontaktlinsene og gikk ut til mitt livs første dag som gårdsjente. – Hvorfor ville du komme hit? Det er hardt arbeid. Den gamle damen liknet ikke så lite på en skilpadde, men hun virket oppriktig. Utenfor huset var solen i ferd med å tørke opp nattens dugg på blomster, blader og gress. – Jeg vil gjerne lære mer om planter, løy jeg. 14


– Dessuten, fortsatte jeg, og dette var sant: – Dessuten ville jeg se en del av Japan som ikke likner Tokyo. Japan består av 6852 store og små øyer, med areal omtrent som Norge. Om vinteren kommer kalde vinder fra Sibir, trekker opp fuktighet fra havet på vei østover, og drysser det som mengder med elsket puddersnø over de nordlige områdene. I nordlige havner fryser isen tykk, og tvinger dem til å stenge i måneder av gangen. I vårmånedene blir plommekvister klippet og satt i vaser, pikniktepper spredt på marken under kirsebærtrærne, og sakeglassene hevet for å markere den nye begynnelsen. Når det blir enda varmere i været, trekkes fuktig luft inn fra Stillehavet. Fukten møter motstand i de spisse fjellformasjonene og pøser ned som voldsomme regnskyll. Menneskene svetter og akker seg, men klimaet er perfekt for det meste som kan gro, og Japan blir grønnere enn hva man skulle tro var mulig. Så kommer høsten, med sine tyfoner som feier over landet, river med seg trær, tak og stolper, stanser hurtigtog og skaper strømbrudd. Når det akkurat har roet seg, eksploderer trærne i et fyrverkeri av røde, gule og oransje toner, og varsler nye måneder med bitende kulde. Endringene dikterer alt i det praktiske hverdagslivet, og naturens kontraster er risset dypt inn i den japanske folkesjela. Spørreundersøkelser viser at japanerne ser seg selv stort sett slik resten av verden ser dem: stolte, hardtarbeidende og høflige. Men alle som har tilbragt mer enn en kort ferietur her, vil legge merke til ytterligere to trekk: Det ene er en sjarmerende følsomhet, på grensen til det sentimentale, det andre er en melankoli for naturens flyktige skjønnhet, for hvordan vår, sommer, høst og vinter representerer håp, glede, savn og nye sjanser. Bristeklare knopper på nakne grener, peoner, iris og krysantemum som folder seg ut og viser sin prakt, glødende høstløv rett før de blåser vekk, faller til marken og forsvinner, krokete furuer som hviler under tunge dyner av hvit snø. Slike motiver er evig populære i japansk kunst og diktning. Nyfødte barn får ikke sjelden navn etter årstider, blomster og trær, 15


og hvis du vil mestre kunsten å skrive brev til en japaner, bør du innlede med en setning som beskriver sesongen og samtidig kan leses som en allegori for livets gang. Denne følsomheten for naturen er alltid til stede i den japanske estetikken, enten det er på åpenbare eller mer underliggende måter. Men ikke bare det: Den er også helt sentral for hva det vil si å være japansk. Skrifttegnet for skjønnhet, bi, er satt sammen av tegnet for stor og tegnet for sau. En gang i det japanske skriftspråkets barndom har kanskje en stor sau vært et lykketreff, kanskje til og med noe vakkert? En ting er i alle fall sikkert: I Japan er skjønnhet mer enn bare symmetri. Jeg har aldri møtt noen japaner som ikke forholder seg til de skiftende årstidene med en viss sentimentalitet, og jeg har aldri møtt noen japaner som ikke lar seg fascinere av det jeg forteller om klimaet i Norge, om Golfstrømmen, midnattssola, vintermørket og variasjonene vi også lever med. Japan strekker seg over tjuefem lengdegrader, som fra Mali til Grenoble. Til sammenlikning spenner Norge over fjorten. Mellom sør og nord, sommer og vinter er det som å flytte seg mellom verdener. Vi er i værhardt brorskap, våre to nasjoner. Jeg tenkte tilbake på innflygningen til Ishigaki, da lente sidemannen og jeg oss mot vinduet og sa oss enige i at det virkelig både var annerledes og vakkert. Det var hvite strender og turkise bølger, og ifølge kapteinen kunne vi glede oss til tjueseks varmegrader selv om det bare var februar. Men akkurat nå, denne første morgenen på plantasjen, klarte jeg ikke å forstå hvorfor denne annerledesheten hadde vært grunn nok til å flytte inn i livet til en fremmed kvinne på åttifem. Vi snakket en blanding av japansk og engelsk mens vi drakk morgenkaffen. Det vil si, det var stort sett hun som snakket. Hun hadde en tendens til å holde taler, på den belærende måten som bare kan aksepteres fra avgåtte statsministere og veldig gamle mennesker. For min del betød det at jeg slapp å greie mer ut om mitt valg av nettopp hennes hjem som reisemål. Jeg hadde merket at det var vanskelig 16