__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


beate grimsrud

En dĂĽre fri Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN: 978-82-02-70433-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Denne boken ble først utgitt i 2010 av Cappelen Damm AS. Omslagsdesign: Ida Gowers Lindal Omslagsfoto: Cappelen Damm har forsøkt å innhente tillatelse fra alle rettighetshaver og ber vedkommende ta kontakt med forlaget. Forfatterfoto: Maja Hattvang Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1.


Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn. Jeg kan ikke være i leiligheten. Gulvene bikker mot de farlige vinduene ut mot gården. Jeg bor i sjuende etasje. Vinduene drar meg til seg. Jeg kan kaste meg ut. Jeg kan hoppe. Jeg er redd. Jeg prater og kan ikke slutte. Jeg er den som forteller, og den det fortelles om. Den med stemmer i hodet. Den det prates i, i det uendelige. Må forsvare meg mot stemmenes påstander. Må svare på deres tilrop. Må gjøre gjentatte bevegelser med armene i kjøkkenkroken. Gjenta og gjenta slik de sier at jeg skal. Hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Jeg kan sprekke. Jeg går i stykker. Hodet deler seg. Hele leiligheten kan rase ut av huset som en kommodeskuff. Jeg er trettini år. Har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste atten årene. Nesten like lenge har jeg livnært meg som forfatter, dramatiker og filmskaper. Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nyte setninger og sammenhenger. Hente det i meg selv og gi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det. 7


En gave å vokse sammen med. Å holde meg fast i når jeg er syk. Å holde meg fast i når jeg er frisk. Akkurat nå sitter jeg og venter. Jeg har fått en ny kognitiv terapeut. Det er meningen at jeg skal klare å bo hjemme, etter fem år fram og tilbake på avdelingen. Jeg er skeptisk til den kognitive terapeuten. Jeg har gått i så mange terapier. Men nå skal jeg prøve noe nytt, og hvorfor ikke. Han er på min egen alder, lang og hengslete og har hestehale. Han kommer hjem til meg i stedet for at jeg kommer til ham. Det er jo blant annet hjemme hos meg problemene fins. De farlige vinduene. Redselen for at jeg kommer til å kaste meg ut. Rase ut. Gli ut. Dras ut av lufttrykket. Uten å kunne gripe rundt de glatte møblene og holde meg fast. Han ber meg skrive en liste over det jeg synes er vanskelig. Den blir lang. Han ber meg skrive en liste over hva jeg er flink til. Den blir like lang, og det overrasker terapeuten. Et hull i sykdommen. «Hvor er det mest farlig?» sier han. «På soverommet», svarer jeg. Gulvet bikker og jeg dras til det mørke vinduet. «Jeg må holde meg fast i sengen.» Vi går inn på soverommet. Vinduet er helt dekket av en mørk gardin. Bak gardinen står en stor afrikansk skulptur som beskyttelse. Vinduet åpnes aldri. Gardinen dras aldri fra. «Gulvet bikker», gjentar jeg. Terapeuten plukker opp en liten ball fra lommen. Han legger den på gulvet. Ballen beveger seg litt i en sirkel, men blir liggende. Den ruller ikke mot vinduet. Vi ser på ballen begge to. Jeg tenker at 8


en felles forst책else av at noe helt feil er riktig, blir st책ende og regnes som sannhet. Vet ikke hva jeg skal tro, m책 vi ha sett det samme? S책 tar han opp ballen og stapper den tilbake i lommen. Han sier ingenting.

9


Det er jeg som er Eli. Det er både et jentenavn og et guttenavn og betyr min Gud på hebraisk. Huset er stille. Vi har sluttet å skrike. Vi har sluttet å løpe i hver vår retning og holde leven. Mamma har for lenge siden gitt opp håpet om å få orden på oss. Blomstene i stua ligger slengt på gulvet. Vi har kastet ting rundt oss og ikke visst når det var nok. Jeg er ett og et halvt år, broren min, Torvald, ett år og en dag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengene med seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike i løpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet til vår unnsetning. Jeg føler hvordan selen gnager mot den nakne kroppen. Jeg vrir meg som en orm, men kommer ikke løs. Kroppen er våt av svette og ansiktet vått av tårer. Vi har fått av oss pyjamasen, underbuksene og bleiene. De ligger på gulvet ved siden av sengen. Vi har slengt ut pute, dyne og laken. Vi har slengt madrassene ut over kanten av sengen. Vi sitter nakne på plankene i sengen fastbundet i selene da pappa kommer inn i rommet om morgenen. «Oi, se så sterke de er», sier han.

10


Jeg går og legger meg tidlig etter å tatt en mengde sovetabletter. Det er natt. Søvnen har vært her, men er plutselig borte. Beinet mitt skjelver. Kaster meg fram og tilbake i sengen. Ligger med armene ut fra kroppen, tror jeg er bundet fast. Rykker med armene og sparker med beina. Beltet strammer over magen. Jeg kan ikke åpne det selv. Jeg tror jeg er fastbundet på hender og føtter også. Noen må ha en nøkkel for å kunne åpne. Det er pleierne som har den. Jeg roper på hjelp om og om igjen. Når ikke opp for å tenne lampen. Det skjer i mørket. Jeg roper igjen. Jeg er ensom i leiligheten. I byen. I landet. På jorden. I verden. Melkeveien har krasjet med en sky av gass som har utslettet alle mennesker. Alt menneskelig liv er slukket, og bare jeg er igjen. Bare jeg er immun mot denne gassen, og de andre som akkurat nå ligger i belter rundt på alle verdens mentalsykehus. Uten nøkkel og mulighet til å komme løs. Maten er igjen i kjøleskapet. Bilene står igjen på parkeringsplassen. Pengene fins i banken. Hestene er igjen på engen. Medisinene igjen på sykehusene. Pillene igjen i glassene. Skolene igjen uten elevene. Bøkene igjen uten leserne. Blomstene igjen i blomsterbutikken. Solen igjen på himmelen. Regnet igjen i skyen. Snart 11


ringer vekkerklokker på hele den nordre halvkulen. Det er ingen til å slå dem av. Jeg kan drive allting videre. Men kommer ikke løs. Det er solide reimer. Jeg har ikke en sjanse. Jeg er avhengig av dem som ikke lenger fins. Jeg er det som blir igjen om alle andre forsvinner. Jeg har språket igjen i munnen. Lyd i strupen. Men ikke tilgang til noen ører. Jeg roper igjen. Vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg har mål i munn, men til ingen nytte. Kommer jeg til å be min siste bønn høyt, eller stille inni meg?

12

Profile for Cappelen Damm AS

En dåre fri  

En dåre fri er historien om Eli og stemmene hun har levd med hele livet. I barndommen dukker Espen, Erik og Emil opp, og i voksen alder, den...

En dåre fri  

En dåre fri er historien om Eli og stemmene hun har levd med hele livet. I barndommen dukker Espen, Erik og Emil opp, og i voksen alder, den...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded