Ego

Page 1



Ego



Ebba Eiring

Ego Noveller


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-73851-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Vet hvor du bor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

En anna plass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22

Alle andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

38

Takotsubo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

48

Ornitologen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

64

Pippi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79

Sur kjerring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

86

I skyggen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

96

En som leser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Trampoline i hagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Sjøsjuk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Odel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149



Vet hvor du bor

Stua lyses opp av snøen utafor. Himmelen er grå, ikke no sol, bare grått. Træra utafor, vegga i stua, listene og vinduskarmen. Jeg våkner likevel av lyset. TV-en står fortsatt på. Ei dame fra TV2 snakker om militærkuppet i Myanmar, noe om FN og våpenboikott. Ryggen er stiv, beina numne. Jeg strekker dem over sofakanten før jeg setter meg opp. Kaffekanna fra i går står på stuebordet. Det skvulper neddi der når jeg rister på den, så jeg heller restene over i koppen som står ved sida av, går over stuegølvet inn til kjøkkenet og putter den i mikrobølgeovnen. Det durer. Ei av plantene i vinduskarmen har brune blader. Jeg går bort og løfter på et. Det faller av. Halve stilken peiker nedover, som om den henger med hue. Avokadoplanten ved sida av strekker seg tjue centimeter. Den vokste fort, men nå henger bladene på den også. Lene satte avokadosteinen i en kopp med vann. Etter et par måneder hadde den skrella av seg huda og satt rot nedover i vannet. Hu planta den i ei rød potte. De drikker mye, sa hu, du må passe på å vanne den. Hu kunne sende meg tekstmeldinger og 7


minne meg på det når hu var på seminar. Jævla hipsterfitte. Kan ikke forklare åffør, men jeg får en slags ilende følelse i kroppen når jeg ser tinga hu bryr seg om dø. Pikken vokser. Det kjennes morbid, men jeg tar tak i den uansett. Jeg er dritsint mens jeg runker og tenker at jeg hater hu. Hater hu. Hater hu. Mikrobølgeovnen plinger. Hvitt cum drypper fra bladene på avokadoplanten. Gjennom døråpninga til stua får jeg øyekontakt med dama fra TV2. Da jeg var liten, var jeg redd for at folka på TV kunne se hva jeg gjorde. Jeg pleide å rette opp ryggen og oppføre meg skikkelig. Hu kan ikke se meg, men tanken får meg til å innse hvor jævla stakkarslig jeg må se ut. Jeg tar en brukt serviett fra spisebordet og tørker vekk sæden. Så høyt jeg greier skriker jeg ut i rommet og kaster papiret mot søppelbøtta. Det lander på gulvet, bare for å irritere meg. Pikken henger fortsatt over bukselinninga og jeg banner høyt for meg sjøl. Og så rydder jeg. Rydder og vasker, kaster de døde plantene og tømmer kjøleskapet for gammal mat. Alt som tilhørte Lene hiver jeg. Hu sa at hu sku komme og hente det, og likevel står det og støver ned i gangen. Varmt vann spyler over meg. Jeg sitter på gulvet i dusjen. Flisene er kalde mot ryggen. Den siste tida har vært som én eneste jævla lang dag. Jeg har prøvd å gjøre sånt som jeg pleide, før jeg traff Lene. Sånt som jeg gjorde mens det bare var meg. Jogge sjøl om det er drit kjedelig, bruke lang tid på å lage mat, se fotballkamper og drikke øl med kompiser. Det har ikke gått bra. Jeg har droppa måltider og drikki mye, sitti 8


inne og prøvd å ikke tenke. Det er vanskelig å tenke at man ikke skal tenke på noen, det har endt med at det kretser rundt minner om åssen hu lukta, åssen hu pleide å le når jeg prata med lys stemme for å etterligne hu. Hu kommer liksom hele tida tilbake, sånn at jeg av og til må knuse noe, banne høyt eller runke. Og så skjemmes jeg etterpå, griner og tenker at jeg er håpløs. Jeg bruker deo for første gang på sikkert tre uker, skriver ei handleliste og går de to kilometerne til butikken i stedet for å kjøre. Mari står ved inngangen og prater i telefonen. Holder pekefingeren i det ene øret og telefonen mot det andre. Jeg blir overraska, har ikke sett hu sia hu flytta for sikkert åtte år sia. Jeg sto lent inntil baksida av strømhuset og røyka, hadde sniki meg vekk fra huset jeg jobba på lenger opp i veien. Hu sto på andre sida av gata, ved busstoppet og koffertene sine. Hu sku ut i verden, allerede dagen etter at vi var ferdige på videregående. Hu sto og så på skoa sine, sparka i singelen på fortauet, dro hånda gjennom håret gjentatte ganger. Hu hvilte vekta på det ene beinet, sånn at hofta sto ut, så skifta hu vekta over til motsatt fot, løfta hue, så rundt seg, møtte blikket mitt. Jeg nikka, hu lot tinga sine stå ved busstoppet, kom gående over veien. Hu titta på meg og smilte sånn lunt som hu pleide. Hu spørte åssen det gikk med meg, smilte med tenna. Den ene fortanna så vidt over den andre. Jeg sa det gikk bra, spørte om hu var spent. Hu trakk på skuldra. 9


– Er du blitt for kul til å være spent, erta jeg. Hu svarte at hu grua seg, spurte om å få trekk. Jeg ga hu sigaretten og sa at jeg trodde hu hadde slutta. Hu smilte, spørte om jeg huska ungdomsskola, da vi pleide å gjemme oss bak gymsalen i friminutta for å røyke. Jeg nikka og sa at det blei en del pakker Marlboro, og hu fortsatte å prate: – I tiende, når det lukta av blomster og fugla var tilbake og varmen sto inn mot murveggen, og vi snart sku pendle til hver vår videregående og ikke ses hver dag, jeg skjønte ikke om det var et spørsmål eller en påstand, – når vi satt gjemt der, bak gymsalen i skolegården når ingen så på, tenkte jeg hele tida at jeg sku kysse deg. Før sommerferien. Hu rakte sigaretten tilbake til meg og blåste røyken ut mot sida. Jeg spørte hvorfor hu ikke gjorde det. Hu trakk på skuldra. – Tørte vel ikke. Jeg hadde hatt lyst til å si lykke til, at hu betydde mye for meg, at hu sku være forsiktig. – Ha det da, kremta jeg. – Ha det, da, sa hu, klemte meg. Jeg klappa hu på ryggen som om hu var en gulpende baby. Hu blunka kjapt før hu småsprang over veien, tilbake til koffertene hu sku ha med seg vekk. For det var det hu ville, flykte fra plassen hu hadde vokst opp på, og så vokst ut av. Jeg husker at jeg tenkte at hu ikke så ut som en som grua seg, der hu sto. Kanskje det var en ambivalens i det, frykten for å dra, gleden over å komme seg vekk. Det var ikke noe jeg kjente meg igjen 10


i. Jeg sku ikke studere, ikke med det første, og på det tidspunktet, kanskje aldri. Hu hadde blitt for bra for meg. Hu hadde det. Hu sparker i snøen med den ene skoen mens hu prater, akkurat som den dagen ved bussholdeplassen. Hu ser tilfeldigvis opp, får øye på meg, stopper, liksom midt i bevegelsen. Jeg løfter hånda. Mari smiler til meg, sånn lunt som før. – Hei! sier hu mens hu legger telefonen i lomma. Jeg omfavner hu i en keitete klem. – Oi, utbryter hu, – hyggelig å se deg! – Er du på besøk? spør jeg. – Jeg har faktisk flyttet hjem, til mamma og pappa. Jeg nikker og putter henda i lomma. – Bare midlertidig, altså, skynder hu seg å si, som om hu må unnskylde at hu er her, – til jeg finner noe eget. Jeg kom forrige uke. Ei lita jente kommer løpende ut fra butikken. Hu har på gul boblejakke og ei lue ligger på tvers over panna. Det ene buksebeinet er inni og det andre utenpå et par grønne cherrox. – Mamma, mamma, maser hu, og drar i kåpa på Mari, før hu får øye på meg og blir stille. Jeg prøver å late som jeg ikke er overraska og setter meg på huk ved sida av hu. – Hva heter du, da? spør jeg. – Ine, svarer hu stolt. – Jeg er faktisk tre og et halvt, utbryter hu, og er usikker på om hu skal holde opp tre eller fire fingre. – Du er prikk lik morra di, sier jeg. 11


Ine gnir seg i øyet med håndflata før hu ser opp på Mari. – Hun er lys, da. Som faren, sier Mari og titter ned på meg. Jeg møter blikket hennes, det mørke håret krøller seg innunder kåpa. – Du var lys du òg, nesten heile barneskola, konstaterer jeg. – Var det noe du lurte på? spør Mari Ine, og jeg reiser meg opp igjen. Ine rister på hue med overdrevne bevegelser. – Gå bort til bilen, så kommer jeg og mormor snart, sier Mari og skyver hu mot parkeringsplassen. Vi blir stående og se på hverandre. – Flytter du hit aleine? – Meg og Ine, sier hu. Jeg har lyst til å si at hu ser godt ut, at det var fint å se hu, sånn ordentlig fint å se hu, etter så mange år. Jeg tenker at jeg savner hu. Eller, ikke at jeg savner hu i seg sjøl, men kanskje den tida vi var venner. Jeg fomler med orda. – Husker du åssen vi pleide å løpe fra foreldra våre når de ropte oss inn om kvelda, og gjømte oss i den gjengrodde hagen til fru Hansen? Hvor mørk og stor stjernehimmelen virka, og åssen vi måtte være helt stille, hvis ikke kom fru Hansen til å komme ut og slå etter oss med den krykka hu lente all vekta si på? Mari nikker. Har arma i kors over brystet. – Hadde vi liggi sånn på gresset under stjernehimmelen nå, hadde vi endt opp med å pule i det lange gresset. 12


Det er ikke før jeg ser åssen hu slår opp øya at jeg skjønner hva jeg har sagt. Hu bryter ut i latter. – Herregud, du kan ikke si sånt! Jeg blir varm i ansiktet, ser nok ganske skrekkslagen ut jeg òg. – Det kom feil ut. Jeg bare synes du ser godt ut, sier jeg. – Prater alltid ifra levra, du. – Prater uten å tenke meg om, svarer jeg. Hu smiler. Jeg smiler tilbake. – Fint å se deg igjen, sier jeg og går mot innganga til butikken. – Vi ses, da, roper hu etter meg mens jeg står midt i skyvedøra. Jeg snur meg, har fortsatt henda i lomma. – Gjør vi? Hu smiler lurt. – Jeg vet hvor du bor! Dagene er døsige. Siger inn og ut av nattesøvna akkurat som meg, som går rundt i ei slags dvale. Jeg greier å være produktiv på jobb igjen, vinner en pitch med tegninga mi til restaurering av en gammal idrettshall i Sverige. Blir ikke glad når jeg får vite det, tenker egentlig at det er mest stress at jeg må reise bort dit for å orge. Jeg har vinduet åpent mens jeg pakker. Månelyset reflekteres i snøen og det er bedre enn høst, høsten er alltid tung, og det blåser så fælt. Uler i møte med husveggen til treverket knitrer, slår sprekker. Det ringer på døra. Når jeg åpner, står Mari der. – Er det deg, sier jeg. Hu tar et skritt inn i gangen, døra glir igjen bak hu. 13


– Trodde du ikke at jeg mente alvor? Hu smiler mens hu tar av seg skjerfet. – At du veit hvor jeg bor? – Ja. – Så ikke for meg at du sku ta turen. Fregnene ligger tett over nesa, langs kinna. Huda er rødlig og øya blå. De blir tette når hu smiler, og tre rynker strekker seg ut fra hver kant. Jeg vil å by hu på te, men kommer på at jeg ikke har te. Kaffe? Klokka er over ti om kvelden og hu kysser meg. Jeg lurer på om jeg skal trekke meg unna, men leppene hennes er myke og varme, så jeg drar hu inntil meg, presser hu inn mot veggen i gangen. Noe faller i bakken, braker sånn at Mari rykker til. Jeg kysser hu nedover nakken, huda hennes er så myk at leppene mine bare glir over. Sofaen er nærmest, så jeg geleider hu dit, inn i stua. Hu knepper opp buksa og jeg hjelper hu med å dra den av. Hu river i T-skjorta mi, trekker den over hue på meg, kysser meg, stønner lavt. Jeg må se på hu, heile tida. Lukker jeg øya dukker Lene opp, det sorte håret, mørke blikket, jeg må se på Mari, se på Mari, se på Mari. Det går for meg, kjappere enn jeg hadde tenkt, jeg stønner inn i øret hennes til hu blir stille. Jeg blir bare liggende i noen sekunder, trekker inn lukta hennes, begynner å kysse hu nedover magen, sleiker til hu lugger meg i håret og klynker forløsende. Mari ligger med hodet på brystkassa mi og stryker meg på arma. Jeg er ør i hue og kan kjenne åssen blodet sildrer under huda. – Jeg har aldri forestilt meg deg naken, sier jeg. 14


– Hæ? Hu løfter på hue. – Jeg ville bare si at jeg aldri har sett deg for meg naken. I hue. Når jeg har tenkt på deg, sier jeg, kremter brydd. – Nei vel, sier hu, virker forvirra. – Du er kjempefin naken, altså, jeg vil bare at du skal vite at før i tida, mens vi var venner … Mens vi var venner hadde det vært rart å skulle gjøre det, hvis du skjønner. Tenke på åssen du så ut naken, så jeg gjorde det ikke. Og jeg ville bare si det. Hu ser på meg. – Jeg har sett for meg deg naken. Jeg lar orda synke. Det er rart, men det er fint. – Hva skjedde med hun Lene, da? En tung klump presser i halsen, panna blir tung og øya tørre. Jeg får skyldfølelse uten at jeg skjønner åffer. – Åssen veit du om hu? spør jeg, later som jeg er upåvirka, men stemma knekker når jeg sier det. – Navnet hennes stod på postkassa, men det var ikke noen sko eller ting i gangen, så jeg bare antok at hun ikke bor her lenger. Jeg prøver å hoste stemma på plass. – Ja, nei, hu flytta ut for ei god stund sia. – Hvorfor det? Jeg svarer uten å tenke meg om. – Hu blei gravid. – Og du ville ikke ha barn, eller? Hue knaker. – Jo. – Tok hun abort? Mari sier det forsiktig. 15