Rannveig Leite Molven
Duelyktene
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-65916-5 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsillustrasjon: Frøydis Sollid Simonsen Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Stor takk til Kristian S. Hæggernes for en liten samtale om et bilde som ble til en hel bok.
Samtalen har delt seg, de to mennene snakker om vedlikehold av borerigger, mens Laura spør henne om hun vil ha mer vin. Astrid svarer ja, samtidig som Isak sier, men jeg foretrekker ting som ikke virker, ting som fungerer er kjedelige, det er ikke noen utfordring da. Hun holder fram glasset, lar Laura fylle det, tenker at han har sagt dette før også, nesten ordrett, en kveld, for det var kveld den gangen, ja, det var det, og det var sommer. Hun husker de åpne vinduene, den tente stålampa ved sia av sofaen, nattsvermerne som kom inn, støvet som drysset fra de gule vingene ned gjennom lyskjegla når de dunket mot metallskjermen. I noen få varme netter kom det flere. I sommer kom det ingen, det regnet hele tida. Sitronmålere, het de, de hadde lysegule vinger med blodrøde flekker. Da snakket han om henne, om alt som stadig ble feil, og den gang fantes det en trygghet i det, at han ville ha henne, uansett, at han elsket henne selv om hun ikke strakk til, selv om hun stadig ble sint, stadig knuste kopper, og vasket kafferester av golvet med varme kinn. Nå får orda hans noe til å løsne, hun drikker én, to, litt for store slurker av vinen, prøver å 7
svelge følelsen av at noe har slitt seg, at dette krever noe av henne. Hun har av og til samme følelse når hun akkurat har våknet, kroppen kjennes uvant, som om den ikke er hennes, som om den har blitt byttet ut mens hun sov. Det har blitt mørkt, ansiktene rundt dem på restauranten reflekteres i vinduene, brytes opp av bygningene rundt den store plassen utenfor, kirka. Laura sier, jeg vet ikke hva det er, men noe er annerledes enn sist vi var her, kanskje de har malt om, nei, jeg tror fargen på veggene er den samme, kanskje de har malt om, men i samme farge som før. Hun vrir på hodet, sier, alt det er iallfall som før, og nikker mot veggen innerst i rommet. Astrid har sett rett mot den veggen hele tida, den er enda mørkere grønn enn de andre veggene, en skog, med svarte nakne trær, og røde valmuer. Isak lener seg nærmere henne, hun tror han skal si noe og snur seg mot ham, men han har bare flyttet litt på seg, fortsetter å snakke med Karol uten å se på henne, sier, men husk at en stilling i oljenæringen fortsatt er verdt ti lærerjobber. Karol har hørt det før, og rister allerede på hodet, mens Astrid snur seg vekk igjen, tenner en røyk, tenker at hun er glad for at det ennå finnes steder der slikt er lov, at ikke noen kommer og kjefter akkurat nå, ber henne om å gå ut, stå på fortauet utenfor restauranten, røyke der, men at hun kan bli sittende, renne nedover stolen, utover golvet, være flytende magma, før hun må ta seg sammen, stumpe røyken, drikke mer vin, snakke med Laura. 8
Laura, som fikler med servietten, river små hull i den, Astrid tenker at hun er den smarteste av dem, hva gjør hun her, fortsatt, ok, ok, ja, jeg vet, tenker hun for seg selv, men likevel. Hun kunne vært hvor som helst, men her sitter hun. Tanken er der igjen, følelsen av at noe har kommet seg løs, noe hun ikke kan se tydelig, det er en tanke som smyger seg rundt i utkanten av denne kvelden, ler, løper og gjemmer seg, tanken har lyse krøller, tenker hun, før hun tenker slutt, ikke tenk, ikke tenk på noe av dette nå, det er det mer enn nok tid til seinere. Kanskje jeg bare husker feil, sier Laura, før hun foreslår at de bestiller en flaske vin til, og dessert? * De møtte hverandre i ankomsthallen på Frédéric Chopin lufthavn dagen før. Astrid og Isak kom dit om morgenen, og hadde ventet noen timer før Laura og Karol kom. Selv om de hadde tenkt lenge på å reise, hadde de kjøpt billettene sine i siste liten, og måtte ta det de fikk. Samme fly var ikke mulig. Astrid og Isak drev rundt i store sirkler, stirret ut i lufta mens de ventet. Astrid hadde begynt å tenke på hvor like flyplasser og sjukehus er, de har en egen tidsregning, avskåret fra verda rundt, om det er natt eller dag spiller lita rolle, selv om det er klokker overalt, er ikke tid det samme her som utenfor. Disse stedene har helt egne lover, uansett om det er dag eller natt beveger alt seg uendelig sakte, før noe plutselig skjer, hjertestans, fly som får ny gate rett før boarding, og det blir en endring, brått begynner noen å skynde seg, før det igjen stilner, og langsomheta gjenopptas. 9
Hun savnet det litt, å kunne fly hvor som helst, når som helst. Hun savnet friheta som fantes før, mulighetene, selv om en ikke hadde god råd. Nå var det stort sett bare mulig å fly til de store flyplassene, eller, det var kun de en hadde råd til å fly til, de mindre var bygd om, blitt enda mindre, og bare de som kan kjøpe de aller dyreste billettene har råd til å fly dit, billetter som gjerne kostet en vanlig månedslønn eller to, så det var jo ikke til å tenke på engang. Isak stanset opp midtveis i en av de store sirklene sine, sendte en melding, fortsatte å gå, de nærmet seg hverandre igjen. Hvor lenge igjen nå, tror du, sa han. Umulig å vite, hadde Astrid svart, uten så mye som å sakke farten, og igjen drev de fra hverandre. Flyet var alt forsinket, det hadde fått ny ankomsttid to ganger, og nå blinket tallene bare. Kasinoer også, hadde Astrid tenkt, men der er det ingen klokker, ingen vinduer, hele meningen er at folk skal glemme tida, glemme netter som blir til dag eller omvendt. Alt er utformet for å få folk til å miste oversikten, og lagt til rette for å holde fast på en bestemt fornemmelse av muligheter. Hun gikk forbi en vegg med grønne planter, eller det som en gang hadde vært grønne planter i en vertikal hage. En blanding av grønne planter og bærbusker, trodde hun, som hadde strukket seg fra golv til tak, bugnet av liv og optimisme. Nå var alle plantene pjuskete, og i noen av åpningene hang det bare brune, tørre blader og nakne greiner. Hun husket sine egne forsøk på å dyrke tomater, den gang alle ville lære seg å dyrke sin egen mat. Det vokste på små balkonger og i vinduskarmer overalt i byen. Astrid fikk frøa til å spire, plantene grodde, ble 10
store, helt til en morgen da det luktet rart i hele leiligheta, en stram bitter lukt hun ikke gjenkjente. Over natta var tomatplantene blitt grålige, bladene slappe, selv om de ikke hadde fått for lite vatn. En form for råte hadde tatt tak i dem, og på få timer begynte de å gå i oppløsning. Hun klipte dem ned, kastet de slimete restene i kompostbingen i bakgården, lukta hang litt igjen, avtok i løpet av dagen, og hun skjøv tanken om dem fra seg. Neste runde sa Isak, Lukasz sier at han først er her om en halvtime. Ok, sa Astrid, så hadde vi måttet vente uansett. Så var flyet Laura og Karol kom med plutselig på lista over fly som hadde landet, og Astrid og Isak samlet seg, stilte seg nærmere der de to andre ville komme inn, og så var de der, Laura gikk først, klemte Astrid, som om det var lenge sia de så hverandre sist, og det ikke var dagen før de kom innom Astrid for å ta med Elsa heim til seg. Jentene skulle være der med Orry, Hannas bestemor. De gledet seg, brydde seg ikke om at foreldrene skulle ut å reise. Reise var noe jentene nesten aldri hadde gjort, og heller ikke virket som om de hadde noe særlig behov for. Så lenge de to fikk være sammen, var alt i orden, hadde Karol sagt, og slik var det. Uansett om de hadde sett hverandre dagen før, eller om det hadde gått et par uker, var de like glade, og forsvant rett inn i ei egen lita boble der alt rundt dem ble fjernt, det var nesten umulig å si noe til dem, nå inn, de var så fokusert på hverandre, som om alt rundt dem opphørte. 11
Isak stod litt på avstand før han kom bort, hilste først på Karol, så Laura. Isak og Laura hilste på hverandre med den avmålte høfligheta bare to mennesker som overhodet ikke kjenner hverandre, men til gjengjeld har blitt fortalt altfor mye om den andre av en tredje person, viser. Bilen, sa Karol, Lukasz venter nok utenfor nå, vi må finne ham. De gikk ut, Karol først, Laura og Astrid tett sammen rett bak, og noen meter bak der igjen kom Isak. De fant Lukasz med én gang, lent mot en gammel himmelblå utvasket Leaf. Han så mye yngre ut enn Karol, selv om det bare var et par år som skilte brødrene. Han og Karol snakket om bilen, Lukasz skulle vise ham noe, de satte seg inn foran, med dørene åpne, Lukasz snakket raskt, noe om innstillingene på GPS-en, trodde Astrid, de snakket polsk, og uansett visste hun veldig lite om biler. Karol kjørte, Astrid satt foran ved sia av ham. Bilen luktet Wunderbaum, noe jordbæraktig, men fullstendig syntetisk, og Astrid var kvalm lenge før de nådde motorveien østover. Bak dem forsøkte Isak og Laura seg på et par høfligheter, hvordan synes du det var å fly igjen, ja, rart, så uvant det har blitt, m-hm, men gav raskt opp, og ble sittende stille, se ut vinduet på hver si side. Alltid dette regnet, tenkte Astrid. Himmelen var blygrå og regnet konstant, alt luktet vått, klamt, lukta minnet om våte hunder, tenkte hun. Våte bikkjer og sur myr. Denne reisa hadde virket som en god idé, men nå var ikke Astrid så sikker. Da de begynte å snakke om det flere måneder før, virket det enkelt, de kunne fly til Warszawa, 12
det var ikke så langt å kjøre derfra, sa Karol, fire timer, kanskje litt mer. Fortsatt gikk det an å finne ganske billige billetter, om en planla litt, reiste utenom ferier. Hvor underlig det er, tenkte Astrid, når en tenker på noe som skal skje om flere måneder, så uker, det virker som en god idé, noe man kommer til å ha lyst til når det skjer. Den er noe man gleder seg til, denne dagen er som en stjerne langt der framme, den kommer nærmere, og fortsatt tenker man at det skal bli fint, lyset fra stjernen blinker, av, på, noe skal skje, en gleder seg, tror på det, men det virker samtidig så lenge til. Så kommer alltid tidspunktet, plutselig er det der og en er inne i øyeblikket en har ventet på, det er nå, her, og plutselig virker det så vanlig, så banalt, og en vil slett ikke. Plutselig virker det hele som en fryktelig dårlig idé, noe en kunne spart seg. Astrid prøvde å løsne litt på bilbeltet, det hadde kilt seg da hun festet det, lot seg ikke rikke. Det strammet rundt brystet, hun løsnet det, en alarm begynte å pipe, Karol kastet et kort sidelengs blikk på henne, hun trakk beltet ut igjen, veldig langsomt og i en så jevn bevegelse hun klarte, pip, pip, pip, denne gangen fikk hun det litt lenger ut, men når hun festet det gled det tilbake, og kilte seg igjen, strammet, og alarmen fortsatte å pipe. Fikk du det ikke helt i, sa Karol. Jo, sa hun, det er festet, sa hun, før hun løsnet det igjen og trykket det ned i låsen enda en gang, uten at det hjalp, pip, pip, pip, pep alarmen, akkurat litt raskere enn pulsen hennes. Hun prøvde enda en gang, mens pipingen fortsatte, og hun gav opp. 13