Du er meg for søvnig av Caroline Kaspara Palonen

Caroline Kaspara Palonen

Du er meg for søvnig

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42330-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Julie Ulvestad Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i 10,4/13,1 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

én

Den dagen vi bestemmer oss for å kjøre oppover dalen og se på huset er det minus 19,5 grader. Varmeapparatet i den brune Volvoen vår streiker og veien stopper ikke. Vi ser ut til aldri å komme dypt nok inn. Veien er rett. Fjellet ligger blått, snøkledd og massivt langt der fremme. Holder vi stø kurs lenge nok kommer vi til å kjøre rett inn i det. Langs veien ser jeg trailervrak stabla oppå hverandre og greiner som stikker ut gjennom knuste vinduer. Trær som er sagd rett av. Hus som trenger hjelp til å falle. Ingen har tatt seg bryet med å rive husene. De har nøyd seg med å spikre planker i kryss foran vinduer og dører, som for å krysse ut, si: Dette bygget er ferdig. Her kommer det ikke til å skje mer. Her skal ingen bo igjen. Man kan kjøre og kjøre, men Yngve gir seg ikke. Jeg sier at denne dalen er veldig seig. Yngve svarer at det er sånn det er meninga at en dal skal være. Det er denne seigheten som gjør denne dalen til en dal. Vi kjører gjennom furuskog, furuskog, furuskog og bjørkeskog. Forbi store jordbruksområder, lyngsletter og innsjøer. Og vi skal videre. Jeg ser på han, han ser på veien som er helt rett. Jeg har hørt at det kryr av mygg her om sommeren, skogen er så tett. Men fjellene er fine, legger jeg til. Jeg kjenner at de kommer tettere på og at sidene blir brattere. Ja, fjellene er helt fantastiske, svarer han fraværende. Han smatter på en lakrispastill og legger ei hånd på magen min. Den er kald gjennom det tynne akrylstoffet. Jeg ser for meg at jeg ber Yngve om å stoppe bilen og at han gjør det. Han 7

svinger av veien, slipper meg av og så går jeg inn i skogen. Jeg forsvinner mellom de rette trestammene. Legger meg i snøen og blir liggende sånn ei stund. Yngve sier at han er så spent på hvordan huset ser ut i virkeligheten at han kjenner ilinger nedover ryggen. Jeg sier at jeg har det omtrent på samme måten. Vi har sett bilder av det utallige ganger, og Yngve har sagt: Den veggen kan vi vurdere å rive, der kan jeg ha studioet mitt, hva med mørke trappetrinn? Huset ligger ved veien. Vi har sett det på nettet tidligere. Det er ikke vanskelig å kjenne det igjen. Det har ligget ute for salg lenge uten at noen har villet kjøpe det. Det har stått ny pris, en ny pris har kommet, og så har det stått ny pris igjen, og enda en ny pris har kommet.

Det er et stort bygg å holde varmt og det skriker etter renovering. Og så ligger det inni her. Han sier: Se på den vanvittige hagen. Tenk på alt vi kan dyrke her! Han sier at den lille helt sikkert kommer til å få et godt liv her. Jeg liker ikke at han kaller det som foregår inni meg for «den lille». Han spør om jeg kan ta et bilde av han og huset.

At det vil bli et fint minne for oss å se tilbake på det. Jeg sier ikke smil, eller appelsin. Det trengs ikke. Han gliser.

Klikk: Yngve og en avflassa trevegg.

Yngve står midt i stua vår og ser seg rundt i rommet. Han sier at vi må kvitte oss med mesteparten av tingene våre.

Jeg skjønner ikke hvorfor. Leiligheta vår skal erstattes av et stort hus. Vi kommer til å trenge noen ting for å gjøre det til vårt. Det er meninga at vi skal begynne helt på nytt, ikke sant? sier han uten at jeg har sagt meg uenig. Jeg nikker. Yngve går bort til bastkurven som han har henta fra gangen. Han åpner lokket og drar opp et skjerf. Trenger du dette, spør han, og vifter med skjerfet litt for nær ansiktet mitt. Jeg får ikke sagt noe før han har kasta det i en av eskene som skal til Fretex. Kanskje vi kan bruke det til å pakke inn knuselig krimskrams, sier Yngve. Mormor strikka det til meg kort tid før hun døde. Det er et under at hun klarte å telle masker og følge en oppskrift, for hun makta ikke å tenke klart i noen andre sammenhenger. Yngve har aldri likt det skjerfet. En gang sa han: Jeg sier det ikke for å være slem, men det skjerfet kler deg ikke. Det er så nuppete. Og så får det deg til å se så bleik ut. Du ser nesten ut som en kreftpasient når du har det rundt halsen. Og så sa han enda en gang: Jeg sier det ikke for å være slem. Jeg later som om jeg leter etter noe vi kan dumpe. Yngve ser ned i en skoeske som står på bordet.

I den har jeg glitter, bånd, stempler og stjerner. Dette går rett i søpla, sier han. Han sier at det skremmer han at vi har vært så opptatte av materielle ting, og at vi har brukt altfor mye tid på ting som ikke har ført til noe konkret.

Han bruker foten til å skyve bananeska med vinylplatene 9

sine over til den delen av leiligheta hvor vi har plassert det som skal med oss videre. Skal de med? spør jeg. Det er krims og krams vi skal kvitte oss med, ikke sånt med verdi. Det betyr at også kamerasamlinga til Yngve skal med. De støvete, gamle apparatene som ikke blir brukt til noe. Jeg kunne sikkert sett noe vakkert i dem hvis jeg hadde vært interessert i fotografi, men det har jeg aldri vært. Så sier Yngve at det er naturlig at vi også kvitter oss med bilen. Hva som er naturlig med det, forstår jeg ikke.

Han sier at vi kan lære oss å ta bussen sånn som andre mennesker gjør. Jeg sier at vi kan kjøpe oss busskort. Så kan vi jo spørre oss om hva vi egentlig skal i byen, sier Yngve. Nå skal vi jo bruke tida på å dyrke grønnsaker, og den nye hagen vår vil bli full av fargerike tulipaner.

Vi kan ha sånne sorte som du også sa at du likte. Dark lady, eller hva det var. Queen of night, sier jeg, inni meg.

Da kan vi se at de vokser. Tenk så konkret det blir, sier Yngve og gjør et lite hopp.

Hver søndag legger vi ut på en søndagstur. De krever ingen forberedelser. Vi kjører samme ruta hver gang. Jeg pleier å ha ulltøy og vindjakke, og håret setter jeg opp i en hårstrikk uten å kjemme det først. Yngve pleier å ha boblevest og rutet skjerf uansett årstid. Jeg tror ikke han tenker på hvordan håret hans ligger. Vi kjører ut av byen og følger den smale veien som er lagt tett inntil storhavet. Det har hendt at vi har blitt liggende bak en traktor, uten mulighet til å kjøre forbi. Da har Yngve blitt forbanna. Han har blitt forbanna fordi han ikke tåler at det går tregt, og forbanna fordi traktorsjåføren ikke svinger av på møteplassene han passerer, for å slippe oss forbi.

Jeg pleier bare å bli glad for at det går sakte, for det betyr at turen kommer til å vare ekstra lenge. Jeg liker at vi har ei fast rute, at Yngve kjører bilen og at vi kan høre på radio, eller på sanger som Yngve har likt, plukka og satt sammen til ei spilleliste. Når vi stopper for å tanke er det alltid Yngve som tar seg av det praktiske. Jeg sitter i bilen og venter. Når han setter seg inn igjen, gir han meg ei lakrisstang og så tar han selv en miniutgave av en sjokolade. Han har aldri spurt meg om hva jeg vil ha, så jeg vet ikke hvorfor det alltid blir lakris. Hadde han spurt, så hadde jeg nok svart Love Hearts. Jeg har alltid likt de rene, pastellfarga sirklene med hjerter og tekst. Jeg pleier å lage et snitt i lakrispapiret med fortennene. Da smaker det litt bensin av lakrisen. Det er sånn søndagene skal smake. Yngve har aldri prøvd å presse meg til å ta lappen.

11

En gang spurte han vennlig om jeg klarte å se for meg et liv uten førerkort, og jeg svarte at jeg ikke klarte å se for meg et liv med førerkort, og så lot han det være med det. Jeg er fornøyd med å sitte i passasjersetet. Da slipper jeg å være den som må holde fokus på veien. Jeg kan se på fjorden. Jeg blir aldri lei av fjorden. Jeg kan legge merke til hvordan lyset forholder seg til fjellene samtidig som jeg kan tenke tanker om fremtida. Tidligere har de vært ganske lyse. Nå vet jeg ikke helt hva de er. I morgen kommer en fyr Yngve kjenner for å se på bilen. Yngve er ganske sikker på at han kommer til å ta den. Nå tenker jeg på at dette blir siste søndagstur langs denne ruta, og siste tur i denne bilen. Yngve tenker nok ikke på det. Jeg tipper at han tenker på dalen.

Jeg går ut i gangen og tar på meg de brune skoene til Yngve. De er store og jeg slipper å bøye meg for å få dem på. Jeg slipper knyting av skolisser. Da jeg var lita var det en gutt som sa til meg at det var så teit at jeg hadde knyting og ikke borrelås. Hjemme fikk jeg høre at det var flott at jeg kunne knyte mine egne sko. Jeg går ned alle trappetrinnene og så låser jeg opp postkassa. Snart må jeg gå til en ny postkasse. Jeg må ut i regn, vind og snø. Her er det ikke sånn. Her er det ingen fare. Det blir aldri et direkte møte med elementene. Jeg må aldri ut. Jeg kommer ikke til å trenge nøkkel der. Jeg kommer til å oppleve den nye postkasseruta som en liten ekspedisjon hvor vinden kommer til å rive og slite i meg, og regnet kommer til å piske kaldt mot ansiktet. Det ligger en katalog i postkassa. Jeg tar den under armen, og holder den hardt inntil kroppen min, som om det skulle vært kraftig vind.

Jeg går opp trappene, smetter av meg skoene, går inn på kjøkkenet, og legger katalogen på bordet. Jeg heller kaffe i et krus med runer på og setter meg for å bla i katalogen. Det virker så glatt og amerikansk, det hele. Så enkelt og rent. Det er kanskje derfor jeg liker det. Det er noe vi kan trenge. En ring rundt den riktige fingeren. Ingen av oss har båret ringer tidligere. Dama i katalogen har langt, skinnende hår og tannkremsmilet som alle vellykkede mennesker besitter. De sover med skinner fylt med gelé, som sørger for at de kan våkne opp og starte dagen med å smile til seg selv i speilet. Mannen i katalogen ser 13

på sin utkårede med et beundrende blikk. Han har et smil som matcher hennes. Rundt fingeren har han en feit ring.

Hun har en smalere med små diamanter som er strødd utover. Yngve og jeg er langt fra sånne. Han har aldri gitt meg et sånt blikk og vi mangler de smilene. Det virker litt rart å skulle gå rundt med en ring på fingeren hver dag resten av livet. Litt låst, liksom. Men det kan nok være litt fint også. Et fysisk symbol. Noe konkret. Yngve liker jo sånt som er konkret. Noe håndfast. Et bevis på at han tilhører meg, på at jeg tilhører han. Alle vil kunne se at vi vil det. Alle på bussen vil kunne se det. Yngve kommer inn på kjøkkenet. Han ser trøtt ut. Drar armen over ansiktet, ser ikke på meg, ser ut på gata og sier: Faen at det skal regne hver dag. Vil du se i denne, spør jeg, og skyver katalogen fra meg. Han sier han skal se i den en dag det passer bedre, en dag han ikke er så trøtt.

Yngve redigerer bilder av fjorårets nordlys. Han har det travelt. Han har en tidsfrist å forholde seg til. Han lurer på hva vi skal lage til middag i dag. Jeg svarer at jeg er tom for ideer, men at jeg godt kan gå til butikken og se om jeg finner noe. Vil du ha suppe, gryterett, eller et helt kjøttstykke? Han sier hva som helst, bare det er spiselig.

Jeg sier at jeg godt kan handle grønnsaker og ris, og at jeg går nå. Yngve sier vent litt. Han lurer på om det blir klisjé å skrive Aurora Borealis over bildet, med hvite snirklete bokstaver? Jeg ser på bildet. Et spektakulært grønnlig lys brer seg utover en mørkeblå himmel. Jeg vet ikke hva jeg skal si til sånt, men sier at det ser ut som det funker bra. Han nikker, men virker ikke helt overbevist. Jeg foreslår at han kan tenke litt på det, han sier at han skal prøve med noen andre farger og skrifttyper før han tar et endelig valg. Jeg sier ha det bra og går ut på gata. En dame som går forbi snakker høyt inn i en telefon. Hun sneier borti skuldra mi, hardt, er så opptatt med samtalen sin at hun ikke kan se på meg, eller be om unnskyldning.

Kanskje hun mener at det er like mye min feil, at jeg bare er i veien her. Eller kanskje hun tenker at alle bør tåle såpass. Hun snakker om et vinlotteri som de har hatt på jobben. Jeg tror hun må ha vunnet den flaska. Det verker i skuldra hele veien til og fra butikken. Når jeg kommer hjem sier Yngve at jeg ser forknytt ut, og jeg mumler noe om at jeg ikke tåler mennesker som bare durer frem og Yngve sier hæ? og jeg sier at det ikke var noe viktig. Han 15

sier at han har skrevet Aurora Borealis med sølvbokstaver, at det ble skikkelig bra. Så spør han om jeg er sikker på at alt er i orden, og jeg svarer at alt er helt topp, at jeg bare trenger en liten hvil før jeg går i gang med ei ny pakkeøkt.

Hvert kvartal drar vi på en to ukers reise med Hurtigruta.

Yngve liker det vanligvis godt. Nå er han litt stressa, og mener det passer ekstra dårlig siden vi skulle ha kommet i orden i huset før vi dro. Likevel er han glad for at vi skal reise. Yngve tar med en stor svart koffert som inneholder fotoutstyr og fotograferer fjell fra dekk. Han sier at det gir han en sånn enorm glede. At det ikke er en overdrivelse å si at landskapet fyller han helt. Jeg har nesten ingenting med, bare klær og toalettmappa. Når vi forlater kaia smiler jeg, og når turistene trekker inn i kafeen, eller i lugarene sine, går jeg ut på dekk iført lue, votter og anorakk. Jeg står alene i uværet. Lukker øynene og kjenner saltprikker legge seg på huden min. Jeg føler meg lita, men stor nok til å ta imot. Mesteparten av tida står Yngve ute på dekk og fotograferer. Han sier at han fryser så på hendene. De blir røde og vanskelige å bevege. Jeg kjøper hvite ullhansker til han i suvenirbutikken og klipper av fingertuppene sånn at det skal bli lett for han å betjene kameraet. Hver kveld er han opptatt med å gjøre bildene om til løgner. Han skrur opp kontrastene, gjør bølgene myke. Hvert fotografi må gjennom mange filtre og består til slutt av lag på lag med redigeringer. Noen ganger er det også nødvendig å forene to ulike fotografier. Han parrer de mest spektakulære fjellene med det blankeste havet. Alt blir skinnende, gult og glatt. Alt er juks. Bildene har ingenting å gjøre med det vi opplever. Han sier det er helt nødvendig for at turistene skal bite på. Hvert 17

år blir bildene til postkort og kalendere og de blir trykket i store opplag. Han sier vi er heldige som kan leve av dette. Jeg bidrar ikke. Jeg sitter inne og legger puslespill med 500, 1000 og 3000 brikker. Av skyskrapere, av impresjonistiske malerier, av «Skrik». Jeg spiller sjakk mot meg selv. Later som om jeg er en mester mot en mester.

Bruker lang tid på hvert trekk. Jeg leser Falkberget. Jeg leser Strindberg og jeg leser om Ingmar Bergman. Jeg leser mjuke, slitte krimlefser som turistene har satt igjen i hylla på skipets bibliotek. I bøkene skjer alt som ikke skjer i mitt eget liv. Mord. Utroskap. Sjalusi. Svik. Jeg sitter ute på dekk i en solstol med et grått ullpledd over meg. Turistene nikker og smiler hver gang de passerer. Jeg nikker og smiler tilbake. Det er en kommunikasjonsform jeg liker. Jeg kunne gått sånn hele livet uten å ha sagt et ord til noen. Bare nikka vennlig, smilt, holdt alt på passe avstand. Jeg går i baren. Der ser jeg en isbjørn som pryder en tappekran. Jeg finner ut at jeg liker isbjørner. Den står på to og holder et glass øl. Jeg vil også ha øl. Tidligere har jeg tenkt at øl ikke er noe for meg. Men nå når jeg ikke kan drikke det, så er det det jeg vil ha. Jeg skulle gjerne avslutta hver dag med et glass. Jeg hadde likt det bitre skummet på toppen. Jeg drikker heller kaffe fra et rødt termoskrus som jeg kan fylle opp så mange ganger jeg vil uten at prisen stiger av den grunn. Jeg ser også en isbjørn av glass i et monter. Den er så vakker. Jeg spør Yngve om vi kan kjøpe den. Det finnes kun én igjen. Jeg vil så gjerne at den skal bli min. Han sier at det er uaktuelt for oss å bruke 498 kroner på en nipsgjenstand og at den ikke kommer til å passe inn hjemme hos oss, siden vi ikke har noen isbjørner fra før av. Jeg tenker at vi nettopp derfor trenger en isbjørn og at den vil passe perfekt i bokhylla sammen med alle bøkene. For å bryte litt opp. Dessuten 18

er det ikke en nipsgjenstand, men et stykke kunsthåndverk. Jeg kjøper heller en bunke med prospektkort som jeg vil sende til slekt og venner, men så kommer jeg på at det ikke er så mange å sende til. Yngve kunne stått bak samtlige motiver. Det er sånne bilder han tar. Jeg skriver «Til Vilde» på kortet med bildet av ei nordnorsk bygd tatt på vinterstid. Bokstavene mine heller i forskjellige retninger, og jeg mener å ha hørt at det skal henge sammen med usympatiske personlighetstrekk, så jeg prøver på nytt, «Til Vilde» på kortet med en rosa solnedgang, men nå heller alle bokstavene overdrevent mye i samme retning. Det ser ut som jeg har prøvd å skrive finere enn jeg egentlig kan, og jeg bestemmer meg for å gi opp hele postkortprosjektet. Det blir mange påfyll av kaffe i løpet av en dag. Yngve spør om jeg tror det er sunt. Jeg bare ser på ham. Han har hørt at kaffe er Djevelens drikk og derfor holder han seg til to kopper hver dag. Han har hørt at det er maksgrensa for gravide. Dessuten har han kjøpt en dyr kaffemaskin som sørger for at disse to koppene er av høy kvalitet. Jeg sier at jeg har hørt noe helt annet.

Yngve spør om jeg heller vil drikke grønn te sammen med han så snart han blir ferdig med dagens fotoøkt. Jeg sier at det ikke kommer til å skje. Han sier at jeg er litt av ei kaffekjerring. Jeg smiler, sier: Det stemmer bra.

Vi desinfiserer hendene med en blank gelé som svir, og så setter vi oss i frokostsalen. Yngve liker å sitte helt i ro og betrakte turistene før han inntar frokosten. Han setter stor pris på denne rolige stunden før han må sette i gang med dagens fotoøkt. Jeg forsyner meg med havregrøt og et glass appelsinjuice. Grøten mangler både salt og fløte.

Appelsinjuicen er utvanna. Yngve smiler til meg, sier at vi er heldige som kan være her og starte dagen på denne måten. Han ser mer på det som er bak meg enn på meg, og når jeg snur meg ser jeg at det er servitøren bak ryddevogna som opptar hans oppmerksomhet. Høy og slank, blondt hår i en løs hestehale, iført hvit skjorte og et tettsittende svart skjørt med høyt liv. Hun skiller bestikket og porselenet fra hverandre med smale og effektive hender. Yngve reiser seg, går bort til bufféen. Det er noe stivt og unaturlig over måten han beveger seg på. Han går vanligvis ikke sånn. Han kommer tilbake med et stort fat fylt med ansjoser, tomater og agurk, og et glass med syrnet melk. Han kommer til å blande ansjos og syrnet melk til en grøt i munnen, og lagre den i munnhulen før han svelger den ned. Ånden etterpå. Dette blir snadder, sier han, og gnir seg i hendene. Jeg henter en kopp kaffe. Den er mørk og god. Jeg drikker den i store slurker. Egentlig er den litt for varm, men jeg brenner meg ikke. Jeg sier til Yngve at jeg vil legge meg litt. At jeg ikke føler meg helt uthvilt. Yngve synes det er merkelig. Han sier at jeg sover og sover og sover, men at jeg aldri ser ut til å bli uthvilt.

20

Hadde han lest i den svangerskapsboka han har kjøpt til oss, så hadde han vist at det er helt naturlig. Han sier at han jobber, jobber og jobber, men at han aldri har følt seg freshere.

Jeg står opp og går en tur i suveniravdelinga. Jeg prøver solbriller. Det er lenge til sommeren, men jeg må bestemme meg for om jeg skal ha blå, rød, grå eller svart innfatning. Før ville jeg nok gått for svart med en gang, men nå tenker jeg at det fort kan bli for hardt og innramma, at jeg kanskje trenger noe helt annet. Jeg prøver ulike par uten å komme frem til en konklusjon. Jeg kjøper en liten boks med drops basert på bær plukket nord for polarsirkelen, og går ut på dekk. Det er kaldt og friskt.

Været setter seg som ei rød svie i kinnene mine. Jeg ser rett inn i lugarene som ligger på dekknivå. Jeg ser kaldt lys, hvite pensjonistlår, sengetøy. Hvorfor trekker de ikke for gardinene? Hvorfor ser jeg inn, når jeg kan se andre veien, der hvor det bare er hav? Jeg lurer på hvor Yngve er. Babord, styrbord, jeg går rundt og rundt og rundt fra dekk 4 til dekk 5 til dekk 6. Dørene er tunge, vinden uvennlig. Den er kald og vil liksom stenge for pusten. Jeg finner ikke Yngve, kanskje han sover på lugaren, kanskje han bare skal få sove videre. Hva skal vi snakke om, hva skal vi fortelle til hverandre? Skal vi snakke om bøker og nordlys igjen? Jeg går tilbake til suveniravdelinga og kjøper de svarte solbrillene, så går jeg ned i resepsjonen og får utdelt et ullteppe mot et depositum. I kafeen fyller jeg den røde koppen med mer automatkaffe. Ute på dekk setter jeg meg i en blå plaststol. Den er kald, men ullpleddet varmer og kaffen varmer. Det er ingen andre ute på dekk.

22

Alle er inne i lugarene. Jeg skulle kanskje funnet på noe.

Jeg tar på meg solbrillene selv om det er mørkt. Det er fint å bare sitte her.