Edgar Burås
Du og jeg, Alfred [et tidsbilde]
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65935-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Alfred
Det regner, og jeg har glemt å ta med regnfrakk. «Alfred, lukk opp!» roper jeg. «Alfred! Åffer svarer du ikke?» Jeg dundrer knyttneven i den gamle eikedøra. Men ingen Alfred svarer. «Er det noe gærent med deg igjen?» roper jeg. Ikke noe svar. Og det regner mer og mer. Store, grå klumper av regn og skitt. Jeg stavrer meg rundt huset, prøver å gå tett inntil veggen og i ly av takskjegget. Det er en dør på baksida. Låst, den også. Slik den alltid bør være. «Alfred,» roper jeg en gang til. «Er du der?» Det kommer en svak knitring øverst oppe på døra. Og så hører jeg stemmen hans. Rolig og lavmælt. «Selvfølgelig er jeg her,» sier Alfred. «Jeg er her bestandig, Elias.» Det klikker i de tre låsene. Døra går opp. Jeg snubler inn i gangen og går rett til badet. Vrenger av meg de våte klærne. «Spyl meg!» sier jeg. Straks strømmer det varmt vann ut av vegger, tak og gulv. Jeg står helt stille, holder meg fast i et håndtak og kni5
per øynene sammen. Etterpå ber jeg Alfred om å brenne de våte klærne mine – støvlene også. For sikkerhets skyld. Klær og støvler har jeg nok av. Det hamstra jeg skapet fullt av allerede for mange år siden. Vi bor på toppen av en brun skråning, med fri utsikt over Skagerrak, usjenert og uten naboer, men likevel i grei gangavstand til Marestein, som er nærmeste tettsted. Huset er bygd på gamlemåten, som et rundt hjul og med et åpent atrium som nav. Værelsene varierer i størrelse. Alle indre vegger kan flyttes eller forsvinne ned i gulvet. Vinduene er runde, men de fleste viser bare utsikten så langt øyet rekker, nesten ingen av dem kan zoome. Slik også mange andre av husets opprinnelige egenskaper er slitt ut, slokna, rusta eller bare fortsetter som skurr og flimmer. Huset er gammalt, så det er ikke annet å vente. Men Alfred gjør så godt han kan. Fremdeles hjelper han meg med det meste. For gamle stein-og-murhus – sånne som Alfred – tåler nok mer enn mange av de moderne glass-og-fiberhusene, som av og til har så usynlige hjørner at det nesten ikke går an å se dem. I hvert fall ikke for oss som prøver å leve organisk. Jeg arva ham etter en tante for mer enn seksti år siden. Det var i 69, like etter den store influesapandemien og samme år som EU overtok ansvaret og driften av norsk drikkevann og norske fosser. Og her i Alfred har jeg bodd siden. Før i tida var det mange som spurte om åssen jeg orka å bo så avsides. I dag er det ingen som spør lenger. Og snart 6
er det ingen igjen til å spørre heller. I hvert fall ikke her omkring. De fleste har søkt seg til mer sentrale steder, hvor enkelte offentlige service-institusjoner fremdeles fungerer. I natt drømte jeg at jeg ikke kunne gå, og at Alfred måtte bære meg. Da jeg fortalte ham det, sukka han dypt i soveromsveggen. «Jeg har jo aldri hatt verken armer eller bein. Men det er klart jeg vil bære deg, Elias,» sa han. «Hadde du venta noe annet?» Det lo vi høyt av, begge to. Og Alfred lo mest. Jeg kunne høre latteren hans ute i stua også, og fra kjøkkenet. For ofte greier han ikke å le eller snakke på bare ett sted lenger. Gir han lyd fra seg, så høres det i alle rom samtidig. Men jeg vet han jobber med saken. Jeg har tatt på meg en rød, fotsid bomullskjole. Jeg har flere. Liker å gå med dem. De er lette og luftige. Strammer ikke i skrittet. Rart å tenke på hvor mange som blei provosert den gangen da moten kom på slutten av 40-tallet. At kvinner begynte å gå med bukser for mer enn to hundre år siden, skapte også litt røre, men kan overhodet ikke sammenlignes med det raseriet som oppsto da vi menn ville ha rett til å velge klær, vi også. Både i Europa og Amerika førte det til yrkesforbud, opptøyer og massearrestasjoner. Mens resten av verden lo av vårs. I Asia og Afrika hadde jo menn gått med aba, abaya og kaftan så lenge noen kunne huse. Alfred har tent lysa i stua. Jeg vil skrive litt i denne boka. Og da mener jeg skrive. Jeg vil ikke snakke inn i en luft7
boble eller tegne med lyspenn på en virtuel skjerm. Jeg vil skrive sånn som de gjorde i rektig gamle dager … helt uten maskinhjelp og rettetaster, med en ekte engangs kulepenn og på ark av gulna papir. Det har ikke vært lett å skaffe dette skriveutstyret. Jeg var nødt til å bryte meg inn på det nedlagte industrimuseet i Marestein. Det som har vært stengt i over ti år nå, og hvor alle viktige gjenstander og arkiver er overført til Holmestrand. Ingen visste hva de skulle gjøre med det gamle huset. Bli, sa de kanskje til det. Bli! Så der er det blitt stående og vente, som en lydig, grå og falma spøkelseshund, og kanskje håper det fremdeles at noen vil komme tilbake og skru på en bryter igjen. Men Alfred mener huset er dødt nå. Så dødt som et hus kan være i våre dager. Hvor mange ark fant jeg? To og tredve. Skriver jeg på begge sider og med liten skrift, burde det greie seg. Lenge. Skrivebordet jeg sitter ved, er antikt, bygd av kryssfiner og kanskje det mest verdifulle møbel vi har her i huset. Jeg kjøpte det på en auksjon i Porsgrunn. Huser ikke når. Det gir seg ut for å være ekte IKEA. Så vi var mange som var interessert. Auksjonarius kunne ikke garantere noe, sa han, men bordet hadde hatt tre tidligere eiere, og alt tyda på at bruksanvisningen som fulgte med – teipa fast til undersida av skriveplata – var den ekte og opprinnelige. Jeg betalte altfor mye, naturligvis. Men hvem vil vel ikke gjerne ha en ekte IKEA i huset? Det har med tradisjon og røtter å gjøre. Noe jeg selv alltid har lagt stor vekt på. Det er også derfor jeg har valgt å skrive på gammaldags bokmål. Det som nesten ingen bruker lenger. 8
Jeg har nettopp fylt 104. Det kan jeg takke Alfred for. Den lille mikseren hans. Alle pillene og sprøytene. Men snart har vi ikke mer å blande, sier han. Så får vi se hva det blir til. Alfred mener at jeg likevel bør kunne holde det gående en fem års tid til. Kanskje enda lenger. Jeg ser ut av vinduet. Det regner mer og mer. Glasset er fullt av gult slim. Men først vil jeg fortelle om katta.
Zakkeus
Katta kom til vårs for to år siden, i en av de verste regntidene vi har hatt her noen gang. Grå på labbene, ellers hvit som en albino. Vi vet ikke hvor den har hørt hjemme, men den må ha vandra i ukevis, og var takknemlig over endelig å finne et varmt og tørt sted. Og her har den blitt. Den – som vi snart ga et navn og begynte å omtale som han – er ute nesten hver natt, men om dagen ligger han helst i en av de dype lenestolene foran peisen, eller setter seg tett inntil en vegg og venter på en godbit. For Alfred er svak for Zakkeus, og gjør nesten hva som helst for å høre ham male. Vi lurer av og til på hva katta driver med der ute i nattemørket, for så vidt vi vet finnes det ingen gnagere her, og småfuglene blei jo borte for lenge siden. Kanskje det bare er et gammalt ur-instinkt? For en virkelig jeger slutter nok ikke å jakte fordi om de vanlige byttedyra ikke finnes lenger, han søker seg heller nye. Men hvilke? Det er også Alfred som lukker ham inn igjen tidlig om morgenen. Da sitter Zakkeus ute på terrassen og mjauer, 10
men ofte trenger han ikke å si fra, for jeg trur Alfred venter på ham, spent og engstelig som en småbarnsfar. Vi sier han, selv om vi etter en stund oppdaga at Zakkeus var av hunnkjønn. Men da hadde navnet allerede festa seg. Det var Alfred som fant på det. For da katta kom, var Alfred inne i en av sine religiøse perioder, lurte på hva som var meninga med livet og alt det der som mange er så opptatt av innimellom. Og historia om den lille, ivrige tolleren Zakkeus, som klatra opp i et morbærtre for å være sikker på å få et glimt av Jesus, hadde tydeligvis gjort inntrykk på ham. Også Alfred kunne hatt et annet kjønn, gikk det opp for meg. «For da tanta di levde, var alt annerledes,» sa han en dag. «På hvilken måte?» «Da var jeg naturligvis Alfhild,» sa Alfred. Men fordi jeg som arva ham var hannkjønn, hadde han valgt å være det han også. Som en solidarisk handling. Hus er fleksible på den måten. «Zakkeus leter etter noen å være sammen med,» sa Alfred en dag. «Han har jo vårs?» «Det er ikke det samme.» Jeg tenkte meg om litt, før jeg spurte: «Kan hus være ensomme, de også, Alfred?» «Hus har ikke den følelsen i registeret sitt,» sa Alfred. «Selv om jeg av og til skulle ønske at vi hadde det.» 11
«Vil du gjerne være ensom?» sa jeg overraska. «Bare for å kjenne på åssen det er,» sa Alfred. «Bare for å smake.» Og så må jeg skrive noen ord om Marestein.