Drepende drage Angrende hund

Karin Fossum

Drepende drage Angrende hund Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72440-5 ISBN 978-82-02-9235-1 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (drage) Mina Mimbu/Arcangel Images, (barn) Isabelle Basmadjian /Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Linjene på side 195 fra diktet «Finnmarksmor 1944» av Olav H. Hauge.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

There are truths that lie beneath the surface of the words.

Truths that rise up without warning, like the humps of a sea monster, and then disappear.

Nicholas Edward Cave

Sover du, Ellinor?

Nei, jeg sover ikke. Skoa hennes klakker så fælt når hun går, jeg blir så sliten av det.

Det blir jeg også, hva syns du vi skal gjøre?

Jeg syns vi skal kakke henne hardt i hodet med ei jernstang og legge henne i trillebåra og kjøre henne av gårde til kjøttvarefabrikken og stappe henne i den store kverna så hun kommer ut i tynne strimler. Så lager vi en kjempestor kjøttbolle av henne og triller henne ut i skogen, så alle de ville dyra kan komme og spise henne opp. Reven kommer, og rådyret og grevlingen, og kanskje noen sultne løsbikkjer, og når alle sammen er mette, kommer kråkene og hakker i seg restene.

Skal vi gjøre det nå med det samme?

Nei, vi må vente til natta, Aksel, når alle sover.

Til natta, Ellinor, når det er mørkt og stille og ingen kan se oss.

7

Det falt ham aldri inn.

At hans første spede forsøk på protest, en forsiktig bemerkning han lot falle under middagen, sagt med skrekkblandet fryd, ungdommelig pågangsmot og sprukken stemme, skulle velte overende alt han hadde av trygghet. Alt han trodde på og tok som en selvfølge, foreldrenes gunst og deres vilje til beskyttelse, en hendelse som skulle prege ham i årene som fulgte, en heftig skam han ennå bar på i en alder av førti.

Hendelsen hadde påvirket stemmen hans, som fra den dagen av ble presset ned i et unnskyldende leie, den hadde påvirket blikket, som var unnvikende, og kroppen, som hadde det luskende ganglaget til en tyv.

Beruset som han var av dette nye, at han ikke lenger var et barn, men en tenåring som hadde gjennomskuet de voksnes verden, deres løgner og deres hang til overdrivelser og deres misbruk av makt, og som endelig, i en alder av tretten, satte seg fore å avsløre dem.

Første juledag. Klar himmel og tørr kulde. Kalkun i fløtesaus, med rosenkål og syltede Victoria-plommer fra hagen.

Mora ga seg til å snakke om etterkrigsårene, og alt de 8

måtte greie seg uten, for å påpeke at han og søsteren levde i overflod. De skulle kjenne det i hver munnfull at de var heldige unger, nærmest i en særstilling sett i forhold til andre barn andre steder på kloden. Kalkunkjøttet, det hvite, magre, med sitt gylne, sprøstekte skinn, vokste i munnen hans. Han visste at det var det hun ville, han skulle tvinges ned i ydmykhet. Ta fra ham verdien og stemmeretten, slik at hun og faren framsto som selvfølgelige autoriteter. Hun næret en dyp frykt for framtida, en tid da sønnen ville vokse henne over hodet og bli grov i målet, en som så ned på henne og som kunne avsløre hennes svake punkter.

Aksel satt med en bit kalkun på gaffelen da mora kom med sin melding om de karrige årene.

Han lot gaffelen falle.

Hva var det dere manglet, da? spurte han freidig. Dere bodde jo på bondegård både du og far, med kuer og høner og egg og melk og kjøtt og jeg vet ikke hva. Og det var vel ingen som lå i buskene og skjøt på dere heller.

Og så, dørgende stillhet. Det grusomme gikk opp for ham i det samme, hva han hadde begitt seg ut på, og stillheten skremte vettet av ham. Han så ingen annen utvei enn å fortsette sin frekke tirade, med en stemme som var begynt å pipe, for han var i den alderen, og for å dekke over brukte han mer kraft.

Biff og koteletter, gaulet han, og epler fra hagen og bringebær fra buskene. Folk i byen hadde jo ingen ting.

Mer illevarslende stillhet.

Han kvekket fram sitt siste kort.

Mangla vel bare kaffeplanter, antagelig.

Faren, som var ti år eldre enn mora, og som aldri ytret seg 9

om noe som helst, som var så fåmælt at de knapt nok kjente stemmen hans, annet enn som utydelig mumling når han ble tvunget til å komme med en uttalelse, forvandlet seg foran øynene hans. Stemmen skalv av raseri med en hittil ukjent kraft, da han felte sin dom over sønnen.

Krigen, sier du! Du vet ikke en dritt om krigen. Du vet ikke en dritt om hva vi hadde eller hvem som lå i buskene og skjøt, din bortskjemte lille skittunge!

Vindusrutene klirret. Eller, det var kanskje farens gebiss, og vannet i mugga bølget i den hatske strømmen av ord. Ord som dryppet av nedlatenhet og forakt. Etter noen åndeløse sekunder, angrep han på nytt.

Så du vil i krigen, kanskje? Du har ikke mer tæl enn en vattnisse.

Han var tydeligvis inspirert av juledekorasjonen på bordet, som Ellinor hadde laget av en dorullkjerne, med bomull og rødt kreppapir. Og ordstrømmen fortsatte. En tale om krigens terror, så velformulert at man kunne tro han hadde forfattet den en gang for lenge siden, og bare hadde ventet på en god anledning til å framføre den.

Så var det plutselig over. Det stygge dyret trakk seg innover i farens kropp, det svarte i øynene forsvant og han gomlet i seg av maten med sitt klirrende gebiss. Ansiktet var det samme gamle igjen, uttrykksløst og hardt som stein.

Aksel skjønte akkurat da, i det øyeblikket ordene falt, at han og søsteren Ellinor alltid hadde levd på nåde, alltid hadde spist på nåde, og denne refsende mannen ved bordet var den egentlige faren. Han hadde ventet på en mulighet, hadde ligget i bunnen av en sump, nå var han kommet til overflaten. Og ingen mennesker var det de utga seg for, alle 10

bar på et stygt dyr, og hvis han ikke var forsiktig i sin omgang med dem, ville monsteret stige fra dypet i dem alle.

Desember med hvite fonner. Søsteren Ellinor satt taus ved bordet med hendene i fanget, blek som snøen utenfor.

Hun var bare åtte år da hun sluttet å spise.

Man kunne ikke si om Aksel Adelson at han var en barsking, men han var ikke noen pingle heller. En meter og åttisju, grå i tinningen og blond på toppen, og slett ikke verst å se på, men selv hadde han ingen formening om hvem han var eller hvordan han så ut.

Han hadde brede hofter til mann å være, to vakre, buede spina iliaca var skjult under klærne. Knærne var runde som rotknoller, føttene var smale bakerst ved hælen og bredte seg ut i vifteform som føttene til en and.

Disse tingene hadde han etter faren Annar.

Volvoen brummet der han kjørte gjennom bebyggelsen.

Han kjørte svært forsiktig, det var alltid noen drittunger langs veien som ikke hadde vett.

I det hvite huset på høyre hånd bodde det en gang en familie fra Finnmark. En vakker sommerdag omkring St. Hans hadde faren gått amok med en kjøttkniv og jaget kona og sønnen rundt i huset, fra rom til rom og opp og ned trapper, så møbler veltet og porselenet gikk i knas, mens han brølte i avsindig raseri, og de som bodde i det brune huset ved siden av hørte spetakkelet gjennom åpne vinduer og ringte politiet. Det ble sagt at mannen kjørte kniven i konas lår mens hun sto presset inn mot kjøkkenbenken, og at spissen trengte så dypt inn i lårbeinet at den ikke var til å rikke, så gærningen fant en ny kniv i skuffen og ville hogge seg inn 11

i magen hennes, inn i det bløte vevet, men hun nådde så vidt å snu seg til siden. Knivbladet traff ingen vitale organer.

Hvor sterk er smerten, tenkte Aksel, når den ikke kan lindres på annet vis enn ved å flytte den over på en annen.

Gjøre den synlig for all verden, se, her er den! I dette mennesket som skriker.

Finnmarkingen hadde flerret seg ut gjennom stengselet, for deretter å ende opp bak et annet stengsel på åtte kvadrat.

Kanskje var det likevel en frihet i dette. Ingen venter seg noe av en knivdesperado som ligger på en brisk med hendene under hodet.

Sønnen i huset hadde ikke våget å gripe inn. Han var tretten år, som Aksel var da han trakk foreldrene i tvil, og sterk var han visst heller ikke. Han forlot sin blødende mor og rømte til skogs, og måtte leve med skammen resten av livet, at han ikke gikk imellom.

Monsteret var kommet opp til overflaten.

Aksel tenkte på disse tingene mens han kjørte. På sin egen skam, som hadde ligget lenge og gjæret, og som i løpet av et langt liv var blitt til noe annet, noe sterkt og berusende som han nippet til i det skjulte. En flammende, rødmende skam ble synlig i kinnene når han tenkte på hendelsen ved middagsbordet.

Det heftet ved hele ham.

Faren, som han og søsteren kalte Alvoret, var død og begravet. Ondsinnede celler hadde rottet seg sammen, vandret fra prostatakjertelen og hele veien opp til hjernen, der de formerte seg som gærninger og klumpet seg sammen til en svulst, som fikk faren til å lalle uforståelig som 12

en fyllik, og dessuten gråte en hel del da han lå på det siste.

Hver gang siden, når Aksel satt i moras stue med en syrlig replikk på tunga, trakk han seg i siste sekund. Hun ville svare ved å minne ham på den kalkunmiddagen, eller komme med en velkjent replikk: Hvis faren din hadde hørt deg nå.

Han tenkte på disse tingene mens han kjørte, og på bildene han hadde av seg selv, at hvis noen åpnet ham etter døden, ville de ikke finne annet enn vatt. Kanskje hadde faren også hatt en hemmelig drøm om å kjøre kniven i noen, for i det korte øyeblikket ved bordet hadde Aksel fått et glimt av en farlig mann.

Faren hadde forresten alltid hatt noe kjerring-aktig over seg.

Tynn og langlemmet med mjuke, sleivete bevegelser. Ansiktet var uten mimikk, bare det dystre alvoret.

Tror du livet er en lek, gutt?

Mora var mannhaftig, høyrøstet og skråsikker. Ansiktet reinskurt og uten farge, kroppen uten duft, øynene uten glans, bare den stramme permanenten med stive krøller.

Farens latter hadde han knapt nok hørt, moras latter var høy og skrallende, og ble alltid etterfulgt av et forlegent smil fordi hun hadde sluppet seg utfor.

Der var huset til Arvid med brannskadene, det gule huset til Gøran og Lisbeth, og huset der mora bodde, der han og Ellinor vokste opp. Husveggen kom til syne mellom trærne, illevarslende rød, og han svingte inn til siden for å se det på avstand.

Huset så tilforlatelig ut, der det lå mellom tunge trær, vak13

kert og velholdt med en frodig hage, epler og plommer, roser og stauder og en stor, hellelagt terrasse.

Men det var om sommeren.

Nå falt det noen tørre snøfnugg, han så dem gjennom frontruta. Nei, tenkte han, de faller ikke, de hopper og danser. Noen fløt sidelengs, noen landet lydig på marken, andre ville opp igjen mot himmelen, slik tankene hans, og følelsene, alltid hoppet og danset, aldri la seg til rette i en visshet om noe sikkert eller en følelse som varte over tid.

Aksel var en flyktig mann.

Det lå en svak bevegelse i lufta, og fnuggene var viljeløse som han selv og overgitt vindene.

Den stygge sannheten om meg kommer aldri fram, tenkte han, men den begynner å veie litt.

Tidlig i oktober og tidlig med snø. Han satt en stund med hendene på rattet og betraktet det røde huset på avstand, mens tankene føyk som snøfnuggene, nedover mot marken, sidelengs og oppover mot himmelen. Han likte seg godt i bilen. Kapslet inn, utilgjengelig og beskyttet. I bilen var det lett å endre retning, velge en annen vei, et annet mål, eller bare dra hjem igjen, om han hadde kunnet.

Han var sikker på at mora sto ved vinduet og speidet etter ham, han var en anelse for seint ute. Helt med vilje, og med en følelse av makt som han nøt i noen fattige minutter, mens tiden hakket løs på henne. Slik at hun fikk kjenne på angsten, at sønnen ikke holdt avtalen de hadde gjort, at han kanskje ikke kom i det hele tatt, at han aldri mer ville komme, for det kom ingen andre. Ansiktet så han tydelig for seg, rynket og blekt og med et merkelig uttrykk som ikke noe navn, 14

som engstelse eller glede, håp eller forventning, det var bare et tomt fjes.

Hun tenkte kanskje, jeg drar på årene og jeg er syk. Jeg kan dø når som helst. Jeg vil ikke vite av noen sannhet, ingen anklager om hvor jeg har feilet, hvor har jeg egentlig feilet, jeg skjønner det ikke. Men noe puster i rommet når jeg går her alene, et vesen som prøver å fortelle meg noe, som prøver å trekke meg nedover mot erkjennelsen. Men hva skal erkjennelsen være godt for, den fører ikke til annet enn fortvilelse.

Slik tenkte hun kanskje der hun sto i vinduet og ventet.

Aksel kjørte det siste stykket fram, svingte inn foran skifertrappa og slo tenningen av.

Så forsvant han i et voldsomt sug. Som å sitte ved bredden av Saltstraumen og fiske små-sei, og betrakte båtene som ville inn gjennom sundet, som ble liggende og svirre rundt som papirbåter uten styring, som å kaste snøret og se at duppen forsvant, at den ble trukket nedover mot dypet av tidevannets hvesende kraft, så sterk at det var som en kjempefisk på kroken.

Hun trakk ham ned.

I tankene, fremdeles sittende i bilen, satte han fingeren på ringeklokka, hørte lyden skingre inne i huset og så for seg mora som kom stabbende med korte skritt. Åh! ville hun si, er det deg?

Selv om de hadde en avtale. Han skulle hogge ved for henne, og klokkeslettet var de enige om. Likevel ville hun stå i den åpne døra og se overrasket ut, som for å antyde at hun var et travelt menneske og hadde viktige ting fore, og derfor rent hadde glemt at sønnen skulle komme.

15