Drapet på Harriet Krohn

Karin Fossum

Drapet på Harriet Krohn Kriminalroman

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2004 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-60263-5 1. utgave, 1. opplag 2018

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Julie. Kjære.

Leser du disse brevene? Jeg håper det, men jeg forlanger ingen ting, jeg holder meg i bakgrunnen. Jeg har ingen ting å tilby deg og jeg forstår at du er bitter. Jeg skriver likevel, jeg er jo faren din. Å skrive er blitt en kjær vane, jeg blir rolig av det. Du vet jo hvordan det er, hvordan jeg har det. Gud og hvermann er ute etter meg fordi jeg skylder penger, jeg føler meg som jaget vilt. Gode venner har jeg ikke lenger, bare lumre kontakter. Husker du Bjørnar Lind? Han var min beste kamerat, vi har kjent hverandre siden barndommen, nå vil han ikke se meg. Jeg skylder ham to hundre tusen og jeg vet ikke hvor jeg skal ta dem fra. Jeg er redd han sender folk etter meg, redd for hva de vil gjøre om jeg ikke betaler. Det går rykter i miljøet om at han prøver å skaffe en torpedo. Vet du hva de gjør med folk?

De klipper fingrene av dem med en rosesaks, jeg blir dårlig bare av å tenke på det. Det daglige er veldig vanskelig. Ledighetstrygden strekker ikke til, det er umulig å komme à jour med regninger og gjeld.

Om det bare kom til en ende! Det er min egen feil at jeg stelte meg slik, og du skal ikke bekymre deg, bare tenk på deg selv og vær glad.

Vær ung og frisk og lovende! Du skal vite at jeg forsøker å rydde opp på mitt eget ynkelige vis. Jeg har da noe handlekraft igjen selv om jeg er nede i knestående, jeg har planer. Drømmer. Hjernen jobber 3

febrilsk for å komme opp med en løsning. Det kverner, det maler, det sprenger over alt. Når så vi hverandre sist? Den sju og tjuende mai, kan du huske det? Vi kranglet. Jeg forsøkte bare å forklare denne besettelsen som spillet er. Lidenskapen, avhengigheten. Du smelte bildøra hardt igjen, og jeg tenkte, jeg ser henne aldri mer, jeg får ikke flere sjanser. Jeg kjørte hjem til Blomsgate med følelsen av å ha feilet med alt. Det må finnes en løsning! Er det bare slik at jeg ikke ser den? Jeg stirrer inn i framtida så øynene renner og svir, jeg traver fram og tilbake i rommene, jeg biter leppene til blods. Jeg tenker ofte på mamma, tenker på henne med anger og vemod. Alt hun måtte tåle på grunn av min galskap. Alt var mye lettere før, hun passet på oss og ordnet alt. Hun var en slags korrigerende instans. Jeg kan ikke fatte at hun er borte. Én gang i uka er jeg på graven hennes, det er tungt. Ofte er det slik at jeg bare vil falle på kne og grave meg igjennom, rive lokket av kista og ta henne tilbake. I går kjøpte jeg en erika og satte foran stenen hennes, du vet, den rødlilla, frodige blomsten som tåler alle ting, den minner om røsslyng. Du skal vite at jeg holder orden der, jeg pynter og luker og vanner. Noen ganger ser jeg etter spor, om du kanskje har vært der og puslet litt. Har du det?

Står du der og gråter alene? Jeg liker denne bekreftelsen det er å erkjenne at døden kommer til oss alle. Kanskje man bare visner, slik farmor sitter og visner. På mitt verste har jeg tenkt på døden som en løsning, du vet, jeg har den gamle revolveren etter farfar. Tilgi at jeg er så åpenhjertig, du er ikke ansvarlig for meg. Jeg blir nok ikke så gammel, jeg er allerede så trett. Tenk, farmor er blitt niogsytti.

Men hun sitter helt urørlig i en stol og er bare delvis levende. En slags døs der ingen ting hender. Men den skarpe profilen er den samme, og den fremskutte haken som du har arvet. Selv kan jeg ikke forsvinne i en døs, hver eneste celle dirrer. Blodet fosser omkring i kroppen, fingrene skjelver. Om natten ligger jeg og lytter i mørket, det er mange knepp og sukk i dette gamle huset, jeg får ikke mye 4

søvn. Kommer de nå? tenker jeg, er dette min siste time? I dag var jeg på arbeidskontoret, men ingen vil ha en halvgammel mann. Ikke har jeg gode attester heller, ingen ting å vise til eller skryte av. Julie!

Jeg gir ikke opp, om jeg så må gå til ytterligheter. Hver time på dagen har jeg brukt til å finne en løsning. Alt handler om penger jeg ikke har. Ting jeg ikke har råd til, prosjekter jeg ikke kan fullføre, gjeld jeg ikke kan betale. Alt handler om frykt og skam, redselen hver gang dørklokka ringer, de lange timene før søvnen kommer, den eneste lindringen jeg får i løpet av døgnet. Hvis jeg da ikke drømmer om undergangen. Livet kan ikke fortsette slik, det tærer for mye på kreftene. Denne frykten alltid, dette hjertet som hamrer.

Mitt eget ynkelige ansikt i speilet, vissheten om at jeg ødela alt. Bare på grunn av en brist. En svakhet for spill, sjanser og hell.

Jeg ber deg ikke om tilgivelse, bare en smule forståelse. Nå er jeg på vei mot noe annet. Spillet gir meg ingen glede lenger, jeg tror det vil være mulig for meg å passere en automat med pengene i behold i lomma. Men det er noe med dette lyset som glitrer, det føles som en rus. Foran maskinen stanser tiden og jeg er spill levende. Jeg tar maskinen i besittelse, styrer den, utfordrer den, den hilser feiende med lys og musikk, trekker i meg, lokker. Og jeg gir meg hen til den, driver av sted, drømmer. Du ser meg kanskje som svak, men det er bare halve sannheten. Hvis du visste hvor desperat jeg er, hvor langt jeg er villig til å gå om vi bare kunne ta opp kontakten igjen. Jeg har ingen andre enn deg. Jeg føler meg drevet til siste skanse og jeg vet ikke hvor det ender. Jeg er venneløs, arbeidsløs og barnløs. Nei, ikke barnløs, jeg holder deg fortsatt, selv om du ikke trenger det, ikke ønsker det. Kanskje har du sett meg iblant, jeg sitter i Hondaen utenfor skolen, gjemt mellom bilene på parkeringsplassen. Jeg ser at du kommer ut av bygningen sammen med alle vennene dine, at du tøyser og ler og er frisk. Jeg ser det praktfulle røde håret ditt stå som en sky rundt ansiktet. Finnes jeg i det hele tatt i livet ditt? Jeg vet ikke om 5

jeg kan bære det hvis du slår hånda av meg for alltid. At jeg skal bli gammel alene uten bånd til noen. Av alle ulykker som kan ramme mennesket, er ensomheten den verste. At man ikke engang har noen å grine sammen med i en elendig verden. Du er det eneste i livet mitt jeg er stolt av. Men du ser tynn ut, Julie, spiser du nok? Du må kle deg bedre, det er vinter nå. Det ville mamma også ha sagt om hun så deg slik med bar hals. Du pleide alltid å høre på henne. Kan du huske den lykkelige tiden? Da jeg ennå hadde jobben i Bilbutikken. Jeg var en god selger, tillitvekkende og flink, og jeg husker så godt den fryden det var å ringe i den store bjella ved hvert salg.

Følelsen av å lykkes, være en del av verden. Komme hjem til deg og mamma om kvelden, til varmen og lyset. Det er ikke lyst lenger, livet mitt forsvinner. Mens jeg skriver er du så nær. Det er som om jeg holder deg i hånda, jeg orker ikke slippe. Hør på meg! Tenk på meg, la meg kjenne at jeg finnes i livet ditt! Trives du på hybelen, går det bra på skolen? Jeg drømmer om å gjøre inntrykk på deg, gi deg det du ønsker deg mest. Jeg tror ikke på mirakler, men jeg tror man kan snu sin egen skjebne, det er et spørsmål om fantasi og vilje.

Om utholdenhet og mot. Jeg tror også at det koster. Slik det er nå, betaler jeg hva det skal være, jeg har ingen ting å tape. Foran meg er bare svarte, fryktsomme dager. * En mann går til fots gjennom mørket.

Han er synlig under gatelyktene i noen sekunder, oppslukes av mørket og blir synlig igjen, som om han bare eksisterer i korte blaff. Slik kjenner han det, slik er livet hans blitt. Han livner til og begynner å gløde, for så å slukne igjen, det kommer og går som en het, dirrende feber. Nevene hans er knyttet i lommene mens han hakker seg fram gjennom mørket, men 6

han vekker ikke oppsikt. Ingen snur seg og ser etter ham, han er en vanlig, tynnhåret middelaldrende mann, og han tenker, nærmest med forundring mens han går, det synes ikke utenpå.

Dette jeg snart skal til å gjøre. Så lite mennesker vet. Her går jeg midt iblant dem, og se, de går gjennom gatene og tenker på sitt.

Ansiktene som kommer ham i møte er uttrykksløse. Det er ingen lykke å se, ingen glede over dagen og livet, eller snøfillene som daler. Dette livet de bare eier for en stakket stund og tar som en selvfølge, glir sakte forbi mens de drømmer om et annet liv et annet sted. Kjærlighet, omsorg, alt dette som mennesker trenger. Han går og går, han vil helst snu, men vet at det er for sent, han er kommet for langt. Kan nesten ikke fatte at han kom til dette punktet, men skyver det vekk og lar seg drive framover, lar seg drive av frykt og nødvendighet. Han stirrer ned i dette juvet som åpner seg foran ham, det er bunnløst. Fallet skremmer livet av ham, fallet er forlokkende. Han krøller fingrene i lommene, er så redd for dem, han tenker på en rosesaks gjennom den tynne huden, og blodet som pumper hissig ut gjennom stumpene. Han blir kvalm. Han får ikke bildet vekk. Han er nødt til å komme et annet sted, selv om dette stedet heter forferdelse. Han bærer på en stor skam, han bærer på et ynkelig liv, nå orker han ikke mer, nå må han handle.

Innimellom gløtter han opp på de intetanende menneskene.

De ser ikke all denne gru som sakte vokser i ham. Vokser det allerede? tenker han, er jeg i gang nå, hender dette? Er ikke byen en kulisse, er ikke dette en film? Gårdene minner om pappmasjé, alle de andre er statister. Nei, dette er virkelig, han knytter nevene, kjenner musklene stramme seg. Han er i gang nå, han tar sats, han går som på en skinne.

Underleppen hans er sprukket, han vet ikke når det skjedde, 7

det er en søtlig smak av blod på tunga, han synes det smaker godt. Senere, når alt er over, skal menneskene gremme seg, slå hendene for ansiktet og fordømme. Selv om han kan forklare.

Han vet at han kan forklare, trinn for trinn, den slitsomme veien, den store avgrunnen under ham, om han bare får tid. Om de bare vil lytte til det som er hans historie. Men folk har ikke tid, de har sine egne triste historier, å, han bærer så tungt, han er så alene! Slik tenker han mens han går gjennom gaten, med hendene dypt i lommene, med ansiktet vendt ned i det sørpete fortauet.

Han er middels høy og kraftig bygget, kledd i en grønn parkas.

Parkasen har hette, den er i ferd med å fylle seg med snø. Ansiktet er bredt, øynene sitter tett sammen og er grå på farge, ingen vakker mann, men ikke svært unnselig heller. Høy panne, bred kjeve og en kraftig, skjegget hake. På føttene har han randsydde støvler, læret er slitt og trekker vann, tærne er følelsesløse. Han merker det knapt, det er så mye å tenke på.

Nei, han tør ikke tenke nå, han tømmer hjernen, er bare en besluttsom organisme som ikke ser seg tilbake. Bare hakke seg fram til målet nå, ikke slippe frykten til. Den ligger rundt ham som en fargeløs gass, han tør nesten ikke trekke pusten. Han passerer en speilforretning, får plutselig øye på sitt eget ansikt og trekker blikket til seg i forferdelse. Ansiktet er så nakent, øynene ligger i skygge. Han vender seg vekk, han går og går, skikkelsen er sterk og kompakt, skuldrene er runde og brede og han går med en gyngende, målbevisst gange. Hver gang støvlene treffer fortauet, skvetter sørpen til alle kanter, en våt, surklende lyd. Ingen ting kan stanse ham. Likevel tenker han, om jeg møtte noen nå, for eksempel en gammel venn, da kom vi kanskje i snakk om vær og vind og gamle dager. Vi kunne ta 8

en øl på Dickens, og alt ville bli annerledes. Men det kommer ingen gammel venn. Han har ikke venner, ikke nå lenger, ikke arbeid heller, han har trukket seg unna, han lever i sitt eget.

Lever med angst og sorg og bekymring. Hans verden er liten og elendig. Det er den sjuende november og det sludder.

Svære våte filler. Han tenner en sigarett, trekker kraftig inn, fyller lungene med røyk. Det stikker til, han begynner å hoste, men vet at det går over. Snart ser han en Jet-stasjon med grelle, neongule skilter. Han kikker opp på de store plakatene fra Hennes & Mauritz. De preger fasaden på gården som ligger til høyre for ham. Så underlig, tenker han, om den frodige kvinnen i blondeundertøy, så naken hun er denne hustrige kvelden. Likevel ser hun komfortabel ut, selv er han våt og frossen, men det er knapt å regne som en plage. Det er noe han registrerer svakt, som om han ser seg selv utenfra. Snart ser han inngangen til blomsterbutikken. Øyeblikkelig sakner han farten. Han går det siste stykket og kikker stjålent inn gjennom vinduet. Han kan ikke stanse nå, for han er på denne skinna, og foran ham går det bratt utfor til alt forsvinner i mørket. Samtidig krymper det seg i ham, samtidig er han rystet, forstår ikke at det er mulig, at han er kommet så langt ut.

At foran ham ligger et simpelt ærend, et foraktelig forsett.

Han, gode gamle Charlo. Charles Olav Torp. En helt alminnelig mann. Litt uheldig kanskje, litt svak, men ellers en kjernekar. Er han kanskje ikke en kjernekar? Han tror det, han biter tennene sammen, legger seg mot den tunge døra, den slår innover. Han hører en bjelle. Den sprø, klingende lyden forstyrrer ham. Han vil helst komme lydløst, ingen skal merke ham, ingen skal høre. Han stanser midt på gulvet. Øyeblikkelig kjenner han duften der inne, søt og bedøvende. Det blir for mye for ham, han blir ør et øyeblikk og må sette en fot til siden 9

fordi det svimler. Han har ikke spist på lenge, glemte han det?

Han husker ikke lenger. Denne dagen er et grums for ham, det er som om han våkner nettopp nå og kommer til seg selv på kanten av stupet. Øynene flakker omkring i lokalet. Det er som en liten jungel der inne, av blomster og grønt, blader og kroner. Han ser silkeblomster og vannkanner, blomsternæring og bladglans, kranser av tørkede roser. Et ubeskrivelig flor av blomster. Han leser eksotiske navn, krysantemum og erica, hibiskus og monstera. En ung pike står og venter bak disken. Hun minner ham om datteren Julie, men hun er ikke så vakker som henne, for Julie er den vakreste, den beste. Hjertet hans banker bløtt når han tenker på datteren. Samtidig kjenner han en dump smerte, og hans eget svik når ham i all sin gru. Han svelger unna og retter seg opp, ser på den unge piken igjen, hun er vever og lys med lange fletter og han merker seg de tynne håndleddene, så utrolig spinkle og hvite. Hun er ung, tenker han, og skjelettet er mykt som på en kattunge.

Hun kan gå ned i spagat og opp i bro, kanskje, han tror det.

Huden er frisk og rosa og nesten forunderlig klar. Blikket kledelig nedslått. Det er blomster overalt på gulvet i røde og blå plastbøtter. Roser, ser han, røde og gule, og andre slags blomster han ikke kjenner navnet på. Han blir stående på gulvet og se seg omkring, nølende, med hendene i lommene. Et øyeblikk er han overveldet. Han føler seg voldsomt eksponert i det skarpe lyset, alene med den unge piken som fortsatt venter.

Hun ser på ham nå, hun er usikker, men imøtekommende.

Hun liker å stå der, liker arbeidet sitt, de stenger snart og hun skal hjem til en hybel og et varmt bad. Kanskje noe godt å spise, kanskje noe på fjernsynet. Eller en lang telefonsamtale med en hjertevenninne. Han vet ikke, men han ser at hun har det godt, at hun er tilfreds med tingenes tilstand. Noen men10

nesker har det jo godt, tenker han, det må være slik, ellers ville verden ha syknet hen, og busker og kratt ville vokst seg uhemmet høyt og stort, til det dekket alle spor av arten mennesket.

Det ville ha vært vakkert, tenker han, en irrende grønn klode uten folk, bare noen dyr som beiter, og flaksende, skrikende fugler. Piken er tynn, men ser godt ut. Hun spiser vel det hun trenger, tenker han, kanskje hun er aktiv, ingen ting setter seg fast på henne. Eller hun er arvelig belastet fra en spinkel familie. Han spekulerer, trekker tiden ut, kjenner hjertet som banker utrettelig, kjenner at kinnene er varme, selv om han nettopp har trasket gatelangs i en evighet, i sirkler omkring i byen, grå av sludd og tåke. Han har stått ved elvebredden og stirret ned i vannet, han har tenkt på det som en løsning. Hoppe fra kanten, la seg synke til bunnen. Det går fort, har han tenkt, først kommer en sprengende smerte, så blir hodet brennende varmt og alt blir rødt foran øynene. Alt vil passere i revy. Inga Lills sykdom, Julies fortvilelse, hans egen syke mani for spill.

Han tvinger tankene vekk. Alt er i ferd med å bli virkelig for ham. Dette han har sett for seg i fantasien i dager og uker, er i ferd med å skje. Dette er det første skrittet. Så harmløst, så tilforlatelig, å handle en bukett med blomster. Piken venter tålmodig, men blir usikker fordi han er taus. Hun bytter vekten fra den ene foten til den andre, trekker til seg hendene, legger dem på disken igjen. Fingrene er prydet med tynne ringer, neglene er lakket med rødt. Hun dytter flettene bak på ryggen, de er lyse og blanke som nylonrep, sekundet etter faller de fram igjen og pendler over brystene hennes. Og han vet, at når hun legger seg om kvelden og tar strikkene ut, da blir håret stort og brusende etter flettingen. Så unge de er, disse jentene, tenker han, så glatte, så gjennomskinnelige. Han tenker på rispapir, porselen og silke, han tenker på tynt glass. Han kan se 11

årene hennes som et fint, grønt nettverk under huden på håndleddene. Der pulserer livet igjennom med næring og surstoff, alt dette hun trenger for å holde seg i live. Igjen trekker han pusten dypt. Lyset inne i butikken, den sterke duften av roser og den nesten søtladne varmen blir for mye for ham. Det prikker foran øynene. Han kjenner at pulsen øker og knytter nevene hardt, han kjenner neglene stikke i huden. Smerte, tenker han, dette hender på ordentlig. Nei, ingen ting er hendt, ikke ennå, men tiden går, og før eller siden kommer jeg dit. Hvor kommer jeg hen, blir det fryktelig? Piken ved disken gjør nok et forsøk, hun smiler forekommende, men han gjengjelder ikke smilet. Ansiktet hans er ubevegelig. Han vet at han burde smile, slik at han fremstår som en vanlig kunde, en mann som er i ferd med å gjøre noe lystbetont. Handle en bukett med blomster. Men han er ingen vanlig kunde, og det er ikke lystbetont.

Nølende går han fram til disken, den brede kroppen vagger over gulvet. Han er usikker på sin egen stemme fordi han ikke har hørt den på en stund, derfor legger han i litt ekstra kraft.

– Jeg skal ha en blandet bukett, sier han, og ved lyden av sin egen høye stemme skvetter han til. Jeg er våt på føttene, tenker han, støvlene er ikke tette. Det sildrer kaldsvette nedover ryggen, men kinnene er glovarme. Jeg er ikke sikker på om dette skjer. Skal det ikke føles annerledes, skal jeg ikke være mer til stede i meg selv? Jeg tenker så mange rare ting. Mister jeg kontrollen? Nei, jeg er målbevisst, jeg er sikker. Jeg har lagt en plan og jeg holder meg til den. Han blir avbrutt i sin egen tankerekke fordi piken snakker.

– Er det en spesiell anledning? spør hun. Stemmen er søt og barnslig, litt tilgjort, hun gjør seg yngre enn hun er, hun beskytter seg, slik at han skal behandle henne med omsorg. Det 12

er slik kvinner gjør, og han tilgir det, men bare fordi hun er ung. Voksne kvinner skal oppføre seg som voksne, han kan ikke utstå den samme tilgjortheten hos eldre kvinner, de som trekker veksler på sitt såkalt svake kjønn, når de egentlig er seige, utholdende og smarte og mer beregnende enn menn. Det får ham til å tenke på Inga Lill. Hun gjorde ofte slik, særlig den første tiden. Hun la stemmen i et sukkersøtt leie, innyndet seg og gikk i dekning bak alt det feminine, fikk ham til å føle seg som en bølle fordi han var liketil og direkte. Inga Lill, du er borte nå, du vet ikke hva som hender, og det takker jeg Gud for.

Jeg mister oversikten, slår det ham, jeg faller inn i uvesentligheter, jeg må snart komme til saken. Hvor gammel er hun? spør han seg selv, og betrakter piken, er hun atten? Hun er eldre enn Julie, som er seksten. Det spiller ingen rolle, jeg kjenner henne ikke, aldri skal vi se hverandre igjen. Det kommer så mange mennesker hit, og hun husker nesten ingen av dem, for hun er ung, og lever som unge piker, store deler av døgnet inne i en drøm om alt som kanskje skal hende av vidunderlige ting.

Hun trekker ermene opp og går til verket.

Genseren hennes er ettersittende og dyp rød, hun ligner en blomst, en smal tulipan, frisk, stram og blussende. Jo, det er en helt spesiell anledning, Herre Gud, om hun visste! Men han vil ikke snakke, vil ikke gi seg til kjenne mer enn nødvendig.

Det å handle blomster er noe dagligdags, og kan senere ikke settes i sammenheng med dette andre han snart skal gjøre.

Hva skal han til å gjøre, hvor vil det ende? Han vet ikke, han renner utfor kanten på veien mot en løsning. En overgang til noe annet. Han ser seg omkring i lokalet. Forretningen er velrenommert. Et stort antall kunder er innom hver eneste dag, han ser for seg en stadig strøm av mennesker ut og inn. Uen13

delig mange ansikter, uendelig mange bestillinger, buketter i forskjellige farger. Han stikker seg ikke ut i sin grønne parkas.

Han passer hele tiden på å senke blikket, lede pikens oppmerksomhet vekk fra ham selv. Som det blomstrer i de store bøttene! Han kan nesten ikke fatte at de kommer fra den svarte, våte jorda. Til jord skal du bli, tenker han, og opp av jorda kommer blomster. Løvetann, eller nesler. Det er helt som det skal være, døden er ikke så ille som sitt rykte, på dette punktet er han helt bestemt. Piken venter tålmodig. Hun er blomsterdekoratør. Hun har yrkesstolthet. Hun er en kunstner med blomster. Hun kan ikke bare raske noe sammen, noe tilfeldig, det er snakk om en komposisjon, om form og farge og dufter, hun lager aldri to like buketter. Hun har sin egen signatur, men hun trenger noe for å komme i gang. Et lite insitament, en idé. Hun får det ikke. Charlo er taus og uvillig.

– Til en dame? spør hun forsiktig. Hun merker uviljen hans, hun forstår den ikke og synes den er ubehagelig. Han virker uengasjert, som om han handler på vegne av andre, han virker ubekvem og nervøs. Det ser ut som om han svetter voldsomt, kroppen hans står og rugger stille, kjeven er hardt sammenbitt. Hun tenker, han skal kanskje på sykebesøk. Slike ting kan man aldri vite.

Charlo nikker uten å møte blikket hennes. Men så faller det ham inn at hvis han hjelper til og er samarbeidsvillig, vil han komme seg fortere ut av butikken. Han må klarne hodet nå, han må ikke fortape seg, han skal fullføre et prosjekt. Nervene mine, tenker han, de stritter som nåler. Han visste det ville bli slik. Han fokuserer igjen, på målet.

– Ja, sier han, – til en dame. Igjen er stemmen for brå, og i et plutselig innfall som han føler er klokt, legger han til: – Hun har fødselsdag.

14

Lettet begynner blomsterpiken å arbeide. Alt faller på plass i henne, den spinkle kroppen samler seg. Skuldrene senkes, de tynne fingrene griper en tang, hun bøyer seg over bøttene og plukker blomstene opp, én etter én. Fingrene klemmer så varsomt om stilkene. Det ser ut som hun har en plan, det er ingen nøling lenger, ingen usikkerhet. Hun lar blikket gli over bøttene, det er et trenet øye, selvsikkert nå. Hvite liljer, blå anemoner, erteblomster og roser. Sakte blir en lubben, pastellfarget bukett til mellom fingrene hennes. Hun begynner i sentrum av buketten med en lilje, denne kjernen som resten av blomstene skal omkranse, vippende og vuggende, men likevel holdt fast, slik at blomstene beskytter og støtter hverandre, det er en kunst. Han ser det og forstår det, han blir dypt fascinert og forgaper seg i dette som blir til foran øynene hans, men skutter seg når han tenker på at blomstene tjener en grusom hensikt. Han står og stanger på gulvet. Det banker hardt under parkasen, han vil roe hjertet, men klarer ikke, hjertet hører ikke på ham lenger. Ja, ja, tenker han, så får det banke så vilt det vil, jeg har jo en hjerne, og den fungerer som den skal. Det er jeg som bestemmer, det er jeg som gir kroppen beskjed om å handle. Selv om blodet flommer vilt gjennom kroppen og farger ansiktet rødt, så er det jeg som bestemmer. Han trekker pusten enda en gang, så tungt at hun hører det og kikker opp. Hun er klar over ham, hun forstår at noe er i gjære, men er ikke i stand til å tolke betydningen av oppførselen hans. Instinktivt klamrer hun seg til håndverket, som hun kan. Binde blomster. Charlo puster rolig igjen. Ta deg sammen, sier det inne i ham, ingen ting er hendt, ikke ennå. Ingen har noe på deg. Du kan ennå snu, du kan trekke deg og livet vil gå sin gang, det vil gå til døden. Han kaster raske blikk på buketten, tankene hans blir fjerne igjen, han er 15

bare delvis til stede. Han er et null, han er ingen ting, nå vil han endelig sprenge seg løs. I tankene tror han at han vet en del om hvordan det hele vil forløpe. Han har vært igjennom det gang på gang. Han skal beherske øyeblikket, han skal ta regi over alt som skal hende. Det er ikke plass til uforutsette ting, han feier dem hastig unna. Han stirrer ut av vinduet, ser at det fortsatt sludder tett. Spor, tenker han, og kjenner etter i lommene. Vil sjekke at han har husket på alt. Det har han, han har tenkt på alle ting, han har tenkt i mange uker. I tankene har han øvet seg, og noen ganger, i søvnen, har han skreket opp i frykt.

Buketten vokser.

Dørbjella ringler friskt gjennom stillheten, han skvetter til.

En kvinne kommer inn, hun er kledd i en grønn kåpe med sort pelskrage, det ligger snøkjerringer på skuldrene hennes. Hun børster dem av med en beigefarget hanske og ser på ham med hardt sminkede øyne. Er hun ikke vurderende? tenker Charlo.

En av disse gamle, skarpe som får med seg alle ting. Detaljene, en egenart som hun siden kan komme til å gjengi. Men han har jo ingen egenart, han tror ikke det, han roer seg igjen. Hun bøyer seg over en av bøttene, trekker en rose opp, studerer stilken med smale øyne. Fort vender han ansiktet vekk. Dette ansiktet som føles så stort, han synes det henger, at det blafrer som en fane. Han står og ser ut på det sluddende været. Det er tydligst under lyktene, et tett, gråhvitt drev på skrå i mørket.

Han føler sorg. På grunn av den skrekkelige skjebnen som er blitt ham til del. Dette har jeg ikke fortjent, tenker han, jeg er da et godhjertet menneske. Men angsten eter sjelen. Han er i ferd med å miste seg selv. Piken arbeider fortsatt. Blir hun da aldri ferdig? tenker han, buketten er stor og i ferd med å bli 16

dyr. Han tenker på tiden som går, at han står her inne, eksponert og utsatt. At det kan være farlig for ham. Fra nå av er alt farlig. Han er forberedt på denne frykten. Den er kroppslig, men han kan holde den i sjakk hvis han klarer dette med pusten.

– Nå koster buketten to hundre og femti kroner, sier blomsterpiken. Hun gløtter opp på ham, men trekker blikket like hastig tilbake. Uvilligheten hans gjør henne stadig usikker. Han nikker og sier, – det er bra. Den ser fin ut, legger han til, et klønete forsøk på velvilje. Hun smiler lettet tilbake. Det finnes da noe godt i ham likevel, tenker hun, og er glad. Jeg burde ha snakket og smilt, tenker Charlo. Sjarmert henne, for jeg kan når jeg vil. Da ville hun siden glemme meg blant alle andre.

– Er det lenge til de kommer i vann? spør hun.

Nå er stemmen friskere, åpnere.

Han blir stående stum og fundere. Kommer de i det hele tatt i vann? Han vet ikke. Klokka er rett før åtte om kvelden og han vet at forretningen stenger om få minutter. Han må vente enda en stund før han går til aksjon. Til trafikken stilner i gatene. Til folk har kommet seg innendørs, og han kan vandre mellom husene, usett.

– Om en time eller to, sier han, og ser på mens hun pakker stilkene inn i vått papir. Så slår hun cellofan omkring, den knitrer illevarslende. Charlo har vendt seg bort igjen. Når han snur seg, ser han at hun legger buketten i en kremmerhusformet bærepose. Posen er tydelig merket med ordene «Tinas Blomster» i rødt og blått. Han henter lommeboka fram for å betale, skjelver litt på fingrene. Piken unngår øynene hans og stirrer istedet på lommeboka, som er fillet og brun. Hun ser med unge, våkne øyne at glidelåsen er i stykker, den er gått 17

opp i sømmene og læret er slitt. Hun ser det lille røde og hvite klistremerket som viser at han er blodgiver. Han betaler, legger lommeboka vekk og spanderer et lite smil. Hun smiler tilbake, hun ser at hjørnet av den venstre fortanna hans er slått av, noe han ikke har giddet å reparere. Det gjør smilet hans ganske sjarmerende. Charlo sender et kort blikk mot den eldre kvinnen som venter. Snøen er smeltet på skuldrene hennes, de våte flekkene skinner i lyset. Hun kikker på klokka, har dårlig tid, nå skrider hun fram til disken. Nesen hennes er spiss og rød i et langt, magert ansikt. Dype furer i munnvikene, blå skygger under øynene. Han vet at han alltid vil huske det ansiktet. Endelig forsvinner han ut. Døra slår, klokka ringler.

Luften utenfor kjennes merkelig frisk. Han går gjennom gatene med posen. Er synlig under lyktene i noen sekunder, oppslukes av mørket og blir synlig igjen. Posen henger fra hånda hans og pendler. Så mye omtanke hun la i buketten, så mye kunnskap og erfaring, alt til ingen nytte. Blomstene er bare en inngangsbillett. Det er slik han skal komme seg inn i huset.

Helt inn på kjøkkenet til Harriet Krohn. * Hun bor i Fredboes gate på Hamsund.

Det er sytten kilometer å kjøre. Harriets hus tilhører en verneverdig trebebyggelse fra midten av attenhundretallet, og ligger i en svært stille gate. Lave, pene trehus med vakkert innrammede vinduer. De fleste som bor der er eldre mennesker, de fleste har god økonomi. Om sommeren er fasadene dekorert med bugnende blomsterkasser, fulle av pelargonia, karse og margeritter. Huset ligger få minutter fra jernbanestasjonen, det er tolv hus i alt, seks på hver side av gaten. Harriet bor 18

i nummer fire. Huset er grønt som lav på fjellet, karmene og vindskiene er gule. Charlo nærmer seg Hamsund. Det sludder fortsatt tett, han konsentrerer seg dypt for å holde bilen på veien, han skal ikke ende i grøfta, ikke denne kvelden. I setet ved siden av ligger en gammel Husqvarna-revolver, den er ikke ladd. Det er bare for å markere meg, tenker han, hun vil sikkert være samarbeidsvilllig, hun tør ikke annet, hun er gammel. Han har også et par sorte skinnhansker og en pose av stoff til det han måtte finne av verdier. Den ligger sammenrullet i lomma hans. Han kjører europavei 134, langs elva, den strømmer forbi til venstre for ham, svart og rå. Han vet at elva er full av laks, men har aldri brydd seg om å fiske. Idet han tenker på fiske, husker han barndommen. Han husker faren som alltid skulle fiske, mens han selv satt og kjedet seg med stanga vippende likegyldig over vannet. Å fiske var for langsomt for ham, for kjedelig. Han sa det aldri høyt, han ville ikke såre faren, han ville ikke klage. En gang var jeg en hensynsfull gutt, tenker han. Og hva tenker jeg på faren min for, han er jo borte nå, han er fri fra alle ting. Folk faller fra, slik jeg selv skal falle fra, og det er godt. Det er da enda godt, slår han fast, og sikter omhyggelig på veien. Midtstripa er så vidt synlig, sluddet legger seg som grå grøt på asfalten, viskerne sliter tungt med den våte snøen. Men Hondaen svikter ham ikke, Hondaen er uovertruffen og pålitelig. Han har på forhånd funnet en god plass til bilen. Det siste stykket skal han gå til fots, det er bare et par hundre meter. På Hamsund ligger et gammelt nedlagt hotell, og inne i gården kan man parkere en bil som ikke er synlig fra gaten. Han vet at bilen kan avsløre ham, at han må skjule den.

Han svinger til høyre og inn på riksvei 35, han ser Hamsund kirke, som er flombelyst, han ser gravstøttene. Han passerer en Opelforretning, et par butikksentre og glir sakte forbi jern19

banestasjonen, den ligger til høyre for ham. Det er en svært vakker bygning, den ligner en stor lagkake med krem og pynt.

Han synes det er rart at han tenker på kake, han synes alt er rart denne kvelden, han spiller med i en film. Det er nesten ikke trafikk. Folk holder seg innendørs. Der ser han hotellet, som heter Fredly. En staselig hvit trebygning med mange vakre utspring og svarte, blinde vinduer. Han svinger inn i gården og parkerer, det er ingen andre biler der. Et skilt på veggen midt imot forkynner at uvedkommende vil bli tauet bort, men han vet at ingen kommer hit i kveld, alle sitter inne i sluddværet. Da hører han en lyd. Et slags knepp og noe som ringler svakt, han hiver seg rundt i bilen og stirrer gjennom rutene. Kommer det noen likevel? Har noen sett bilen? Igjen blir han voldsomt nervøs. Jeg er ikke nødt til å gjøre dette, mumler han ut i mørket. Jeg er ikke helt meg selv. Kan ikke noen stanse meg, finnes det en annen vei? Men det kommer ingen, og det finnes ingen annen vei. Stemmen inne i ham er tynn, uten kraft. Han ser tilbake på livet sitt, det er elendig.

Skyld og svik, unnfallenhet. Løgner og bedrag. Løfter han ikke har holdt. Er det noe godt der i det hele tatt? Inga Lill var god. Julie er det kjæreste han eier. Han forsøker å puste rolig.

Han synes han har tenkt på alle ting, men vet at det er lett å overse noe, en detalj som kan bli avgjørende og siden felle ham. Dette «felle ham» virker likevel ikke så skremmende.

Det tilhører framtida, og han er ikke der nå, det er nesten så han ikke tror på den. Han lever akkurat nå, han gjør det han er nødt til å gjøre og tiden renner ut. Det er dette han skal si om de tar ham. Jeg var nødt, jeg så ingen annen utvei, det sto om livet. Han slår tenningen av. Sitter i bilen bak det nedlagte hotellet og lytter ut i mørket. Hører sin egen pust, den går fort og hivende. Han ser på klokka, tallene lyser grønt i kupeens 20

mørke. Han trekker blomstene ut av posen og holder dem i fanget. Buketten er tung og ellers nøytral, pakket i hvitt papir.

Hva om hun har besøk, tenker han, det er mange ting som kan gå galt. Men han tror ikke Harriet Krohn har mye besøk. Han har merket seg henne, fulgt etter henne, lyttet når hun sitter på kafé med sin beste venninne. Hun er en gammel, ensom sjel, og hun vil sikkert nøle med å åpne døra. Men jeg er bevæpnet, tenker han, med disse uimotståelige blomstene og en gammel revolver fra krigen, hun er nødt til å gjøre som jeg sier. Han trekker hanskene på og går ut av bilen. Låser. Stikker revolveren ned i bukselinningen innenfor parkasen. Igjen lytter han ut i mørket, han hører ingen ting, bare sine egne støvler som plasker i sørpa. Bare jeg kommer meg inn, tenker han, mens han går gjennom mørket, dette å komme seg inn i huset blir det vanskeligste. Gamle folk er så redde for alle ting.

Harriet Krohn går omkring i stua.

De tynne anklene bærer den beskjedne kroppsvekten på førtini kilo, leggene krummer seg som bøyde kvister. Årene ligger rett under huden og er synlige som knudrete forgreininger, de tjukke strømpene til tross. Dette er hennes siste dag, hennes siste time på jorda. Hun hører vegguret tikke. Det er stille ute i gaten. Hun setter seg ned ved salongbordet sitt og spiser en skive brød, dekket med leverpostei. Hun har pyntet smørbrødet med rødbete, hun er nøye med hva hun spiser. Til brødet drikker hun te med litt sukker. Hun kjenner den friske smaken fra rødbeten, den blander seg med det søte fra teen.

Nå tar hun en pause i spisingen. Et fullkorn fra brødet har satt seg fast mellom to jeksler, og det sprenger infernalsk. Hun forsøker å presse en negl inn mellom tennene for å pirke det løs.

Det lar seg ikke gjøre, neglen er for tykk. Hun trenger en 21

tannpirker, men vil spise først, deretter vil hun rydde. Ingen ting står og slenger hos henne, alt blir båret bort øyeblikkelig.

Hun tygger lenge og omstendelig fordi det er godt for fordøyelsen, og når hun er ferdig, bærer hun koppen og asjetten ut i kjøkkenet. Børster smulene ned i kummen, fyller koppen med vann og Zalo. Deretter fyller hun en skål med Basset’s og setter den på bordet i stua. Den er mest til pynt, hun liker fargene. Det er for tidlig å gå til sengs. Klokka er bare ti og hun kjeder seg. På en eller annen måte må hun få kvelden til å gå, og det er ingen ting på fjernsynet som interesserer henne. Hun kjenner at hun er utilfreds. Det er ingen ting å se fram til, ingen ting i vente som er gledelig. Bare alderdom og en stadig større svakhet. Hun skal snart fylle syttiseks, men hun føler seg mye eldre. Hun er godt forsynt med arvesølv og en god slump med penger, men hun har ikke krefter til å bruke dem, verken på seg selv eller andre. Hun bestemmer seg for å skrive et brev.

I Tyskland har hun en nevø som hun pleier kontakt med. Å skrive brev er noe lystbetont, og slik kan hun få den siste timen til å gå. Hun legger seg alltid klokka elleve. I stua har hun et gammelt skatoll med en skrivelem som kan felles ned, slik at hun får en hyggelig liten arbeidsplass. Hun kikker ut av vinduet, ser det tette sluddet. Det er godt og varmt i stua, hun har alle ovnene på fullt. Selv om hun er en spinkel kvinne, beveger hun seg tungt omkring. Hun var bare tretten år da hun fikk diagnosen leddgikt. Hele livet har hun kjempet for å holde sykdommen i sjakk. Det er likevel en god kveld, smertene kan være langt verre enn de er denne kvelden den sjuende november. Det er dager da hun bare blir liggende i senga og ynke seg. Forbanne sin egen skjebne som er så mye verre enn andres. Bitterheten gjør henne varm, hun må ha den ut og ned på papiret. Hun tenner lampen ved siden av skatollet, den varmer 22

det venstre kinnet hennes. Hun ser ikke mannen som kommer gjennom gaten, hun har funnet et blankt ark. Hun finner brillene og setter dem på nesen, løfter pennen til papiret. Det er en nesten andektig stund for Harriet Asta Krohn. Det hvite papiret, uberørt, alt hun har på hjertet. Pennen vil ikke ligge stille i hånda hennes, som skjelver av anstrengelse. Men hun vet av erfaring at idet den treffer papiret, faller den til ro. Da får hun kontroll over musklene og kan skrive en ganske brukbar håndskrift med tynne, fine løkker. Selv om hun vet at når hun kommer til slutten, vil den begynne å skjelve igjen, fordi smertene tar overhånd. Stueuret tikker, Harriets hjerte slår.

Enn så lenge slår det, blodet strømmer omkring i den skrinne kroppen hennes, hun er varm, hun er mett. Da kjenner hun fullkornet igjen, det sprenger. Hun glemte forsettet om å finne en tannpirker, men nå lar hun det være. Hun tenker, det kan jeg ordne senere.

Charlo står ved foten av trappen.

Ingen så at han gikk gjennom porten. Harriet kjenner ikke nærværet hans, selv om han er noen meter unna. Hun har levd alene alltid, og store deler av livet har hun levd i dette huset.

Hun kjenner alle lyder, alle knepp i det gamle treverket, syrinen som pisker mot rutene i stua når det blåser. Av og til en mus som kribler over loftsgulvet. Huset er svært spartansk.

Rommene er små og varme, møblene er enkle og nøye utvalgt, farger og mønstre står til hverandre. Det er lite pynt, hun sløser ikke, hun har ikke sans for juggel.

Charlo går opp trappen. Harriet trekker pusten dypt og setter pennen til papiret, hun skriver «Kjære.» En armring av gull på høyre håndledd klirrer mot skrivelemmen. Brevet tar langsomt form i hodet hennes, inni seg hører hun sin egen 23

stemme, den er myndig og flyter lett og uanstrengt, men hånden er mye langsommere. Midt i denne rolige stunden forstyrres hun av dørklokka. En plutselig, ilter tone i stillheten.

Forbauset løfter hun hodet og lytter, stirrer automatisk på vegguret, som om uret kan fortelle henne hvem som kommer.

Fem minutter over ti. Det er altfor sent for selgere, det er for sent for venninnen Mosse ved siden av, hun ville aldri komme på døra klokka ti om kvelden. Om det ikke var hendt noe helt usedvanlig. Er det slik, tenker hun, skal det hende noe nå?

Men det slår Harriet, at om det var Mosse, da ville hun først ha brukt telefonen, for hun er hensynsfull og de er gamle begge to. Men dørklokka ringer og hun blir sittende i stolen med pennen i hånda, handlingslammet. Hun stirrer på dette ene ordet «Kjære.» Sikkerhetslåsen, tenker hun så, den er i hvert fall på. Men det er stille nå, hun er i villrede. Det kan jo være unger som leker, som fryder seg over sluddværet og reker ute i gatene på jakt etter moro. Å gå fra stolen, gjennom stua og helt ut i entreen er en anstrengelse for henne, hun reiser seg ikke hvis hun ikke er nødt. Men det ringer igjen, to ganger. Den som venter vil ikke gi seg. Det er dumt å ikke åpne, slår det henne, hun er da et voksent menneske. Det er kanskje noen fra Sanitetsforeningen, de har det med å renne dørene ned. Hun har reist seg nå, møysommelig, og hun går med korte, famlende skritt over gulvet. Igjen kjenner hun fullkornet som sprenger. Der er hun ute i entreen. Gjennom glasset i døra ser hun en skikkelse stå på det øverste trinnet. En svart, kompakt skygge. Hun nøler igjen. Hvem kommer så sent? Hun kjenner nesten ingen. Først vrir hun låsen om, deretter åpner hun døra forsiktig så langt lenken rekker. Hun ser en mann i en grønn parkas. Han flytter seg litt så hun ser ham i gløtten. Er det ikke noe kjent ved ham? Hun leter, men kan ikke finne ham i vrim24