Patrick Modiano
Dora Bruder Oversatt av Tom Lotherington
Patrick Modiano Originalens tittel: Dora Bruder Oversatt av Tom Lotherington © Editions Gallimard, Paris, 1997 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64726-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock/Velimir Isaevich, Shutterstock/Paradise studio, Shutterstock/Sergey Kohl Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
En dag for åtte år siden bladde jeg gjennom et gammelt nummer av avisen Paris-Soir datert 31. desember 1941 da blikket mitt falt på rubrikken «Fra dag til dag» på side 3. Nederst på siden leste jeg: «paris Vi etterlyser den 15 år gamle Dora Bruder. Den savnede er 1 m 55 cm høy, har ovalt ansikt, gråbrune øyne, er iført grå fritidsjakke, mørkerød genser, marineblått skjørt og hatt, brune fritidssko. Alle henvendelser til herr og fru Bruder, 41 Boulevard Ornano, Paris.» Denne delen av Boulevard Ornano var jeg kjent på. Da jeg var liten, pleide jeg å være med moren min på loppemarkedet i Saint-Ouen. Vi gikk av bussen på Porte de Clignancourt eller noen ganger 5
foran rådhuset i 18. arrondissement. Det var alltid om ettermiddagen lørdag eller søndag. Om vinteren sto bestandig den store, tjukke fotografen med den knudrete nesen og de runde brillene på fortauet langs Clignancourt-kasernen med apparatet sitt på stativ midt i strømmen av fotgjengere, og tilbød seg å ta et «suvenirbilde». Om sommeren stilte han seg på promenaden i Deauville, utenfor Bar du Soleil. Der fikk han noen kunder. Men der ved Porte de Clignancourt så det ikke ut til at folk ville la seg fotografere. Han gikk i en gammel støvfrakk, og en av skoene hans var det hull i. Jeg kan huske at Boulevard Barbès og Boulevard Ornano lå folketomme en solfylt søndag ettermiddag i 1958. I hvert gatekryss sto ordenspolitiet i små grupper på grunn av det som foregikk i Algerie. Jeg var mye i dette strøket vinteren 1965. Jeg hadde en kjæreste som bodde i Rue Championnet. Telefon Ornano 49-20. Allerede på den tiden må strømmen av fotgjengere langs kasernen på søndagene ha revet med seg den tjukke fotografen, men jeg gikk aldri og så etter. Hva hadde denne kasernen vært brukt til? Noen fortalte meg at det var kolonitroppene som hadde holdt til der. Januar 1965. Mørket falt på ved sekstiden i krysset mellom Boulevard Ornano og Rue Championnet. Jeg var ingenting, jeg gikk i ett med denne skumringen, disse gatene. 6
Den siste kafeen i enden av Boulevard Ornano på partallsiden het «Verse Toujours», «Skjenk i vei». Til venstre, på hjørnet av Boulevard Ney, lå det en annen, som hadde jukebox. I krysset Ornano-Championnet var det et apotek, to kafeer, den ene eldre enn den andre, på hjørnet av Rue Duhesme. Jeg har sittet mye og ventet i disse kafeene … Tidlig på morgenen mens det ennå var mørkt. På slutten av dagen og til det mørknet. Senere på natten, ved stengetid … Søndag kveld sto det parkert en gammel svart sportsbil – en Jaguar, mener jeg det var – i Rue Championnet, utenfor førskolen. Den hadde krigsinvalid-merke på en plakett i hekken: G.I.G. – Grand Invalide de Guerre. En sånn bil her i dette strøket slo meg som merkelig. Jeg lurte på hvordan den bileieren kunne tenkes å se ut. Fra ni om kvelden var det tomt for folk på boulevarden. Jeg kan ennå se for meg lyset på nedgangen til metrostasjonen Simplon, og nesten rett overfor på den andre siden, lyset fra inngangen til kinoen Ornano 43. Den tilstøtende gården i nummer 41, like før kinoen, hadde jeg aldri lagt merke til enda jeg gikk forbi den i måneder og år. Fra 1965 til 1968. Alle henvendelser til herr og fru Bruder, 41 Boulevard Ornano, Paris.
Fra dag til dag. Med flere års avstand går perspektivene litt i surr, vintrene går i ett med hverandre. Den i 1965 med den i 1942. I 1965 visste jeg ingenting om Dora Bruder. Men i dag, tretti år etter, forekommer det meg at all ventingen i kafeene ved Ornano-krysset og ruten jeg valgte å gå, som bestandig var den samme – jeg tok Rue du Mont-Cenis og gikk langs hotellene på Butte Montmartre: Hotell Roma, Alsina eller Terrass i Rue Caulincourt – og de flyktige sanseinntrykkene jeg har bevart: En vårnatt da det hørtes gny av høye stemmer under trærne i Square Clignancourt, og så på nytt om vinteren nedover mot Simplon og Boulevard Ornano – at ikke alt dette var rent tilfeldig. Uten at jeg ennå har det helt klart for meg, var jeg kanskje alt da på sporet av Dora Bruder og foreldrene hennes. De var til stede, allerede, umerkelig. 8
Jeg forsøker å finne noen antydninger, så langt tilbake i tiden som mulig. I tolvårsalderen, når jeg var med moren min på loppemarkedet på Clignancourt, var det en polsk jøde som solgte kofferter, til høyre i begynnelsen av en av alleene med boder på begge sider, Malik-markedet, Vernaison-markedet … Både kostbare kofferter i lær eller krokodilleskinn og pappkofferter, reisevesker, amerikakofferter med etiketter fra atlanterhavsdamperne, alt stablet hulter til bulter. Det var ikke tak over standen hans. Han hadde bestandig en sigarett i munnviken, og en dag bød han meg på en. Jeg gikk noen ganger på kino på Boulevard Ornano. Enten på Clignancourt Palace øverst på boulevarden, ved siden av «Verse Toujours». Eller på Ornano 43. Etterpå har jeg skjønt at Ornano 43 var en meget gammel kinosal. Den ble gjenbygd i trettiårene, formet som en passasjerbåt. Jeg var tilbake på disse kanter i mai 1996. En forretning har overtatt etter kinoen. Man krysser Rue Hermel og står foran leiegården i nummer 41 på Boulevard Ornano, adressen som oppgis i etterlysningen etter Dora Bruder. En seks etasjers bygård fra slutten av 1800-tallet. Sammen med nummer 39 utgjør den et kvartal omgitt av boulevarden, enden av Rue Hermel og Rue Simplon på baksiden av de to gårdene. De 9
to er ganske like. På nummer 39 står det et skilt med navnet på arkitekten, en viss Richefeu, og året 1881. Det samme gjelder sikkert for nummer 41. Før krigen og helt opp til femtiårene var nummer 41 på Boulevard Ornano et hotell, i likhet med nummer 39, som het Hôtel du Lion d’Or. I nummer 39 var det før krigen dessuten en restaurant som ble drevet av en viss Gazal. Jeg har ikke funnet ut hva hotellet i nummer 41 het. I begynnelsen av femtiårene finnes det på denne adressen et firma ved navn Société Hôtel et Studios Ornano, telefon Montmartre 12-54. Og dessuten, som før krigen, en kafé drevet av en mann som het Marchal. Denne kafeen finnes ikke lenger. Lå den til høyre eller til venstre for portrommet? Fra porten går det en ganske lang gang innover. Aller innerst går trappen opp på høyre side.
Det tar lang tid før det som har vært utvisket, kan komme for en dag. Noen spor er i behold i registrene, og man vet ikke hvor de er gjemt bort, eller hvilke voktere som passer på dem, eller om disse vokterne vil gå med på å vise deg dem. Eller kanskje de rett og slett har glemt at disse registrene har eksistert. Det eneste som trengs, er litt tålmodighet. Jeg fant ut etter hvert at Dora Bruder og foreldrene hennes bodde i hotellet på Boulevard Ornano allerede i 1937 og 38. De hadde ett rom og kjøkken i sjette etasje, der hvor det går en smijernsbalkong rundt begge de to gårdene. Det er omtrent ti vinduer i den etasjen. To–tre av dem vender ut mot boulevarden, og de andre mot den øverste biten av Rue Hermel og, på baksiden, mot Rue du Simplon. 11
Den dagen i mai 1996 da jeg var tilbake på disse kanter, var de rustne vinduslemmene slått for på de to første vinduene i sjette etasje mot Rue du Simplon, og på balkongen utenfor disse vinduene la jeg merke til at det lå en haug av alle mulige slags ting som så ut til å ha ligget der i lange tider. De to–tre siste årene før krigen må Dora Bruder ha vært innskrevet på en av folkeskolene i bydelen. Jeg skrev et brev til bestyreren på hver enkelt skole og spurte om de kunne finne navnet hennes i registrene sine: 8 Rue Ferdinand-Flocon. 20 Rue Hermel. 7 Rue Championnet. 61 Rue de Clignancourt.
De var så elskverdige å svare. Ingen av dem hadde funnet dette navnet i listene over skolens elever før krigen. Til slutt var det bestyreren for den gamle pikeskolen i Rue Championnet 69 som foreslo at jeg kunne komme og gå gjennom registrene på egen hånd. Jeg skal dra dit en dag. Men jeg nøler. Jeg vil håpe i det lengste at navnet hennes er oppført der. Det var den skolen som lå nærmest der hun bodde.
12
Det tok meg fire år å finne ut nøyaktig dato for når hun var født: 25. februar 1926. Og så trengte jeg enda to år på å finne stedet: Paris, 12. arrondissement. Men jeg er tålmodig. Jeg kan stå og vente i timevis i regnet. En fredag ettermiddag i februar 1996 gikk jeg til folkeregisteret på rådhuset i 12. arrondissement. Den kommuneansatte – en ung mann – rakte meg et skjema til utfylling: «Ved henvendelse i skranken vennligst fyll ut Etternavn Fornavn Adresse Jeg ber om å få fullstendig kopi av fødselsattest vedrørende: Etternavn bruder Fornavn dora Født dato og år: 25. februar 1926 Kryss av om De er: Vedkommende selv Far eller mor Bestefar eller bestemor Sønn eller datter Ektefelle Verge De har fullmakt og rette vedkommendes IDkort Det utleveres ikke kopi av fødselsattest til andre enn ovennevnte.» 13
Jeg skrev under på skjemaet og rakte ham det. Han kikket på det og sa at han ikke kunne utlevere fullstendig kopi av fødselsattesten: Jeg hadde ingen slektskapsbånd til vedkommende. En liten stund tenkte jeg at han måtte være en av disse vaktpostene som glemselen har utplassert for å vokte over en skammelig hemmelighet og forby tilgang for alle som ønsker å finne spor etter noens eksistens. Men han så grei ut. Han anbefalte meg å søke om unntak fra bestemmelsen på Justispalasset i nr. 2 Boulevard du Palais, folkeregisterets 3. avdeling, 6. etasje, trapp 5, kontornummer 501. Mandag til fredag, klokken 14 til 16. I Boulevard du Palais nummer 2 skulle jeg til å gå inn gjennom den høye gitterporten til borggården da en vakt pekte ut en annen inngang for meg et lite stykke unna, den som går inn til Sainte-Chapelle-kirken. En kø av turister sto og ventet mellom stengslene, og jeg hadde tenkt å gå rett inn gjennom portalen, men en annen vakt viste meg med en brutal håndbevegelse på plass bak i køen sammen med de andre. I enden av en forhall var det påbudt å ta alle metallgjenstander ut av lommene. Det eneste jeg hadde på meg var et nøkkelknippe. Dette var det meningen at jeg skulle legge på et slags rullende bånd for så å plukke det opp igjen på den andre siden av en glassplate, men til å begynne med skjønte jeg ikke noe av denne manøveren. Siden jeg sto og nølte, fikk jeg litt kjeft av en annen vakt14
mann. Var det en gendarm? En politikonstabel? Var det som i fengsel at jeg også måtte gi fra meg skolissene, beltet og lommeboken min? Jeg gikk over en indre gård og gjennom en gang og kom inn i en høy hall der menn og kvinner gikk fra og til med svarte dokumentmapper, noen av dem i advokatkappe. Jeg torde ikke spørre dem om hvor jeg kunne finne trappeoppgang 5. En vekter bak et bord pekte ut i den andre enden av hallen. Der kom jeg inn i en tom sal med fremspringende vinduer som slapp inn et gråblekt dagslys. Samme hvor mye jeg trasket rundt i denne salen, fant jeg ikke trapp nummer 5. Jeg kjente en sånn panikk og svimmelhet komme over meg som den man kjenner i mareritt når man ikke klarer å kare seg til stasjonen og tiden går og man kommer til å komme for sent til toget. Jeg hadde opplevd noe lignende en tjue års tid tidligere. Jeg hadde fått vite at faren min var innlagt på Pitié-Salpêtrière-sykehuset. Jeg hadde ikke sett ham siden jeg var i slutten av tenårene. Så da bestemte jeg meg for å gå på en improvisert visitt. Jeg husker hvordan jeg flakket omkring i det umåtelig svære sykehusområdet og lette etter ham. Jeg gikk inn i noen eldgamle bygninger, inn i sovesaler der sengene sto på rad, jeg spurte sykepleiersker som ga meg motstridende opplysninger. Til slutt begynte jeg å tvile på at faren min eksisterte, idet jeg om og om igjen gikk forbi den ruvende kirken og de uvirkelige gamle bygningene som var 15
bevart fra syttenhundretallet og som fikk meg til å tenke på Manon Lescaut og den tiden da stedet var i bruk som kvinnefengsel med det dystre navnet Hôpital Général, før jentene ble sendt videre til Louisiana. Jeg trasket omkring over de brolagte gårdsrommene helt til det ble mørkt. Umulig å finne faren min. Jeg så ham aldri igjen. Men trappeoppgang 5 fant jeg til slutt. Jeg gikk opp i etasjene. Kontorer på rekke og rad. Noen pekte ut nummer 501 for meg. En korthåret kvinne som så likeglad ut, spurte hva jeg ville. Med tørr stemme forklarte hun meg at for å få denne utskriften av fødselsattesten, måtte jeg henvende meg skriftlig til byfogden i Paris, 14 quai des Orfèvres, 3. seksjon B. Etter tre uker fikk jeg svar. «Den tjue-femte februar nitten hundre tjue-seks klokken tjue-én ti, i Rue Santerre 15, fødtes Dora, datter av Ernest Bruder født i Wien (Østerrike) den tjue-første mai atten hundre nitti-ni, av yrke arbeider, og hustru Cécile Burdej, født i Budapest (Ungarn) den syttende april nitten hundre sju, hjemmeværende, bosatt i Sevran (Seine-et-Oise) i Avenue Liégeard 2. Utferdiget den tjue-sjuende februar nitten hundre tjue-seks, klokken femten tretti på innberetning fra Gaspard Meyer, sytti-tre år, ansatt og bosatt i Rue de Picpus 76, tilstedeværende ved nedkomsten, som undertegner ved siden 16
av oss, Auguste Guillaume Rosi, assisterende ordfører i tolvte arrondissement i Paris.» Nummer 15 i Rue Santerre er adressen til Rotschild-hospitalet. På fødeavdelingen der ble det på den tiden da Dora kom til verden, født mange barn av fattige jødiske foreldre som nylig hadde innvandret til Frankrike. Det ser ut til at Ernest Bruder ikke har kunnet ta fri fra arbeidet for selv å innskrive datteren sin torsdag den 25. februar 1926 på rådhuset i 12. arrondissement. Kanskje ville man i et annet register finne noen opplysninger om Gaspard Meyer, som signerte nederst på fødselsattesten. Nummer 76 i Rue de Picpus, der han var «ansatt og bosatt», var adressen til Rotschild-hospitset, et hjem for eldre og trengende. Sporene etter Dora Bruder og foreldrene hennes vinteren 1926 viskes ut i utkantstrøket i nordøst, et sted langs Ourcq-kanalen. En dag skal jeg dra ut til Sevran, men jeg er redd både husene og gatene der ute er blitt forandret, slik det har skjedd i alle forstadsstrøkene. Her er navnene på noen virksomheter og beboere i Avenue Liégeard på den tiden: Le Trianon de Freinville holdt til i nummer 24. En kafé? En kino? I nummer 31 lå Les Caves de l’Île-de-France. En doktor Jorand var i nummer 9, en apoteker, Platel, i nummer 30. Denne Liégeard-avenyen som Doras foreldre bodde i, var en del av en bymessig tettbebyggelse som strakte seg over de tre kommunene 17
Sevran, Livry-Gargan og Aulnay-sous-Bois, som hadde fått navnet Freinville, Bremsebyen. Hele området hadde oppstått rundt bremsefabrikken til Westinghouse, som var anlagt der i begynnelsen av århundret. Det var et arbeiderstrøk. Det hadde forsøkt å oppnå kommunestatus en gang i trettiårene, uten å lykkes. Så hadde det fortsatt å avhenge av de tre nabokommunene. Det hadde tross alt sin egen stasjon: Freinville. Ernest Bruder, faren til Dora, var ganske sikkert ansatt som fabrikkarbeider på Westinghouse bremsefabrikk den vinteren 1926.