Doppler av Erlend Loe

Page 1


Doppler



Erlend Loe

Doppler Roman


© J.W. Cappelens Forlag AS, 2004 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-55807-9 1. utgave, 1. opplag, 2018 Omslagsdesign: Alice Lima de Faria Omslagsillustrasjon: Stein Harreschou Løken Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


The woods are lovely dark and deep. But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep. ROBERT FROST



NOVEMBER



Min far er død. Og i går tok jeg en elg av dage. Hva kan jeg si. Det var den eller meg. Jeg var utsultet. Jeg begynner sant å si å bli mager. Natten før var jeg nede i Maridalen og tok høy fra en av gårdene. Jeg åpnet en høyball med kniven min og fylte ryggsekken. Så sov jeg en stund, og i grålysningen tok jeg meg ned til juvet øst for leiren og la ut høyet som åte på et sted jeg lenge har tenkt på som perfekt for et bakhold. Deretter lå jeg på kanten av juvet og ventet i flere timer. Jeg vet at det fins elger her. Jeg har sett dem. De har til og med vært helt oppe ved teltet. De trasker rundt her i åsen og følger sine egne mer eller mindre rasjonelle innskytelser. Alltid på vei, elgene. De ser ut til å tro at det er bedre andre steder. Og kanskje har de rett. Til slutt kom det uansett en. Med kalven diltende bak. Det satte meg litt ut at kalven var med. Jeg hadde foretrukket at den ikke var med. Men den var med. Og vindretningen var perfekt. Jeg tok kniven i munnen, ikke den lille, men den store, altså storkniven, og ventet. Elgene tuslet sakte mot meg. Småspiste litt i lyngen og på noen av ungbjørkene nede i juvet. Og til slutt sto den der. Rett under meg. Stor som faen. Elger er store. Det er lett å glemme hvor store de er. Og så hoppet jeg ned på ryggen 9


dens. Jeg hadde naturligvis gjennomgått rutinen i hodet dusinvis av ganger. Jeg hadde forutsett at den ikke kom til å like det og at den ville flykte. Og det stemte. Men før den klarte å komme opp i fart, hadde jeg boret kniven ned i hodet dens. I ett eneste kjempehugg var kniven kommet seg gjennom elgskallen og inn i hjernen og derfra stakk den opp som en litt rar hatt. Jeg hoppet av og kravlet meg i sikkerhet opp på en stor stein, mens elgen så sitt liv passere revy: Alle de gode dagene med nok mat, de solrike late sommerdagene, den kortvarige forelskelsen i oksen på høstparten og ensomheten etterpå. Fødselen og gleden over å føre genene videre, men også de masete vintermånedene fra tidligere år, og rastløsheten, det hvileløse elementet som den for alt jeg vet, kanskje syntes det var en lettelse å bli befridd fra. Den gjennomgikk det hele i løpet av noen korte sekunder før den falt. Jeg ble stående og se på den en stund, og på kalven som ikke hadde løpt sin vei, men som nå sto ved siden av den døde moren og ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Jeg kjente et stikk av noe ubehagelig og fremmedartet. Selv om jeg har bodd her ute en tid, er det første gang jeg dreper, og nå hadde jeg drept et svært dyr, det største i Norge, kanskje, og stikk i strid med min gode vilje hadde jeg beskattet naturen på en brutal måte og sannsynligvis tatt mer ut fra den enn jeg var i stand til å gi tilbake, i hvert fall på kort sikt, og det likte jeg dårlig. Det skal jo helst være en slags balanse i sakene. Men sult er sult og jeg får heller gi noe tilbake etter hvert, tenkte jeg og hoppet ned fra steinen og jagde bort kalven før jeg trakk kniven opp fra skallen og åpnet magen på den døde elgen. Mengder av innvoller veltet ut og jeg kuttet meg en bit av buken og spiste den rå. Der og da. Indianeraktig. Deretter skar jeg det jeg klarte i håndterlige biter og bar 10


noen av dem opp til teltet, hvor jeg hentet øksa og gikk tilbake og hugde opp resten. Før kvelden hadde jeg fått hele dyret opp til leiren. Jeg stekte store kjøttstykker på bålet og spiste meg mett for første gang på flere uker. Resten av kjøttet hengte jeg til røyking i en primitiv røykeovn jeg hadde brukt de siste dagene til å bygge. Så sovnet jeg. Og da jeg våknet nå i dag, hørte jeg kalven utenfor teltet. Jeg hører den fortsatt. Jeg tør ikke helt å stå opp. Jeg klarer ikke å se den i øynene. Jeg kan heller ikke bli liggende. Jeg trenger melk. Skummet melk. Jeg fungerer dårlig når jeg ikke får melk. Jeg blir irritabel og oppfarende. Og jeg vet godt at jeg må ned blant folk for å skaffe melk. Derfor gjør jeg det ugjerne, men melk bare må jeg ha. Og det hender at jeg går ned til Ullevaal Stadion som en vanlig mann. Det hendte riktignok langt oftere før, for ikke å si daglig, men etter at jeg, ja, hva skal jeg si, etter at jeg flyttet opp i skogen, for det er det som har skjedd, det er det jeg gjør, jeg bor i skogen, så har jeg gått dit sjeldnere og sjeldnere. En av grunnene er at jeg ikke har penger. En annen er at jeg ikke ønsker å treffe mennesker. De byr meg imot. Mer og mer. Men jeg må ha melk. Min far drakk også melk. Men nå er han død. Jeg kan stadig vekk høre kalven utenfor teltet. Den bebreider meg på en aktiv og bråkete måte. Den forsøker å psyke meg ut. Men jeg kryper enda lenger ned i soveposen og snører igjen så det blir som et hull mellom meg og resten av verden. Jeg kan ikke komme ut og verden kan ikke komme inn og jeg ligger der musestille som et barn og later som ingenting en god stund. Men kalven gir seg ikke. Den står der og står der. Og så må jeg pisse. Herregud, det er bare en kalv, sier jeg til meg selv. Hvorfor skal 11


jeg, voksne mannen, ha dårlig samvittighet for at jeg har drept en elg? Slik er naturens gang. Det får kalven lære seg, og den kan være glad for at det er jeg, Doppler, som lærer den det, og ikke en mer skruppelløs fyr som kanskje hadde tatt kalven i samme slengen. Jeg går ut og pisser. Som alltid på samme sted. På den flate steinen nedenfor teltet. Derfra kan jeg vanligvis se hele byen og fjorden, men ikke nå, for det er tåke. Og kalven ignorerer jeg helt. Jeg later simpelthen som om den ikke er der. Den står spent og følger med mens jeg pisser. Jeg forsøker å stå med ryggen til, men den har nok fått et glimt av meg og vil se mer. Den flytter på seg og ser fra en ny vinkel. Jeg vender meg bort, men kalven følger etter. Det er som om den vil sjekke at den har sett riktig. Som alle andre. Story of my life. Jaja, for helvete, sier jeg og snur meg mot den med buksene på knærne og armene i været. Se da, sier jeg. Er det bra nå? Har du sett nok? Fornøyd? Men den frekke lille tassen er ikke fornøyd. Den stirrer. Og det fins grenser for hva jeg gidder å ta imot av dritt fra elger. Jeg triver øksa som står i et tre innenfor rekkevidde, og slenger den med stor kraft mot kalven. Den bykser til siden og løper inn mellom trærne. Livet har lært meg at jeg kommer dårlig ut hvis jeg forsøker å skjule sannheten, så jeg kan like gjerne fortelle det først som sist: Jeg har et stort lem. Hva kan jeg si. Jeg har et påfallende, for ikke å si ekstremt stort, kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt. Jeg har alltid hatt det. Den er stor. Det fins ikke noe bedre ord for det. Lang og tung er den. Og tykk. Altså stor. På skolen kalte de meg Doppler med kuken. Det er heldigvis mange år siden. Det er ikke noe jeg tenker mye 12


på lenger. Men det var sårende. Jeg hadde jo andre egenskaper som jeg ønsket at folk skulle få øye på. Doppler med kuken. Det er faktisk svært irriterende å bli minnet på det. Jeg hadde ikke tenkt på det på lenge. Helvetes elg. Hvis den kommer tilbake, kløyver jeg skallen dens. Det ble ingen melk på meg i går. Jeg brukte hele dagen på å jage den fordømte kalven. Den kom naturligvis tilbake nokså raskt etter at jeg hadde skremt den til skogs. Og til min irritasjon sto den utenfor teltet og hang i timevis. Ikke ulikt elevene på Sogn videregående skole her nede – den som ser ut som om den er tegnet med tanke på å kunne avlaste hvilket gulag som helst. Jeg har syklet forbi den i årevis. Og nå kan jeg se den gjennom kikkerten hvis jeg gidder og det ikke er tåke. Elevene bruker å stå ved hjørnene og henge på en rørende ubekvem måte, mens de røyker det de klarer før det ringer inn igjen. Hadde kalven hatt tilgang på røyk, ville den ikke ha tenkt seg om to ganger. Den er alene i livet og det begynner å gå opp for den at verden er brutal, og den ser ingen fremtid og ingen mening med noe. Det er selvfølgelig umodent av den å ta ut frustrasjonen på meg, men hva annet er det å forvente? Den er tross alt et barn. Etter en stund var begeret allikevel fullt, barn eller ikke barn. I all stillhet kledde jeg meg for jakt og stormet ut av teltet med øksen hevet for hugg, men den vesle krabaten kom seg unna igjen. Og i mange timer jaget jeg den rundt i åsen her oppe. Vi var på Vettakollen, nede ved Sognsvann og til og med nesten helt oppe ved Ullevålseter. Gps-en fortalte at vi hadde tilbakelagt nesten fem mil med en gjennomsnittshastighet på over tolv kilometer i timen. I skog og kupert terreng. Det ble mørkt før 13


jeg kom meg tilbake til teltet, helt utslitt. Og da kalven dukket opp igjen kort etter, hadde jeg ikke mer å gi. Jeg kapitulerte. I natt sov vi sammen inne i teltet. Kalven bidro med overraskende mye varme. Jeg brukte den som hodepute store deler av natten, og da jeg våknet i dag, ble vi liggende og se på hverandre på en nær og intim måte som jeg sjelden har opplevd med mennesker. Jeg tror ikke jeg engang har opplevd det med min kone. Selv ikke i starten av forholdet. Det var nesten i meste laget. Jeg beklaget at jeg hadde tatt livet av moren dens og sa at den ikke trengte å være redd lenger og at den fra nå av kunne komme og gå som den ville. Kalven sier naturligvis ingenting. Den bare ser på meg med store, tillitsfulle øyne. Det er herlig med en som ikke kan snakke. I går lå vi hele dagen i teltet og småpratet. Jeg ga kalven vann og hentet greiner med saftig bark til den, mens jeg stekte store kjøttbiter i glørne på bålet til meg selv. Jeg striglet pelsen dens med kammen min og forklarte, pedagogisk, at når mennesket har jaktet på elg i tusenvis av år, så har det ikke vært for moro skyld, men simpelthen fordi det har vært livsnødvendig. Og hvis bestanden hadde fått lov til å vokse uhemmet, ville det ha ført til katastrofale tilstander, sa jeg, uten helt å vite hva jeg snakket om, men jeg mener å ha hørt eller lest om dette, så da sa jeg det, og jeg sa at når det blir for mange elger, så sprer det seg sykdommer, både fysiske og mentale og til slutt så har man en riktig utrivelig stemning i skogen. Se det for deg, sa jeg til kalven, som for øvrig burde hatt et navn, jeg må finne et navn til den, men jeg sa se det for deg: rekke på rad med pestbefengte og sinnslidende elger som slåss om maten og løper rautende i alle retninger og 14


bryter skogens regler og elgetikette på fornedrende vis. Slik vil ingen ha det. Derfor jaktet mine forfedre på elg, og derfor jakter vi på elg i dag, sa jeg. Selv om vi i dag ikke trenger kjøttet eller skinnet for å overleve, la jeg til med lav stemme, så gjør vi det allikevel. Vi syns det er koselig å gå i skogen og skyte elg. Det er godt kameratskap jegerne imellom, har jeg skjønt, sa jeg, og det har blitt en vane. Vi gjør det av gammel vane. Og dessuten for å hindre bestanden i å bli for stor, som jeg allerede har vært inne på. Så slik er det. Men jeg drepte ikke moren din av gammel vane. Jeg gjorde det av behov. Jeg hadde ikke spist på dagevis, og dessuten ikke vært helt mett siden blåbærsesongen tok slutt. Og jeg beklager at jeg gjorde det med kniv, sa jeg. Det var unødvendig brutalt, men jeg har ikke gevær, og ikke kan jeg skyte heller. Og jeg skjønner det godt hvis du bebreider meg og slites mellom emosjonelle ytterpunkter i ditt forhold til meg, sa jeg. Det er lov. Du må selv kjenne på disse følelsene og trekke grensen der du mener den skal være. Men du skal vite at jeg er klar til å støtte deg i denne vanskelige tiden, sa jeg, og forresten, fortsatte jeg etter en liten pause, så hadde moren din om kort tid kommet til å klippe båndet mellom dere brutalt av. Hun hadde kommet til å skyve deg fra seg og bedt deg om å stikke av. For slik er dere elger. Dere ser så lune ut, men dere behandler barna deres som dritt. Bestialske er dere. Dere føder barn og gir dem melk og litt veiledning og så vips, mens barna aner fred og ingen fare, bort med dem. Din mor hadde om ikke lenge, kanskje allerede i neste uke, insistert på at du skulle gå din vei og hun sin, og det ville ha vært en vond dag for deg, en dag som elger flest aldri kommer over, men som du nå slipper å oppleve fordi jeg tok henne av dage, og i stedet for å huske 15


henne som en som talte med kløyvd tunge, kommer du nå alltid til å huske henne som en som alltid var der for deg og som brått og meningsløst ble revet bort, sa jeg, mens jeg striglet pelsen dens med kammen min. Jeg har forresten også mistet noen for ikke lenge siden, fortsatte jeg. Jeg har mistet min far. Jeg kjente ham knapt nok. Jeg forsto aldri hvem han var. Og nå er han borte. Så vi er på sett og vis i samme båt. Du har mistet din mor og jeg min far. Og i stedet for å rette sinnet ditt mot meg, bør du rette det mot herr Düsseldorf nede i Planetveien. Jeg hadde lenge god tilgang på mat fra kjelleren hans, forklarte jeg. Hans avdøde kone rakk å sylte bær til en mannsalders forbruk, og dessuten har han en velfylt fryseboks med bacon og annen kjøttmat, og etter å ha studert nabolaget inngående over flere uker, fant jeg ut at Düsseldorfs hus var det enkleste å komme seg inn i og at Düsseldorf selv hjalp til gjennom å være uoppmerksom og generelt sløv og dessuten noe drikkfeldig, så mens han om kveldene satt og bygde sine meningsløse modellbyggerier, fra krigen, alltid kjøretøyer fra andre verdenskrig, som han gjengir i skala 1 : 20 eller hva det er, naturligvis overdrevent samvittighetsfullt og i korrekte farger, så tok jeg meg inn i huset via hagedøren som i hele sommer stort sett har stått åpen, og gikk ned i kjelleren hvor jeg uten blygsel tok for meg av godsakene, opp i sekken med dem, og ut igjen, gjennom hagen og tilbake inn i skogen. Dette var en ordning som jeg opplevde at både herr Düsseldorf og jeg var godt fornøyd med. Han har jo det han trenger her på jord. Stort hus, et lager av mat, penger i fleng ifølge bankutskriftene på skatollet ved kjellerdøren, og dessuten en hobby som åpenbart fyller og beriker hans liv. Det er vanskelig å se for seg hva mer Düsseldorf kan begjære, sa jeg til kalven. Det var nesten så 16


jeg hadde begynt å tro at dersom jeg ringte på og spurte ham direkte om det var greit at jeg en gang iblant tok meg inn i huset hans og forsynte meg av overskuddet i kjelleren, så kom han til å smile og si ja. Men så må han ha kommet på andre tanker, for en dag nå for ikke lenge siden var hagedøren låst, og det hadde kommet opp skilt og klistremerker om alarmer og sentraler og forbrytelse og straff. Slik har det blitt. Folk murer seg inne og er redde for hverandre. Dermed sto jeg på bar bakke igjen og etter som dagene gikk begynte jeg, som naturlig er, å bli sulten. Og jeg ble bare mer og mer sulten og til slutt så jeg ingen annen råd enn å lokke moren din i bakhold og kjøre den store kniven min gjennom skallen hennes. Sånn er det med den saken. Sult virker på den måten. Alt annet oppleves som uviktig. Man bare må ha mat, sa jeg til kalven. Du kjenner kanskje til det selv, eller kanskje ikke. La oss håpe ikke. Behovet for melk har blitt akutt og jeg stapper femtentyve kilo elgkjøtt i sekken og begir meg ned mot Ullevaal Stadion. Kalven dilter etter, men jeg sier med streng røst at det ikke går. Du må vente her, sier jeg. Vente, gjentar jeg overtydelig, som om jeg snakker til et tungnemt barn. Jeg er skjeggete og uflidd og ser påfallende nok ut på egen hånd, om jeg ikke også skal komme trekkende med en elg. Slapp av, sier jeg, jeg blir ikke lenge. Men den slapper ikke av. Den vil ikke at jeg skal gå. Stakkars lille elg, sier jeg. Du tror jeg skal forlate deg, men det skal jeg ikke. Jeg skal bare på butikken og skaffe melk og et par andre ting vi behøver. Det har ingen virkning. Separasjonsangsten lyser i øynene dens, og jeg kjenner at det 17


bekymrer meg at den er så klengete. Jeg trodde elger var mer selvstendige. Den er i ferd med å knytte seg til meg på en måte som jeg ikke vet om jeg er klar for. Jeg tar meg i å bebreide den døde moren at hun tok kalven med seg på tur, midt i jaktsesongen og allting. Hvor hadde hun hodet? Jeg stopper opp og tar av meg sekken og koser med kalven. Forsøker å løfte den, men den er for tung, så jeg gnir den heller på hodet med knokene på en skøyeraktig og kameratslig måte. Jeg gir den kokos, som vi kaller det i min familie. Deretter tar jeg meg tid til å forklare hele situasjonen for den på skikkelig vis. Jeg er veldig tilhenger av å forklare ting. Det har jeg alltid også gjort for mine barn. Barn fornemmer at det er noe muffens hvis man lyver eller holder tilbake fakta, innbiller jeg meg. Derfor forklarer og mimer jeg at jeg nå skal gå ned til menneskene og at det der er altfor farlig for en liten elg. Det er biler og busser der nede, og høye lyder og mange forvirrende signaler. Det er faktisk det som kjennetegner menneskene aller mest, sier jeg, de er mesterlige når det gjelder forvirrende signaler, det er ingen som slår dem, du kan lete i tusen år, men du vil aldri finne mer forvirrende signaler enn dem som kommer fra mennesker. Og når elger forviller seg ned til menneskene, blir de skutt, sier jeg og mimer en forvillet elg som blir skutt og dør på grimt vis. Derfor, sier jeg, er det best for deg å vente her. Om et par timer er jeg tilbake og da kan vi være sammen og kanskje finne på noe hyggelig. Jeg venter på et tegn på at den har forstått meg og at den samtykker, men det kommer ikke. Og til tross for all forklaring og all god vilje, fortsetter den å følge etter meg. Til slutt tjorer jeg den til et tre. Ferdig med det. 18