__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Kristian Klausen

Døden i arbeid Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64751-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Dette er en kontrafaktisk fantasi, spunnet ut fra visse biografiske markører, og omplassert til nye (norske) steder. All samhandling mellom Mark Rothko, Agnes Martin og ekteparet de Kooning i denne romanen er fiktiv. Drømmer kan være anakronistiske. Følgende biografier har hjulpet meg å drømme med åpne øyne under skriveprosessen: James E. B. Breslin – Mark Rothko. A biography (The University of Chicago Press, 1993). Nancy Princenthal – Agnes Martin. Her life and art (Thames and Hudson, 2015). Beskrivelsen av huset i Griffenfelds gate 17 er et nikk til vampyrhuset i Stephen Kings roman Salem‘s lot (Doubleday, 1975). Shakespeare-linjene som siteres av fortelleren («Ungdom er …»), ligger nærmest Hartvig Kirans oversettelse av Hamlet (Det Norske Samlaget, 1967). Tittelen Døden i arbeid er hentet fra et sitat av Jean Cocteau: «Hver dag i speilet ser jeg døden i arbeid.» Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Fra obduksjonsrapporten: Suicid. MR må ha satt seg på en stol ved vaskeservanten i 08-tida, og – med et barberblad – åpnet pulsårene ved venstre overarms overgang til underarmen. En serviett var brettet rundt den ene siden av barberbladet, slik at han ikke skulle kutte seg i fingrene. Etter at snittet var gjort, har han etter all sannsynlighet latt blodet flyte oppi vasken til han mistet bevisstheten, hvorpå han gled ned på gulvet. ES, ansatt i et rengjøringsfirma med nøkkel til huset, låste seg inn og oppdaget den omkomne kl. 1135. På skrivebordet i andre etasje ble det funnet et selvbiografisk avskjedsbrev.


Hver gang jeg tror alt bare er svart, løftes jeg av noe tilfeldig, som nå: To ekorn løper etter hverandre, opp og ned bjørketrærnes stammer, ned på bakken, fort ut i gata, så tilbake igjen til villniset. Min første innskytelse da jeg så to lodne, gråbrune, firbente i sprettende jag der ute, var: Rotter. Selvsagt. Men så ble jeg overrasket, glad. Ekorn? Et godt tegn! Mitt navn er Markus Rothkowitz, født i Daugavpils, Latvia (den gangen Russland), i en hardt arbeidende jødisk familie. Likevel fattige. Farfar døde i KZ-leiren Stutthof, pappa overlevde. Møtte min mor på et sykehus i Riga ved hjemkomst. Papa var baker av yrke, og lyttet til rådet han fikk i et brev fra sin bror: Kom til Norge, lettere å drive business. Ingen pogromer noen gang her. Vi flyttet til Grønland i Drammen mens jeg ennå var en liten gutt, knappe fem år, så jeg husker lite fra gamle mamochka Russland. Etter ungdomsskolen, da jeg skulle velge videregående skole, ønsket pappa at jeg skulle ta kokk- og servitørlinja. På lang sikt så han for seg at min eldre bror og jeg skulle ta over bakeriet hans, som han drev i en murbyg7


ning knyttet til de gamle papirfabrikkene. Nei. Min bror var nok med på de notene, men jeg ville absolutt ikke bli baker, ville ikke arve noen geskjeft av min papa, han tilbrakte uansett halve dagen med å drikke på et alkoholserverende hotell på Strømsø. Så jeg søkte Drammen gymnas, kom inn, og valgte språklinjen; min multilingvale bakgrunn, med russisk og norsk (og endog jiddisk), hadde allerede gjort meg mer språkmektig enn de fleste, i tillegg falt engelsk meg lett, jeg var allerede en leser, en innadvendt, grublende og reservert ung mann. Reservert, men inderlig lengtende. Mange har spurt meg om bildene mine, hva de forestiller. De fleste har sagt at de får naturassosiasjoner av dem, at de skildrer vakre solnedganger, landskaper delt i to, med en glødende horisontlinje i midten. Slike ting. Banalt. En fin soloppgang. En fin blå sommerhimmel. Gul himmel. Det ser de. Alt er visst himmel og hav for folk. Andre snakker om fargefelt som inviterer til meditasjon. Ja vel. Hvorfor ikke. Fortell det til yoga-læreren din. De fleste bildene mine handler om noen enkle erfaringer jeg gjorde meg som ung mann, og som jeg aldri kom over. De har å gjøre med geografiske områder og erotikk, og jeg forteller gjerne om det nå, for å underholde meg selv, før … Andrej og Konstantin har endelig reist, de oppfattet vel skrivemaskinsmellene mine som en gammel manns ønske om å bli latt i fred. Jeg er alene i huset, som ligger innerst i en gate, stirrende blindt i retning Strømsø sentrum. Digert og skjelvende, med mugne treplater foran vinduene, spikret opp for lenge siden. Flere lag maling på ytterveggene har blitt vasket vekk av vær og vind gjennom en manns8


alder, slik at en opprinnelig matt grå farge er å se fra utsiden. Storm og vinter har revet vekk takstein hist og her, og tung snø har trykket inn taket på sørsiden, slik at huset virker lut og foroverbøyd som en parisisk klokker. Et skilt med Ingen adgang er surret med ståltråd til en portstolpe. Ute i hagen (dersom jeg lener meg over skrivebordet og kikker til høyre) ser jeg den enorme bøken tronende over hele strøket, den er på sitt mektigste i august, da bladene er som båter av blod; nå i februar er den som en greve som har mistet sine rettigheter. Under den tynne nysnøen har gress og ugress fått vokse fritt i årevis, jeg så det sist i oktober, jeg burde vel leie noen til å klippe det. Når våren kjem. På den annen side: jeg kan godt leve mine siste dager i en ustelt, halvdød hage. Det rimer så godt med resten. Hele livet har jeg vært plaget av depresjoner, hvem har ikke det? Men etter hjerneslaget har jeg ikke funnet noen vei opp av brønnen. De medisinene jeg er tvunget til å gå på, har ført til impotens. Eller så er det depresjonen som har ført til impotensen. Eller sorgen over at Mell, etter tjuefire års samliv … Eller kanskje er det fedmen. Røykingen. Jeg ser bakover og tenker at potens eller seksuell kraft, eller virkeevne, alltid var et tema for meg. Jeg er ikke mer komplekst skrudd sammen. Enn som så. I går fikk jeg møblene. En grønn slitt sofa. Et skrivebord. Så kom det som virkelig betød noe, kassene med malerier, de ble båret inn i huset av to russere, og jeg vekslet noen ord med dem på mitt morsmål og ba dem plassere likkistene etter hverandre i stua og bære skrivemaskinen og dagbøkene opp i andre etasje. En kosakk fra Vitebsk spurte om han ikke skulle fjerne platene foran vinduene. 9


Ville jeg ikke ha litt dagslys inn? Han kunne gjøre det, sa han, og sette inn nye vinduer, billig. Jeg sa: – Min kjære Konstantin, jeg ønsker dette dunkle og mørke nå, men om jeg ombestemmer meg, så gi meg telefonnummeret ditt. Det kan hende jeg trenger hjelp til andre ting. (Jeg fikk lyst til å legge til: Jeg trenger en pistol til å skyte meg med, kan du skaffe det?) De bar skrivebordet opp i andre etasje, og jeg sa på russisk (og følte en oppstemthet ved det): – Andrej, Konstantin, vet dere hva; jeg vil likevel fjerne en vindusplate; den, foran skrivebordet. Jeg tror utsikten mot jernbanetomta, mot Grønland, barndommen, er bak den plata. Jeg vil gjerne sitte ved akkurat det vinduet og skrive når dagene blir lange. DA, sa de, og Andrej hentet en stige, lente den mot veggen, gikk trinnene oppover, og jekket platen av med et kubein. Vinduet innenfor platen var høyt og støvet, med korsinnrammede små ruter øverst. Jeg satte meg ved skrivebordet og la en bunke ark utover, noen penner og dagbøkene. Dagslyset i februar slo befriende inn mot meg, men det får være husets eneste glugge mot omverdenen. Jeg orker ikke å la meg lure lenger. Jeg løftet den elektriske skrivemaskinen opp på bordet, koblet ledningen inn i støpselet i veggen, tredde i et papir og slo ned en bokstavtast, og en til; jo, den fungerte fint. Mens Konstantin og Andrej sto inne på kjøkkenet i andre etasje og prøvde å få liv i de gamle vannkranene, kjente jeg en lyst til å begynne å forme noen ord om mitt eget liv. Folk blir så forbannet når man ikke en gang etterlater seg en lapp. Legen sa jeg var den yngste pasienten han noen gang 10


hadde vært borti som hadde fått en såkalt aneurisme. Overdreven røyking, lite mosjon, dårlig kosthold, daglig drikking, og skilsmissen på toppen. Jeg måtte slutte å røyke, mente han. Gå turer. Stoppe rutinen med tre flasker vin daglig og det som verre var. Spise magert og sunt. Jeg må være ærlig, sa han: De fleste med din diagnose dør innen fem år. Jeg har røkt siden jeg var tretten. Kan ikke forestille meg en dag uten sigaretter. Selv på sykehuset, bare to dager etter innleggelsen, var jeg ute på verandaen. Ellers har kalorier vært min beste isolasjon mot vanskeligheter. Jeg har drukket meg gjennom de fleste faser av livet. Det tilstår jeg. Og spist. Mell, ha, jeg husker jeg sjokkerte henne, da vi var nygifte, etter en full middag hjemme, da jeg annonsere at jeg skulle ned til byen og spise en middag til. Jeg reiser meg når denne setningen kommer til punktum, og går ned til polet. Tilbake fra polet åpner jeg flasken med calvados, le pere Jules, og tenner en sigarett. Legen kan umulig noen gang ha kjent eplebrennevinets virkning i munnhulen sammen med en Salems vårlige mentolsmak. En eplehage, tidlig i april, før knoppene skyter. Vippet lokket av den største kisten i stad, der mange av de fineste bildene mine ligger. Lurer på hvordan de vil gjøre seg på veggene her. Tør ikke å løfte dem ut selv. Hvem kan hjelpe meg? Kun en grønn slitt sofa i midten og så bildene, så kan jeg sitte her og stirre på dem og gjøre opp status. Jeg har ringt en polsk vaskedame og får henne hit i morgen, til å ta alle gulvene. Ikke for min skyld. Men bildene. De trenger et medfølende blikk og et rent gulv 11


under seg. Før ville jeg nok ventet i spenning på et slikt tilfeldig bekjentskap. Men min impotens … Jeg kan tydelig høre mus i veggene, og i sted så jeg to av dem raske over gulvet. Hadde det enda vært ekorn. Jeg la en bit camembert i kjellertrappa, så kanskje de nøyer seg med å være der. Så lenge de holder seg unna soverommet i andre, skal jeg ikke klage. Tidligere i dag var jeg nede i kjelleren. Da jeg rettet lommelykta mot en kommode, oppdaget jeg en rotte. Den satt i en åpen skuff og bare stirret på meg. Rørte seg ikke. Først da jeg fjernet lysstrålen, og pekte den mot en haug gamle aviser, filler, klær, knuste asjetter, hørte jeg at beistet jumpet ut og forsvant lenger inn i kjelleren. Jesus. Jeg forventer å finne et lik her nede hvis jeg begynner å lete. Vel. En mann hengte seg jo her for førti år siden. Og jeg knullet kona hans … Fortsatt lukter det frukt her nede. Det er blant de tingene som utgjør de øverste feltene i bildene mine. Det som ligger nord for Konnerudgata. Det som ligger sør, er ydmykelsen. Til de som tilskriver bildene mine yoga-vyer, new agesolnedganger eller postkonstruktive intellektuelle budskap, vil jeg bare slå fast det jeg hittil har antydet: Det store dramaet i mitt unge liv var intimiteten. Konnerudgata delte livet mitt i to. I det nederste feltet har jeg ofte brune, mørkegrå eller røde farger, og der ligger min sorg over de vanskelige årene, da jeg var utestengt fra å få skape verden. Det var da jeg var så angstplaget og hypokondrisk at jeg pådro meg et anusproblem som mer eller mindre skulle legge hele ungdomstida mi i grus. Det ble så ille med denne 12


ræva mi, at et seksuelt forhold til en kvinne ble utenkelig. Men som jeg forelsket meg, og som jeg lengtet likevel. Jeg hadde – dum som jeg var – hørt et radioprogram om blindtarmbetennelse, og fikk den fikse idé at jeg måtte unngå blindtarmbetennelse for enhver pris, jeg var vel seksten år da jeg fikk denne tvangstanken, og derfor ble jeg fra den ene dagen til den andre opptatt av min egen fordøyelse, og spesielt opptatt av å få ut min egen avføring, slik at det ikke skulle ligge rester av avføring inne i magen som kunne avleire seg og smette ned i blindtarmen og føre til betennelse. Jeg begynte derfor å presse på når jeg gikk på do, og å gå så ofte på do som jeg kunne, for å få presset ut og presset ut. Det ble så ille at jeg sto opp grytidlig om morgenen, drakk flere kopper te, og gikk turer opp og ned Sundhaugen (fra mine foreldres hus som bar adressen Grønland 91) for å få i gang fordøyelsen, i håp om å få gått på do før jeg gikk på skolen, og når jeg befant meg på skolen, (altså gymnaset), var jeg livredd for å få akutt blindtarmbetennelse i klasserommet, og bare tanken på det, og følelsen av at jeg snart fikk det, var nok til å sende meg på do, for å presse ut mulige kabler. Etter en stund førte dette naturlig nok til ulike sekundære plager. Uansett: Jeg orket ikke mamochka og papa lenger, og flyttet på hybel den høsten jeg skulle begynne i tredje gym. Ved å flytte fikk jeg sagt: Jeg har ikke tenkt å overta noe bakeri. Jeg har andre planer. Hva slags planer visste jeg ikke selv engang. Min hybel var et tidligere kontorlokale i den forlatte fabrikken Drammen Paper Mills, og for å gå på do måtte jeg krysse et betonggulv som fortsatt bar merker etter store 13


maskiner. En defekt trykkpresse sto igjen inntil veggen, grønn og tung; i mørket om natten var den som et Dracula-slott av valser og klaffer. I nærheten av doene lå noen lokaler som ble brukt til atelier, av to unge mennesker som ville bli kunstnere. De malte bilder og røkte og drakk kaffe og vin, og slo gjerne av en prat med meg, mellom slagene, og brukte meg også som modell (påkledd, så til de grader påkledd). Den ene var en kvinne jeg umiddelbart oppfattet som lesbisk, en mild, alvorlig dame, med tett mørkt hår som en hest, som fikk meg til å tenke på nærheten mellom de franske ordene cheveux og chevaux, som snakket lite, og grublet desto mer, slo det meg, hun het Agnes Martin og slet periodevis med stemmer i hodet og schizofrene trekk (hun var et par år eldre enn meg og hadde allerede en innleggelse bak seg). Hennes arbeider i denne perioden var stort sett kubistiske selvportretter, eller landskaper som var sterkt abstrahert, ned til grunnformer. Hun likte å jobbe med linjal. Hun hadde en samling linjaler i alle størrelser liggende på et arbeidsbord, helt fra de minste pennallinjaler på ti cm, og opp til flere tavlelinjaler på én meter. Den andre atelierleietakeren hadde – i likhet med meg – også bakgrunn fra utlandet. Han het Willem og hans tippoldefar var opprinnelig fra Rotterdam. Hollenderne hadde i århundrer handlet tømmer fra Drammen, og det fantes en særlig forbindelse mellom hollendere og drammensere, og Willems tippoldefar hadde vært den første til å gå av båten og bli her (på grunn av en dame). Willem arbeidet med store lerreter og brukte noen ganger nakenmodell, og det var slik jeg første gang så en naken dame i virkeligheten, for Willem sa at jeg gjerne 14


måtte tegne litt jeg også, mens han malte, og det var hans kommende kone Elaine som kledte av seg, etter at en elektrisk stråleovn hadde blitt skrudd på, i det kalde fabrikklokalet. Inntil da hadde jeg alltid satt pris på kunst, og følte en spesiell dragning mot Marc Chagall (som også var russisk utvandrer og jøde). Jeg likte alltid tegnetimene på barne- og ungdomsskolen, og særlig var det hus, fabrikkfasader og maskiner jeg ble god til å tegne, det man kaller saktegning. Jeg kunne kjenne en besynderlig ro, eller en følelse av at det var noen sammen med meg, dersom jeg tegnet utsikten fra vinduet mitt på gutterommet eller en rask studie av mamoshka. Da jeg flyttet inn i den gamle fabrikken, ble jeg så glad i de terrakottafargede murveggene utenfor at jeg innimellom tegnet dem, med fargeblyanter eller rødkritt. Og selv om jeg aldri ble noen anatomisk tegner, var det som om noen åpnet den siste døra inn til kunstens vidunderlige verden da jeg som syttenåring satt rødmende i min stol i fabrikken med tegneblokka i hånda, og Willem på 25 sto bak et stort staffeli og ba kjæresten sin, Elaine, på 20, sitte sånn i stolen og mer sånn, splitter naken, Iiesus Khristos. Men denne akt-virksomheten og det at Elaine, med sin lille tynne kropp, sine muntre øyne og sin bestemte smale munn – og smilehull som øreringer i hver ende av den – ble en vital og morsom del av denne lille fabrikk-kvartetten vår, førte til at Agnes etter en stund sa opp sin leiekontrakt der. Willem sa senere at Agnes ikke likte ham, og heller ikke Elaine, fordi de begge hadde et naturlig åpent forhold til seksualitet, mens Agnes var altfor nevrotisk og stengt. Sa Willem. 15

Profile for Cappelen Damm AS

Døden i arbeid  

Døden i arbeid er en kontrafaktisk roman som opphever grensene mellom biografi og fri diktning. Bildekunstneren Mark Rothko begikk selvmord...

Døden i arbeid  

Døden i arbeid er en kontrafaktisk roman som opphever grensene mellom biografi og fri diktning. Bildekunstneren Mark Rothko begikk selvmord...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded