Det synger i lauvet av Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen

Det synger i lauvet

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42506-7 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland / cmyk design Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 10,6/13,1 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I

Fullmånen, den stillfarne veiviseren, har den ikke gitt både skjønnhet og håp, ja reddet liv? Hvordan kan den vekke uro og sorg? Er det fordi den en natt kan bli for vakker, for nær for den som har måttet klare seg uten det vakre en stund?

Brått seiler den fram fra skyene en natt i april og gir de som har ventet beskjed om at nå må det skje, etter mildværet kommer frosten og nå ligger skaren blank og hard nok til å bære en våryr bjørn og dermed også to menn med en kiste, nå kan det ikke utsettes mer, dette som så lenge har måttet vente på brukelig føre.

En skarp, raslende lyd av treverk mot skare, av ski og slep over blåis og snø der et følge er på vei, to levende og en død, som skulle vært fraktet i verdighet, men skaren innbyr til noe annet, i nedoverbakkene huies og bannes det: – Men brems, så satana, ellers knuses faenskapet!

– Jeg bremser det jeg kan, og perkele, du banner ikke ved kista til han som var hjelpsom og snill mot alle!

Den siste stemmen er ustø, på gråten, det er drengen på Tunturi som i to uker har vært alene med sin døde husbond i det økende mildværet og nesten har blitt gal av det før skaren kom og Oluf i Grønnåsen kunne hjelpe til. Den dødes bror i Amerika er ikke varslet i saken, og 5

den døde etterlot seg heller ingenting uten et gammelt gevær og et hjørneskap som handelsmannen snart ville komme og hente som oppgjør for de siste årenes gjeld.

Før var det bruket man kom i gjeld til, nå da det er nedlagt er det skogselskapet eller handelsmannen. Da Tunturigutten hogg seg i foten og ikke kunne drive i skogen mer måtte han ha hjelp for å bli boende, og den tilbakestående drengen har nøyd seg med litt mat og noen klesfiller som lønn. Slik slapp de begge unna fattiggården, så lenge det varte, men etter dette, hva blir det etter dette?

Rene lyse dagen er det mellom trestammene, så sterk er månen denne natta, og så levende blir skyggene at drengen skvetter til rett som det er. Føret er farlig godt for folk med en kiste å holde styr på, som lever sitt liv og danser sin egen dans over kuler og kneiker. Gutten bakerst tverker og holder igjen det han kan, tvekroket og gråtferdig, for Tunturigutten var aldri slem mot ham, og har ikke fortjent en skyss som dette.

Et smell mot en trelegg, og så en annen trelegg, men kista er solid, den holder, den er spikret av planker som Tunturigutten hadde tenkt skulle bli en seng om det noen gang kom et kvinnfolk i huset, men siden kvinnfolket aldri kom ble plankene til en kiste.

Et tredje smell, verre enn de andre, nå blir drengen så skjelven at han må sette seg ned, og Oluf får visst medlidenhet med ham, for nå kommer han bakover med den flasken de har på deling, uten styrkedråper går det knapt an å legge ut på en ferd som dette.

– Ta deg en støyt nå, snart er det verste over!

– Men det bratteste er igjen!

Stedet hvor kista må løftes og fires ned på høykant, der vil de trenge minst to drammer hver, men i ærend som dette skal det gjerne mer til før drammene hjelper, 6

kanskje blir flaska tom før de kjenner noe som helst, og Tunturitorpets første og siste dreng stirrer skremt på månen.

– Nå har den flyttet seg, nå står den og glor der den ikke skulle stått, det må være satans verk!

– Det er bare vi som har snudd oss, din tulling … Ta i nå, så kommer vi kanskje fram til i morgen tidlig …

Vi får håpe skaren holder over Mørkmyra.

Gutten stirrer ennå på månen.

– Jeg hjalp til med slåtten på Mørkmyra, jeg, da Lina på Mostamägg ble alene, hun kalte meg aldri tulling.

Men du snakket stygt om svigermor din, du, Lina som var så snill!

– Jaså. Ta i nå!

– Nå er hun død. Alle dør.

– Vi skal også dø, murrer Oluf. – Men ikke her, ikke nå i natt, for helvete. Så kom igjen, etterpå kan du være stolt, det er ikke alle som har fraktet en kiste ned fra Tunturi, det kan du jo si til kvinnfolk du treffer på Torsby marked, så kanskje du blir forlovet, når de skjønner hva slags kar du er, det er ikke alle som ville greid noe slikt!

En grense som ikke er annet enn en strime i skogen hvor det vokser litt småkratt i stedet for høye trær, hva kan den stenge for, hva har den makt til å holde inne eller sperre ute, der den løper knapt synlig mellom mennesker som har sin slekt, sine veier og bosteder på begge sider?

To søstre fra Suomägg-slekta har giftet seg med to brødre fra Mortensberget, den nærmeste finnegården på norskesiden. Brødrene er deres egne firmenninger, gården på norskesiden ble grunnlagt av deres felles tippoldefar, mens Suomägg ble ryddet enda lenger tilbake, av tippoldefarens halvbrors mor, alle navnene kan de ramse opp, med nedstigende linjer og sidelinjer, helt til gården i Savolax, som de forlot for tre hundre år siden.

I det fremmede de kom til ble tilhørigheten og slekten mer viktig enn noen gang, og slik er det fremdeles, for ennå bor de her som fremmede, som innflyttere i to land de ennå ikke kjenner noen tilhørighet til.

– Men skogen ville de helst brent ned for å kunne dyrke jorda, skogen kjenner de visst tilhørighet til! murres det i bygdene.

I den siste krigen mellom de to landene ble det også murret, at de manglet fedrelandskjærlighet, så lite lystne som de var på å delta i kampene. Ja, da et svensk kom8

pani gikk inn i en stue på norsk side, for i krigens navn å rekvirere det som fantes av mat og våpen, hadde en finne i kompaniet ikke greid å holde tårene tilbake, ble det sagt, siden det var hans egen brorsønn som bodde der, og brennevinsflasken han som soldat hadde fått for å mote seg opp hadde han satt for munnen og drukket opp der og da.

Den eldste Suomägg-jenta Maja hadde truffet Morten fra Mortensberget på stuedans og så ble hun gift og bosatt i Nörrje. Etterpå var søsteren Lisbet kommet på besøk for å hjelpe til under myrslåtten, der traff hun den eldre broren som gikk med truger i myra og svingte ljåen, dermed ble det et bryllup til, men Emil fra Mortensberget ble med over grensen til Suomägg i stedet, til en nyere gård et godt stykke ovenfor den gamle. Til huset kjøpte de bilder av blomsterpresten, et med en prestekrage på og et annet av en rosenhage.

– Det blir vel de eneste rosene jeg får se, for de jeg setter i jorda her, vil jo ikke leve! klagde den nygifte jenta.

– Ingen blomster vil leve her på skogen.

Han protesterte, engene var jo fulle av blomster før sankthans og de flammerøde hageliljene grodde som ugress, andre sorter også, men fikk de nok av blomster her i livet, kvinnene?

Ofte når de gikk fra gamle Suomägg og opp til det andre som lå høyere ble de slått av hvor mye varmere det var der oppe, men Emil fra Mortensberget hadde en forklaring på det også.

– Det er bekken ved Suomägg som det gufser kaldt av.

– Jamen vi har også en bekk, innvendte Lisbet.

– Så er det fordi vi er så glade i hverandre da, at vi blir varme! lo den nygifte gutten fra Nörrje. – Du skal se det er slik det er!

9

Nå er det vinter og bekken er islagt både ved gamle og nye Suomägg, men likevel kjennes det varmere ved det nye.

De har bodd der i flere år, og forelskelsen er ikke like het som før, men fremdeles føles luften varmest.

Ektemannen har fremdeles en forklaring på fenomenet: – Det er fordi vi krangler og slåss så mye, det, at det aldri blir riktig kaldt, det må jo du begripe. *

Det sies at det som en gang fantes aldri blir riktig borte, selv om øyet ikke lenger er i stand til å se det, at om mennesker forsvinner og minnene dør med dem kan det igjen bli synlig for nye slekter, om de gir seg selv stillhet nok og tid nok til å lete, ja, så finnes det der, ennå, det som hendte for lenge siden.

Det lysner en slette mellom trærne på den norske siden av grensa, der pleide Taneli fra Mostamägg å la hestene beite før han drev dem videre. Den er ikke gjengrodd, kuene fra Mortensberget beiter der nå, men gjeterjentene der får av og til høre at om de ikke passer på kuene vil røveren fra Mostamägg komme og ta dem.

Så kan de voksne senke stemmene og mumle seg imellom, at om han ble kalt en røver, så var det drapsmann han var.

– Drapsmann, ja, men ærlig var han! Det var jo en voldtektsmann han tok.

– Han drepte visst en annen før den tid …

– I fylla, ja, uten å mene det, uten å vite det! De ungene han gjorde farløse betalte han for i alle år, så noen velstand ble det aldri på Mostamägg, samme hvor mange hester han solgte og samme hvor mange bjørner han skjøt! Selv fikk han ingen hest før han lå på sitt 11

siste, en gammel fjording som Lina leide inn i stua til ham, i gulvplankene er det spor av den!

Lave stemmer om kvelden i rommet hvor gjeterjenta også kan lytte, de snakker om så mye, og med så hviskende stemmer, men noe hører hun likevel. Om spøkelseshesten fra Suomägg snakker de enda lavere, hesten som ble drept av en kone rasende over eierens utroskap, ennå kan man høre hovene dundre langs stiene, og kjente ikke også gjeterjenta bakken dirre under seg en gang hun satt og hvilte og øvde seg i de ti bud? Men de voksne hadde også sagt at det ikke var noe å være redd for om hun skulle komme til å se eller høre uforklarlige ting, for de var aldri farlige, disse tingene. Og det som var farlig i skogen fantes jo nesten ikke mer, hun slapp å blåse i luren for å skremme den brune eller den grå. Det eneste farlige var myra, den store Hevosso, men så langt hendte det aldri at kuene forvillet seg, selv om hun av og til kunne bli redd for det når hun så at noen var borte, det vokste så mye godt på den andre siden av grensegata, det var så fort gjort. Og stemmen kunne skjelve da hun lokket på dem da, men så kom de alltid til slutt, det hendte heldigvis aldri, det hun var aller mest redd for.

Men i gamle dager, da skogen var full av ulv og bjørn, da var det verre å være gjeterjente. Da hendte det at en sto hjelpeløs og så ulven ta en sau, kaste den over nakken og slepe den vekk, eller bjørnen kom like inn i kuenes flokk, om den var sulten nok. En bjelleku hadde en gang gått til motangrep da en liten bjørn kom farende, og greid å skremme den vekk, og en gjeterjente hadde også greid å berge kuene ved å slå bjørnen over snuta med en kjepp og bruke en forferdelig munn, ja, bjørnen hadde nesten sett skamfull ut da den lusket vekk, ble det sagt. For om jentene manglet gjeterguttenes fy12

siske styrke, så kunne de bli like sinte, ja enda sintere.

– Hun var en Ampiainen, hun var av vepseslekt! ble det ledd da man snakket om denne jenta.

Nå er hun selv av Lehnmoinen, kuslekta, som skal være mer saktmodige, og Koamägg kalles det der hun kommer fra, men hun kan også bli sint, som da gamlekona i huset som var litt for glad i det sterke hadde glemt å lukke grinda og sønnen trodde det var den nye gjeterjenta som hadde vært uforsiktig så sauene hadde rømt. Da hadde hun med bankende hjerte møtt det olme blikket og svart: – Jeg glemmer aldri å lukke grinder, men så drikker jeg ikke heller! Husbonden kunne nok heller lete blant dem som drikker for mye!

Da var han blitt rød i ansiktet, for det var hans egen mor det dreide seg om, men han hadde senket blikket og sagt: – Nå vel. Pass bare på heretter, så!

Ungkona er snill, heldigvis, og lærer henne både spinning og veving og slikt hun kan få bruk for senere i livet, men om bestefaren fra Suomägg som ble straffet for sin utroskap på den styggeste måten noen kan straffes på, ved at kona ved hjelp av sin puukko frarøvet ham hans manndom og deretter slo i hjel hans kjæreste hest med øksehammeren, er det bare tjenerskapet som snakker.

Bare en gang hadde ungkona snakket om bestefaren, da hun hadde spurt gjeterjenta hvor hun hadde den vesle fine neverkonten fra.

– Det var bestefar som lagde den til meg før jeg skulle hit og gjete! svarte jenta stolt, og da hadde husmoren vendt seg vekk med tårer i øynene.

Var det fordi hun selv aldri hadde sittet på noe beste13

farfang? Fordi Suomägg-Heikki etter hendelsen var blitt holdt i forvaring et annet sted resten av livet?

Hun visste ikke om hun våget, men hadde likevel spurt, hviskende, om husmoren kanskje aldri hadde hatt noen bestefar.

Da hadde hun vendt seg mot jenta og sagt stille: – Jo, jeg hadde nok det en gang, jeg også. Men jeg fikk aldri kjenne ham … alt jeg vet er at han lagde ting av never som til og med kongen ville ha … ja, så flink var han, at han var kjent over hele Sverige og Nörrje med … Men nå må du hjelpe meg å klippe opp disse fillene, for du vil lære å lage fine ryer, vil du ikke? *

Det ligger ei dørhelle foran et hus som er så stor og jevn og fin at den overgår hellene både på Lauvåsen og Valkola, det er dørhella Olufs far bar opp til Grønnåsen på sin egen rygg.

Om faren Jussis karsstykke har Oluf fått høre hele sitt liv, selv om han også er bred over ryggen har kreftene hans aldri kunnet måle seg med farens.

– Jussi var sterk i kroppen, men veik i hodet!

– Han var ikke veik i hodet, han var bare så altfor snill!

– Så hadde han til gjengjeld et troll til kjerring!

Lave stemmer, de tror kanskje ikke Oluf hører, men om han ikke har farens krefter er ørene gode nok. Han husker godt morens stemme, den som kunne være så vennlig mot fremmede var ofte irritert når den rettet seg mot faren. Men slik er det jo overalt, blir en kvinne noen gang fornøyd med mannen hun giftet seg med? Hans Märta er da sannelig heller ikke myk i stemmen hver gang hun henvender seg til ham, for da er det gjerne noe han skulle ha gjort som han ikke har gjort, gjort på en gal måte eller glemt.

Elin på fem sitter på steinhella i solskinnet, hun var opptatt med konglene sine for litt siden, de var jo kuer det hastet med å bygge båser til, men nå ser hun at mau15

rene hun drepte på hella dagen før har fått et teppe, en fin haug av sand og barnåler over seg, fraktet dit av andre maur.

– Far! Det har vært begravelse på trappa!

– Ja … det er ulykke på ulykke …

Tunturitorpet står tomt nå, folk mener det spøker der, så ingen andre vil flytte inn. Kanskje Tunturigutten ikke får fred, etter den skyssen han måtte gjennom for å komme i kristen jord. Oluf har heller ikke følt seg bra etter den turen, det satte seg noe i ryggen som han ikke er blitt kvitt, ja, så ille var det at Märta måtte hente ned de siste høylassene fra myra etter at skaren var gått i oppløsning. Da hadde hun tatt på seg buksene hans og stampet av gårde med kjelken på slep i den råtne snøen. Å se det vesle kvinnfolket ta mannsklær på seg for å gjøre det som han ellers satte sin stolthet i å greie var vondt. Han visste at moren hennes hadde gjort det på samme viset, da hun var uten noen til å hjelpe seg, men tro om Lina i sin tid ikke hadde hjelp av vondmannen selv for å greie ting? Ikke engang da hun var nær ved å drukne i myra hadde hun bedt til Gud, ble det sagt, så hvem var det da hun hadde bedt til?

En unge hadde han og Märta også mistet nå på forsommeren, den vesle gutten ble født for tidlig og levde bare noen dager. For to år siden mistet de også en jente i kikhosten, den jenta var så vakker, og Oluf hadde vært så knust av sorg at Märta måtte trøste ham: – Tilda vår var nok for god for denne verden, så derfor ble hun hentet! Den herre Jomala har en mening med alt!

Herrens mening, hvem kunne alltid skjønne den, ubegripelig var den for et vanlig menneske, ofte? Eller kunne Gud mene at de hadde nok med Elin og den to år eldre Per? 16

Det er spådd nye tider, men disse nye tidene, hva annet kommer de med enn nye herrer og nye treller? I skogen kan man nok kjenne øyeblikk av frihet, slik også noen kan kjenne den dagen de forlater den, og kanskje den første dagen et helt annet sted, til man skjønner at det som kunne likne frihet likevel ikke var det, hva i all verden var nå dette man trodde var så fritt?

Olufs søster Karin har sammen med en venninne flyttet til Christiania der de har begynt på fyrstikkfabrikken enda de er blitt advart mot det helsefarlige arbeidet der.

Karins rygg er forkrøplet, men fingrene er desto kjappere, så med akkorden er hun blant dem som kan klare å tjene over ti kroner uka, og har alt fått sydd seg både en ny fin kåpe og en kjole, så hun til tross for den krokete ryggen føler seg ny, nesten pen, de har fått bilder av henne i de nye klærne.

Karin som hadde en sangstemme så vakker at en av skogselskapets herrer ved pjolteren sa at han personlig skulle koste en sangutdannelse på henne, om foreldrene var villige til det, men da pjolterkvelden var over hørte ingen mer om den saken.

Byen som glitrer og lokker de unge, den lokket også Ingrid, men hver sommer kommer hun en tur tilbake til Grønnåsen, og nå skal hun komme med en kjæreste også, det er derfor vesle Elin sitter på steinhella, hun sitter og venter på tante Ingrid og kjæresten.

Og kanskje også tante Annikka vil komme, men det er ikke sikkert, hun er kanskje ikke frisk.

Det er Johannesdag, midtsommerfest, det skal feires med bål på høyden over Mostamägg, som før, selv om det bor fremmede nede på torpet nå.

Etter Linas død gikk restene til skogselskapet, og rett etterpå kom det nye unge folk.

Märta hadde grått da det skjedde.

17

– Der sviktet vi mamma! Alt strevet hun hadde der, til ingen nytte! Svikere ble vi, både jeg og søsknene mine!

Jeg lovte at det aldri skulle bli stående tomt.

– Det er jo ikke tomt, det bor jo noen der …

– Ja, fremmede. Unge folk som visst har tenkt å bære ut røykovnen, den beste røykovnen på hele Finnskogen.

Men da skal de nok få angre! Øynene til Märta, nå var de slik at de skremte ham.

For de liknet Linas. Svarte var de, som om hun skulle lagt disse fremmede for hat, lenge før de hadde gjort noe galt. Like sta som moren var hun også, og nesten like gal etter å danse, ja, like rød i kinnene kunne hun bli i andres armer …

Så hvorfor var det ham hun giftet seg med? Fordi han var den første for henne og tilfeldigvis den som vekket noe hun syntes hun ville ha mer av?

Fremdeles vil hun dette. Samme hvor sint hun kan være på ham på dagtid kan hun smyge seg inntil ham om nettene, og for ikke å vekke ungene nøyer de seg kanskje med kjærtegn, men det klynket hun gir fra seg til slutt kan likevel bli så høyt at ungene vekkes, og en gang kom Elin tassende og lurte på hvorfor moren gråt.

Mens han sitter på steinhella og tenker på dette må han plutselig le, for på Suomägg var det visst en gang slik at ungene trodde foreldrene sloss.

– Det var verre, det! Oj, oj!

Han møter Elins undrende blikk samtidig som han blir var sin egen stemme.

– Hva var verre, far?

– Nei, det … men nå kan du ikke sitte her med konglene dine, nå må du hjelpe mor din å pynte inne, du, det er jo Johannesdagen! Og jeg, jeg må finne to lauvbusker, en til hver side av døra her! Å finne to små bjørker, det skal visst ikke bli vans18

kelig, bjørkeskogen lyser grønn langs hele steingjerdet oppover, gjerdet hvor faren og farfaren la stein på stein.

Og han selv, han har da sannelig også gjort sitt, samme hvor misfornøyd Märta kan være, han har gjort sitt!

Alt tidlig denne dagen var de i badstua, både store og små. Nå synger fuglene i rogna de har som tuntre og det klemter i sauebjellene i skogen. Men der skifter de plutselig rytme, brått er det en voldsom bjelleklang, noe eller noen har tydelig skremt flokken.

Han reiser seg med lua i hånden, for nå kommer det noen som sauene ikke kjenner, og han ser dem nå, der nede på stien, det er søsteren hans som kommer med en fremmed.

En mann i mørk dress og tynne sko, en bymann hun skal ha møtt på sykehuset hvor hun arbeider.

Vesle Elin er alt jublende på vei nedover mot dem.

– Tante Ingrid! Tante Ingrid!

Jentungens øyne henger både ved tantens vesle koffert og mannens store, som han bærer på ryggen og nesten ser ut til å segne under. Den bleke mannen kan ikke være frisk, slår det Oluf, er det derfor hun har tatt ham med seg hit, er det for å gi ham den grønne skogens luft, og slik pleie ham tilbake til livet?

Ingrid som kunne blitt kone på store Valkola, har hun i stedet valgt seg en mann som kanskje har med seg en smittsom sykdom som sin største gave?

Oppe på tunet setter han kofferten ned før han rekker hånden mot Oluf, som griper den nølende.

Så får mannen et hosteanfall, han står tvikroket og hoster inn i et lommetørkle som han deretter blir stående og stirre ned i.

Hva er det han ser? Blod?

Er det virkelig lungesotten som skal komme til Grønnåsen nå, blir det ingen ende på det vonde? Nes19

ten alt annet har de hatt, men lungesotten har de unngått, i hvert fall til nå.

Mannen har brettet lommetørkleet sammen igjen og puttet det i lommen, nå vil ingen få vite hva han så i det, og Oluf vender seg hjelpeløst mot søsteren sin, som ler: – Hva er det med deg, alt er vel bra med dere her, håper jeg? Sven har tatt med kaffe og tobakk, han, og fullt av andre ting, så det kan bli midtsommerfeiring, ja, jeg tror nesten det rekker til jul! Og Elin, du får kjoletøy av tante, bare vent til du ser det fine tøyet!

Snart flokker kvinnene seg om kjoletøy og andre kvinneting som trylles fram fra kofferten, slik at Oluf kommer på at han må en tur til den nye naboen, som han har lovt hjelp, midtsommer, kjoletøy eller ikke, så må han holde det han har lovet Jon, den nye mannen på Mostamägg.

Det slår ham at Karin skulle også vært hjemme, er hun allerede blitt syk av fabrikkarbeidet som gir så raske penger, har hun alt fått den fryktede sykdommen fosforet kan gi?

Men uansett må han gå nå, må holde det han har lovt. *

Den som vil finne en sammenheng og komme på sporet av noe viktig som ble sagt en gang, hva kan den annet enn å lete, lytte, merke seg tonen i en setning, eller et ord som likner et annet en hørte for lenge siden?

I en dal på norskesida står en mann i skogkanten og ser, det har nettopp vært begravelse på gården nedenfor og nå er den eneste datteren, som fulgte faren til graven, reist tilbake til byen igjen.

– Jeg er hushjelp for to gamle som er helt avhengige av meg! Jeg må tilbake!

– Men moren din er også gammel nå, og alene … og det var jo meningen du og jeg skulle overta snart …

– Ja, ja, når jeg blir fri fra posten min …

Barndomsvenner hadde de vært, han kom fra en fattig plass, men hadde gått ut og inn i huset hos Toras foreldre som en sønn, ja, siden de selv hadde hatt en gutt som ikke fikk vokse opp var det som de så det som en styrelse, dette at han var som hjemme på gården, og hjalp til med arbeid der fra han var en smågutt. Selv om han jobber på sagbruket nå har han også gått der som gårdsgutt og hjulpet til i onnene, og rett før faren til Tora ble syk og døde hadde han tatt ham med en runde på gården, som for å sette ham inn i de tingene han ennå ikke visste nok om, og sagt: 21

– Alt dette blir ditt, vet du, når Tora blir lei av byen og finner ut at det kan bli bryllup!

Til svar hadde han mumlet noe om at ja, hvis hun noen gang fant det ut …

Kona hadde vært over førti da Tora meldte sin ankomst, senere hadde de hegnet både om datteren og lekekameraten som om begge skulle vært deres egne. Det hadde alltid vært Tora og Ottar. Og hadde hun ikke gang på gang forsikret ham om at det var ham hun var glad i, og ingen annen?

Likevel står han her med denne uroen. At hun kunne reise så snart tilbake til Christiania igjen, en by han for sin del har fått mer og mer avsmak for, er det fordi Tora er blitt bundet, ja, rent ut forhekset av den byen?

En gang hadde hun foreslått at han også kunne bli med og finne seg arbeid der.

Men hvem skulle ha tatt seg av gården, hvem skulle sett til de gamle foreldrene hennes?

Nå er faren borte, og moren greier ennå fjøsstellet, men snakker om at det snart blir for tungt. At gården blir for mye for henne, slik at hun håper det ikke blir lenge før de vil overta.

I går hadde hun vist ham papirene også, hvor gården overdras til datteren, mot at hun som mor får bo i gamlestua resten av livet.

Hans navn sto ikke nevnt noe sted.

Men det kunne det vel heller ikke, ikke så lenge de ikke var gift.

De fleste i denne dalen, også de yngre, har kjærlighet til sine gårder, mellomstore og små, som har vært i slekten i generasjoner, hvordan kan Tora være så forskjellig fra alle andre?

Ottar står og ser, ser på den gården som skal bli hans bare kjæresten kan bestemme seg. Hjemme ligger 22

et brev hun skrev for et halvt år siden, om at hun ville si opp posten og komme tilbake nå i høst.

Det brevet gjelder ikke mer, det har han forstått nå, ikke engang det som står på papir går det an å stole på, så hva kan en da stole på her i verden?

I begravelsen var hun også så merkelig fjern og stille, men da han bemerket det, hadde hun svart: – Skulle jeg ikke få være stille i min egen fars gravøl?

Skulle jeg le og danse, kanskje?

Så fjern, ja, så kald hadde hun vært at han i fortvilelse var løpt til skogs etterpå, så langt til skogs at han nær hadde gått seg bort, siden det ikke var sol å se, og ikke en eneste maurtue heller.

Men da han fikk roet seg gikk det likevel bra, for det fantes tross alt grantrær en kunne følge. Grana strekker de frodigste greinene sine mot sør, og han kunne gå motsatt, siden han visste han skulle mot nord.

Slik var han kommet tilbake. Men hadde hun vært redd for ham, hadde hun tenkt på ham i det hele tatt mens han var borte?

Nei, hun hadde gått der og ryddet etter gjestene, bare, og så vidt sett opp på ham.

Etterpå hadde hun sagt at hun ikke kunne bli og hjelpe til i slåttonna, at hun måtte tilbake til de gamle i Christiania.

– Men …, hadde han stammet fram, – før var da slåttonna det beste du visste, du fikk alltid fri for å komme hjem hit og hjelpe til da! Bryr du deg ikke engang om slåttonna mer?

Hun hadde ikke svart.

Eller hadde hun svart noe han ikke hørte, noe han ikke hadde lyst til å høre?

Han står der over engene som snart skal slås, det blir godvær framover, det så han på månen i går kveld, slått23

onna vil bli fin, og det vil komme andre og hjelpe til, slik de alltid har hjulpet hverandre i bygda, men hun har noen i Christiania som trenger henne mer.

Det gamle paret hun er hushjelp hos.

Er det andre også, kanskje? Andre som ikke vil hun skal dra? Årsaker, sammenhenger, han har lett etter dem så lenge, men når han kjenner at de er i ferd med å nærme seg vil han kanskje ikke se dem, for hvem ønsker å oppdage det som fører til sorg, se den årsaken som er vond, bare vond, hvem ønsker å se nettopp den? *

Lønnetreets sang er annerledes enn bjørkas, har en klarere, sprøere lyd når bladene rører hverandre, og en egen nærhet, synes noen, slik at en trøstes mer, roes mer ved den.

Det ligger en kurv med et barn i skyggen under treet i Mostamägg, det er en varm dag, og treet er til velsignelse for alle som trenger svalhet og hvile.

– Under lønnetreet sovner hun med det samme! sier de om barnet. På Lauvåsen hvor de var tjenestefolk en kort stund var det også et lønnetre, men dette blir som deres eget, selv om de ingenting eier her, utenom kua i fjøset og koppene i skapet.

Stedet hadde stått tomt en stund da Jon og Helga kom, og stallen var dårlig, ikke stort mer enn for et barskjul å regne, men hva skulle de med stall, som ikke hadde hest?

Fjøset var bra, og vegger og gulv i røykstua solide, men Helga irriterte seg over den store røykovnen.

– Den tar for mye plass! klaget hun, og hun klager ennå, selv om hun var glad for røykovnen sist vinter da det var kaldt.

Det var en forvirret gammel kvinne som hadde bodd der før, etter hva de hadde skjønt, og det var blitt en del igjen etter henne, men på Grønnåsen bodde det slektninger som hadde kommet og hentet det meste.

25

Det hadde stått en liten fugl av stein i vinduskarmen.

Den hadde kvinnen som het Märta også strakt ut hånden etter, men så ombestemte hun seg.

– Den hører til her, den får bli her og passe huset, hadde hun sagt og gitt dem et underlig blikk.

Var det andre fugler, fugler som kunne banke på ruta og varsle død de skulle skremme vekk, var det slik?

Den hjalp i hvert fall ikke mot tiggere. Denne våren var det kommet en halvgal gutt og tilbudt seg å være dreng hos dem. Han hadde vært dreng på Tunturi, sa han, og viste dem en fillete papirlapp som mannen som kaltes Tunturigutten visstnok hadde nedtegnet på dødsleiet.

– Jeg er flink med ljåen, og her står det at jeg er ærlig også!

– Jojo, men dette er ingen gård, vi har ikke råd til dreng …

– Det hadde ikke Tunturigutten heller, men her står det at jeg spiser lite, gjør det ikke? Om dere hadde hatt en brødbit, bare, og noe jeg kunne hjulpet med …

Han hadde foldet hendene mens han så på dem, men hva skulle de gjøre, som hadde mer enn nok med seg selv og barnet pluss ei ku som nesten ikke ga melk?

– Jeg har greid meg selv til nå! hadde gutten sagt med tynn stemme. – Om jeg ikke klarer det lenger, blir det fattighuset, eller så blir jeg satt på bygda til folk som trenger penger de kan få for slike som meg, for på fattighuset er det fullt!

– Men du kan komme til snille folk da …

– Jeg kan komme til stygge også! Jeg er flink med krøtter, og jeg var med og fikk Tunturigutten til kirkegården, ja, fikk ham av gårde til Gud, så de kaller meg Gudsdrengen nå! Jeg kunne hjulpet dere også, med så mye! For jeg har ennå ikke sviktet noen, jeg!

26

– Nei, nei, men …

Det hadde endt med at de sendte ham videre til Lauvåsen, enda de regnet med at han ville bli avvist der også, slik de selv var blitt, da de hadde håpet å få tjene der et år til.

På Lauvåsen er styringen blitt slik at de snart må selge siste hesten, ryktes det, ja, det sies at hele gården snart vil være på fremmede hender, slik Lauvås-Mina lar mannen ture fram, gården som i mer enn to hundre år har vært i slekta.

Men angsten for framtida hører helst vinteren til, nå er det sommer, med fisk i elver og sjøer, og snart er det bær i skogen, og snart har de også fått berget høy nok så kua kan klare seg fram til neste vår.

Dessuten har det nye paret snille naboer, Oluf er kommet fra Grønnåsen for å hjelpe dem å reparere døra i bua som har vært i uorden siden de kom.

Mennene holder på utenfor nå, hvor de har satt opp en sagkrakk, mens kvinnen som har holdt på med maten kaster et blikk ut av vinduet mot treet der kurven med barnet ligger.

Da fryser hun til, for det står en fremmed mørkkledd kvinne der, hun må ha kommet inn på tunet uten at noen har sett det, og nå bøyer hun seg over kurven med barnet, har hun tenkt å ta det opp?

Hun vil skrike mannens navn, skrike på hjelp, for dette er ikke nabokona som alt har hilst på barnet, dette er et ukjent menneske, om det nå er noe menneske i det hele tatt!

Hun vil løpe ut, men står som frosset fast til hun endelig greier å røre seg, komme seg gjennom døra og ut.

Om nå dette er straffedommen for at de ikke lot Gudsdrengen få en eneste smule brød?

Men da hun kommer snublende ut er kvinnen borte, 27

hun styrter mot kurven og ser at barnet sover fredelig, som om ingenting var hendt, og kanskje var det ingenting heller, ingen virkelig kvinne som sto der, men noe hun innbilte seg, fordi hun er så redd for barnet.

Hun stirrer mot stien der den forsvinner i skogen, kan et menneske av kjøtt og blod ha fjernet seg så raskt?

Nå kommer mannen hennes bort til henne, han ser også ned mot grinda, så sier han: – Det var da underlig, hvem var den kvinnen som var her nettopp?

Hun hikster: – Å, så du henne også, Jon? Den svartkledde gamle kvinnen? Jeg ble så redd …

Nå er Oluf også kommet bort.

– Jeg tror jeg vet hvem det var, sier han og ser nedover veien. – Hun er nok på vei til oss, hun, men ville vel en tur innom Mostamägg først, for dette var hjemmet hennes en gang, og da er det rart, en glemmer aldri det som var hjemmet. Annikka er ikke helt som andre, hun, men farlig er hun ikke, og det var her på Mostamägg hun vokste opp. *

En kvinne ser på en mann som sturer, ser mørkheten i blikket, er det bare den vanlige melankolien, eller noe mer? Jo, med Lars er det gjerne noe mer, med mannen som skulle sett moren sin spart for det nedrigste en kvinne kan utsettes for, ja, spart for det som førte til at han selv kom til verden. En gang da han i bakrus løftet opp Annas skjørter der hun sto og vasket opp hadde han krøpet vekk som en skamfull hund etterpå, og utbrutt: – Vi mannfolk skulle vært gjeldet, alle, vi tenker bare på én ting, jeg er som faren min, visst, men det fins ingen Taneli til å slå meg i hjel!

– Men Lars …

– Jeg skulle ikke vært født! Jeg vet at du også har forbannet den dagen jeg ble født!

Hun svarte ikke, og han ventet, klynkende, til det kom: – Jeg har vært sint på deg når du har vært full og dum, og sikkert forbannet deg også, men jeg er ikke lei for at du ble født.

– Så du er glad for at moren min ble voldtatt, da? Er du?

– Nei, men … nå snakker du tull, du er ikke edru i dag heller …

29

– Jeg snakker som en ærlig mann! Jeg er et Satans verk, hva annet kan jeg være, hvor var Gud da Hilda ble overfalt? Hvorfor sendte han en student fra denne forbannede byen, en idiot som trodde at badstuer var horehus?

Christiania, byen hvor mennesker kommer for å bo og arbeide en liten stund, til det forandrer seg, blir bedre tider hjemme, men byen vokser og vokser, fordi det aldri blir bedre tider hjemme, og de som trodde de bare kom for en stund blir der resten av livet.

Lars vantrives på fabrikken, vantrives i bygatene, drømmen er det småbruket han aldri vil få råd til, siden han ikke greier å spare penger, men hvem kan midt i vantrivselen greie å spare penger? Trenger man ikke nettopp da det vesle ekstra som koster noen skillinger, men kanskje gjør at vantrivselen blir til å holde ut?

Etter noen krus med øl kan han bli i bedre humør, i hvert fall blant kameratene, da får han dem til å le, ja, blir kanskje den gledessprederen de trenger, de som vantrives like sterkt som ham, kan hende.

August på fireogtyve som også har jobb på fabrikken er heller ikke så flink til å legge penger til side. Kanskje mistrives han like sterkt? Så lenge Lina og Taneli levde dro de gjerne en tur til Mostamägg hvert år, og August likte å være med i onnene, likte å sitte på fiskesteinen med en stang av en myk ung rogn om kveldene, når arbeidet var over. Lars hadde lært ham hvordan den første fisken måtte kastes tilbake til vannet igjen, om man skulle beholde fiskelykken, og det samme gjorde de også nå i sommer ved Maridalsvannet.

Da hadde August sett på ham og spurt: – Jeg vet at bestefar trodde på vassgubben, men du tror på ham, du også? Å sette snarer var August blitt god til, og det var ikke 30

bare på Finnskogen han hadde praktisert den kunsten, og i skogen nord for Nydalen kunne det vanke en og annen fugl.

– Å, dere tjuvjegere! kan Anna si da, men hun sier det med et smil, for ingen kan ta det på alvor, at bare den som eier skogene skal få fange fugl. Hvordan skal han greie å spise alle fuglene selv?

Den første fuglen var så fin at ingen av dem hadde hjerte til å ofre den til skogsguden, slik de gamle gjorde, kanskje var det derfor det gikk en god stund før de fikk den neste.

– Grådighet straffer seg, hadde Lars mumlet, da de fant den ene snaren etter den andre tom. – Nå kan du se, nå får vi ingen flere.

Men lykken snudde likevel, skogsguden hadde vel ikke hjerte til å straffe dem for lenge, og Lars har glede av å fortelle sønnen om gamle fangstteknikker de brukte i skogene før, også hvordan man fanget bjørn, den gangen det ennå var godt om dette dyret.

– Var det bestefar og onkel Daniel som tok den siste? undret August.

– Ja, de sier så, at etterpå har ingen verken sett eller hørt noe til den brune …

De hadde hatt mange slike samtaler, mange fine turer oppover både mot Grefsenåsen og Maridalen, han hadde gledet seg over at sønnen viste interesse for disse tingene, og Anna hadde også vært glad for det, glad for at når de kom smilende hjem, så var det fangsten og opplevelsen som hadde gjort dem i godt humør, og ingenting annet.

Men denne sommeren hadde vært annerledes, når faren har foreslått fisketur har sønnen ofte skullet noe annet på kveldstid, og han har også begynt å interessere seg for klærne sine når han går ut, at de må være i orden.

31

– Du skal se han har fått en venninne! kommer det fra Anna en kveld faren på nytt må alene oppover med fiskestanga. – Vi får håpe det er en ordentlig jente.

Lars nikker, med rynkede bryn. En ordentlig arbeidsjente, mener hun nok, og ikke en uordentlig en, for blant veversker og arbeidersker på fabrikkene finnes det alle slag, der som ellers.

Dette med en venninne kan også forklare at August brått har så lite penger, ja, at han nesten ikke har råd til tobakk mer, for venninner må jo påspanderes, de må tas med i Tivolihaven, venninner er ikke billige.

Annas forsøk på å fritte ut sønnen lykkes ikke før en kveld han kommer hjem så rødkinnet og så strålende glad at hun ikke engang rekker å spørre ham før det brister ut av ham: – Nå kan dere gratulere meg! For nå har jeg funnet henne jeg skal gifte meg med! Jeg trodde aldri hun skulle si ja til meg, nei, aldri, så det er et mirakel, det som har hendt! Hvor er pappa?

Men faren har hørt det hele, og nå kommer han med flasken, den han alltid har stående, og er så stolt av at han kan greie å la stå i både dager og uker, om han vil, nå må den åpnes, dette må skåles på.

Anna setter seg også sammen med dem nå.

– Er hun en av våre egne, kanskje? vil hun vite. – Er hun skoging?

– Eller er hun av bedre familie, adelig, kan hende, siden du trodde hun aldri skulle si ja? ler Lars.

– Nei, men hun hadde en annen, forstår dere, en hun alt hadde lovet troskap til …

Nå blir Anna stille. Så sier hun: – Vi kjenner henne jo ikke, men er du sikker på at du vil ha en jente som bryter løfter?

– For noe tull, når kjærligheten kommer, må alt an32

net vike, løfter også! ler Lars, som alt har tømt sitt andre glass. – Skål for det sterkeste her i livet, at det aldri må miste sin kraft!

August som har sett usikkert fra den ene til den andre av foreldrene sine bøyer hodet: – Dere vil også falle for henne når dere treffer henne … jeg kan spandere på oss alle i Tivolihaven til søndag, jeg …

– For noe tull, hun må komme hit og spise middag sammen med oss! Finske piroger! Ikke sant, Anna, at hun skal få smake dine piroger?

– Men om hun nå ikke liker … hun er visst ikke fra Finnskogen, August?

– Nei, hun er norsk, men hun har vokst opp i en bygd ikke så langt unna skogen. Så oss finner kjenner hun til.

– Så …

– Og det er barndomsbygda hun har tenkt å vende tilbake til. Hun er noen år eldre enn meg, og har vært i denne byen så lenge at hun er lei av den … Hun skal overta småbruket etter foreldrene sine, med krøtter og skog og alt … Og hun vil ha meg med …

Nå slår Lars i bordet så glassene danser, han slår av begeistring: – Så slipper du vekk fra fabrikken og blir bonde med egen gård og alt, perkele, et slikt kvinnfolk skulle alle ha truffet!

Far og sønn stråler mot hverandre, klinker glass, må sette flere snarer, finner de ut, for dette må feires med fugl, kanskje en jerpe, en tiur?

– Men denne kjæresten hun hadde fra før, da? sier Anna stille. – Vet han ingenting ennå, kanskje?

– Nei, for det har ikke vært så lett … Men nå har hun begynt på et brev. For venninnen hennes sa at nå måtte hun det. Nå måtte hun velge.

33

– Så venninnen hennes sa det? kommer det fra Anna.

– Enn du da, August, hva sier du selv til slikt?

Det kommer ikke noe svar, og Anna ser på den rødmende sønnen sin, som sitter der med bøyd hode, så hjelpeløst forelsket og lykkelig over jentas ja. Jenta som han så vidt har nevnt navnet til, Tora.

Anna har fått en uro, en angst ved dette som skjer nå, men denne angsten må hun prøve å bekjempe, den må ikke den stolte og glade sønnen merke, han hadde en barndom som ikke var bare lett, nå er han voksen og har møtt kjærligheten, hun har ingen rett, samme hvor redd hun er, til å rokke ved den gleden han føler nå. *