SIDSEL JØRANLID
Illustrert av Cathrine Sandmæl
KAPITTEL 1
– Tror dere det er mye folk her oppe?
Simon lener pannen mot det kalde bilvinduet og stirrer ut i mørket.
– Helt sikkert! svarer mamma. – Vinteren er alltid så fin på fjellet.
– Ja, dette kommer til å bli en super ferie! sier pappa.
Det har blitt helt mørkt mens de har kjørt det siste stykket fra bygda.
Trærne står som silhuetter langs den svingete fjellveien. Bortover dalsiden kan Simon skimte noen få gule lys.
Ellers er det helt svart.
Han grøsser.
Det er skikkelig skummelt å komme opp på hytta om kvelden, synes Simon.
Fjellene virker så høye og ruvende.
Og bortsett fra den gamle fjellstua, er alt så øde.
5
På baksiden av den store bygningen ligger det et par
eldre hytter, men det er aldri noen der.
Heldigvis pleier det å være folk på fjellstua.
Hvis ikke hadde ikke Simon turt å være her.
Aldri i livet!
Mamma har arvet hytta etter onkel Gunnar, som døde for et par år siden.
Han var gammel og hadde ikke egen familie.
De har bare tatt turen opp hit noen få ganger.
Hver eneste gang de kommer opp på hytta, får Simon en ekkel følelse.
Han har liksom ikke lyst til å være her.
– Er det noe mer vi trenger å handle? spør pappa idet de passerer den lille butikken.
Mamma rister på hodet.
Simon ser at det står et par biler utenfor butikken.
Da er de ikke så alene, tenker han og merker at han blir lettet.
Og bare de kommer opp bakkene til hytta, ser de nok lyset fra fjellstua.
6
– Tror du vi snart blir kjent med noen her? spør Sanne.
– Det hadde vært gøy!
– Enig! sier Simon og ser på lillesøsteren.
De kjenner ingen andre barn i nærheten, og det er kjedelig å være på hytta når de ikke har noen å være sammen med.
– Også håper jeg de blir med ut og leker! sier Sanne ivrig. Simon svarer ikke.
Han synes ikke det er så spennende å bygge snøhule. Ikke gidder han å lage engler i snøen heller.
– Kanskje vi kan spille biljard eller dart? foreslår han.
Sist de var her, ble pappa med bort til kjellerstua på
fjellstua for å spille.
Simon ser oppover den mørke dalsiden.
Taus og hemmelighetsfull ligger den der, uten et eneste
lys å feste blikket på.
Snart er de oppe.
7
– Den siste bakken! sier pappa og gir gass. – Hold dere fast!
Han ratter overdrevent rundt svingen.
Motoren brøler som et sinna dyr.
Simon og Sanne ler.
Det gjør de alltid når pappa leker racerbil-sjåfør.
I det samme blir de blendet av et kraftig lys.
En bil kommer susende nedover veien.
Det hvite lyset skjærer dem i øynene.
– Hva i huleste …! utbryter pappa og vrenger bilen til siden.
En stor, sølvgrå varevogn klarer så vidt å passere på den smale fjellveien.
Snøen virvler rundt dem.
Gjennom bakvinduet får Simon et glimt av varevognen.
8
KAPITTEL 2
Han ser den forsvinne ned til butikken før den fortsetter nedover mot bygda i rasende fart. – Hvem var det? sier Sanne.
– Ja, hvem i alle dager var det? gjentar pappa og ser på
mamma. – Det var bare så vidt jeg fikk svingt unna.
Mamma rister på hodet, med et godt tak rundt
sikkerhetsbeltet.
– Aner ikke! svarer hun.
– Det sto noe på siden av bilen, men jeg klarte ikke å se hva det var, sier pappa.
– Noen som bor på fjellstua, vil jeg tro, sier mamma.
– Kanskje de skulle rekke toget nede i bygda, og så
hadde de veldig dårlig tid, foreslår Sanne.
Pappa svinger inn foran hytta.
Han skrur av motoren.
Da ser de det:
Fjellstua er mørk.
Helt mørk!
Simon får gåsehud.
– Tror dere strømmen har gått? spør han og peker mot den gamle bygningen på den andre siden av veien.
– Sannelig om jeg vet, svarer mamma.
– Det er ingen biler der, sier Sanne.
– Og ingen ski utenfor, sier Simon.
10
– Det var rart! Mamma ser på pappa. – Vigdis og Ottar holder vel alltid åpent i feriene?
