Page 1


Eivind Hofstad Evjemo

Det siste du skal se er et ansikt av kjĂŚrlighet


Forfatteren har mottatt støtte fra: Villa Decius, Krakow. Nord-Trøndelag Fylkeskommunes kulturstipend Levanger kommunes kulturstipend Sparebank1s Tæl-stipend En stor, stor takk til dere!

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36551-6 1. utgave, 2. opplag 2012 Omslagsdesign: Ingvild Evjemo Grafisk design: Ove Dahl Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2012 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1


A

lt det som skal bygges. Tomteoppryddingen på nordsiden av det kommunens menn håper skal bli et nytt populært boligfelt, slik at feltene kan utvide seg og strekke sine lyslinjer lenger opp i de mørke åsene. Tomter selges for halv pris, prospektene med kraftig forbedret billedkvalitet trykkes opp, og eiendomsvedlegget i lokalavisa blir bare tykkere og tykkere, og endelig: Befolkningsratene stiger, man har spist bløtkake på rådhuset og fått gratulasjoner fra hovedstaden, og det til tross for at opposisjonen fremdeles minner om at muggen gnager på barneskolene, at kommunens veier desperat trenger en dampveivals, at det ikke foreligger noen løsning på problemet med enslige asylbarn. Og en ny idrettshall skal prioriteres, et nytt tjuefemmeters basseng med stupetårn, boblebad, sklie, varmebasseng og sauna, ei storstue menneskene som bor her kan hegne om og være stolte av. 2800 kubikk med betong skal kjøres inn ved hjelp av 350 betonglastebiler. 60 000 fliser skal legges side om side, noe som tilsier 350 baderom, om man bruker kommunens husstander som utgangspunkt. Og man kommer til å trenge 250 tonn med armeringsjern, en mengde til7


svarende strekningen Jørpeland-Arabygdi. Det handler om å bygge noe som betyr her og nå, for skoleelevene, for kommunens idrettslag fra begge sidene av elven. Men samtidig for alle andre også. For de som selv ikke ser verdien i å konkurrere, men bare ønsker å få seg et vaffelhjerte, kanskje en kaffekopp, og stå og heie fram ungene sine i fellesskap med andre. Det handler tross alt om å bygge allianser. Finne trygghet i en hverdag. Legge til rette for et sterkt og fint nærmiljø. Alle skal ha tilgang. Alt skal tenkes og tuftes på prinsippet om universell utforming. De bevegelseshemmede skal få sine tilpassede fortauskanter, og det skal snekres ramper utenfor utestedene. Det skal være lett å ta seg en svømmetur en søndags formiddag. Det skal monteres heiser som kan senke de muskelsyke ut i bassenget, de eldre skal få egne hjelpere til å forstå låsesystemet på skapene i garderobene, og man skal ansette ekstra øyne for å overvåke hver en krok av barnebassenget. Politikerne har også argumentert for at det er idiotisk at skoleelevene skal måtte kjøre buss for å komme til vann, og svømmeopplæring har igjen blitt et prestisjeord etter en sommer med urimelig mange drukningsulykker. En representant fra svømmeforbundet påstår at det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god i for eksempel matematikk, for: Hva skal man med algoritmer når man bakser på fem meters dyp? PS: En skuespiller/koreograf med utdannelse fra Nederland søker statlig støtte for å spille politisk dukketeater i landets førtiåtte tørrlagte bassenger. PS: Slutt. Og mange ser et håp i endelig å få en svømmehall til sitt nærmiljø. Å slippe spinning og bodypump, og, i stedet for å løpe runder på kommunens kulturstier og skitne 8


til joggeskoene sine, ha muligheten til å oppsøke vektløsheten i vann, sitte i badstua og føle hvordan alt overflødig renner av dem: stressrynker, tankene på bunkene med norskstiler som skal rettes, varene til hverdagsmiddagene som ennå ikke er handlet inn, ærender på hjelpemiddelsentralen, ubetalte purregebyrer på biblioteket osv. Og for én gangs skyld ikke bry seg om at ens egen kropp er fullt eksponert, bare være lukket i seg selv, være varm og til dels lykkelig. For så å dusje, stående med ryggen til rommet, uten dårlig samvittighet med hensyn til strømprisene. For funksjonshemmede skal det også være høyderegulerende stellebord. Hårfønere skal være plassert i forskjellige høyder, noe som også gjelder for knaggene til håndklær, og alle speil skal henge mellom 90 og 190 centimeter over gulvet. Det skal være håndlister i rustfritt stål for å lette kommunikasjonen mellom garderobe og dusj, og for synshemmede og blinde skal de fungere som ledelist for bassenget. De skal være 95 centimeter over gulvet. Også bassengets personell skal bli instruert til ikke å være for dogmatiske når en støttekontakt har vært uheldig og glemt ledsagerbeviset. Det finnes håp om endret livskvalitet, og mange er takknemlige for at kommunen investerer i et kultursted som går rett inn i sin tid, legger til rette for at alle dens beboere skal få et noen prosenter rikere og bedre liv. Samtidig: Bilene som passerer i 80 kilometer i timen på E6, som ligger som et belte utenfor sentrum. De utenlandske sjåførene som sover i sine lastebiler nede ved havna, en amerikaner med overlesset sykkel, som tråkker seg forbi på vei til Nordkapp, eller de som passerer i et Emirate Air i ti tusen fots høyde og kaster et kort blikk ut av vinduet og kan 9


skimte lys langt der nede, før de legger hodet mot vinduet og sovner på nytt. * Dragene av høst nedover de vindskurte sentrumsgatene, traktens værhaner vender mot nord. Rykkvis trafikk gjennom byen. Parkeringsplassene allerede i ferd med å fylles opp. Det er tidlig morgen, og Kjersti står som vanlig på trappa utenfor skyvedøra og venter på Siri, en funksjonshemmet jente på fjorten, som hun er primærkontakt for. Kjersti har på seg crocs, lyse olabukser og ei kortermet hvit skjorte. I halsen ei tynn uanselig sølvlenke. Hun nikker til dem som kommer gående, som er tidlig ute, sier «god morn», med antydning til frostpust, eller muntrere «god morn, god morn!» Over glasskulen som omgir utelyset, vanker stankelbein og småfluer som nok langsomt begynner å innse at denne guden ikke svarer. Allerede mange døde langs listverket. Elevene som er busset inn fra de omkringliggende småbygdene, kommer gående i flokk under trærne. Holdeplassen ligger ved bensinstasjonen, der flere av dem har benyttet muligheten til å kjøpe seg noe søtt til frokost, som de bærer i knitrende, hvite papirposer. Ei jente snubler i fortauskanten og faller framover på knærne, og ranselen slår inn i bakhodet hennes, men ingen orker å le, og jenta reiser seg, stapper øreproppene i ørene og er raskt tilbake i verdenen der Jack Johnson fremdeles synger «cause when the pretty girl walks, she walks so proud, and when the pretty girl laughs, oh man, she laughs so loud». Kantinedama står og løfter landgang og karbonadesmørbrød med ei klype fra et brett og over i monteren. Hun stiller 10


en glassbolle foran betalingsterminalen, fylt med epler, appelsiner og bananer til fem kroner stykket. Hun setter fram God morgen-yoghurt, ei skål med müsli som hun har brent og sukret på eget kjøkken, samt noen esker med sjokolade, lakrisbåter og annet snop. Kantinedamen har nettopp rundet seksti og ble fryktelig rørt da elevene plasserte henne på en stol og sang bursdagssangen i langfriminuttet. Det ble så synlig, syntes Kjersti, når hun tenker på det, så altfor synlig at det betydde noe for henne, mens det ikke gjorde det for andre. Kjersti kan ofte ta seg selv i å forakte. Og ofte retter denne følelsen seg mot mennesker som på en eller annen måte forsøker å forstørre livene sine, for eksempel ved å oppvise overdreven takknemlighet når noe positivt skjer med dem, som om det på en eller annen måte ga dem større anseelse innenfor det sosiale. Men det er noe Kjersti arbeider med; hun framstår ikke som, og vil ikke være, en person som forakter. Alt samarbeider. De som er ute nå, har god tid; ungene er for lengst sendt på skolen med matpakker, kjøkkenbenkene er nyvaskede og blanke. Det er de som skal til papirfabrikken, det er hun som skal åpne skobutikken, og de som tar en ekstra dagvakt på sykehjemmet for å legge seg opp penger til en uke i Agadir. Det er brøytepinnestikkere som har jobbet hele natta og skal hjem og legge seg under dyna, og det er pleieren som spriter hendene etter å ha utført en plukkejobb på en beboer på sykehjemmet. Kjersti vet at hun har tatt på seg altfor lite klær. Kjente det allerede da hun gikk ut døra og fremdeles hadde sjansen til å snu, men hun mente bestemt at det var mulig å gå seg varm, noe det ikke var, for uansett hvor mye hun slengte med armene, hjalp det ikke. Ja, for hun hadde bestemt seg for å 11


få en frisk start på dagen, likte å komme tidlig, ha litt farge i kinnene, men nå angrer hun mest på at hun ikke bare gjorde det enkelt og kjørte i stedet, gruer seg til motbakkene hjem. Høsten hadde som vanlig overrumplet henne. Først merket hun det ved at hun måtte stå opp om natta for å lukke vinduet. Så merket hun det på basilikumen, som bare overlevde én dag i vinduskarmen. I det hele tatt å håpe på flere soldager nå ville bare være å lure seg selv. Sommeren som lå bak henne, hadde vært varm og ensom. Hun hadde mest av alt sittet i solsteiken på balkongen, eller hun hadde syklet ned til fjæra nedenfor kalkovnene, med smørbrød og saft i veska si og lagt seg ned med hodet på ei dunpute, som etter hvert som dagene gled forbi, ble tung av svette og solkrem. Hun hadde svømt over bukta, knipset bilder av tærne sine. Hun hadde lest ei bok som hun måtte innse overgikk hennes kapasitet som leser, ja på en hel sommer hadde hun bare kommet hundre sider ut i Vargas Llosas Bukkefesten. Men hun hadde fått mye glede av det lille hun hadde lest, og det var tross alt det viktigste. På kveldene drakk hun flaskeøl foran tv-en og smurte beina med fete, luktfrie salver, eller så bare lå hun og så opp i taket og lyttet til kveldsprogrammene på P1. Men nå kjentes det som om sommeren lå under ei glassklokke; hun kunne se inn i den, se seg selv, tumle barføtt rundt i hagen, men ikke lenger føle det. Hun kunne bare suge høstlufta inn, fylle munnen og lungene med den, og innse at tiden igjen hadde gått fra henne uten å sette dypere spor. Geografilæreren stikker hodet ut av bilen, og med et raskt klyv følger kroppen etter. Han har kneppet skjorta feil i halsen, og jakka ser litt sjuskete ut. Han spør: «Står du her 12


halvnaken?» Kjersti har merket seg at til tross for at han har jobbet i over tjue år som lærer, virker han fremdeles nervøs og usikker når han står foran elevene og underviser. Ingen har tall på hvor mange linjaler han har brukket, hvor mange verdenskart han har revet ned eller kaffekopper han har knust, for han har et fryktelig temperament. Kjersti har flere ganger tenkt at hun burde melde det videre opp i systemet, men kjenner på seg at geografilæreren ikke er en som tåler slik kritikk. En gang stilte han seg med ryggen til klassen, etter en eller annen situasjon med en elev, og pulveriserte et kritt mellom tommelen og pekefingeren. Klassen tittet vekselvis på ham og på Kjersti, som de nok mente burde gå inn og dempe situasjonen. Men hva skulle hun si? Hva skulle hun gjøre? Det begynte med at geografilæreren anklaget en elev for å sitte med tyggis i timen, men da han hadde ytret ønske om at gutten skulle åpne munnen og vise fram tyggegummien, hadde selvfølgelig eleven svelget den og sagt at det ikke var en tyggis, men bare en papirbit, «og det er vel ikke ulovlig?» Geografilæreren ble så sint over bevismaterialet som forsvant rett foran øynene på ham, og over at denne eleven tillot seg å frekke seg, at han slo linjalen så hardt i kateteret at den knakk på midten. Og så stilte han seg altså med ryggen til klassen, begynte å pulverisere krittet mellom fingrene, mens elevene tittet bort på Kjersti med blikk som sa: Gjør noe. Og Siri tok hånda til Kjersti under bordet, for hun likte ikke at mennesker ropte til hverandre. Men heldigvis, til slutt snudde geografilæreren seg på eget initiativ, mumlet en setning som inneholdt et, riktignok godt kamuflert, «Unnskyld», dro ned verdenskartet og pekte ut Gobi-ørkenen, og alle var veloppdragne nok til å late som ingenting. Kjersti har også merket seg at geografi13


læreren ikke forsøker å inkludere Siri i undervisningen ved å gi henne ansvar og oppmerksomhet eller la henne fullføre en hel tankerekke selv om det ikke har noe med det aktuelle temaet å gjøre, han overser henne, gjør henne ubetydelig i rommet og tar dermed, slik Kjersti ser det, ikke sin del av ansvaret. De som er for seint ute, sitter i krysset utenfor bensinstasjonen der de vekselvis forsøker å tenne sigarettene sine med sigarettenneren og tuter på bilen foran dem i køen. Det strømmer på med elever. Votter og luer og ransler og fotballskjerf. Kjersti hilser på noen av dem. «God morn», sier hun, «god morn, god morn.» Rektor parkerer bak geografilæreren. Hun har tatt på seg koften med symboler, som skal minne henne og alle omkring om hennes samiske stamtavle, det løper en bue av strikkede rein og jegere over rektorens rygg. Hun benytter enhver situasjon av betydning til å understreke denne tilhørigheten, sniker gjerne inn noen samiske gloser i en personaltale, eller så starter hun med et lengre sitat for etterpå å si: «Ja, sånn høres det altså ut på samisk!» Kjersti ser på klokka. Når Siri er sein, er det et tegn på uro hjemme. Kjersti har ofte diskutert Siris temperament med foreldrene. Da hun var ni, tvang hun et Widerøe-fly til å mellomlande i Brønnøysund fordi det ikke var Hobby i pilotbagen. Først nå flere år seinere tillot moren seg å le av dette. «Jeg har grått i så mange år», sa hun en gang til Kjersti, «grått, grått og grått, nå må jeg begynne å le, ikke sant?» En annen gang slo Siri Kjersti så hardt i ansiktet at hun begynte å blø neseblod. Og blod ble alltid mottatt med ærbødighet blant ungdommene i spesialklassen. Peder, med Downs syndrom, snurpet munnen sammen slik han pleier 14


når noe stresser ham. Pia, med sin svært sjeldne muskelsykdom, begynte å tute febrilsk med den særdeles kompliserte Permobilen sin, mens Redam, en pakistansk jente med CP, kylte en blyant mot vinduet, der den ble hengende i en fold i gardinen. Gråt og blod hadde alltid stor innvirkning på energinivået deres, en blanding av angst og aggresjon, som om de plutselig følte de måtte forsvare seg. Kjersti husker hvordan Siri avventet situasjonen, helt klart denne lille forsamlingens isdronning. Alle visste jo at Siri kunne være fryktelig utspekulert og sjelden inngikk forlik der hun skjønte at hun kunne få alt. Men blod gjorde alt mye mer komplisert. Siri var som alle andre livredd for blod etter selv å ha blitt gjennomhullet av sprøytespisser gjennom store deler av barndommen. Så hun sa: «Unnskyld Kjersti, unnskyld, det var ikke meningen.» «Du vet du ikke skal.» «Jeg vet det, Kjersti», sa hun. Og så stappet Kjersti fuktet dopapir i hvert nesebor, og alle begynte å le. Kjersti hadde sittet i et utall lange, trettende møter med spesialpedagoger og diskutert tiltak, skrevet punkter på ark, og mot møtets slutt hadde de samlet seg om en slags strategi. Men like fort som de ble satt ut i livet, fant Siri en sprekk i rutinen, og rektoren måtte kalle inn til nye møter med spesialpedagogene, noe som igjen førte til at nye sprittusjer ble lagt fram, nye kjekspakker ble tygd opp mellom kontordamens tenner, og nye skjeer Nescafé espresso ble løst opp i glovarmt vann. Det eneste som så ut til å fungere, var ideen om meldeboka som skulle være «det offentliges samtalekanal med det private». Det hjalp Siri med å skape forutsigbarhet, et ord som ofte ble gjentatt i disse møtene, sammen med mestringsfølelse, trygghetssone og individplan. Meldingen Kjersti skrev fra dagen da Siri slo henne, ble: «I dag 15


har Siri vært urolig, hun slo blant annet meg samt en klassekamerat til blods. Spiste sandkake og tegnet i siste time.» Men den meldingen angret Kjersti mye på seinere, for det med klassekameraten var jo en løgn. Kjersti går inn og venter ved telefonautomaten, men må gå lenger inn i rommet for at bevegelsessensorene i skyvedøra skal slutte å registrere henne. Elevene som kom tidlig med bussen, ser ikke lenger like ensomme ut, noen sover riktignok med hodet i hendene, andre har gjemt seg under jakka. Jenta med ørepluggene fargelegger neglene med svart tusj. Vaktmesteren står og vekselvis dytter på brusautomaten og rister på hodet, for rektoren har besluttet at man bare skal få kjøpe brus på fredager, for å kutte ned på sukkertilgjengeligheten i ungdommenes hverdag. Vaktmesteren synes dette er helt idiotisk, for det rammer jo også ham. Men rektoren har stått på sitt og til slutt beseiret opposisjonen. Hun har også tatt seg tid til å ringe til ulike bedrifter og oppmuntret dem til å gjøre det samme. «Si nei til sukker!» har budskapet vært. «Snu sukkerautomatene mot veggen!» Hun opprettet også ei gruppe på internett og rakk å få fire medlemmer før hun glemte innloggingspassordet og ikke så verdien i å gjøre alt på nytt. Klokka tikker, og timene begynner, men stadig ingen Siri. Kjersti begynner derfor å mistenke at det er faren som har ansvaret for morgenstellet. Da kommer Siri ofte for seint, og mange av de essensielle tingene som Siri virkelig trenger, er ikke lagt med. Kjersti har ikke tall på hvor mange ganger hun har måttet kjøpe mat til Siri fordi faren ikke har sendt med matpakke. Og Siri vil bare ha landgang og Cola og Japp king size. Og det igjen stred mot morens anbefaling


om å kutte ned på kaloriene, da hun med alle hormonendringene raskt la på seg. Eller hvor mange ganger har hun ikke måttet låne klær fra gjenglemtesken når Siri har hatt et uhell, selv om hun har skrevet «NB! Husk skift» i meldeboka. Kjersti reagerte også på den gangen faren bare rullet henne inn i gangen og dro uten å ha forsikret seg om at noen kom ut og møtte henne. Og da Kjersti gikk ut, så hun at Siri satt ved telefonautomaten med sekken sin i fanget, klar for en ny dag i livet sitt. Hun hadde hodet bøyd framover, slik hun hadde som vane når hun ble usikker i en situasjon, tittet av og til opp over brillene. Og Kjersti merket hvor glad hun ble når noen endelig kom og sa navnet hennes og tok henne med seg. Taxien, en sølvgrå Mercedes, tikker seg ut på hovedveien nøyaktig 08.46 og gasser seg gjennom den buede strekningen forbi kjøpesenteret i åttiåtte kilometer i timen, og så vokser taxien jevnt og trutt i størrelse jo nærmere den kommer skolebygget. Den svinger så av ved bensinstasjonen, forsvinner bak noen busker før den igjen blir synlig ved resirkuleringsboksene og kommer inn i skolegården i full størrelse, med singel knitrende under dekkene. Ut kommer først Morgan, den svenske taxisjåføren. Han strekker seg og sier «Halå der». Kjersti går ned på asfalten og åpner døra, ser Siri sitte der, bøyer seg ned. «God morgen. Glad, eller ikke særlig glad?» Et tungt utpust. «Jeg er litt sur i dag.» I stedet for å forstyrre undervisningen låser Kjersti opp døra til naturfagsrommet, og de går inn. Det lukter grønnsåpe, gulvene glinser. På kateteret står en potteplante, et stativ 17


med et enkelt reagensrør og et økosystem i en gigantisk glassflaske, av den typen som Kjersti setter plommevin i hver høst og som får kjellerstua til å ose av mugg og blomstervann. Øverst på tavla synes rester av tall, brøker og halvt utviskede formler, der vaskeren åpenbart ikke har nådd opp. Kjersti triller henne inntil en av pultene. Langs veggene står store skap, og oppå dem utstoppede dyr: en mår, en rev, et ekorn, en jerv og en and. I et kjøleskap som brukes til å oppbevare organiske materialer, som kuøyne, tang og rumpetroll, finner hun et glass med HaPå og et fat med plommer. Siri har i mellomtiden lagt hodet på pulten, men titter opp da Kjersti bøyer seg ned og hvisker i øret hennes med franskaktig aksent: «Vil du ha en plommé?» Siri nikker, tar imot det hun blir gitt og biter. Får et rart grin over ansiktet, for plommen er skrekkelig sur. «Jeg er ikke i humør, jeg er litt sur», gjentar hun. «Sur som en plomme», sier Kjersti. Siri senker hodet så haka treffer brystet. Irriterer seg helt sikkert over at Kjersti ikke tar av henne ytterjakka. Pannebåndet er festet med borrelås på hodet, og bekrefter mistanken om at det er faren som har hatt ansvaret for morgenstellet, for Kjersti vet at moren synes dette pannebåndet er helt gyselig. Siri tar selv av seg vottene og legger den ene på bordet. Den andre slipper hun ned på gulvet og ser på Kjersti, synes vel det er rart at hun ikke plukker den opp for henne. Men Kjersti vil ikke være Siris tjener. Det har ingen av dem godt av. En pedagog sa det på følgende måte: «Siri må ikke få følelsen av at hun kan herske over andre. Du skal ikke tjene, du skal lede.»

18


Kjersti ser for seg foreldrene som to timer tidligere vekker henne og løfter henne opp av senga, ser for seg faren som setter henne på toalettet, moren som kommer inn på badet og tar over for å utføre de mykere tjenestene. Moren som kler henne i bukser uten strikk i livet så sømmen ikke skal presse mot magen, vide skjorter som er lette å ta av og på. Kjersti synes aldri Siri er så søt som i de øyeblikkene hodet hennes glir ut av genseren, når de elektriske ladningene samler seg i håret hennes og utløses i form av en lav knitring. Hun ser for seg faren som i mellomtiden skrur på radioen, legger ei skive brunost på en brødskalk, for Siri elsker skalker, og ser for seg moren, som kommer ut med Siri flyttet over i rullestolen, begge svette etter å ha stått inne på det varme badet. Og moren setter på kaffetrakteren, blar opp i avisa, forsøker å forstå det som står der. Og mens taxien venter utenfor, kaster Siri såpestykket innunder badekaret for å sabotere den allerede pressede morgentiden og gjør seg tung når faren forsøker å få tak under armene hennes. «Kan vi ikke lese hva som står i meldeboka i stedet for å være sure da?» Siri nøler, rister på hodet, men etter en liten stund bøyer hun seg allikevel over på siden og henter meldeboka som ligger i lillelomma på utsiden av ranselen hennes. «Les du», sier Siri. Kjersti tar boka og blar opp. Farens skrift: «Tøff morgen, mye gråt, ville ikke på skolen. Fikk en sjokoladekjeks, og det hjalp litt. Gruer seg til å synge i skolekantina i morgen. Det er kanskje noe dere kunne snakke om. Hilsen far.» «Så du skal synge, du da?» 19


Hun ser ned i fanget sitt, forsøker å få Kjersti til å synes synd på henne, noe hun slett ikke gjør. «Hva skal du synge, da?» «Den fyrste song.» «Men den er da veldig fin.» Siri ser opp. «Tror du jeg får applaus?» Og så: Jernhammeren som brått begynner å hamre inne i metallklokka som henger like utenfor naturfagsrommet. Siri som skvetter og legger hendene over ørene, tander som hun er for brå, høye lyder. Kjersti ser på henne. Hun visste at det kom til å skje. Det ringer lenge, sikkert over ti sekunder, om ikke mer. Hun presser hendene mot ørene. Men da den omsider stopper, slipper ikke Siri, men fortsetter å holde hendene over ørene mens hun kniper igjen øynene. Kjersti reiser seg, kaster restene av plommen i søpla, huker seg så ned ved siden av Siri og spør lavt, hviskende: «Så, skal vi dra til bassenget, da?» Og med en finger stryker Kjersti Siri over kinnet, og da åpner hun øynene. Hun legger en finger under det ene brilleglasset og sukker. Blir sittende slik, i et kort øyeblikk, før hun lener seg framover, løser opp bremsene på rullestolen og slik, slik lar seg bli ført ut av rommet. * Bussen venter på elevene. Aksel går mot holdeplassen. I posen har han badeshortsen, håndkleet og alt-i-ett-såpen samt et undertøysbytte. Han setter seg på et av setene midt i bussen. Lukker seg mens de andre elevene kommer inn. Han tenker hele tiden på hvordan han skal greie å være den første ut i bassenget, uten å virke desperat. For han vil ikke 20


virke som det. Kjenner hjertet, legger ei hånd til brystet og liksom kjenner på det fra utsiden. Ser ut i landskapet, sine egne øyne helt inntil i gjenskinnet i vinduet. Dunk. Dunk. Allerede før bussen stopper, har Aksel forlatt setet sitt og stilt seg klar i trappa, slik at han når dørene flipper opp, umiddelbart kan trå ut. Han kan bare krysse fingrene for at ikke videregående har friminutt, for de eldste guttene liker å spenne bein på ungdomsskolens gutter, eller dytte dem inntil veggen og smekke en pinne over lårene deres. Og da dørene går opp, løper han. Noen roper: «Se på han, se på Aksel!», i hvert fall oppfatter han at noen roper det. Og han griper hardere rundt posen sin. Ser at videregående ikke har friminutt, ser hodene til elevene som stikker opp i vinduene i klasserommene, lærerne som snakker uten lyd mens de kritter på tavla. Men han løper allikevel, for han vil være først ute i vannet. Inne i garderoben skifter han raskt, pakker klærne i posen, slenger posen inn i et skap, låser og går til dusjene. Der skyller han vekk lukta under armene og i skrittet, og mens han går mot døra, presser han svømmebrillene nedover det våte håret, skyver døra opp. Først en kald trekk som får døra til å slå igjen bak ham. Så ingenting. Heisen for bevegelseshemmede henger over dypet. Flytebrett og synkeringer ligger fordelt i ulike plastesker på hylla langs veggen. Sprengte badeballer og Siris gule hjelm på benken. Dykkermasker der festestroppene har røket. Et massasjebord. Han blir stående og se utover bassengvannet. Han fornemmer at det nylig har vært noe her, en annen klasse, fra en annen skole, som liksom nettopp hadde dratt og lagt igjen disse små sporene: en kladdebok på benken under vinduene, en ball flytende rolig i vannoverflata. Da han ser ut av vinduene som vender ut mot en åker, blir 21


han oppmerksom på en traktor og en bonde i blå overtrekksdress med en spade over skulderen. Han arbeider med å fylle ei bøtte med et eller annet, og når den er full, lemper han den opp på lasteplanet. Så klyver han inn i førerhuset og kjører vekk med den svarte røyken pumpende ut av traktorpipa. Aksel ser samtidig toget: Det kjører inn mellom fotballbanen og boligfeltet og bremser seg inn på stasjonen, men da han så hører slukene rundt bassenget, hvordan vannet surkler i dem, dras han tilbake inn i rommet og kommer på hvor han er. Han kjenner at badebuksa strammer rundt livet, at svømmebrillene gnager i bakhodet. Men så får lyden av tusener av hviskende dusjstråler mot flisgulvene Aksel til å tråkke ned stigen og kaste seg uti. Toget kjører samtidig ut av stasjonen og forsvinner. Videre skal veibommene komme til å senke seg minst elleve sekunder før toget kommer, alt etter farten på strekningen. Seks elger har blitt drept, bare i løpet av den siste måneden. * Kjersti og Siri kjører egen bil til svømmehallen, men cdspilleren fungerer dårlig, noe som gjør Siri fryktelig irritert. I sekken sin har Siri alltid med seg cd-mappa fylt opp med cd-er hun har brent, med norsktopp og julemusikk som hun liker, men som gjennom årene har fått såpass røff behandling at mange har blitt tildels uspillbare. Så i stedet blir de sittende og høre på en skurrete radio. Siri slår hånda hardt i dashbordet slik hun har sett sin far behandle tv-en hjemme, men uten at det hjelper. Når Kjersti hjelper Siri ut av bilen, ligger Aksel allerede på dypet av dypet. Han later som han er en attraksjon i et akvarium; at bak fliseveggene står det japanere, tyskere, 22


amerikanere og en og annen afrikaner og ser på ham og knipser bilder med små digitalkameraer. Museumsvakten prikker i glasset med enden av håndvåpenet sitt for å få ham til å gjøre kunster, men Aksel blir liggende like stille og vil ikke lystre. Det inngår ikke i hans natur å gjøre seg til. Han tilhører havet. Aksel stiger til overflata for å trekke luft idet Kjersti låser seg inn på do og dermed lar Siri sitte alene i garderoben, omgitt av de andre jentene i klassen. Siri har lagt fingeren på kjønnet sitt og stryker den fram og tilbake utenpå trusa. De andre jentene fniser og prikker henne på hånda, sier: «Pst, Siri, pst, ikke sånn», og Siri drar hånda til seg. Når Kjersti kommer ut, har de andre jentene gått i dusjen, og Siri har igjen lagt hånda ned i skrittet og gjør det godt for seg selv. Kjersti har snakket om det med moren, som synes det er beklemmende at datteren onanerer offentlig, og de bestemte seg for å si til henne at «å kose med seg selv er noe man gjør på rommet sitt», selv om Kjersti synes det er naturlig at Siri også får uttrykke denne lysten, noe som gjør det vanskelig å være konsekvent og streng, for gjør det egentlig noe? Den første jenta som kommer ut av garderoben, lister seg forsiktig bort til utstyrshylla, der hun velger seg et flytebrett og går bort til kanten. Først setter hun seg med beina i vannet, før hun hopper uti. Denne jenta svømmer aldri på dypet og foretrekker å ha flytebrettet strukket framfor seg og bruke beina som propeller. Så kommer perlevenninnene ut av døra. De går sjelden mer enn fem meter fra hverandre, bader i T-skjorter om de absolutt må bade, men har som oftest en eller annen unnskyldning for å sitte på kanten. Hamid har lagt seg i skjul borte ved bassengtrappa i venstre 23


hjørne og følger jentegarderobens dørhåndtak med den aller største oppmerksomhet. Sminken renner nedover ansiktet til en av jentene. Når døra går opp og det er Lones hode som stikker ut, vokser det i Aksel. Hun holder hendene i kryss foran seg for å dekke magen, selv om hun, slik Aksel ser det, ikke trenger å skjule noe som helst. Hun setter seg på kanten inne på grunna og spretter uti vannet, slår hendene én gang hardt ned i overflata, stryker seg under øynene, vifter en av venninnene til seg. En gang overhørte Aksel en diskusjon mellom noen av guttene i garderoben om hvorvidt Lone kom til å bli modell når hun ble stor, at en av dem spurte, men er hun fin nok? Når Kjersti kommer trillende med Siri, har læreren allerede blåst i fløyta og samlet ungdommene inntil kanten. «Du også!» roper han til den ene av perlevenninnene, som forsøker å skjule seg under vann. Når de kommer opp, har de latterkrampe som bare de to ser ut til å forstå. Mariam er den siste som kommer ut av garderoben. Hun har en heldekkende badedrakt med store hvite prikker og går bortover kanten med hendene krysset foran seg. Det er ingen som noen gang har sett henne løpe fritt med armene slengende. I gymtimene kan hun riktignok av og til våkne til liv når hun tvinges til å kaste en ball, men hun tar seg raskt i det, stikker en finger i munnen, biter på den og er uendelig lett å skyte ut av leken. Hver dag blir Mariam kjørt og hentet av sin storebror. Hun er, som de fleste afrikanske skolejentene i kommunen, som strøket vekk fra jordens overflate etter skoletid; de er verken å se i byen, på kjøpesenteret eller utenfor idrettshallen der annen innvandrerungdom møtes. Men like sikkert: Hver morgen er Mariam gjenoppstått og sitter på sin faste plass bakerst i klasserommet, på pulten: 24


et syltetøyglass med kulepenner og en kort, taggete Donaldlinjal. Mariam setter seg på kanten, dypper føttene i vannet. Ei jente som nesten ikke kan svømme, utropes til hai, og det blir ikke lettere for henne at både torsk og sardin har baser i hjørnene på dypet. Aksel er sardin. Lone torsk. Til slutt må en annen gutt gå inn og hjelpe til, og da tar det ikke lang tid før han får tak i T-skjorta til en av de flyktende perlevenninnene og trekker henne inn i haisirkelen. Den andre lar seg derfor straks bli tatt hun også, skrekkslagen av denne brå adskillelsen. Aksel synker igjen ned til bunnen for å kunne følge alt fra undersiden. Han kan holde pusten lenge og tenker på perledykkerne. Han ser at en av guttene nesten får revet av seg shortsen. Han ser at Mariam holder seg i kanten. Han ser Hamid og alle de andre som kjemper, enten for å ta andre eller for å flykte, brusende vann. Leter etter Lones kropp og finner den: Hun holder seg hele tiden i beleilig avstand til torskenes hjørne. Han ser at Siri har kommet uti, men holdes utenfor leken. Når han stiger til overflata, ser han at Lone i mellomtiden har blitt til hai og står og glefser mot fiskene som tripper rundt. Og når læreren roper: «Haien kommer!», skyter hun ut og fanger Aksel som har stilt seg til rette for nettopp å kunne bli tatt av henne. Det var riktignok like før en av de andre guttene tok ham først, men det er Lone som tar æren, og hun synes tydelig det er veldig morsomt å trekke ham med seg, mens hun ler høyt og svelger vann. Til slutt blir Hamid, som har ligget bemerkelsesverdig stille bak en av trappene, tatt, og hele klassen er omgjort til hai. Resten av timen går med på å svømme lengder. Lone holder seg med de andre jentene på grunna. Kjersti har også til25


trukket seg Aksels oppmerksomhet. Han synes hun er pen i ansiktet. Hun har lagt Siri tilbake på rygg, så hun kan se opp i taket. Av og til slår Siri ut med hendene og ler høyt. Mariam holder seg i kanten og trener fraspark. Læreren sier «ja» eller «bedre» eller «sånn ja, Mariam!» Når hun forsøker et svømmetak uten å holde seg fast, synker hun til bunns og får vann i nesa. Hun snyter seg i hånda og skyller den i vannet. Ei jente roper: «ÆSJ! Så du det! Mariam snøyt seg i vannet!» Aksel legger seg på bunnen igjen. Akvariet er stengt nå, og det er ingen på den andre siden som ser på ham. Han ser Siri som dupper i overflata. Mariam som står ved kanten. Hamid som svømmer fram og tilbake i utkanten. Hører lyden av ei fløyte, stemmer og ekko, alle som trekker opp i de ulike hjørnene, en og en som klatrer opp. Først da stiger Aksel. I løpet av noen små minutter tømmes rommet, badetøy skylles i vasken og klaskes mot veggene inne i garderobene, dusjer skrus på, men ebber ut med ujevne intervaller alt etter slitasjen rundt trykknappen. Aksel står og trykker seg inntil den. Det kjennes som om en pistolmunning presser seg inn i ryggen hans. Han tenker på hvordan guttene lo da de kom inn i dusjen etter å ha lært om Auschwitz, og lot som om det var gass og ikke vann som kom ut gjennom dusjhodene: hvordan alle sank ned langs veggene og ble sittende på gulvet med tunga hengende ut av munnen, noen med overdrevne, teatralske dødskramper. Da historielæreren demonstrerte hvordan også barn ble sparket inn i togvognene ved å sparke til søppelspannet så hardt at melkekartonger og papir fløy veggimellom, satt guttene for én gangs skyld ytterst på stolene og sitret. Men det var først og fremst krop26


pene på bildene historielæreren hadde vist fram, som Aksel så for seg etterpå; hvordan de klynget seg til hverandre, de formløse, vridde ansiktene, bildene av likene av barn og voksne som hadde blitt veltet ned i massegravene. Og han husket schæferhunden til en SS-soldat, også den slått i hjel og siden forlatt, siden avbildet. Han snur så ryggen til rommet og sørger for at strålene renner over ørene og avsondrer ham fra rommet. Og ingen vet at på den andre siden av veggen står Hamid allerede og sikter de fuktige beina ned i dongeribuksa, da han ikke vil vise sin nakenhet for de ikke-troende. * Den beste stunden på dagen er når hun og Siri får bassenget for seg selv. Da knepper hun av hjelmen, kaster den opp på kanten og legger henne over på rygg. Kjersti ser hvordan vannet glir over øynene hennes, ser hvordan Siri virkelig suger til seg inntrykkene av rommet, lysspillet langs veggene, som skapes av formiddagslysets refleksjoner mot krusningene i vannet. Å bade, har Kjersti lært, gir mennesker med funksjonshemninger en følelse av å kunne orientere seg bedre i sine omgivelser; det befrir dem fra vekten av sin egen kropp, gir dem tilgang til erfaringer som ikke ellers er dem tilgjengelige. De får muligheten til å bli kjent med rommet som fortsetter utenfor det de selv kan se, over hodet, bak ryggen. «Strekk på armene nå», sier Kjersti og Siri strekker på dem, mens Kjersti støtter bakpå ryggen. «Bra!» sier Kjersti. «Og én gang til!» Kjersti trenger bare dytte henne forsiktig, like før hun skal til å duppe under, og så holder hun seg flytende på egen 27


hånd. Kjersti tenker ofte på makten som ligger i dette, hva som ville ha skjedd om hun bare slapp henne og gikk opp av bassenget, stilte seg i dusjen som om ingenting hadde hendt, tok på seg klærne og kjørte hjem, laget seg middag og satte seg og ventet på politiet. Det at Siri er så overlatt til Kjersti, gjør henne av og til vettskremt. Hun kan våkne om natta og se for seg at Siri ligger død i armene hennes, og alt er hennes skyld. Hvem hadde i det hele tatt besluttet at hun var egnet til en slik oppgave? Kunne man egentlig stole på henne? Hun kan ha dårlige dager, hun også. Hun kan være slem, tenke stygt om andre. Ofte er hun også sløv, dømmende og ukonsentrert, og hva kan ikke skje i et av disse øyeblikkene hvor hun glir ut av seg selv? Kjersti nusser Siri på pannen. Én og to og tre ganger, sier: «Og én gang til!» og lyden av Siris jubel brer seg ut i rommet. Svømmelæreren stikker hodet ut fra guttegarderoben og kommer ut med et håndkle rundt livet. Han må bøye seg ned for å plukke opp svømmebrillene han har glemt igjen på bassengkanten, og akkurat idet han skal til å nappe dem til seg, skimter Kjersti de grå ballene mellom beina hans. «Så flink du er, Siri!» forsøker han seg mens han rygger ut med det litt for korte håndkleet stramt festet rundt livet. Bussen stopper på holdeplassen og døra slås opp. Hamid er først inn og setter seg i setet rett bak sjåføren. Mariam er den neste og setter seg på den andre siden, slår opp bordet foran seg og hviler hodet på det. Dråper renner ned i nakken til Aksel, vinduet blir vått når han lener seg mot det. Og det er da Kjersti hvisker inn i Siris høyre øre at: «Nå må vi snart begynne å bevege på oss.» Siri later først som hun ikke 28


hører henne. «Siri», sier Kjersti igjen, «Siri, hørte du hva jeg sa?» «Ja da!» roper hun. «Ikke mas!» Kjersti får hjelp av vaktmesteren til å få Siri opp av vannet og over i badestolen. Siri er varm på huden og har fått røde, irriterte øyne. Da Kjersti legger hånda til brystet hennes, kan hun kjenne hvor tungt hjertet arbeider der inne i kroppen hennes. En gang lyttet hun til det med et stetoskop og syntes lyden minnet mer om en malende katt, enn om dunkingen fra et menneskehjerte. Da Siri selv fikk høre på hjertet sitt, begynte hun bare å le. Vaktmesteren hjelper til med å dytte stolen, og Siri må holde seg godt fast i armlenene for ikke å falle ut, for han dytter med uforholdsmessig stor kraft. Kjersti legger ei hånd på Siris skulder for at hun ikke skal gli ut eller slå et bein i en dørkarm, hun får jo så lett blåmerker. Arret begynner over Siris ribbein og strekker seg til under det venstre brystet. Kjersti husker hvor redd hun ble første gang hun så det. Siri la ikke merke til det, at Kjersti måtte se bort hver gang hun kledde henne om, sa ifra at hun syntes Kjersti brukte for lang tid på å få av og på henne klærne, at hun rullet altfor sakte opp rampene og sa altfor mye nei til ting hun ville gjøre, som å ligge på trampolinen mens andre hoppet og ga henne sprett, eller sitte i boblebadet. Men Kjersti var redd for at det ville være for store påkjenninger for hjertet hennes. Den første skoledagen hadde Siri en liten gul gåstol, som hun manøvrerte seg rundt i skolegården med. Hun gjorde seg kjent med skolen ved konsekvent å falle ned i grøfter, krasje inn i søppelspann og snuble ned de mange totrinnstrappene. Men før dagen var over, ble 29


hun nesten påkjørt av skolebussen. Siden har hun aldri gått på holdeplassen alene, redd for å høre en buss som bremser kraftig, etterfulgt av en sjåfør som ikke kjenner henne og tillater seg å rope. Kjersti var kanskje den som aller tydeligst hadde observert overgangen i Siri, fra å være barn til å bli ungdom. Ikke var hun lenger barnet som likte å heve seg opp bak rullestolen og gå over skolegården, slik hun gjorde i syvende, men hadde i stedet blitt en tyngre, alvorligere ungdom som helst bare ville sitte i rullestolen og bestemme selv hva hun ville og ikke ville. Dessuten var hun ikke lenger like ettergiven mot fremmede og likte seg best omgitt av mennesker hun kjente stemmene til. Og slik, kunne Kjersti tenke, forberedte hun seg på en annen tilværelse, der hun ikke lenger hadde noen opphøyet funksjon som gledesspreder eller som et populært tilskudd på en minikonsert, nei hun forberedte seg på å bli overlatt til seg selv i en eller annen omsorgsbolig, der Kjersti for lengst var okkupert i arbeidet med en annen ungdom, og telefonene aldri ringte lenger, og kanskje ingen så henne på den måten man burde. I garderoben tar Kjersti badedrakten av Siri og må fremdeles se bort for å slippe å forholde seg til arret. Men for Siri er det ikke noe hun bryr seg om, arret er en hvilken som helst del av kroppen hennes, så hun sier bare «skru på vannet!» Hun lar Siri selv kjenne etter med hånda til hun synes vannet har passelig temperatur, før hun gir henne dusjhodet. Kjersti står i avlukket ved siden av og dusjer som alltid i svært varmt vann. Hun såper inn seg selv før hun hjelper Siri. Siri markerer at hun er ferdig ved å kaste dusjhodet fra seg så det blir liggende og vri seg på baderomgulvet. Kjersti hører samtidig lyden av at garderobedøra slås opp, og innser at hun helt har glemt tiden. Snart vil garderoben være 30


full av damer, som etter hva Kjersti har fått med seg, bedriver en eller annen form for vannakrobatikk som visstnok skal fungere godt mot leddplager. Kjersti henter håndkleet og triller dusjstolen ut i rommet, buster til håret hennes. Litt avføring på håndkleet når hun tørker henne bak, ser på det. «Hva er det?», spør Siri. «Ingenting», sier Kjersti. Kjersti tørker seg selv og knyter håndkleet over brystene, tar tak i Siri og fester håndkleet på samme måte rundt henne, støtter henne ut i garderoben, der det ganske riktig står damer i gang med å vri av seg klærne. «God dag, god dag», sier en. Rundt midjene har de røde merker etter belter og bukser, og det er ruglete spor etter bh-ene over brystene, som om ingen av dem går i klær som egentlig passer. Kjersti sier: «unnskyld, unnskyld», mens hun fører Siri gjennom rommet. Hun legger et nytt håndkle på benken og setter Siri på det så hun ikke skal gli. Mens Kjersti åpner skapet, henvender en av damene seg til Siri: «Har du svømt, du da?» Hun smiler. Det lukter innestengt og støvete av haugen med klær, Kjersti legger såpen i en pose så ingenting skal renne ut i sekken. «Det er du sikkert god til», svarer derfor damen seg selv. Siri legger en finger til øyet selv om hun ikke har brillene på. Ser ned. «Ja», sier hun bare, «ja, ja.» Damen rufser henne litt i håret før hun går nynnende inn i dusjen, der det i samme øyeblikk utløses en latterkule, da en av damene har bevæpnet seg med Siris dusjhode og 31


skrudd på iskaldt vann som hun spruter på de andre med. Flere kvinner kommer inn i garderoben, det knitrer i strømpebukser som trekkes over ubarberte legger, det slås i skapdører. Og langsomt blir ungpikeparfymene erstattet av de mektigere duftene disse kvinnene legger igjen, av talkum og rododendron. Flere forsøker å henvende seg til Siri, men Siri ser en annen vei. Vil verken si ja eller nei til spørsmålene om hun liker å bade eller om hun liker å gå på skolen, og sier bare så vidt navnet sitt til en dame med utslett i valkene på magen, som setter seg ved siden av henne. Imens sitter Kjersti på huk og fintørker Siri mellom tærne slik faren ettertrykkelig har bedt henne om. Mens Kjersti kler på seg, lar hun Siri trykke på mobiltelefonen sin med tastelåsen på. På veien ut av garderoben ser hun imidlertid at Siri har greid å trykke inn låsekoden og ringt tre personer på telefonlisten hennes. Onkel Roar, taxisentralen og Mamma. På vei til bilen får hun en oppringning fra Mamma, men lar telefonen ringe seigpinet ut nede i lomma. Og hun vet at hun burde ringt henne for lenge siden og at Siri bare minnet henne på det.


K

ommunen har meldt seg på i kåringen av landets vakreste rådhus. Tanken var også her at omdømme bygges innenfra; det gjelder å ha noe fint å se på når man gløtter opp fra et saksdokument, eller: Et pent rådhus gir verdighet til det demokratiske arbeidet. Rådhuset ligger ved torget, omgitt av små trehus, som en anakronisme i hvit skifer og glass. På grunnplanet er det bakeri, turistinformasjon, veivesen og kopisenter. I etasjene over: skatteetaten, vaksinasjonskontor, tomtevesen, IT-administrasjon osv., hvert nivå med egen vannautomat fra Aquaservice, påklistret et fotografi av en isbre, like god på kaldt vann som kokvarmt, som passer godt til en rask kopp kaffe når smaken ikke er det viktigste. Kommer man inn hovedinngangen, vil en reaksjon kunne være at man føler seg som en av disse figurene arkitektene setter inn i sine pappmontasjer for å spille rollen som mennesker. Men selv om takhvelvingen er høyt der oppe, kjennes korridorene trange og labyrintiske. For å bryte opp de harde linjene er det plassert ut kunstverk på flere steder i bygget: et stort sneglehus av stein, fargesterke vevarbeider, glassveps hengende i ståltråder, en and i bronse, en garnskulptur festet øverst i taket etter en jern33


krok og som følger trappehuset opp gjennom alle etasjene, bestående av flere hundre nøster med rosa, oransje og svart garn, samt den obligatoriske veggen dekket av krusedulltegninger fra kommunens mange elskede skolebarn. Til høyre for inngangen ligger blomsterbutikken, hvor man kjøper blomster hvis man for eksempel vil pynte på graven til sine kjære på kirkegården, som ligger en fem til ti minutters gåtur herfra. En bukett tulipaner koster smått utrolige hundre og åtti kroner siden butikken ikke har andre konkurrenter i sentrumsområdet. Men nellik og stemor er fremdeles kommunens mest populære prydblomster, selv om den største inntjeningen kommer fra salg av gravkranser og gravlys. Selve rådhuskantina ligger i et glasshus. Under taket henger enda flere glassveps (som altså fungerer som gjennomgangsmotiv i utsmykningen, først og fremst på grunn av sitt symbolske innhold). Her er det også utplassert et villnis av kraftige, søramerikanske jungelplanter som er nokså grådige på lufta, noe som tvinger de mest tungpustete av de kommuneansatte til rett og slett å finne seg et annet sted å spise lunsj. Utvalget i kantina er det vanlige: ost og skinke, rekesmørbrød, landgang med pizzafyll, sprø, nystekte bagetter og skjebladkake, rullekake osv. En dag i uka arrangerer pensjonistsenteret kulturkafé i glasshuset, dvs. allsang og trekkspill, mens de mest allergiske må vente i parken, der de får tilbud om å mate fuglene. Ved siste kulturkafé trådte en representant fra næringslivet opp på scenen, tok mikrofonen og sa at han ville gi bort hundre husalarmer, slik at de eldre i kommunen skulle føle seg trygge. En tørr applaus, forside i lokalavisa og et uthevet sitat fra en eldre kvinne: «Nå føler jeg meg endelig trygg.» Den vernede bedriften for funksjonshemmede er også aktive brukere av 34


denne kantina og sitter en gang i uka og øser ut sine lønninger på landganger, kakao, brus og pommes frites. Det er også vanlig å bestille take-away av kransekaker og marsipankaker i forbindelse med et jubileum eller et selskap – den tyske konditoren kan trylle fram de flotteste tablåene i marsipan som hun topper kakene med, enten en isprinsesse, om det var snakk om en jentebursdag, eller en fotballbane av grønnfargetilsatt kokos, om det var snakk om en guttebursdag. Men for det meste er rådhuskafeen overlatt til sine diskedamer, som smiler høflig idet de tar imot de femten kaffekronene ansatte legger igjen, travle og på vei til møtene sine. Men de opposisjonelle mener at rådhuset like godt kunne være med i kåringen om Norges styggeste, for alle vet innerst inne at mot rådhusene i Åseral, Haugesund og Eidsberg har dette ingen ting å stille opp med. Funksjonalismens arkitektoniske prinsipper: Firkanter, harde linjer, bokser, glass, greier fremdeles ikke å konkurrere mot verdigheten som omgir en klassisk bygning med sine søyler og sine kupler. Rådhuset stenger klokka seks, men det er alltid folk som sitter seint for å fullføre arbeidsoppgavene sine. Som oftest er den siste som går, kommunens IT-ansvarlige, som i det uendelige må reparere laptoper, bestille nytt utstyr og plassere inn koder så maskinene sperrer for alle eventuelle forsøk på å laste ned ulovlig programvare. Han må også merke og systematisere, ha oversikt over hvor de ulike maskinene befinner seg, svare på utallige telefoner fra frustrerte ansatte som ikke kommer noen vei, og hjelpe dem som sliter, med å få koblet opp maskinen sin til printeren i kontorfellesskapet. Han tenker at det finnes et monumentalt gap mellom 35


samfunnets målsetting om hvilken rolle teknologien skal spille innenfor arbeidslivet og den reelle kunnskapen den gjengse arbeideren er i besittelse av. Hver dag møter han en og annen kommuneansatt som ikke forstår hvor internett befinner seg på maskinen sin, mens en annen kan undre seg over hvordan han får åpnet emailkontoen sin da han ved et uhell kom til å trykke seg ut av google, eller så er det de som nok en gang har glemt passordet sitt, slik at kommunens IT-ansvarlige må logge seg inn som administrator og sette inn nye innstillinger, samtidig som han må forsøke å undertrykke sin egen irritasjon. Det er et evighetsarbeid, og han en mus i et hjul. Men nå trekker også han seg tilbake. Han går gjennom korridorene, forbi kontor på kontor, tar heisen ned, gardinene trukket for i resepsjonen, flagg med byvåpen, skyvedører, kongeportretter, et halvspist wienerbrød. Han vrir på bryteren på veggen ved skyvedøra, ser at den lukker seg én gang for alle, tar ett skritt tilbake og så ett fram for å forsikre seg om at den virkelig er låst, før han snur og forsvinner ut i mørket. *


Noe er feil, for plutselig blir hun helt rar i ansiktet. Et bein, innser Roy, må ha satt seg fast nede i halsen til datteren. Han begynner derfor å banke løs på ryggen hennes med harde, konsise slag, men skjønner ikke hvor mye tyngde han bør legge i dem. Barnet velter framover, og fatet med kylling, peppersaus og karriris faller ned i tre trinn: først i fanget til Roy, så ned på leggen, før det knuses mot gulvet. Sausen er heldigvis ikke kokvarm. Rakk ikke engang å forsyne seg med den helvetes salaten med havsalt og feta før noe måtte gå skeis. Fargen i ansiktet hennes har gått fra friskt, rødt, liksom blankt, til hvitt, tenderende til blått. Roy slår og slår, hardt, mykt, hardt. Hun har sprengte, oppsperrede øyne og griper etter ting, som om hun i raseri forsøker å ødelegge alt omkring seg før sin forsvinning; blomstervasen går i gulvet sammen med de nyskåldede mandlene som Rita skulle bruke til kransekakestenger, og mandarinene triller utover gulvet. Og Roy registrerer at bevegelsene hennes gradvis tappes for kraft, blir mer rykkvise, spastiske, at adrenalinet pumpes rundt i kroppen hennes. Men det kan også være innbilning. Og nå regner det for første gang etter første frostnatt. Har ikke det fenomenet også et navn? Brødristeren har lagt svarte kokssmuler utover benken, og duken har fått et grenseløst irriterende eseløre som Roy kaster seg fram for å jevne ut. Han reiser seg. Stolen vipper tilbake og blir stående lent mot kjøkkenbenken, han løfter datteren opp, knytter hendene sine til en slags hjerteform og klemmer til mot det punktet han antar er solar plexus, sånn noenlunde midt på brystet hennes. Først én gang, så én gang til. Hun kjemper i armene hans. Og det er først da det løsner, det er først da Roy greier å skape det trykket som er sterkt nok til at beinet 37


spretter ut av munnen hennes, og han kan endelig roe seg med forvissningen om at livet har vendt tilbake i form av et frigjørende, livsbejaende åndedrag. Roy setter seg på stolen og tar tak under armene hennes, løfter henne over i fanget sitt. Han er klam i hånda, og den glir ikke så lett over genseren når han stryker henne, så kjærtegnet får aldri noen god flyt. Han registrerer et ambulansehelikopter komme over himmelen og er glad han ikke skal vinke det inn på den lille hageflekken bak huset, for så å se Ida bli heist opp i lufta. Vinden er lite sjenerøs med helikopterkroppen, der en syttito år gammel mann ligger alvorlig skadd på en båre, og ved siden av ham hans kone, med brukket hånd, som er redd for at han har kommet til det siste, og derfor griper ekstra hardt rundt håndleddet hans og kysser ham flere ganger på kinnet enn hun har gjort de siste ti årene til sammen. Like ved en av Østerdalens avkjørsler står bilen deres med fronten ned i ei grøft; i utkanten av veibanen ligger den knuste kroppen etter elgen som altfor brått kom løpende ut av skogen. Helikopteret forsvinner bak en treklynge. Gråten går fort over, men Roy holder henne fortsatt, skjønner at redselen bare har trukket inn i henne, vet at den er der, bare holdt tilbake. Kanskje tenker hun at faren egentlig vil gjøre noe annet, for eksempel se et program på tv i stedet for å være med henne. Men han ønsker ikke å se noe på tv, vil tvert imot signalisere at det eneste han nå vil, er å være her med henne. «Så, så», sier han, trekker opp skjorta hennes og stryker henne over den nakne ryggen. Katten har kommet inn på kjøkkenet og står og lukter på kyllingen på gulvet, stikker først tunga ut, slikker, før den begynner å nappe den i skinnet. Den drar med seg en 38


bit av den ut i gangen og blir ikke stoppet, selv om rommet under trappa tidvis ligner ei steinalderhule, med ulike bein som katten på finurlig vis har fått klørne i. «Vil du ha noe mat nå da?» spør han. «Nei», sier hun. «Er du ikke sulten allikevel?» Hun rister på hodet. Og han ser på henne: Her viser hun sitt sanne ansikt, tenker han. Det hun en gang kommer til ta med seg når hun kommer på besøk på sykehjemmet, som familien har gått til det skritt å innlosjere ham på. For det vet han kommer til å skje. At hun kommer for å søke forsoning med sin kalde far, som sitter på et sparsommelig innredet rom, i en uttisset bleie, med plastblomster på bordet som liksom skal pynte litt opp, og som han av og til pirker borti med en skjelvende, nikotingul finger. Han ser for seg at Ida skyver stolen inntil senga der han sitter, med fire store puter i ryggen og flekkete skjortebryst. Roy som bare sitter og ser ut av vinduet. Han ser for seg øyeblikket der datteren lener seg over ham, stryker ham over håret, for hvem ville ha gjort dette om ikke akkurat hun? Roy hører stemmen hennes: «Hvordan går det med deg i dag da, far?», skimter henne gjennom brilleglassene, klarer ikke helt å kjenne henne igjen uansett hvor mye han forsøker. Spør i stedet om hun er moren hans. Men hun svarer rolig: «Nei, det er meg, Ida, datteren din.» «Å ja», svarer han, «å ja. Deg har jeg hørt mye fint om.» Så stillhet. En Byggmakker-reklame på radioen. En rutebuss som stopper på holdeplassen utenfor gartnerskolen. Lukta av overkokt steinbit. Hun vet ikke helt hva hun skal si, har bare lyst til å gå, men gjentar stille inni seg: Hvem andre hvis ikke jeg, hvem andre hvis ikke jeg. Aksel har avskrevet sin far: «Han sitter jo bare og gla39


ner ut av vinduet», ser Roy for seg at han sier, «man må jo også beskytte seg selv.» Men Ida tør å hvile i den stillheten, forsøker å skrape vekk en flekk han har på ermet, men da trekker han armen fornærmet til seg, skriker: «Ikke våg deg, di drittkjerring!» Roy ser på henne, er i forsvarsposisjon nå: «Hvem er hun, hvem er dette mennesket? Fornærmer hun meg?» Hun venter litt, lar faren selv glemme det han har sagt, for hun vil fortelle ham noe viktig, hun vil at han skal lytte. Hun biter fremdeles negler, for hun er fremdeles urolig og sikkert ofte sykemeldt, ser Roy for seg. Ei pisseflaske ligger på bordet så det skal være praktisk å få unna sitt fornødne hvis han mot formodning skulle huske å trekke i snora framfor å væte rett i bleia. Han drømmer om somrene på gården til besteforeldrene: kyrne som sprøyter varmt kupiss i åkrene, å stå i ei balje fylt med vann og skum og plaske og rope som bare et barn kan, under snora spent mellom to trær, der klesvasken henger og danser i vinden. Vinduer fulle av hakkende veps. Så trekker datteren sikkert pusten en siste gang og forbereder seg til å si det hun egentlig var kommet for, selve sannheten, og slik kommer den: «Du var aldri noen god far, du.» Men Roy, den gamle, sitter bare og gliser, plutselig opptatt av et punkt rett over hodet hennes, på motsatt vegg, en slags lysflekk som glir over rommet, som om noen sto utenfor og reflekterte sollys med et knivblad. Det ser så morsomt ut, synes han, oho, noen skriver med lys! «Hører du etter?» Han ser på henne igjen, ser ikke at hun er helt lik seg selv, ser det ikke lenger. Han retter igjen konsentrasjonen mot flekken på veggen. Den har nådd lampeskjermen og glir over de tunge, bronsefargede rosene. «Sola er god den», sier han. «Hva?» «Sola skinner.» Hun nøler. «Jeg synes ikke du var snill nok mot mor», kan hun 40


for eksempel komme til å si, mens solflekken begynner sin reise over veggen. «Hvorfor gjorde du ikke mer?» Men solflekken glir, først over stolen, der det henger et fleeceteppe, så over nattbordet, der solbrillene ligger like ved ei skål med sjokoladehjerter og så videre og så videre. Han ser og ser på denne prikken mens datteren forsøker å møte blikket hans, vil utstå dette ødelagte ansiktet mens hun fremdeles har det. Har hun noen gang sett det så nakent før? Kanskje legger hun merke til noe nytt: en linje fra øret til munnen, nye rynker formet etter det livet han har levd, de menneskene han har møtt, som den sammenlagte summen av alle de ansiktsuttrykkene han har rettet mot verden gjennom sitt liv. Ser kanskje noe mildt gli over det hatefulle ansiktet, som plutselig får henne til å kjenne et fnugg av omsorg overfor sin gamle far, for eksempel arret i pannen etter at han falt ut av senga og ble liggende og rope i over en time, før nattvakten omsider hørte ham og fikk hjulpet ham opp i senga igjen. De ville kanskje ringe henne fra sykehjemmet den påfølgende morgenen, for sånt var vel lovpålagt, og si noe sånt som: «Din far falt ut av senga si i morges og måtte sy åtte sting», og hun ville sikkert svare noe sånt som: «Takk for at dere ga beskjed», lagt på og fortsatt arbeidet med å hakke hjertesalaten i enda finere strimler. Helt til hun nå ser arret foran seg i levende live. Ser den lille riften i pannen hans og kjenner skyldfølelsen flomme opp i seg med fornyet styrke. Men allikevel sier hun: «Dette er en avskjed, far, nå kommer jeg aldri mer tilbake.» Han ser på henne før han igjen henvender seg til den lykkelige prikken som rolig glir over familiebildene, bokryggene, over sykehjemmets landskapsidyller i skjeve rammer. I mellomtiden, eller i tomrommet, har Ida, den voksne, reist seg og forlatt rommet og syke41


hjemmet. Roy merket ikke at hun la kinnet sitt inntil hans, at hun smurte leppene hans med salve før hun tok jakka si og dro. Han er bortenfor livsfasene, beveger seg i fjern bane utenfor verden. Det eneste han gjør, er å følge en ensom prikks reise gjennom et rom, mens lysene faller utenfor og prikken langsomt forsvinner lik en fisk glipper av kroken og svømmer tilbake til dypet hvor den kom fra. Og Roy, den gamle, kommer til å gråte og gråte for alt som forsvinner og aldri, aldri kommer tilbake. Men Ida er heldigvis fremdeles bare et lite barn som har fått et kyllingbein i halsen. Roy må si noe og informerer henne om hva klokka er, og hun sier «jeg vet», for hun vet det er seint og leggetid. Så hun hopper ned fra fanget hans og løper til badet. Han reiser seg også, skrur først av platene som fremdeles står på, og følger etter. Han bøyer henne over vasken, skrur på vannet, fukter kluten og skrubber ansiktet hennes. På sykehjemmet skal hun også nevne dette, at han vasket henne for hardhendt, forsøker derfor å gjøre det mykere, selv om han i sannhetens navn bare vil bli ferdig og få jentungen til sengs. Hun tar selv tannkrem på kosten og begynner å pusse. Alt det jeg ser nå, er mitt, tenker han. Dette eier jeg. Rumpa hennes er formet som en løk. Og igjen; på sykehjemmet skal hun også kommentere det «at når du sto på badet, var det akkurat som om du glodde på meg, jeg skjønte ikke hvorfor, og da du sa at rumpa mi lignet en løk, jeg glemte aldri det», og det er nå han sier det, det er nå alt skjer: «Ida, rumpa di ligner på en løk.» Men hun bare pusser videre. Ser på faren i speilet som om hun ikke hørte etter. «Sånn ser rumpa di ut.» Han lager en form i lufta med hendene. Når hun ser på faren, er det ikke fordi han ikke har truffet henne, det er bare at hun er så god til 42


å skjule ting for ham. Det vet han. Hun spytter en munnfull ned i vasken som om det allerede er glemt. Pusser videre. Etter en liten stund avslutter hun ritualet med å kakke tannbørsten mot kanten, skylle kosten og drikke av vannet som Roy løfter opp til munnen hennes. Så skal hun tisse. Roy stiller seg i gangen, med hånda på dørklinken. Roy hører henne dra av seg trusa, at strikken klasker mot låret, at hun setter seg. Katten graver i kattesanden. Hun har satt seg ned, men det skjer ingenting. Ikke noe tiss. Han venter og lytter, men fremdeles ingenting. Han hører henne presse. Det tar litt tid før et lite, bittelite plopp etterfølges av et enda mindre ett, og så lyden av et papirflak som rives av, først ett, så ett til, før hun reiser seg og skyller ned. Han åpner ei glipe og titter inn. Hun har tatt på seg trusa. Roy er så stolt at han holder på å sprekke, hvor ryddig og ordløst alt er, glad for at det nesten ikke lukter noen ting når han etter litt trår inn. Hun løper foran faren, inn på rommet sitt. Han gir henne talgbitene hun bruker i ørene for å få sove, kysser henne på pannen og sier «God natt». Roy lukker døra så vidt etter seg, hører at det knirker i senga før det blir stille. Han blir stående og se på bildene som Rita har nålet opp på korktavla i gangen: et fotballkort, dugnadsinvitasjon, noen gamle konfirmasjonstakkekort. Bildet av ei ungjente i nordlandsbunad, som Roy i det siste har sett røykende i baksetet på byens eneste lysegrønne Amazon, og han tenker at hun nok må spre beina for en slurk heimebrent blandet ut i appelsin-Hooch. Det andre konfirmasjonstakkekortet har bilde av en gutt med stripete dress og silkeslips på hvit skjorte. Han har tynt hår og trillrunde briller og står med hånda mot et tre med en prestekragebukett på ei grein like over hodet sitt. Takk for gaven i 43


anledning min konfirmasjon, står det med gullskrift, hilsen Stig. Så går ytterdøra opp. Nye knirkelyder i senga. «Hallo», ropes det. «Hysj», sier han. Rita er fuktig i håret, og det bare på den korte turen fra postkassestativet nede ved veien der hun ble sluppet av. «Hun sover.» I posen hun har satt på gulvet, er det stablet vaniljeisbokser. «Så er syltetøyet i hus», sier hun. Hun har fargestoff på fingrene. «Har dere hatt det fint da?» spør hun. «Ja da.» Roy går inn på kjøkkenet og rydder opp. Kaster kyllingen. Setter salatbollen på benken, vet at Rita gjerne tar med seg restesalaten til lunsj, og plasserer asjettene i oppvaskmaskinen. Vrir på bryteren. Går inn i stua og legger seg på sofaen. Det er ulikt Roy, men nå gjør han det, legger seg i sofaen og kroer seg opp i et hjørne. Rita er på badet, han tar opp et dameblad mens han venter, blar litt i det, roper «nei takk» da Rita spør om han vil ha et ostesmørbrød, men når hun setter maten på bordet, får han allikevel lyst på og biter over en tredjedel av brødskiven hennes mens hun er ute etter tekoppen sin. Hun ser på bittet, så på Roy, før hun selv biter over, smuler drysser ned på det lille fatet hun holder opp under haka. «Jeg har frost i meg», sier han. De har da sittet i stillhet en liten stund. Rita har dyppet en fuktet finger ned på asjetten for å få med seg alle smulene. Aksel har kommet inn i rommet og sagt god natt til foreldrene. 44


«Jeg tror jeg går og tar meg en dusj.» Rita har satt salaten i kjøleskapet med plast over. Brente paprikabiter på skjærefjøla. Han går forbi soverommet til Ida, lytter igjen, men ingenting. Han går inn på badet og gir seg selv noen spruter med Ritas parfyme. Badekulene hennes ligger i munnen på en gapende porselensfrosk oppe på hyllen hennes, sammen med en rusten pinsett og ei fotfil. Han tar av seg på overkroppen og river litt i hårene rundt brystvortene. Venter på en eller annen form for reaksjon som ikke kommer. Trekker ned buksa og trusa i samme bevegelse. Han lukker øynene og forsøker å se for seg at Rita kommer inn på badet og sier: «Jeg kan godt hjelpe deg litt.» Vil så gjerne fantasere om henne. Runker forsiktig. Men det går ikke, han ser bare for seg feil ting. Men runker allikevel videre. Idas ansikt dukker opp igjen, han kjenner liksom de anspente berøringene hennes mot kroppen sin, hører kvelningslydene, tenker på katten og på fetaost. Fortsetter allikevel, vil gjerne ha den orgasmen. Gjør det fortere og fortere selv om pikken ikke er helt erigert, han bøyer seg litt fram, åpner munnen, og kjenner at det kommer snikende, og akkurat da han skal til å komme, bytter han hånd slik han pleier, og kjenner den mildeste, mest ubetydelige orgasmen i verden tone ut i underlivet hans. Pause. Han står og ser ned på sæden i vasken, pikken som umiddelbart har trukket seg sammen, den seige massen som henger ut av hudfolden. Han kjenner hvordan det fremdeles er sæd igjen oppe i urinrøret, og begynner å presse restene ut, omtrent som man fjerner kremrester fra et kremmerhus. Ser at sæden er en anelse gråere i forhold til porselenet i vasken. Han lukker seg inn i dusjkabinettet og skrur på vannet. Lider seg gjennom de kalde strålene før en osende varm fø45


lelse får spredd seg i kroppen. Såpene til Rita står i en egen hylle. Han har en flassjampo og et snart tilintetgjort stykke Lano håndsåpe i plastskålen som fulgte med dusjkabinettet. Roy begynner å se for seg huset omringet av soldater, som ved hjelp av varmesøkende radarer registrerer kroppene til de i huset, for å kunne gjøre et mest mulig presist angrep. Han ser for seg energibanen rundt Rita med tekoppen mellom hendene, han ser for seg Ida som uvitende ligger og sover, han ser for seg sin egen lysende kropp i kabinettet, hvor lett det ville være å komme seg inn via et vindu, følge lydene av dusjen, vri opp låsen, skyve inn løpet på et lyddempet maskingevær gjennom sprekken i døra og effektivt uskadeliggjøre ham med et nakkeskudd. Han ser for seg katten som ligger på kontorstolen foran datamaskinen i etasjen over, dog med et svakere, mindre markant varmefelt omkring seg. Aksjonslederen som til slutt tar den endelige beslutningen, hvisker attack inn i sambandet. Et slags mantra: Roy ser nazioffiserens kone stå og koke kraft på knokler, kål, kyllinglever og nepeskall, i gang med å lage en vidunderlig kjøttsuppe. Han ser henne strø over estragon, krutonger og ost, at hun setter den rykende varm på kjøkkenbordet så fort hun hører mannens skinnstøvler tre inn i trappehuset. Ungene, to lyshårede småjenter med fletter og rutete bondekjoler sitter som vanlig ved bordet og legger puslespill, men springer bort til faren idet de ser ham i døra og kysser ham på begge kinnene fordi de vet hvor mye han setter pris på det. Og moren oppmuntrer dem til det. Men nå dytter han dem bare vekk, sier «ikke i dag, gå og sett dere». Kona må ha lagt merke til at han oppfører seg underlig, at han ikke virker glad for at en arbeids46


dag er over, slik han bruker. Hun spør: «Noe i veien Joseph?» hvorpå han ser på henne, sier: «La oss spise.» Først forsyner han døtrene, så øser han opp til seg selv, han ser at kjøttet slipper beina med et smatt, og ser for seg ansiktet til et barn som han nettopp har sparket inn i en togvogn. Der han egentlig pleier å nyte luktene, vemmes han, kjenner bare stanken av likbål og brent hår. Kona ser det og sender brødkurven over bordet, sier: «Her, Joseph, nybakt brød.» Korpsmusikk høres langt unna. Noen kurrende duer i vinduskarmen. Vimpler som slår i vinden. Småpikeleppene som slurper i seg, drevet av sin selvfølgelige lyst til liv. Så plukker han langsomt granaten opp fra lomma, veier den i hånda før han trekker splinten ut med pekefingeren og slipper den rolig ned på gulvet. Den triller i to eller tre sekunder før den faller til ro. Han rekker å kaste korte blikk rundt bordet og vil plutselig advare dem og si «løp!», men granaten eksploderer, og ingen ord når fram til dem: Glass og suppetallerkener pulveriseres, sølvtøy og lysestaker slynges gjennom rommet, og møblene knuses, viserne i vegguret lander på balkongen på den andre siden av gata, mens lemmene til de elskede små pikene flyr sammen gjennom lufta, og også hans kone, som akkurat skjønte hva som holdt på å skje, men for seint til å rekke å verge sine barn, rives i filler. Sildrende glass over solvarm brostein.

Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet av Eivind Hofstad Evjemo  

I det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapit...

Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet av Eivind Hofstad Evjemo  

I det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapit...