Bjørn Vassnes
Det fornybare mennesket – stamceller og jakten på evig liv
© J.W. Cappelens Forlag a.s 2005 Omslagsdesign: Inger S. Anfinsen Satt med 10.7/13 pkt. Stempel Garamond hos AIT Trondheim AS Trykk og innbinding: NordBook as, 2005 ISBN-13: 978-82-02-24852-9 ISBN-10: 82-02-24852-3 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
INNHOLD Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Stamceller til håp og forbannelse . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan døden ble en del av livet . . . . . . . . . . . . . . . . Mannen som ville stanse klokken . . . . . . . . . . . . . . . . Gamle celler blir som nye . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbake til start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvor skal stamcellene hentes fra? . . . . . . . . . . . . . . . . Voksne stamceller – et alternativ? . . . . . . . . . . . . . . . . Stamceller på andre måter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stamcellenes muligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjernens sorte hull . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbake fra glemselen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reis deg og gå! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Andre sykdommer i hjerne og sentralnervesystem . . Autoimmune sykdommer – kan de helbredes med en «omstart» av immunsystemet? . . . . . . . . . . Etter den søte kløe … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kan et ødelagt hjerte repareres? . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kreft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye organer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra «reservedelsmennesket» til det «fornybare mennesket» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politiske hindringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
25 33 43 51 57 62 75 80 86 89 96 100 104 107
5
110 113 116 122 124 127 130
Jakten på evig liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mens vi venter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fett nok? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Andre ting som bryter ned kroppen . . . . . . . . . . . . . . Gode hjelpere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hormoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjønnshormoner – nøkkelen til ungdom? . . . . . . . . . Andre typer hormoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det fornybare livet – den regenerative revolusjonen .
135 144 151 155 161 164 166 169 174
Fotnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
185
INNLEDNING:
Fantasi eller virkelighet om få år? Det så ut til å ha gått bra også denne gangen. Da Jakob Madsen våknet opp på Fønix-klinikken, følte han seg allerede mye piggere. Men han måtte ta det med ro noen dager mens de nye cellene fikk etablert seg og satt i gang produksjonen av nye, friske leverceller. Og han måtte stå over den vanlige kveldsdrinken, i hvert fall for en stund. Men hva betydde det, så lenge han nå kunne regne med enda flere bonusår? Han var allerede langt over den alderen han hadde forventet å nå da han var ung. Da virket en levealder på 124 år som science fiction. Nå var det allerede mange som var over 130, og fortsatt i god form. En av hans medpasienter på klinikken var til og med blitt far i en alder av 127. Ennå kunne ingen si hvor lenge det var mulig å holde på. Tilbudene ble stadig bedre, det var snart ikke den celle i kroppen som ikke kunne fornyes. Selv hadde Madsen fått både nye tenner og ny hornhinne, dyrket fram fra noen få av hans egne stamceller. Og både hjerte, hjerne, muskler og skjelett hadde fått foryngende doser av ferske celler. Madsen skammet seg nesten over at kroppen hans fremdeles kunne reagere som den gjorde når en av de unge sykepleierne kom innom. 7
Selvfølgelig kostet det penger. Arbeiderpartiregjeringen ville fremdeles ikke bruke oljepenger på å gjøre dette til et tilbud for alle, som Fremskrittspartiet gikk inn for. Og SV og KrF mente dette var å tukle med skaperverket, så de ville ikke engang ha en privat klinikk på norsk jord. Derfor måtte Madsen reise til Island, der stamcellekurer var blitt den viktigste industrien, til og med viktigere enn fiskeriene. Foruten pengene det kostet, og at ungene mislikte at arven ble «skuslet» vekk på denne måten, kom de ubehagelige leserbrevene i avisene: «Skal noen privilegerte kunne kjøpe seg til evig liv, mens vi vanlige dødelige ennå sliter med sykehjemskøer og dobbeltrom?» Som om disse tingene hadde noe med hverandre å gjøre. For få år siden var dette kun science fiction. I dag må vi innstille oss på at dette kan bli virkelighet, om ikke for mange år. Ny kunnskap har åpnet dører som vi tidligere ikke ante var der. På mange måter har de biomedisinske vitenskapene gått raskere framover enn selv de mest informerte kunne ane. Den klonede sauen Dolly kom som et sjokk, ikke bare på samfunnet, men også på forskningsverdenen: å klone pattedyr var jo umulig. Isoleringen og dyrkingen av menneskelige stamceller kom også som en overraskelse, i likhet med de første vellykkede stamcellebehandlingene av mus. Men ennå er det mange som tror at behandling av mennesker med stamceller og annen regenerativ (gjenoppbyggende) medisin ligger langt fram i tid, eller at det kanskje bare er en drøm. Faktum er at stamcellebehandling av mennesker har pågått i mange år allerede, også i Norge, i behandling av sykdommer i blod- og lymfesystemet. Transplantasjon av stamceller fra beinmarg og blod brukes også i forsøksbehandling av mennesker med ulike autoimmune sykdommer. Andre 8
stamcellebehandlinger brukes allerede for å helbrede skader i brusk- og beinvev. Flere toppidrettsfolk har fått kneskader reparert på denne måten. Anders Lindahl ved Sahlgrenska universitetssykehus i Sverige forteller til Aftenposten om en kjent fotballspiller som fikk en kneskade: «– Ingen utenlandske klubber torde kjøpe ham, sier Lindahl. Forskerne opererte, og tok ut stamceller fra kneet. Cellene ble dyrket opp og sprøytet tilbake i kneet. Kneet ble bra, og han ble senere solgt for 60 millioner kroner til en engelsk klubb, forteller han stolt. Han tror at bruskceller dyrket fram fra befruktede egg vil gjøre den første operasjonen overflødig. – De embryonale stamcellene vil også kunne mer effektivt lege alvorlige bruskskader i kneet.»1 Stamcelleterapi er for lengst kommersiell praksis i veterinærmedisinen. I San Diego har veterinærfirmaet Vet-Stem allerede hatt 300 hester til behandling, hovedsakelig for seneskader. Prosessen foregår på en svært enkel måte, der pasientene får gjort alt hos sin lokale veterinær. Denne tar ut litt fettvev, rundt 15 gram, så lite at det ikke er til plage for hesten. Vevsprøven sendes til Vet-Stem, som isolerer stamcellene i fettet. De isolerte stamcellene sendes så tilbake til veterinæren, som injiserer dem i det skadede organet. Dette bidrar til en drastisk forbedring i helbredelsen. Mens man ved konvensjonell terapi har en helingsrate på kun 10 prosent for seneskader, ser man at stamcellemetoden lykkes i 78 prosent av tilfellene. Robert Harman fra Vet-Stem mener suksessen først og fremst skyldes de biokjemiske stoffene – vekstfaktorer og signalsubstanser – som stamcellene utskiller, og som påvirker de andre cellene på skadestedet.2 Stamceller brukes også til å bygge opp nytt vev, og til og med nye organer. I Texas bruker firmaet BioE, i samarbeid med NASA og forskere fra Kingston University i Lon9
don, stamceller fra navlestrengsblod for å dyrke opp nytt vev, som hornhinner. Dette gjøres i «bioreaktorer» (mikromiljø der gasser, temperatur etc. er optimale for veksten) som opererer i «mikrogravitet», noe som fremmer veksten betydelig.3 Forskere i USA (Forsyth Institute) og Brasil (Universidade Federal de Sao Paulo) har dyrket fram nye tannkroner hos både griser og rotter, og Journal of Dental Research skriver på lederplass at dette viser at regenerativ medisin har et «enormt potensial» innen tannpleie.4 I framtiden kan man lage nye, friske tenner ut fra pasientenes egne stamceller, i stedet for å sette inn kunstig materiale. Flere steder har man også gjort vellykkede forsøk med å bygge opp igjen nytt vev i hjerter og blodårer: En 16 år gammel gutt fikk ved et uhell en spiker inn i hjertet. På William Beaumont-sykehuset i Michigan foreslo de stamcelleterapi. Etter en uke kunne gutten skrives ut av sykehuset. Hjertet var blitt levende igjen.5 I norsk offentlig debatt kan det virke som om stamcelleterapi fremdeles bare er en drøm, og kanskje aldri blir noe av. Og om det skulle skje, påstås det at terapien kun kan hjelpe en liten gruppe pasienter, mennesker med Alzheimer og liknende nevrologiske lidelser. Disse beskrivelsene minner om det IBM i sin tid sa om pc-er – at det aldri ville bli noe for folk flest. Dersom det skulle være slik at stamcelleterapi kun ville bli et tilbud til Alzheimer- og Parkinson-pasienter, er det likevel snakk om en revolusjon, som kan spare samfunnet for store summer og hjelpe millioner av mennesker og deres familier til et menneskeverdig liv. Men det handler trolig om den største medisinske omveltningen noensinne: Stamceller er bare én del av denne revolusjonen, selv om det er denne delen som har fått mest oppmerksomhet og skapt størst 10
debatt. En ny form for medisin er i ferd med å gro fram, der man utnytter kroppens naturlige evner til å helbrede og fornye seg selv: regenerativ medisin. Noen vil kanskje si at dette ikke er nytt: Den vanlige kuren for mange sykdommer er jo å ta det med ro og la kroppen selv gjøre jobben. Men dette har skjedd uten at man egentlig har forstått prosessene bak. Det er dessuten grenser for hvor mye kroppen kan helbrede seg selv. Så man har forsøkt å hjelpe kroppen med medisiner, med blodoverføringer og med transplantasjoner av hud eller organer. Men nå har man snart et helt nytt arsenal av revolusjonerende virkemidler til hjelp. Ett av disse er injeksjoner av stamceller, kroppens egen cellefabrikk, som produserer akkurat de cellene kroppen trenger. Trenger den nye hjerneceller – vær så god. Trenger den nye blodårer – også det kan ordnes. Mye av dette er foreløpig kun demonstrert på forsøksdyr, men noen former for terapi har allerede med hell blitt prøvd på mennesker. Dette er bare én av flere nye radikale terapier som vil komme på banen i løpet av få år. Ikke de to-tre første årene, fordi alle nye kurer må gjennom grundige tester for å vise at de er sikre og at de fungerer. Men i prinsippet er det nesten ikke grenser for hva den regenerative medisinen vil kunne utrette, om vi skal tro flere av de mest oppdaterte forskerne på området. Ikke bare celler, men hele organer vil kunne erstattes eller repareres. Som den kjente svenske stamcelleforskeren Peter Eriksson sier det: «Jeg tror også at forskere i framtiden kan dyrke opp en mistet arm, slik salamanderen gjør det i naturen i dag.»6 På sikt kan dette gjelde alle organer, alle deler av kroppen. Konsekvensen blir at kroppen i prinsippet kan holdes ved like til «evig tid», eller i hvert fall så lenge det er ressurser til det. «Stopp en hal!» vil kanskje noen si. «Kroppen er et kom11
plekst system, der alle deler må fungere, og de må dessuten fungere sammen. Så det vil ikke være nok å fornye celle for celle, organ for organ. Kroppen som system vil uansett bryte sammen før eller senere. Husk at vi ikke er konstruert for å leve til evig tid!» Denne typen innvendinger har man alltid hatt. Å klone pattedyr var også «umulig», inntil Dolly kom på banen. Det man glemmer, er at det ikke er forskerne og legene som skal klare dette alene, de skal få hjelp fra den beste av alle leger: naturen selv. Det er kroppens egne evner til å regenerere seg selv man skal bruke, og kroppen har en forunderlig evne til selv å finne den rette kuren. Sprøyter man inn nye stamceller til hjernen, finner de selv veien dit de skal, og omformer seg selv til den typen neuroner hjernen trenger akkurat der og da. Så lager de selv tusenvis av koblinger, langt mer effektivt enn Bravidas montører. Når det gjelder innvendingen om at vi ikke er konstruert for å leve evig, kan argumentet snus på hodet: Alderdom og død er ikke uunngåelig, det er bare noe evolusjonen har programmert inn i oss fordi det er den strategien som har fungert best i den naturlige seleksjonen. Mange organismer har allerede det vi kan kalle et evig liv, som vi skal se. Man kan også manipulere livslengden ved å begrense kaloriinntaket eller ved å endre genene: Noen organismer har fått levealderen mangedoblet på denne måten. Noen av våre egne celler lever også tilnærmet evig. Det at vi ikke er konstruert for et evig liv, er en følge av evolusjonens mekanismer: Den mest effektive måten for gener å mangfoldiggjøre seg selv på – for mange, men ikke alle arter – har vært ved å produsere stadig nye individer, og la de som har gjort formeringsjobben sin, visne hen. Evolusjonen har ikke hatt noen interesse av å holde oss i live langt utover vår vanlige reproduktive alder. Av mange grunner er 12
reproduksjonen mer effektiv når generasjonstakten er raskere. Hvert nytt individ er en ny kombinasjon av gener, og kanskje akkurat den nye kombinasjonen som skal til for å overleve i kampen mot smittestoffer og andre utfordringer. Eller en kombinasjon med bedre lykke hos det annet kjønn, som dermed får spredt genene sine bedre. Men én ting er hva som har vist seg å være mest effektivt reproduktivt sett, noe helt annet er hvilke hensyn nålevende mennesker bør ta. Med en snart overbeskattet klode er det i hvert fall ingen grunn til å fortsette å følge Første Moseboks bud om å formere seg i øst og vest. Det som var en effektiv strategi for genene våre, er ikke nødvendigvis lenger et mål for oss. Det er antakelig ikke noen prinsipiell grunn til at vi ikke kan leve mye lenger enn vi gjør, i hvert fall ikke om vi hjelper kroppen litt selv. Den greske gudinnen Eos, som i likhet med andre gudinner var udødelig, ble forelsket i en dødelig mann, Tithonus. Hun kunne ikke tenke seg å tilbringe evigheten uten ham, så hun ba Zevs om å gjøre Tithonus udødelig. Zevs var i det gode hjørnet og gjorde som Eos ba ham om. Men det Eos glemte å spørre Zevs om, var å stanse den biologiske klokken til Tithonus. Så aldringsprosessene fortsatte: Tithonus ble på alle måter eldre og eldre – men uten å oppleve den vanlige slutten: døden. Det er sikkert mange som vil si at de ikke ønsker å leve evig, ikke engang til de blir 120 år. Det er forståelig dersom man dømmer ut fra hvilke uverdige forhold mange gamle lever under i dag. Men regenerativ medisin handler ikke om å holde folk i live for enhver pris, det handler om å gjøre folk friske. Det er vel ikke mange som vil ha noe imot å få noen ekstra friske og aktive tiår i bonus? I hvert fall ikke etter at de har passert 50 og opplever at flere jevnaldrende bukker under for sykdom. 13
Noe av det som kanskje blir mulig med stamcelleterapi, er å sende alzheimerpasienter tilbake til et meningsfylt sosialt liv, mens kroppen ellers er intakt. De som har opplevd hvordan det er å miste kontakten med sine ektefeller på grunn av denne sykdommen, har ingen problemer med å se potensialet i stamcelleforskningen. Det samme gjelder de som i dag sitter i rullestol fordi nervene i ryggmargen ikke lenger fungerer, mens hjernen derimot er like full av liv og lengsler som hos et friskt menneske. Dette er bare de mest omtalte lidelsene der stamcellekurer eller annen regenerativ medisin kan gjøre en dramatisk forskjell. Hjerte- og karsykdommer, diabetes, ulike kreftformer, autoimmune sykdommer – de aller fleste sykdommer vil kunne kureres gjennom regenerativ medisin, eventuelt i kombinasjon med annen medisin, som i kreftbehandling, der man bruker stamceller til å fornye kroppen igjen. Til og med infeksjonssykdommene kan holdes bedre i sjakk ved at mange, særlig eldre, kan få reparert et sviktende immunsystem.
Motforestillinger Som vanlig når nye biomedisinske teknologier dukker opp, kommer innvendingene og skepsisen. Spesielt problematisk blir det når den nye teknologien utfordrer tradisjonelle oppfatninger om hva et «liv» eller et «menneske» er. Slik var det ikke bare da Dolly ble introdusert. De første genspleisingene på 1970-tallet skapte nærmest paniske tilstander, og det var bare så vidt ikke denne forskningen ble forbudt. Til og med den ellers så liberale senator Edward Kennedy fremmet et lovforslag om forbud, som han senere trakk tilbake etter 14
å ha blitt informert om hva denne forskningen egentlig gikk ut på. Millioner av diabetikere og andre pasienter kan prise seg lykkelige for at han og andre politikere besinnet seg i tide: De får i dag sine medisiner fra genspleisede bakterier, som produserer insulin og andre livsviktige stoffer ved hjelp av innspleisede menneskelige gener. Til alle tider har det vært motstand mot å «tukle» med skaperverket og «leke Gud». Til og med koppevaksinen ble møtt med motstand: Kopper var Guds straff, og vi mennesker skulle ikke forstyrre Guds planer, mente protestantiske kirkeledere i New England.7 Fremdeles er den kristne sekten Jehovas Vitner imot blodoverføring, fordi de mener sjelen er i blodet. Når det gjelder stamcelleforskningen, dreier diskusjonen seg først og fremst om hvor stamcellene skal hentes fra. De stamcellene som har vist seg å være mest fleksible og enklest å dyrke, er stamceller fra embryoer, som egentlig er befruktede egg, stadiet før embryoene fester seg i livmoren og cellene begynner å differensieres. Men for dem som regner befruktede egg som levende individer, med i hvert fall noen av de samme rettighetene som fødte personer, er dette etisk betenkelig – selv om disse cellene kommer fra embryoer som er blitt til overs ved kunstig befruktning og likevel skal ødelegges. De som er imot å ta stamceller fra slike embryoer, er gjerne også imot å bruke embryoer laget ved kjerneoverføring, eller «terapeutisk kloning», som det er blitt kalt. Dette likner teknikken som ble brukt da sauen Dolly ble klonet, det vil si at egget ikke blir befruktet, men at en cellekjerne – eller en hel celle – blir plassert inne i et egg der kjernen er fjernet. Med de rette signalene fra omgivelsene vil dette kunne utvikle seg til et nytt embryo, som er en genetisk kopi av den personen cellekjernen kom fra. Poenget med terapeu15
tisk kloning er at ved å bruke DNA kun fra pasienten selv, kan man transplantere vev uten at immunforsvaret reagerer på det. Ordet «kloning» bringer gjerne fram de verste fantasier, for eksempel hitlerkloner på samlebånd, som i filmen Boys of Brazil. Men såkalt terapeutisk kloning handler ikke om å produsere supermennesker. Et embryo er ikke på vei til å bli et menneske før det blir implantert i en livmor og cellene har begynt å spesialisere seg. Mennesker blir ikke til i et reagensrør, de blir til i en mor. Etter hvert som stamceller kan frembringes på mange måter – og de tradisjonelle oppfatningene om når og hvordan et nytt individ begynner, blir utdaterte – kommer imidlertid denne diskusjonen til å bli uinteressant. Debatten kommer i stedet til å dreie seg om de sosiale konsekvensene av den nye medisinen. Hvem skal kunne få tilgang til denne nye behandlingen? Dersom vi snakker om stamcellebehandling og annen terapi som hjelp til å forlenge livet, er det flere organer som trenger behandling. Får vi da et klasseskille mellom dem som har råd til et lengre liv og dem som ikke har det? Med mindre teknologien vil utvikle seg slik at stamcellebehandling blir like billig som vaksinering, vil nok spørsmålet om ressurser og hvem som skal ha tilgang til denne behandlingen bli det vanskeligste spørsmålet. På den andre siden lever vi allerede i en verden der ulik tilgang til ressurser avgjør liv og død. I den rike verden har vi råd til å gi medisiner mot AIDS, og sykdommen er ikke lenger nødvendigvis dødelig. I fattige land har de ikke den samme muligheten, uten at det blir brukt som argument mot videre forskning på AIDS-medisiner. Til å begynne med er det trolig de velstående som vil drive fram denne forskningen og tilføre den ressurser: Mye av 16
forskningspengene til regenerativ medisin kommer fra fond opprettet av formuende mennesker som enten selv har en uhelbredelig sykdom eller er i familie med noen som har det. Den nylig avdøde «Supermann», Christopher Reeve, bevilget store midler til stamcelleforskning, fordi han selv håpet å bli frisk etter å ha blitt lam fra nakken og ned etter en rideulykke. Den store satsingen som California skal foreta på regenerativ medisin, er satt i gang av en milliardær med en syk sønn. Vi vet at en del rike personer allerede har begynt å tenke på hvordan de skal overleve fram til den dagen da teknologien kan gi dem «evig liv». Etter hvert som denne forskningen tilsynelatende kommer nærmere målet, vil stadig flere investere i den med håp om å kunne leve evig. Det finnes mange ufattelig rike mennesker, og drømmen om et evig liv vil lett utkonkurrere alle andre investeringsmål, uansett om forskningen kan levere eller ikke. Man kan riste på hodet over slike drømmer, men det viktige er muligheten for at et lengre liv kan bli en realitet, og at vi ikke kan være sikre på hvor nært forestående scenariet er. Mange seriøse forskere påstår at en drastisk forlengelse av menneskelivet vil bli mulig om kanskje bare 15-20 år, og at det enda tidligere vil bli mulig med betydelige forlengelser. Forskerne har nemlig begynt å forstå aldringsmekanismene, og har allerede forlenget levetiden til andre dyr vesentlig – for ormen C.elegans opptil fem ganger normal livslengde. Noen holder derfor muligheten åpen for at mange mennesker kan få en levealder langt over hva vi trodde var mulig – dersom vi holder oss i live til den nye teknologien er på plass. Da snakker vi ikke om et liv i respirator, men om et normalt, friskt og aktivt liv. De som investerer i slik forskning, kan kritiseres av flere grunner: Fordi man «tukler» med skaperverket. Eller fordi 2. Det fornybare mennesket
17
scenariet uansett er «urealistisk». Eller fordi forskningen bare vil komme de aller rikeste til gode. Men ingen av disse innvendingene er holdbare. Å «tukle» med skaperverket har vi allerede gjort i tusener av år, siden vi begynte å foredle planter og dyr. Vaksiner, antibiotika og kirurgi er andre måter vi tukler med naturen på. Stamcelleterapi vil ikke representere noe prinsipielt nytt, og vil være mindre problematisk enn for eksempel å endre gener i kjønnscellene, med det formål å føre disse videre til nye generasjoner. Det er dette man forsøker med kloning av transgene dyr. Her kan det med rette reises innvendinger, også på pragmatisk grunnlag, fordi en populasjon av kloner vil være mer utsatt for sykdommer. Men få, om noen, har tatt til orde for å forsøke noe liknende på mennesker. Argumentet «i dag med dyr, i morgen med mennesker» holder ikke, da måtte man også ha forbudt systematisk avl på dyr. Regenerativ medisin går ut på å hjelpe kroppen til å helbrede seg selv, ved å støtte opp under de reparasjonsmekanismene som kroppen selv har, men som blir mindre effektive med årene. Metoden vil ofte bestå i å bruke kroppens egne celler. Tukle med skaperverket? Da må all bruk av medisiner være «tukling», for her bruker man jo til og med stoffer som er fremmede for kroppen.
Urealistiske forventninger? Er de fremtidsutsiktene jeg har skissert, urealistiske? Det er mer usannsynlig at utviklingen vil stoppe opp. Hver uke skjer det små eller store gjennombrudd på forskningsfronten, og den biomedisinske kunnskapen fordobles hvert 3,5 18
år. Det blir stadig mer sannsynlig at den regenerative medisinen blir en realitet, i hvert fall slik at man kan forlenge livet med noen tiår. Vi vet heller ikke hvor langt fram det er dit: Framskrittene kommer ofte mye raskere enn vi tror. Noe av det mest karakteristiske ved forskning generelt, og spesielt på felter der kunnskapen øker så dramatisk som den nå gjør på det biomedisinske området, er at man plutselig finner nye veier, som ingen hadde tenkt på før. De fleste store gjennombruddene er uventede. Tenk på Einsteins banebrytende artikler i 1905: Noen få år tidligere hadde Lord Kelvin sagt at det ikke var mer å oppdage i fysikken. Tenk på Dolly i 1997: Kloning av pattedyr var «umulig». Og de siste årenes eksplosjon innen stamcelleforskningen: Før 1998 hadde knapt noen hørt ordet «stamcelle». Nå er det spesielt gode grunner til å vente noe helt nytt like om hjørnet. Det som skjer for tiden, er nemlig at forskningsfelter som tidligere ikke hadde så mye med hverandre å gjøre, plutselig krysser spor: genforskning, kreftforskning, cellebiologi, ernæringsforskning – alle disse feltene møtes, fordi man begynner å forstå forholdet mellom gener og levende celler. Det er først nå man begynner å få grep på hvordan kroppen fungerer på det grunnleggende planet – cellenivået – og da kan det hende at resultater fra ett felt plutselig kan lede til et gjennombrudd på et annet. Det er dette mange ikke skjønner når de hevder at stamcelleforskningen aldri vil komme til terapistadiet. Det stemmer ikke: Stamceller brukes allerede til kurer, men den viktigste gevinsten ved denne forskningen, i hvert fall i første omgang, kan bli at den gir forskerne et helt nytt verktøy til å forstå sykdommer og hvordan de kan leges. Et eksempel er de nyeste gjennombruddene med terapeutisk kloning i Sør-Korea.8 Der greide man å lage 11 stam19
cellelinjer fra pasienter med ulike sykdommer, som diabetes type 1. Dette gjennombruddet gir en helt ny mulighet til å forske på disse sykdommene, finne ut hvilke mekanismer som forårsaker dem, og eventuelt finne måter å bekjempe dem på. Det som vil komme ut av stamcelleforskningen, er derfor ikke bare stamcellekurer, men kanskje i vel så stor grad ny kunnskap om sykdommene. I noen tilfeller kan man finne ut at en sykdom kan bekjempes med noe så enkelt som et kosttilskudd, i andre tilfeller med en vekstfaktor eller et annet signalstoff. Men det vil være forskningen på stamceller som gir denne kunnskapen. Motstanderne av stamcelleforskningen vet gjerne ikke dette, men tror det kun er stamcellene selv som skal være «kuren». Men stamceller er kanskje først og fremst er et kraftfullt nytt redskap for å forstå de grunnleggende mekanismene bak sykdom. Nå kan forskerne produsere celler med nedarvete sykdomsgener nærmest på samlebånd, og forske mer effektivt enn man kunne tidligere. Det er den nye kunnskapen, ikke stamcellene i seg selv, som vil gjøre regenerativ medisin til en enda større revolusjon enn antibiotika var. Vi snakker om et «paradigmeskifte», en revolusjon som for første gang vil gjøre det mulig å reparere syke og skadde kropper. Et stykke inn i framtiden – ingen vet hvor langt – vil vi få en medisinsk omveltning som vil gjøre det utenkelige mulig: å bremse, og kanskje til og med, å stanse aldringsprosessen. Vi behøver ikke tro på alt for å se hvilke muligheter som åpner seg framover: At stadig flere sykdommer vil la seg kurere, at stadig flere mennesker vil unngå en uverdig alderdom, at folk kan holde seg friske og produktive i flere tiår ekstra, og at eldrebølgen ikke vil bli den katastrofen mange har ment den vil bli. Selvfølgelig vil det dukke opp mange utfordringer underveis. Det er derfor det er viktig å 20
kaste blikket framover, og ikke diskutere hvordan man kan bremse en utvikling som uansett kommer. Vil denne teknologien bare komme de rikeste til gode? Det kan være, i en første fase. Til å begynne med var det bare de færreste som hadde råd til datamaskiner. Men dersom effekten blir at man kan holde folk i yrkesaktiv alder lenger enn tidligere, og at man reduserer behovet for pleie, kan den samfunnsøkonomiske gevinsten bli så stor at regenerativ medisin faktisk kan tilbys alle. Fullstendige og helhetlige beregninger av hva dette kan bety i innsparinger, er foreløpig ikke blitt foretatt, men forskere fra University of Chicago antyder gevinster i trillionklassen, bare i USA.9 Tenk på at det gjerne investeres i 20-30 år for hvert individ i oppvekst og utdanning. Om man får 10-20 år mer igjen for denne investeringen, vil det bety en voldsom økning av nasjonalproduktet. I tillegg må man regne med alle innsparingene som følger av at degenerative sykdommer, som holder folk arbeidsuføre og pleietrengende i årevis, etter hvert kan kureres. Fremdeles vil folk bli syke og dø (selv om noen optimister innen antialdringsforskningen mener det i prinsippet kan bli mulig å holde folk i live uendelig!), men vi vil etter hvert unngå langvarige sykdommer som legger beslag på mesteparten av helsebudsjettene. Én følge er at de samfunnsøkonomiske prognosene må skrives om: De er alle basert på at folk vil ha en levealder og en yrkesaktiv karriere omtrent som i dag. Det behøver ikke bli en katastrofe, dersom folk kan holde seg friske i de ekstra leveårene de får, men hva om en slik utvikling er noe som bare de rike landene vil ha råd til? Vil dette forsterke de globale ulikhetene og skape et enda sterkere trykk på grensene?
21