Det store spillet

Page 1



Bår Stenvik

DET STORE SPILLET Hvordan overleve i algoritmenes tidsalder


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forfatter har fått støtte fra NFFO og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-70420-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it As, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBoook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD

Innledningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1. Boksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

2. Det store spillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

40

3. Skylappene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

4. Den store dugnaden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

98

5. Demonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

136

6. Den store festen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

162

7. Maten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

189

8. Den store fortellingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

221

Avslutningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

253

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

257

Etterskrift: virus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

259

Kilder og videre lesing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

271



INNLEDNINGEN

Da jeg begynte å arbeide med denne boka, var jeg urolig for framtida. Jeg lurte på hva jeg skulle råde ungene mine til for at de skulle være trygge på å få en jobb når de ble større. Etter hvert som jeg lærte om dataøkonomien, ble jeg mer enn urolig. Nå frykter jeg at hvis vi ikke gjør noe drastisk for å snu utviklingen, kan vi miste hele den tryggheten vi forbinder med det norske samfunnet, og ungene vil vokse opp i noe som knapt kan kalles et demokrati. Jeg vokste opp med en ganske enkel forestilling: At jeg skulle ta en utdanning, få en jobb, så ville jeg få penger å leve av. Men selv om ungene mine tar en utdanning, kan det finnes en robot, eller noen i et land langt borte, som har samme kunnskap og vil gjøre jobben billigere. Ekspertene gir oss ulike råd: Noen sier at vi må gi ungene våre digital kompetanse og lære dem å kode, så fort som mulig. Andre sier at det viktigste er å lære kreativitet og sosiale ferdigheter, fordi de evnene vil være de siste maskinene klarer å mestre. Alle synes å være enige om at det er livsavgjørende å ta de riktige valgene. Jeg var aldri bekymret for at jeg skulle bli fattig fordi jeg «kasta bort tida» på å spille i band og studere litteratur. Slike valg virker mer luksuriøse og risikable for de som vokser opp nå. Lenge økte velferden i den vestlige verden jevnt og trutt, og vi tok det for gitt at neste generasjon ville få det bedre enn den forrige. Nå forteller statistikken at det ikke er sånn lenger. Flere undersøkelser viser at «millennials» er den første 7


generasjonen siden krigen som jevnt over vil tjene mindre enn sine foreldre. Min generasjon er den første på en god stund som frykter at våre vestlige barn vil mangle rent drikkevann, at de vil mangle jobber, at offentlige helsetjenester vil forsvinne. Hvis internettdrevet propaganda fortsetter å spre hat og mistro, kan den norske modellen stå for fall. Folk som ikke stoler på hverandre eller på staten, vil heller ikke betale skatt, og da kollapser det sosiale sikkerhetsnettet i en spiral av mistillit. De ressursene som har skapt verdi og rikdom for nasjonen vår i fortida, vil ikke nødvendigvis hjelpe oss i ei framtid der makta ligger hos dem som kontrollerer dataene. Stadig flere sektorer kan bli overtatt av store teknologiselskap som kanaliserer overskudd og verdiskaping ut fra Norge. Kort sagt: Vi kan bli et U-land. Slike mørke tanker ga meg en trang til å forstå. Jeg leste om kunstig intelligens og datapolitikk, jeg snakket med forskere, eksperter og politikere, jeg ville lage meg en forestilling om framtida som var tydelig nok til at jeg kunne gi gode råd til mine egne barn og til andre foreldre som er i samme situasjon som meg. Når teknologien og samfunnet endrer seg så fort, er det egentlig idiotisk å skrive en bok. På den tida det tar å researche, intervjue og tenke og skrive, har det gått mange år, og verden har forandret seg. Om ett år har den forandret seg enda mer. Det jeg egentlig skulle hatt var en superdatamaskin, som kunne ta inn all informasjonen, beregne framtida på et øyeblikk og gi pålitelige råd. Men etter hvert forsto jeg i alle fall to ting om kunstig intelligens. Den kan gi glimrende forutsigelser – som alltid er basert på statistikk over det materialet den er matet med. Den kan ikke egentlig forestille seg noe, for den har ikke noen ordentlig modell for hvordan vår fysiske verden fungerer. Ikke noe som kommer i nærheten av vår menneskelige forestillingsevne. Den skjønner heller ikke særlig mye av andre grunnleggende menneskelige kvaliteter – som for 8


eksempel den sårbarheten og frykten jeg føler for framtida til ungene mine. En av de måtene vi skiller oss fra maskinene på, er at vi tenker i form av historier, metaforer og allegorier. For oss er for eksempel forholdet til et annet menneske en reise, som kan være humpete av og til. Eller det kan være et rom, som føles trygt eller blir for trangt, og som vi bryter ut av eller kommer tilbake til. For en datamaskin er det som knytter to mennesker sammen koordinater, forflytninger og innkjøp. Når vi snakker om teknologien, bruker vi også metaforer og historier. Og disse allegoriene løfter fram enkelte kvaliteter og tilslører andre. For eksempel snakker vi om skyen som stedet der dataene våre bor. Da er det lett å glemme at skyen består av millionvis av servere i andre land og fiberoptiske kabler i bakken, av metaller og mineraler og prosessorer som bruker store mengder strøm fra kullkraftverk. Vi snakker om data som «den nye oljen». Da er det fort gjort å tenke på dataene som noe som «bare ligger der og kan sankes inn», og ikke noe som faktisk skapes av oss alle, hvert minutt av dagen. Vi har akseptert at snakkende datamaskiner er «assistenter». Da tenker vi at de «hjelper oss med ting», og glemmer at den viktigste funksjonen disse apparatene har i den moderne økonomien, er å samle inn informasjon om oss. I løpet av arbeidet opplevde jeg stadig at de allegoriene vi velger, påvirker hvilke farer, muligheter og løsninger vi kan forestille oss. Dataprogrammene kan regne ut spådommer basert på statistikk. Vi mennesker kan forestille oss framtida basert på fortellinger med menneskelige vurderinger i. Vi kan bruke allegoriene og fortellingene til å forandre våre egne forestillinger, og så kan vi bruke forestillingene til å forandre virkeligheten. Denne boka er bygget rundt metaforer jeg fant underveis, og som ga meg et klarere bilde av farene og mulighetene som ligger i den nye teknologien. Vi befinner oss fortsatt tidlig i den digitale alderen. Foreløpig har vi stort sett akseptert de strukturene og fortellingene som de store teknologiselskapene har gitt oss. Som et resultat har de samme selskapene 9


på få år blitt blant de mektigste aktørene i verden. Nå er det på tide at menneskene i verden får være med å bestemme, og det jeg har prøvd å gjøre i denne boka, er å tenke og skrive om teknologien på en mest mulig menneskelig måte.


BOKSEN

En dag i Paris i 1783 var intellektuelle og ingeniører samlet i det ærverdige franske vitenskaps-akademiet i Klokkepaviljongen i Louvre. Foran i lokalet, under de broderte damaskene og bystene av lærde menn, sto en urovekkende teknologisk innretning: Den berømte «Tyrkeren» hadde kommet til byen og skulle spille mot landets beste sjakkmestere. Tyrkeren var en mekanisk sjakk-robot. Et sjakkbrett med bevegelige brikker var montert på en forseggjort trekiste, og bak brettet tronet en figur som så ut som en olm orientalsk trollmann i turban. Derav navnet. Dukken hadde en bevegelig arm, som flyttet brikkene på brettet når den spilte mot menneskelige spillere. På denne tida i Europa raste det en mekanikk-feber, litt som dagens digitale kappløp. De beste ingeniørene og oppfinnerne konkurrerte mot hverandre om å lage fiffige urverk og mekaniske figurer, som små robot-ender som kunne legge egg, og demonstrere dem for kontinentets kongelige. Oppfinneren Wolfgang von Kempelen var en slags Elon Musk i det attende århundre, som begeistret den tidas ledende investorer og influensere. Han hadde konstruert den sjakkspillende tyrkeren i 1770 da han ble utfordret til å lage noe som kunne imponere keiserinne Maria Theresa av Østerrike. Og produktlanseringen var en suksess – maskinen slo så godt an at han brukte de neste årene til å turnere rundt i Europa med den. Den store kampen mellom den mekaniske tyrkeren og 11


sjakkmester François-André Danican Philidor i 1783 foregikk i et fullstappet fransk vitenskapsakademi. Byens skarpeste hjerner hadde kommet for å se kampen, og prøve å avsløre hvordan maskinen virket. Kempelen hadde laget noen vinduer i boksen der man kunne se tannhjul som beveget seg, men hvordan selve mekanismene virket, holdt han strengt hemmelig. Under kampen satt alle sammen og fulgte nøye med. Ikke så mye på selve kampen, som på maskinen. Hva var det den gjorde, og hvordan fikk den det til? Etter at tyrkeren spilte i Paris, prøvde mange av ingeniørene å forklare hvordan den fungerte. Noen foreslo at den kunne være drevet av magnetisme – en kraft som nettopp var oppdaget på den tida. Andre mente det rett og slett var gammeldags magi. Og så var det noen som mente at han hadde gjemt en liten mann inni boksen. Kempelen selv avslørte aldri hemmeligheten. Etter hans død ble tyrkeren solgt, og hadde flere eiere før den gikk tapt i en brann i 1854. Først etter det kom sannheten fram. Under sjakkpartiene var det ganske riktig en mann som satt der inne, krøket sammen i den trange boksen. Det må ha vært smertefullt å være der inne i mange timer, uten å kunne rette seg ut. Varmt må det også ha vært, siden boksen var ganske tett, og operatøren satt der sammen med et stearinlys. Det trengte han for å kunne operere mekanikken, og for å se de små tegnene under brettet som viste hvor brikkene var til enhver tid. Hvis vi forestiller oss arbeidsforholdene inni boksen, er det ganske godt gjort at roboten vant så mange av kampene som den gjorde. Faktisk tapte også tyrkeren ganske mange av kampene. At det likevel ble så mye oppstuss, skyldtes at Kempelen hadde greid å skape en form for eksistensiell uro hos borgerskapet. Han rokket ved forståelsen av hva et menneske var. Sjakk var ansett for å være et fornemt spill for de mest intelligente menneskene. Hvis en maskin kunne spille sjakk på høyt nivå, hva ble da det neste? En maskin som kunne spinne klær? Spille musikk? Eller skrive bøker? Hvis 12