Det regnet fugler

Jocelyne Saucier

Det regnet fugler Oversatt av Gøril Eldøen

Jocelyne Saucier Originalens tittel: Il pleuvait des oiseaux Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening.

Copyright © 2011, Éditions XYC inc.

This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70408-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: ©Olena Yakobchuk/Shutterstock, ©Silver30/Shutterstock, ©Justin Atkins/Shutterstock Sats: Type-it, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Marie-Ange Saucier

Der det skal handle om store personligheter som går bort, om en dødspakt som blir livets salt, om skogens mektige tiltrekningskraft og om kjærligheten som også gjør livet verdt å leve. Historien er lite sannsynlig, men siden det finnes vitner, skal vi ikke nekte å tro på den. Da ville vi gitt avkall på de usannsynlige tilfluktsstedene som gir særegne skapninger ly.

Det er historien om tre gamle menn som valgte å forsvinne i skogen. Tre skapninger som var forelsket i friheten.

– Frihet, det er å velge sitt liv.

– Og sin død.

Det er det Tom og Charlie sier til gjesten sin. Til sammen er de nesten to århundrer gamle. Tom er åttiseks, Charlie tre år eldre. De tror de kan holde en god del år til.

Den tredje snakker ikke mer. Han døde nylig. Død og begravet, sier Charlie til gjesten, som nekter å tro det, så langt har hun reist for å nå fram til denne Boychuck, Ted eller Ed eller Edward, det omskiftelige fornavnet til denne mannen og hans usammenhengende skjebne skal hjemsøke hele fortellingen.

7

Gjesten er fotograf og har ennå ikke noe navn.

Og kjærligheten? Vel, kjærligheten blir vi nødt til å vente på.

Fotografen

Jeg hadde kjørt mil etter mil under et truende skydekke mens jeg undret på om jeg ville finne en lysning i skogen før det ble mørkt, eller i alle fall før uværet brøt løs. Hele ettermiddagen hadde jeg svingt inn på vasstrukne veier som bare førte meg til et virvar av firhjulingspor, skogsslepeveier og deretter ingenting annet enn dammer av leire, leier av torvmose, vegger av grantrær, mørke festninger som ble tettere og tettere. Skogen kom til å lukke seg om meg uten at jeg fikk fatt i denne Ted eller Ed eller Edward Boychuck, fornavnet endret seg, men etternavnet forble det samme, et tegn på at det fantes et snev av sannhet i det jeg var blitt fortalt om denne Boychuck, en av de siste overlevende etter Storbrannene.

Jeg hadde begitt meg av sted med en veibeskrivelse som virket tilstrekkelig. Etter veien langs elva, ta til høyre og kjør halvannen mil til Perfection Lake, som er lett å kjenne igjen, vannet er grønt, jadegrønt, det er et brevann fra kvartærtiden og rundt som en tallerken, en perfekt sirkel, derav navnet, og etter å ha sett ut over denne jadegrønne tallerkenen tar du til venstre, det står et gjennomrustent gruvetårn der, fortsett omtrent en mil rett fram, ta 9

for all del ikke inn på noen av sideveiene, da havner du på noen gamle tømmerveier, og så, du kan ikke ta feil, er det bare denne ene veien som ikke fører noe steds hen. Hvis du kikker til høyre, vil du se en bekk som fosser ned på basaltberget, og det er der Boychuck har hytta si, men jeg kan like gjerne si det med én gang, han liker ikke besøk.

Elva, den jadegrønne innsjøen, det gamle gruvetårnet, alle disse anvisningene hadde jeg fulgt, men jeg hadde verken sett noen fossende bekk eller noen hytte, og jeg var kommet til enden av veien. Litt lenger unna var det en gjengrodd sti, så vidt framkommelig for en firhjuling, ikke noe pickupen min ville innlatt seg på. Jeg sto og vurderte om jeg skulle snu og kjøre tilbake eller rigge meg til for natten bak i pickupen, da jeg så røyk stige opp fra foten av en åsside og danne et smalt bånd som bølget langsomt over trekronene. En invitasjon.

Charlies øyne sendte meg en advarsel idet de oppdaget meg i lysningen omkring hyttene hans. En trenger ikke inn på hans territorium uten å være invitert.

Hunden hans hadde meldt min ankomst lenge før jeg dukket opp, og Charlie sto og ventet på meg utenfor det som måtte være den hytta han bodde i, siden røyken kom derfra. Han hadde favnen full av små vedkubber, et tegn på at han skulle lage seg middag. Han holdt veden inntil brystet gjennom hele ordvekslingen vår, som utspilte seg ved terskelen til døra han åpenbart ikke hadde til hensikt å åpne for meg. Det var en dør med myggnetting. Den andre, hoveddøra, sto åpen for å slippe ut varmen fra ilden der inne. Jeg kunne ikke skjelne innsiden av hytta, alt var mørkt og sammenfiltret, men lukten som sivet ut derfra, kjente jeg igjen. Lukten av disse skogens menn 10

som i årevis har bodd alene og blitt gjennomtrukket av dunster. Lukten av uvasket kropp, først og fremst, for jeg har aldri sett verken dusj eller bad i noen av hyttene til mine gamle venner i skogen. Lukten av brent fett, siden de hovedsakelig spiser pannestekt kjøtt, fyldige gryteretter, vilt som trenger rikelig tilførsel av fett. Lukten av støv avsatt i mumifiserte lag på alt som står stille. Og den tørre lukten av tobakk, det viktigste rusmiddelet deres. Antirøykekampanjene har aldri nådd dem, noen tygger fremdeles skråtobakk og snuser andektig sin Copenhagen.

Rullingsen til Charlie vandret som et tamt lite dyr fra den ene siden av munnen hans til den andre, og da den hadde sloknet, ble den hengende i munnviken. Han hadde ennå ikke sagt et ord.

Jeg trodde først at det var ham, Ed Boychuck, eller Ted eller Edward, mannen som hadde overlevd Storbrannene og flyktet fra livet sitt og inn i skogen. De så ham bare en gang iblant på hotellet jeg hadde tatt inn på dagen før.

Hotellet var helt absurd, en enorm konstruksjon midt i ingenmannsland, tre etasjer av noe som antakelig hadde vært førsteklasses i sin tid, og nå bare var en rest av sivilisasjon langt inne i skogen. Han jeg tok for å være eieren, men som bare var bestyrer, kall meg Steve, sa han etter at vi hadde vekslet noen ord, fortalte at hotellet ble bygd av en seddelstinn tulling, en libaneser som hadde tjent seg rik på smuglersprit, og som moret seg med å sløse bort pengene på stormannsgale byggeprosjekter.

Han trodde jernbanen skulle få fart på det som tegnet til å bli et nytt Klondyke, og ville være den første til å hanke inn de bebudede kundene. Det ble hans siste innfall, sa Steve. Klondyket var et storstilt bedrag, ikke et eneste tog 11

kom og spyttet ut damp utenfor libaneserens luksushotell, og mannen dro videre til USA, hvor han investerte i en hotellkjede for trailersjåfører.

Jeg liker disse stedene som har gitt opp alt koketteri, enhver tilgjorthet, og som klamrer seg til en idé i påvente av at tiden skal komme og gi dem rett. Velstand, jernbane, gamle kompiser, jeg vet ikke hva de venter på. Dette området har flere slike slitesterke steder som trives i sin falleferdige ensomhet.

Hotellverten satt hele kvelden og fortalte meg om all elendigheten de lever med her, men jeg lot meg ikke narre.

Han var stolt av historiene om bjørner gnagd av flått og sult som står og venter utenfor døra, lydene som jamrer og knirker i vinden om natten, og insektene, jeg har ennå ikke fortalt om insektene, i juni kommer de, alle sammen, stikkmygg, bitemygg, knott, klegg, det er best å ikke vaske seg, ingenting beskytter bedre mot de små beistene der enn tykk hud, og januarkulda, åh! januarkulda, det finnes ikke noe de er stoltere av nordpå, og hotellverten hadde ikke tenkt å unnlate å beklage seg over den, for at jeg i det stille skulle beundre tapperheten hans.

– Og Boychuck?

– Boychuck er et åpent sår.

Den tause og urørlige mannen som sto der utenfor døra si, kunne ikke være ham jeg lette etter. Altfor rolig, altfor robust, nesten godmodig, til tross for blikket hans som gransket mitt for å se hva som skjulte seg der. Dyrisk, det var ordet som falt meg inn. Han hadde et dyrisk blikk. Ikke blodtørstig eller truende, Charlie var ikke et villdyr, han var simpelthen på vakt, som et dyr, alltid søkende etter det som ligger bak en bevegelse, et lysglimt, 12

et overdrevent smil, ord som flyter for lett. Og mine ord, til tross for overbevisningen jeg la i dem, hadde ennå ikke fått ham til å slippe meg inn.

Du tropper ikke opp hos folk som har nesten et århundre bak seg, med en bortforklaring du har snekret sammen i siste liten. Det kreves fingerferdighet og kløkt, men ikke for mye, gamlinger har greie på samtalekunst, det er det eneste de har igjen i de siste årene av livet, og altfor blankpusset snakk vekker mistro.

Jeg begynte med noen ord om hunden hans, et flott dyr, en krysning av newfoundlandshund og labrador, som hadde sluttet å bjeffe, men fortsatt fulgte med på meg.

Flott dyr, sa jeg, en kompliment både til hunden og eieren. Labrador? Til svar fikk jeg bare et nikk og et blikk som signaliserte at han ventet på fortsettelsen. Jeg hadde tross alt ikke kommet hele denne veien for å prate med ham om hunden.

Jeg er fotograf, sa jeg fort. Det var viktig å avverge enhver misforståelse. Jeg hadde ikke noe å selge, ingen dårlig nyhet å meddele, jeg var verken sosialarbeider eller sykepleier, og jeg kom for all del ikke fra myndighetene, det er verste sort, det har jeg opplevd hos alle gamlingene jeg har besøkt. Du kommer ikke fra myndighetene, håper jeg? Spørsmålet lar ikke vente på seg hvis jeg drøyer for lenge med å forklare hvorfor jeg er der. Folk vil ikke ha noe av at en funksjonær kommer og forteller dem at det er noe som skurrer i livet deres, her i papirene, at det er bokstaver, tall som ikke stemmer overens, at dokumentene deres lider av inkonsekvens. Og hva med meg, tror dere ikke jeg lider? Husj, myndigheter, ha dere vekk!

13