Der skyene begynner av Rannveig Leite Molven

med den, men den er allerede en del av meg, den har trengt seg inn og forsvinner ikke, og jeg lukker meg rundt den, holder på den, lar den gnage meg, vedvarende, i hvert minutt av dagene, hvert minutt av nettene, jeg sovner, men våkner igjen, lytter etter fottrinn, men hører ingen, ingen kommer, han kommer ikke, han ringer ikke, jeg går ut, går fra huset mitt innover mot sentrum av byen, går mens himmelen mørkner, mens himmelen lysner, går fra huset mitt, går fra rommene der ingen snakker sammen, går mens jeg ennå kan høre stemmen hans, mens den ennå synger inni meg, gjennom kroppen, gjennom hodet, går mens jeg ennå kan kjenne munnen hans mot huden min, mot munnen min. Byen strekker seg endeløst mot horisonten, det er vanskelig å forestille seg annet enn bygninger, den er ikke min, ikke ennå, jeg går fremdeles rundt som i en fremmed by, går meg bort, før jeg spør noen om hvor jeg er, finner veien hjem igjen.