Der hvite liljer vokser

Page 1



Jorid Mathiassen

Der hvite liljer vokser Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-68467-9 1. utgave, 1. opplag 2022 Illustrasjoner: Anne Gundersen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Lägg märke till det osynliga. Christer Strömholm (1918–2002), svensk fotograf



Prolog

Langt der borte, langt fra havet, der ligger landsbyen min, der ligger Serbia. Langt der borte, der hvite liljer vokser.

Nå er jeg snart hos deg igjen. Har du ventet på meg, sier du? Det var godt å høre, for tenk om du hadde blitt borte for meg der oppe blant alle stjernene! Mang en kveld har jeg stått og speidet opp mot himmelen, søkt etter tegn, men ikke fått svar. Hvorfor det har tatt så lang tid? Det var ikke opp til meg å bestemme det, ser du. Vårherre syntes vel jeg hadde et og annet å utrette, selv om vi strengt tatt ikke har hatt så mye med hverandre å gjøre, han og jeg. Men nå ser det ut til at vi er enige om at jeg har kravlet rundt lenge nok her nede på jorden. Hva sier du? Jeg hører deg fortsatt litt dårlig, men stemmen din kommer stadig nærmere. Om jeg fortsatt er din Marie etter alle disse årene siden det grusomme skjedde? Hva er det for slags spørsmål? Det kan du da vel skjønne at jeg er! Jeg har tenkt på deg og savnet deg hver bidige dag, skal du vite. Det står ikke til å nekte at jeg mang en gang har kjent meg ensom og alene, og når savnet har gnagd i meg som en sulten og utmagret ulv, har jeg fôret vargen med lengsler og drømmer. Mange har vel sett på meg som en einstøing, og det er nok ikke fritt for at en og annen har syntes synd på meg også. Dem om det, jeg syns jeg har klart meg bra i alle disse årene. Jeg har vært en takkete stein blant alle de runde, men jeg fant en plass og gjorde den til min. 7


Jeg har likt å stelle i hagen, selv om den ikke er like vakker lenger. Formen har ikke vært så bra den seneste tiden, og da har lengselen etter deg blitt enda sterkere. Bena har begynt å krangle, skjønner du, og den ene armen er heller ikke så mye tess. Jeg har tenkt mye på hvordan livet ville ha blitt om vi to hadde fått være sammen. Da hadde du vel sittet ved siden av meg her på benken under gullregnen, grå i håret, med det skøyeraktige glimtet i øyet. Med staven hvilende mot benet, og kanskje hadde hånden din skjelvet litt når den grep etter min. Den er gammel og skrukkete nå, hånden min. Heldigvis har jeg fått lov til å beholde forstanden og humøret og ikke visnet sakte hen, sånn som mor dessverre gjorde. Kan du se at jeg har pyntet meg for deg i dag? Jeg har tatt på meg den fineste sommerkjolen, den med valmuemønster, og til og med litt rødt på leppene. En gang drømte jeg om et hus fullt av liv, at barnelatter og sang skulle lyde mellom veggene. Vi to som danset tett mens verden rundt oss åndet av fred. Huset er stille nå, men hvem vet, kan hende vil døra en dag åpne seg igjen og huset kan ønske nye mennesker velkommen inn. Det er forresten noe jeg må fortelle deg når vi treffes. Noe ingen andre enn jeg lenger vet. En hemmelighet jeg har båret med meg gjennom livet, noe som har løftet meg opp og trykket meg ned på samme tid. Ja, jeg visste du ville bli nysgjerrig nå. Jeg er spent på hva du kommer til å si. Bare vent litt til … Når jeg lukker øynene, syns jeg at jeg kan høre klokker som spiller. De klare, vakre tonene blir tydeligere nå. Rekk meg hånden, så kommer jeg.


Kapittel 1

Hjartøy, 2009 Linnea tok noen lange, dype drag slik hun hadde lært i yogatimene, men det hjalp ikke. Hun kjente seg stadig like urolig for hva som ventet henne. Da hun så ut gjennom bilvinduet på det gråsvarte, tåkete landskapet utenfor, skjønte hun ikke hvordan hun kunne ha vurdert det som en god idé å reise til dette gudsforlatte stedet som lå hundre mil unna den trygge Oslo-leiligheten. Ordet «hustrig» hadde dukket opp i hodet hennes, og nå lå det og godgjorde seg i munnen som et syrlig drops. Repertoaret til Meteorologisk institutt var i ferd med å bli oppbrukt allerede før det nye livet hadde begynt. Plutselig klasket noe mot frontruten, og det tok noen sekunder før hun skjønte at det dreide seg om en blanding av regn og snø, men at det likevel ikke var det hun vanligvis ville kalt sludd. Kanskje fantes det et eget ord for dette også. Vindusviskerne hadde i alle fall sin fulle hyre med å forsøke å ta unna den ubestemmelige smørja. Iris, den ellers ganske så fornuftige venninnen hennes, hadde garantert tatt feil da hun påsto at Hjartøy var det perfekte stedet for en ny start. Linnea innså med ett også at bildene venninnen hadde vist henne herfra, var tatt på blankpussede sommerdager. Nå var det verken solforgylte svaberg eller sjarmerende sjøboder i sikte, bare noe som lig9


net et deprimerende stykke moderne kunst, og hun kunne trygt beskylde Iris for å drive med villedende markedsføring. Linnea hadde blitt kjent med Iris første året på ungdomsskolen, da Iris hadde troppet opp i klassen halvveis inn i skoleåret. Det var i utgangspunktet ingenting som tydet på at de to skulle bli venninner. Ikke før den dagen hun fant Iris gråtende på do etter at siste time var ferdig. Hun hadde ikke gjenkjent de fortvilte hikstene som kom fra det lille avlukket, og hadde blitt stående rådvill foran den låste døra før hun tok mot til seg og banket på. Omsider ble det fomlet med låsen, og døra gled opp. De forgråtte øynene til Iris hadde sett forbauset opp på henne, og de myke krøllene hadde kommet på villstrå og klistret seg fast til det tårevåte ansiktet. Da Linnea hadde spurt hva som var i veien, hadde Iris trukket pusten dypt og sagt at hun hadde mistet faren sin. Det viste seg imidlertid at faren slett ikke var død; det var bare moren som hadde kastet ham ut av leiligheten fordi hun mente han var udugelig både som ektemann og far. Senere, da Linnea ble kjent med ham, hadde hun tenkt at han var det som kunne kalles en fri sjel. Helt siden han og moren til Iris skilte lag, hadde han bodd i et kanarigult og ganske forfallent hus midt i den gamle trehusbebyggelsen på Rodeløkka, der døra alltid var åpen for Iris og vennene hennes. Han var mer som en kompis enn en trygg farsfigur. Etter den dagen hadde Iris flyttet inn i livet til Linnea, og blant lærerne gikk de bare under kallenavnet «blomsterbarna». Når hun tenkte etter, hadde det vært nesten som en forelskelse i begynnelsen. Iris var så annerledes enn henne selv, med det rødblonde håret som bølget som en elv nedover ryggen, og som ble til en foss av krøller når det regnet. Mens hennes egen svarte manke bare hang rett ned. For Iris hadde en turbulent barndom, der hun ofte var overlatt til seg selv, og der hyppige bytter av bosted inngikk, gjort at kjernefamilien til sist framsto som det eneste rette. 10


Full av pågangsmot hadde hun tatt fatt på veien mot drømmen, snublet og falt et par ganger, men reist seg igjen og ikke gitt seg før målet var nådd i form av en kjekk, men litt kjedelig ektemann (Guttorm, som var lektor på en videregående skole) og to relativt veloppdragne barn (Gerhard og Pernille på henholdsvis seks og sju år). Etter artium hadde Iris begynt på utdannelsen som skulle gjøre henne til førskolelærer, og nå jobbet hun som bestyrer i en privat barnehage. Og så, mange år senere, hadde det blitt Iris’ tur til å samle opp restene av en oppløst og rådvill Linnea etter at himmelen hadde kommet deisende i hodet på henne, først én gang, og så på nytt igjen nå. Klumpen i magen var med ett tilbake, og hun tenkte at på et tidspunkt hadde livet blitt en suppe av vonde følelser som var kokt sammen til et brygg som til slutt smakte temmelig bittert. Fortsatt hendte det at hun var i tvil om hvorvidt det valget hun hadde truffet den gangen for snart to år siden, var riktig. Iris var den eneste som visste om det, og hun hadde standhaftig gjentatt at det var den eneste fornuftige løsningen. Fornuften trumfet visst alltid følelsene, tenkte Linnea bittert. De ubehagelige tankene fra fortiden hadde kommet tilbake med full styrke etter den siste tidens dramatikk. Dette nye dramaet som hadde snudd livet hennes på hodet og til slutt sørget for å jage henne bort fra hennes egen hjemby. «Du kan jo bare dra til Hjartøy; du kan få bo i huset der helt gratis,» hadde Iris sagt da Linnea hadde kommet i skade for å si at hun vurderte å flytte til en øde øy. Linnea hadde bare sett uforstående på henne, passe sløvet etter at de hadde delt en flaske vin og skulle til å gå løs på flaske nummer to. «Ja, du vet, øya der farmor kom fra. I Nordland,» hadde Iris presisert. Men Linnea visste ikke det. Hun var riktignok klar over at bestemoren til Iris kom nordfra, men hun husket ikke hva stedet het, ikke engang at det var en øy. For Linnea var alt nord for Trondheim Nordland. 11


«Pappa arvet farmors barndomshjem etter at grandtante Marie døde,» hadde Iris forklart. Da hadde Linnea husket at Iris og faren hennes hadde kjørt den lange veien oppover for å delta i begravelsen året før, eller om det var for to år siden, tiden gikk jo så fort. Men hun hadde trodd at huset var solgt. «Du kjenner nå faren min,» hadde Iris sagt og ristet litt oppgitt på hodet, «han er ikke akkurat blant de raskeste når det gjelder å ta beslutninger. Dessuten ble han nok overrasket over hvor lite det var verdt, til tross for at det er både stort og sjarmerende. De gamle husene der oppe kan du få så godt som gratis,» hadde hun hevdet. Og her satt Linnea altså i den nyinnkjøpte bruktbilen på vei til huset hans, et hus på en øy som var totalt ukjent for henne. I et øyeblikks overmot – og rødvinsrus – hadde Linnea tatt Iris på ordet. Siden hadde alt skjedd så fort at hun ikke hadde fått tid til å finne ut så mye om stedet. Eller kanskje hun hadde unngått det av redsel for å få kalde føtter. Iris hadde ment at hun burde gi omstillingen et år, men Linnea hadde forhandlet det ned til et halvt år. Et halvt år uten menn, i det minste. Hun skjelte bort på telefonen som lå i passasjersetet. Den var stadig taus. Det var heldigvis få som kjente det nye telefonnummeret hennes, og stort sett all kommunikasjon med jobben foregikk på e-post. Jo, hun trengte definitivt miljøforandring, men akkurat nå hadde hun gjerne sett at det nye miljøet heller var en strand i Thailand, der hun kunne ha sittet og jobbet i skyggen under en frodig palme og med bølgeskvulp i bakgrunnen. Men det ville jo ha vært umulig for Arthur å bli med på det. Det unnslapp henne et tungt sukk, og et anklagende mjau hørtes som svar fra buret i baksetet. «Ja da, Arthur, det er min skyld, jeg vet det. Men vi må forsøke å venne oss til den nye tilværelsen, begge to. Og det er ikke for alltid, det lover jeg deg.» Hun forsøkte å legge stemmen i et optimistisk toneleie, men hørte selv at den knakk. Uansett fikk hun bare mutt taushet til svar fra rei12


sekameraten. De hadde bare så vidt kommet ut av Oslo før Arthur hadde blitt bilsyk og kastet opp i buret. Hun hadde måttet ty til en av de beroligende pillene veterinæren hadde skrevet ut, og da hadde han sovet helt til de kom fram til hotellet i Trøndelag, der de hadde overnattet. Det hadde heller ikke hjulpet på humøret at de akkurat hadde kommet for sent til ferja til Hjartøy. Den seg sakte ut fra kaia idet hun kom kjørende inn i den lille kystbyen der båtene ut til øyene gikk fra. Hun måtte bare sitte og se på hvordan lyset fra båten til slutt ble borte et sted på fjorden. I og med at de måtte vente to og en halv time på neste ferje, røk planen om å ankomme huset mens det fortsatt var dagslys. Selv om klokka bare var fem om ettermiddagen, hadde det vært nærmest øde i den beskjedne hovedgaten. Hun hadde lagt merke til at det fantes et hotell og et bibliotek der, samt et lite kjøpesenter, men de eneste stedene som var åpne, var en matbutikk nede ved kaia og en pizzasjappe et stykke oppi gaten. I det minste hadde hun fått stilt sulten og kjøpt inn mat til både seg selv og Arthur. Ferjeturen hadde heldigvis bare tatt en halvtime, og det hadde gått fint å kjøre både om bord og i land fra «Ea», som båten het. I tillegg til henne selv besto passasjerene i salongen av en klynge med unge gutter i stemmeskiftet, fire strikkende kvinner med medbrakt termos og noen middelaldrende menn som satt skjult bak avisen sin. Den hengslete billettøren hadde sett nysgjerrig på henne da han forlangte en temmelig stiv pris for å frakte henne og bilen over til øya. Det var kan hende ikke hver dag han møtte nye reisende. For sikkerhets skyld hadde hun diskré tatt opp lommespeilet fra vesken og sjekket om hun kanskje hadde rester av pizzasaus i ansiktet. Hun hadde knapt sett seg i speilet siden de forlot hotellet om morgenen. En rask titt hadde avslørt et blekt ansikt med anspente trekk og en antydning til mørke ringer under øynene, men uten matrester. Nå håpet hun bare at det var kjøleskap i huset, og at det virket. Det var i alle fall flaks at faren til Iris ikke hadde 13


fått somlet seg til å si opp strømavtalen. Iris hadde ikke hatt noen bilder av huset innvendig å vise fram, så Linnea ante ingenting om hva som ventet henne. Det eneste Iris hadde sagt, var at huset var stort og bar preg av at det var en gammel dame som hadde bodd der, hva nå det kunne innebære. Linnea så for seg blomstrete tapet i pastellfarger, nostalgiske blondegardiner, hærskarer av nipsgjenstander og tynne porselenskopper med rosemotiv. Linnea tok nok et dypt åndedrag. Nå kunne det da ikke være så langt igjen. Iris hadde forklart hvordan hun skulle finne huset, og hun hadde i alle fall ikke overdrevet da hun snakket om smale og svingete veier. Linnea hadde lusekjørt nesten hele veien fra ferjekaia, av redsel for å havne i grøfta. Hun ante konturene av noen fjell, men tåka og skumringen gjorde at hun hadde følelsen av å se det hele gjennom et par altfor sterke briller. At det verken var veinavn eller husnumre her ute på øya, gjorde ikke akkurat ting enklere. Heldigvis hadde den ubestemmelige nedbøren opphørt, og hun kunne slå av vindusviskerne. Hun sakket på farten og memorerte kjøreruten i hodet. Tok hun ikke mye feil, skulle huset ligge rundt neste sving. Gudskjelov var det ingen trafikk, og hun lot blikket søke etter det rette huset på høyre side av veien. Da hun rundet svingen, skvatt hun til og bremset automatisk så hardt at buret til Arthur ble slengt framover. En enorm skikkelse befant seg rett foran bilen og fylte hele veien. Monsterets lysende øyne møtte hennes, og hjertet truet med å sprenge seg opp av halsen på henne. Svetten begynte å renne under armene, og gjennom den dunkende pulsen registrerte hun at Arthur remjet. Så forsvant udyret like raskt som det hadde dukket opp, mens Linnea fortsatt klamret seg fast til rattet som om det var en redningsflåte. Faens Iris, hun burde ha sagt at det var elg på Hjartøy. En diger elg som kunne ha tatt livet av både henne og Arthur, for svingende! Til slutt greide hun å slippe taket i rattet, og 14


stavret seg ut for å se hvordan det hadde gått med katten i baksetet. Buret sto på skjeve, og Arthur klamret seg fast i den ene enden. «Beklager, vennen,» sa hun med tynn stemme da hun satte buret på plass i baksetet. Hun turte ikke åpne døra til buret i tilfelle Arthur fikk panikk og stakk av. Da ville hun aldri finne ham igjen. «Det kommer til å gå bra til slutt,» sa hun henvendt til katten, men innså at ordene var like mye myntet på henne selv. Arthur snudde ryggen til henne uten å si noe. Hun klarte å roe seg såpass at hun var i stand til å kjøre videre, og ganske riktig: Like etter fikk hun øye på huset. Uten å sette på blinklyset svingte hun inn i oppkjørselen og lot frontlyktene stråle opp mot bygningen. Det lignet et skikkelig spøkelseshus med svarte vindusruter som stirret blindt mot henne, og det skulle ikke mye fantasi til for å forestille seg gardiner som blafret i trekken, og likbleke ansikter med stirrende, tomme blikk. Huset var hvitt, men kunne trenge et strøk eller to med maling. Hun la merke til at det manglet noen takstein, men de to skorsteinene så i alle fall ut til å være solide nok. Så, med ett, tok uhyggen strupetak på henne, og hun kjente en trang til å snu og kjøre de hundre milene tilbake til Oslo med en gang. Iris hadde forsikret henne at det ikke var noen grunn til å være engstelig, for alle som bodde her på øya, var fredelige og vennlige. Som om Iris kunne vite det. Hun hadde jo bare vært her én gang – i to dager. Huset så ut som det kunne være bygd på 1920- eller 30-tallet, og det hadde tre etasjer og en glassveranda med smårutete vinduer. Det var omgitt av en stor hage med mange gamle trær som sprikte med de halvnakne greinene sine, og det lyste svakt i en utelampe over en dør som førte rett inn til glassverandaen fra en bratt trapp. Hovedinngangen var tydeligvis på baksiden. Etter å ha sjekket at nøkkelen fortsatt lå i jakkelommen, gjorde hun seg klar til å gå ut. Hun lot billyktene stå på sånn at hun lett kunne finne veien 15


til døra og få båret inn det viktigste av bagasjen og varene hun hadde kjøpt, uten å snuble. Da hun steg ut av bilen, hørte hun et vedvarende høyt sus, og det tok en stund før det gikk opp for henne at det var havet. Huset lå ikke langt fra vannkanten. «Kom, Arthur, nå skal du snart få nyte friheten – og gå på do.» Hun løftet buret forsiktig ut av baksetet og åpnet det sånn at katten kunne smette ut. Han snuste litt skeptisk ut i lufta, ga fra seg et langtrukkent mjau, men bestemte seg til slutt for å forlate fengselscellen. Vinden tok tak i det halvlange håret hennes og blåste det foran øynene sånn at hun mistet all sikt. Umiddelbart skjønte hun at hun enten skulle ha latt være å klippe det, sånn at hun kunne ha hatt det i en praktisk hestehale, eller hun burde ha klippet det så kort at vinden ikke fikk noe å herje med. Det var lys i kuppelen over døra til hovedinngangen også. Iris og faren måtte ha glemt å skru det av da de var her. Hutrende trakk hun nøkkelen opp av lommen. Den var av den gammeldagse typen som man sikkert kunne kjøpe maken til hos en velutstyrt brukthandel. Hun satte den i låsen, vred rundt og dro hardt i dørhåndtaket. Fortsatt låst. Brått var redselen der igjen, som en giftig klo rundt brystet. Hånden begynte å skjelve. Hadde Iris gitt henne feil nøkkel? Hun så for seg en iskald natt i baksetet på bilen, og forberedte skjenneprekenen hun skulle gi venninnen. Så prøvde hun å roe seg, trakk ut nøkkelen og famlet før hun fikk den til å passe i hullet, og gjorde et nytt forsøk, samtidig som hun ba en stille bønn til høyere makter. Hun var ikke klar over at hun hadde lukket øynene, men da hun åpnet dem igjen, så hun at døra gled sakte og knirkende opp. Lettelsen rislet gjennom kroppen, og hun lot døra stå på klem, sånn at Arthur kunne komme inn når han hadde gjort seg ferdig. Rå og innestengt luft slo mot henne fra gangen. Hun trådte nølende over dørstokken og fomlet med hånden langs veggen for å finne en lysbryter. Ingenting. Idet hun tok 16


et skritt fram, støtte foten hennes borti noe som for bortover gulvet. Hun tok automatisk hånden opp til munnen for ikke å skrike høyt. Øynene begynte langsomt å venne seg til mørket, og hun skimtet noe som lignet en lysbryter, litt lenger borte. Da hun vred den rundt, tentes et lys i taket som avslørte hva hun hadde snublet i: en sko. Den var av det praktiske slaget, i brunt skinn og med snøring, og tilhørte noen som brukte et nummer eller to større enn henne selv. Den måtte ha vært Maries. Med en blanding av ubehag og nysgjerrighet satte hun den tilbake ved siden av den andre, før hun så seg rundt i rommet. Her var flere like, hvitmalte gammeldagse speildører. En lysegrå vindeltrapp førte opp til andre etasje, der det var stummende mørkt. På veggen under vinduet hang det en panelovn, og hun bøyde seg for å sette i kontakten og skrudde den på full styrke. Et lite knepp hørtes, og samtidig la hun merke til at det lå en hel hær av døde fluer i vinduskarmen. Det uappetittlige synet gjorde henne uvel. Hun tok likevel mot til seg og gikk videre og åpnet døra inn til det som viste seg å være kjøkkenet. Samme prosedyre med taklampe og varmeovn. Hun hadde en ekstra ovn i bilen også, så hun skulle klare seg i første omgang, før hun fikk ordnet med brensel og fyrt i den gamle, svarte vedovnen som sto inntil den ene veggen. Rommet var stort og ganske lyst og ville med et moderne uttrykk kunne karakteriseres som retro. Rett under det ene vinduet, som hadde nedtrukne rullegardiner, sto et kjøkkenbord i respatex med en blårutet duk på. Det hogg til i brystet da hun så at det sto et glass der. Så la hun merke til at den ene stolen var trukket ut fra bordet, og hun fikk en ekkel fornemmelse av at noen nylig hadde sittet der. Nølende gikk hun nærmere, og så at glasset var tomt. Hun pustet lettet ut. Hva var det hun hadde trodd, egentlig? Hvis hun skulle fortsette å være så lettskremt, kom det i alle fall til å bli et kort opphold på Hjartøy. Under det andre vinduet var det en divan, og midt på gul17


vet sto det en gyngestol med et heklet teppe i. Hun kunne se at meiene hadde etterlatt merker i det gråmalte tregulvet, som ellers var dekket av filleryer. Den overaktive fantasien lot henne ikke være i fred, og på netthinnen dukket det opp scener fra den Hitchcock-filmen der et mumifisert lik sitter i en lignende stol. Hun rev blikket løs og så at det heldigvis var et kjøleskap her, kombiskap til og med. Lettet bøyde hun seg ned for å sette i kontakten, og da hun åpnet det, lyste hyllene tomt mot henne. I taket var det bjelker, og mellom to av dem var det spent ut tre små snorer rett over vedovnen, en praktisk tørkeplass når det var varme i ovnen. Det hang et håndkle der. Uhyggen ville ikke slippe taket, men hun hadde ikke annet valg enn å gå ut til bilen igjen og hente det mest nødvendige, inkludert kattedoen og kaffemaskinen. Resten fikk vente til det ble dagslys. Linnea ropte på Arthur, men det var bare vinden som svarte ved å ule klagende tilbake. Nå manglet det bare at katten forsvant. «Du har fem minutter på deg!» kauket hun ut i mørket. Boblejakken og skinnhanskene beholdt hun på mens hun stablet varene inn i kjøleskapet og fryseskuffene. Det var nok mat til å fø en familie i fjorten dager, men hun hadde adoptert farens leveregel: better safe than sorry. Hun ante jo ikke engang om det var noen butikk i nærheten. Hun hadde lovt å ringe hjem til foreldrene når hun var framme, men det fikk vente til i morgen. Moren ville garantert høre på stemmen hennes at hun var engstelig, og den triumfen ville hun ikke gi henne. Da Linnea fortalte at hun hadde bestemt seg for å flytte nordover for en periode, hadde hun sett for seg hvordan ordene merkelig og innfall satt ytterst på den førtidspensjonerte botanikerens tungespiss og ville ut. Men moren hadde holdt inne, og i stedet bare uttrykt bekymring over at Linnea skulle bile hele den lange veien alene. Ingen Arthur hadde vist seg ennå, selv om hun hadde latt 18


både utgangsdøra og kjøkkendøra stå på gløtt. Irritert gikk hun ut på trappa og ropte navnet hans så høyt hun klarte. Ingen respons. Linnea var så sliten og redd at hun nesten var på gråten, men tvang seg til å gå ut i mørket igjen. Lyset fra lommelykten på mobilen rakk bare et par meter, og i tillegg hadde det begynt å regne sidelengs. Plutselig skled den ene foten hennes ut i noe, og hun måtte kave med armene for ikke å miste balansen. Det var tydelige avtrykk etter noe i gjørma. Støvler? Nei, nå spilte fantasien henne et puss igjen. Det var nok bare spor etter vått løv som vinden hadde røsket opp, forsøkte hun å trøste seg selv med. Da hun hadde ropt seg hes og var på nippet til å gi opp, fikk hun se to lysende prikker, som lanterner på et svart hav. Det pelskledde skipet kom nærmere og nærmere, og da det til slutt kom i havn, etterlot det seg våte søleflekker på den turkise boblejakken, mens striper av maskara og tårer rant nedover kinnene hennes. Det eneste Linnea hadde krefter igjen til, var å finne fram det medbrakte sengetøyet og gå på jakt etter en plass å sove i det iskalde huset som fra nå av skulle være hjemmet hennes.


Kapittel 2

«Karl, du må skynde deg å komme!» Edith ropte på ham ute fra kjøkkenet, men Karl var ikke ferdig med å lese om det siste utspillet i sykehusdebatten i avisen, så han bestemte seg for å vende det døve øret til. Men snart kom stemmen nærmere, og volumet steg. «Karl! Legg nå fra deg den hersens avisen og kom ut på kjøkkenet. Det lyser borte hos Marie!» Edith sto i døra inn til stua nå. Hun var tydelig oppskjørtet, for brillene satt litt skjevt på nesen, og hun holdt seg fast i dørkarmen med den ene hånden. Karl gløttet opp fra avisen. «Har du sett på Åndenes makt nå igjen? Jeg har jo sagt at det programmet ikke er noe å bruke tid på. Det fins ikke skrømt, det er bare innbilning, og så lager de underholdning ut av det og holder folk for narr.» Han sukket oppgitt, men reiste seg likevel motvillig fra den velbrukte stresslessen. Når kona var i det lunet, visste han at han bare hadde å lystre. Sammen gikk de bort til kjøkkenvinduet, og Edith skjøv gardinen til side med en bestemt bevegelse. «Sånn, nå kan du se sjøl.» Begge ble stående og stirre ut i mørket. Det var ikke et lys å se, bortsett fra utelampen der borte hos Marie, som Karl selv hadde skiftet pære i da den gamle hadde gått på vårparten. «Nei … nå forstår jeg ikke det grann. Det lyste jo der borte i stad! I flere av vinduene til og med. Jeg så det med mine egne øyne,» hevdet Edith og tok av seg brillene og pus20


set dem med flaket på blusen, før hun satte dem på nesen igjen. Det var stadig like mørkt. «Ja ja, Edith, jeg tror vi to gamle skrottene får ta kvelden og gå og legge oss.» Karl snudde seg for å gå og slå av lyset i stua. Han fikk lese ferdig artikkelen en annen gang. Edith ville si noe, men det var som om alle ordene hadde rottet seg sammen og gått til streik. For en gangs skyld ble hun stum. Etter at de var ferdig med kveldsstellet på badet og hadde fått på seg nattøyet, kjente Edith for sikkerhets skyld etter at ytterdøra var forsvarlig låst. Karl lo av henne fordi hun hadde tatt til seg denne nymotens skikken, som han kalte det. Det var ingen her omkring som brukte å låse døra. Da de hadde lagt seg, var Karl straks klar til å sove, etter at han hadde tatt et par slurker fra vannglasset på nattbordet og slukket lampen over sin side av sengen. Men nå var Edith lys våken, og ordene var i ferd med å vende tilbake. «Jeg forstår det simpelthen ikke, det lyste jo både på kjøkkenet og i gangen. Det må være tjyvpakk som har tatt seg inn i huset. Enn om de setter fyr på det. For å skjule sporene, mener jeg. Huff, jeg får ikke sove når jeg begynner å spekulere på det. Vi skulle ha latt lysene stå på nede, sånn at de kriminelle skjønner at det er folk her. Kan du ikke stå opp og skru på igjen, du er lettere på foten enn meg?» Karl pustet tungt. «Nå tøver du, Edith. Det ville se mye mer mistenkelig ut om lyset sto på så sent, for da tror innbruddstyvene at vi har latt det stå på for at det skal se ut som om vi er hjemme når vi er bortreist.» Han håpet det var nok til å roe ned kona. «Hm, ja, når du sier det, så tror jeg gjerne at jeg også har hørt det et sted.» Det ble stille en stund. Edith lå og grublet. Det var over et år siden sist det hadde vært lys i vinduene borte hos Marie, og det kunne da ikke være noe hun innbilte seg da hun så at det lyste i kveld. Kunne det være Marie som gikk igjen? Var hun kommet for å hevne seg? Karl kunne si hva han 21


ville, men Edith trodde innerst inne på sånt, så uhyggelig det enn var. Hun hadde bestemorens fortellinger om gjengangere og huldrefolk friskt i minne. Så overtroisk hadde den gamle vært at når hun tømte vaskebøtta utenfor huset, varslet hun de underjordiske og ba dem passe seg før hun helte ut vannet. Når Edith tenkte seg om, syntes hun Karl hadde blitt så rar i ansiktet da hun hadde sagt at det var lys i Marie-huset. Som om han et øyeblikk hadde trodd på spøkelser, han også. Edith vred på seg i sengen. Flanellsnattkjolen kjentes varm og klam mot kroppen. «Vi hadde vel ikke noe usnakket med Marie, sånn at …?» Edith rakk ikke å fullføre setningen før hun hørte de velkjente snorkelydene. Karl hadde alltid vært velsignet med et godt sovehjerte. Hun snudde seg i sengen igjen og forsøkte å sove, men tankene fortsatte ufortrødent å kverne rundt i hodet, mens vinden økte i styrke og regnet smalt mot ruten. Vårherre hadde ikke ødslet med godværsdagene denne høsten, det skulle være sikkert. Det var vel en hevn for den fine sommeren de hadde hatt. Kanskje hun ikke hadde vært som hun skulle mot Marie. Det var særlig den ene gangen da munnen hadde løpt av med henne og hun hadde kalt henne … Nei, hun orket ikke å tenke på akkurat det. Men Marie hadde alltid vært så sterk, så helt annerledes enn henne selv. Hun som skvatt bare noen tok for hardt i døra, og som ikke hadde vært alene mer enn høyst et par dager om gangen. Aldri hadde hun vært nødt til å gjøre mannfolkarbeid heller. Hun hadde alltid hatt Karl til sånt som hun ikke greide sjøl. Edith husket hvor liten og uanselig hun hadde følt seg da Karl og hun kom flyttende hit på 1960-tallet. De var ikke så godt vant, noen av dem, og de så raskt at naboene var av et finere slag. Man kunne høre det også. Det var som om ordene hadde vært en tur innom vaskebrettet før de kom ut. Det hadde visst ikke vært manko på noe der i gården. 22


Huset var stort og herskapelig, det var nesten ikke til å tro at det bare bodde tre voksne mennesker der – Marie og foreldrene hennes. For ikke å snakke om den staselige hagen. Alt dette fikk deres eget hus, som de så vidt hadde hatt råd til å kjøpe, til å se ut som et ugress i en prydhage. Hun kom selv fra et hjem på den andre siden av øya der det hadde vært smått stelt med det meste, og det var med nød og neppe foreldrene hadde greid å brødfø dem alle på det vesle småbruket. På den tiden var den største skammen at noen av ungene måtte settes bort i fosterhjem, og det hadde moren og faren klart å unngå. Karl kom fra litt bedre kår, selv om de hadde vært seks søsken der i huset, som lå på en av de nå avfolkede øyene utenfor Hjartøy. Faren hadde forsørget familien gjennom arbeidet på losstasjonen. Og det skulle Karl ha, han var både flink og iherdig og satte huset i stand og bygde på det etter hvert som de to ungene deres vokste til. Det blir alltids en råd, det hadde hele tiden vært hans leveregel. Og både Helge og Inger hadde heldigvis skikket seg vel. Plutselig hoppet tankene til Edith framover i tid, og hun så for seg begravelsen til Marie. Det hadde ikke vært så mange sjelene der. Familien var jo ikke så stor, og det hadde allerede tynnes godt i rekkene blant bygdefolket. Men at Inger, deres egen datter, hadde kommet reisende ens ærend helt fra Bergen, det hadde vært en overraskelse. Det stakk til i hjertet på Edith og begynte å murre inni henne da hun husket ordene Inger en gang hadde ropt mot henne da hun var i tenårene – at hun skulle ønske at det var Marie som var moren hennes. Hun hadde vært en vidløftig unge, Inger. Edith knep øynene hardt igjen, men bildene fra begravelsen fortsatte å komme. Bare to av Maries slektninger sørfra hadde funnet det for godt å dukke opp, en mann og en yngre kvinne. Det måtte være en av sønnene til Borghild, denne søsteren som aldri hadde vist seg her oppe, og et barnebarn av henne. To dager senere hadde de vært borte som dugg for sola. Hun hadde 23


ikke engang rukket å be dem på kaffe før de forsvant. Det eneste de hadde sett av dem, var da de bar ut noen svarte søppelsekker, som de lempet inn i bilen og kjørte av gårde med. Det var vel verdisakene de hadde sikret seg, mistenkte Edith. Hun hadde forstått det sånn at det var Marie selv som hadde bestemt hvilke salmer som skulle synges under seremonien i kirken. Presten hadde til og med lest et langt dikt på svensk som Edith ikke hadde skjønt så mye av, annet enn at det handlet om gullregn. Det var visst ikke måte på hvor aparte alt skulle være. Hun var i alle fall glad for at hun selv kunne overlate sånt til Karl når den dagen kom. Noen uker etter begravelsen hadde det kommet en pen støtte til graven, men det var ingen igjen til å stelle den. Edith syntes det var trist å se, så hun hadde selv satt en plante der og hadde fortsatt å se til graven når hun var på kirkegården. Marie skulle ikke ha det å utsette på henne. Hun håpet bare at hun kunne se det der oppe fra, hvor hun vel tronet blant himmelens hærskarer, til tross for at hun ikke akkurat hadde rent ned dørene i Herrens hus. Edith snudde seg på siden og trakk dyna over hodet. Hun konsentrerte seg om å lytte til den jevne, trygge pusten til Karl, og til slutt falt hun inn i den samme rytmen og sovnet.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.