Der det brenner av Benedicte Meyer Kroneberg

Benedicte Meyer Kroneberg

Der det brenner

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58172-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Oslo 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

macritchie

Etter den forrige store tørken brant regnskogen. Der det en gang var tett jungel skjermet av store, frodige trekroner, er det bare busker, bregner og gress igjen. De lave vekstene holder ikke på regnvannet slik trærne gjorde, det tykke bladverket i trekronene skygget for den stekende sola, underskogen ligger åpen nå, ubeskyttet.

Vannet har fordampet, torvmarken tørket ut; en tørr, løs floke av røtter og blader. Én gnist er alt som skal til, ilden får lett tak i bregnene og gresset, sprer seg videre, hjulpet av vinden, og svir av vissent gress og blader på kort tid. Raske piskende flammer gjennom landskapet.

Torvmarken ligger åpen etter gressbrannen, og glørne den har etterlatt antenner selve torva. Torva er oljeholdig og lettantennelig, føde for ulmebrann. Glørne graver seg nedover, sprer seg i de tørre røttene under overflaten, langsomt, flammeløst, men standhaftig.

Det er der det brenner nå.

I den tørre årstiden kan det brenne i månedsvis tre fot under bakken.

Hverken regn eller slokningsarbeid får has på ilden.

Mens asken regner over de utbrente markene, stiger den giftige røyken fra torvbrannene opp i tykke søyler, svovel7

holdig og tett. I de lavere luftlagene møter den vinden, som bærer den videre. Gassene og partiklene svever over havet, øyene, stredet, inn mot land.

Røyken driver inn over strendene og kaiene, oppover de brede hovedveiene.

Veiene blir elver av røyk som flyter inn smug og bakgater, veistubber og oppkjørsler, smyger gjennom porter, over plener og blomsterbed, langs syklene ved veggen, postkassestativene.

Helt frem til vindusrutene siger røyken, stanger mot glasset.

Jeg ser for meg at den stopper der, selv om det sikkert ikke er sånn, kanskje den pipler inn gjennom usynlige sprekker og rifter i bygningen, men jeg tenker meg at så lenge jeg står her, bak glasset, når den meg ikke.

Jeg har våknet tidlig, av en drøm, en av de drømmene. Det er lenge siden sist. Det er på grunn av telefonen, den trigget noe.

Rikard i et rom, en stue, ikke et sted jeg kan huske å ha vært, møblene var gammeldagse, som hos en eldre dame; et grønnaktig fløyelstrekk på sofaen. Og så satt han der i underbuksa midt i sofaen og sov, og det gjorde meg rasende; et eksplosivt sinne. Jeg kastet noe jeg holdt i hånda mot ham, en bok, eller et blad, hardt, og så gikk jeg bare rett på, tok tak i armene hans og ristet.

Ropte: Rikard! Hva holder du på med!

Hør da, Rikard!

Ansiktet hans, han bråvåknet, men øynene svømte.

Huden på nært hold; gusten, usunn. Synet av den gjorde 8

meg bare mer rasende. Skjeggstubbene, blodkarene, lukten av fyll og forfall.

Jeg tok tak i ansiktet hans, tvang hendene mine inn i munnen, den ene i overmunnen, den andre tok grep om underkjeven. Med et rykk dro jeg kjeven fra hverandre.

Jeg våknet da det knakk.

Og følelsen som satt i: at jeg bare ville gå lenger, slå, knuse, ødelegge.

Jeg ble liggende litt med øynene åpne da jeg våknet, ventet til pulsen roet seg, pusten, så på mobilen som lå på nattbordet, klokka var kvart på syv. Det er søndag. Jeg kunne vridd meg over og forsøkt å sove videre, men drømmen hadde etterlatt meg lys våken.

Jeg stod like godt opp, slo lakenet til side, trakk fra gardinene. Det hadde så vidt begynt å lysne, bare en gråtone i mørket, jeg kunne ikke se røyken. Jeg tok på meg morgenkåpen, gikk gjennom den kjølige leiligheten og inn på kjøkkenet, fylte vannkokeren, fant en tepose i boksen, stod med ryggen mot vinduene mens jeg ventet på at vannet skulle koke.

Da jeg hadde laget teen, tok jeg den med meg bort til vinduet, blåste ned i koppen mens jeg ventet på lyset. Overgangen går fort her, ikke som hjemme, med den langsomme, blå gryningen.

Noen distraherte tanker, John i Kuala Lumpur, Sigurd, drømmen, og så er lyset der.

Og med lyset ser jeg røyken som stanger mot ruta.

Den er der i dag igjen, jeg hadde håpet at det skulle lysne og at lufta skulle være klar og ren, men mellom blokkene på den andre siden av fellesområdet henger røyken som en 9

tynn grålig dis. Som en lett, men usunn tåke ligger den over plenen, de opparbeidete bedene og bassenget. Trærne mellom de gamle kolonihusene på den andre siden av gjerdet har grålige kroner.

Ved synet vender uroen tilbake, en følelse av en forestående katastrofe. Det er på gunn av drømmen, å bli vekket på den måten, som om kroppen kommer i alarmberedskap, forbereder seg på dårlig nytt.

Noen begynner å spille piano, det er datteren i den kinesiske familien som bor over oss, jeg hører henne ofte om morgenen i helgene. I ukedagene øver hun på ettermiddagen.

Hun spiller Regndråpepreludiet, jeg kjenner det igjen fra min egen pianoundervisning, det var omtrent så langt jeg kom. Hun er mer avansert, og spiller dessuten med innlevelse.

Jeg lytter etter regndråpene i stykket. Rikard fortalte meg en gang at Chopin drømte at han druknet i en innsjø i regnet, repetisjonene gjenspeiler de tunge dråpene som treffer kroppen hans.

Rikard, tenker jeg, og ser ham for meg i sykehussenga, at han ligger under dyna. Telefonen fra Ann, bekymringen i stemmen hennes.

Jeg sa ingenting til Sigurd i går kveld, ville ikke uroe ham rett før han skulle legge seg. Det var jo uansett ikke noe han kunne gjøre fra eller til, jeg tenkte det beste ville være å vente til i dag, til jeg vet mer, etter at jeg har snakket med Ann på nytt.

Tonene ovenfra virker med ett insisterende, de øker i styrke, det lyder som om pianoet sto her nede hos oss. Jeg 10

snur meg fra vinduet, går bort til kjøkkenbenken og setter fra meg koppen. Jeg bestemmer meg for å gjøre noe, tenker først på gymmen, at jeg kan gå ned og ta en treningsøkt, men så har jeg ikke lyst til å være inne.

Lyden av pianoet, tonene fra det siste partiet ebber ut, hun gjør et lite opphold og så begynner hun på nytt. De spedere åpningsnotene der regndråpene ligger nesten skjult under det lyse, snart vil de øke i styrke igjen, overta.

Jeg vil heller gå en tur oppe ved reservoaret.

Inne på soverommet finner jeg en side på telefonen min som gir oversikt over luftkvaliteten. Den ble oppdatert for en time siden, viser at det er høy partikkelforurensning også i dag. Jeg leser anbefalingene, for dem med helseproblemer advares det mot å gå ut, men for oss andre står det kun at aktiviteten bør reduseres, en kort tur kan ikke skade.

Jeg kler meg, går inn på kjøkkenet igjen og fyller en vannflaske, finner bilnøklene og tar heisen ned i parkeringskjelleren. På vei mot bilen tenker jeg på krimserier, hvordan det alltid skjer skumle ting i parkeringshus. Noen står på lur og venter bak en søyle, eller sitter i en bil og følger med, det er nok til å få meg til å fare sammen da de oransje blinklysene på en av de parkerte bilene plutselig blinker. Jeg setter opp tempoet, men da jeg snur meg, ser jeg det er franskmannen fra oppgangen ved siden av, som er på vei mot bilen sin. Jeg har snakket med ham og kona hans et par ganger, de kan litt norsk, har jobbet for Statoil. Jeg vinker, og han smiler tilbake.

God morgen, roper han over den tomme kjelleren.

Det lyder hult, som om lyden slukes av det store rommet.

11

God morgen!

Må ut etter croissanter, gammel vane, vet du …

Han trekker liksom oppgitt på skuldrene, og jeg nikker, vet de bruker tid på innkjøpene, at de kjører til et bakeri et stykke unna for å få gode bakervarer. Utvalget i supermarkedet i nærheten av oss er ikke det beste. Det er helt normalt at han er her, likevel forter jeg meg med å åpne bildøra.

Hils Marie, sier jeg før jeg setter meg inn.

Da jeg kommer opp, ser jeg røyken igjen, den henger mellom trærne langs veien. Jeg ser om det er klart for biler, sikten er merkbart dårligere enn ellers. Likevel lukter jeg ingenting foreløpig, airconditionen i bilen må ha en form for filter.

Jeg svinger ut, legger meg i innerste fil og suser av gårde på den nærmest tomme veien fo rbi rekken av leilighetskomplekser som likner vårt. Noen er større og noen mindre, de inneholder som regel fellesområder med basseng, et treningsrom, og kanskje en tennisbane. Det er et litt kjedelig nabolag, ikke et strøk hvor man kan gå gatelangs og finne små hyggelige kafeer eller butikker. Boligkompleksene ligger bak gjerder eller murer, langs brede gater kantet med store trær.

Det ser ofte ubebodd ut her, dødt, men det pleier alltid å være mye trafikk om morgenen. Nå virker byen fullstendig forlatt.

Jeg griper fastere om rattet, det er bare fordi det er tidlig.

Vanligvis sover vi på denne tiden, eller har akkurat våknet, jeg hører på Johns pust bak meg at han også er våken, merker at han nærmer seg under lakenet, i halvsøvne kan12

skje, søker seg mot meg på refleks. Jeg ligger og venter på ham, kan velge om jeg skyver meg dovent inn mot ham, med varmen hans mot ryggen, eller om jeg snur meg, møter ham, åpner meg.

Jeg stopper på rødt lys, blinker mot høyre.

Vi venter med å vekke Sigurd, lar ham sove mens vi drikker kaffe og leser lørdagsavisene på nytt, lager en sen frokost så han kan spise med oss den ene dagen i uka.

Da han var yngre vekket han oss alltid i helgene. Kom løpende inn på rommet vårt, jumpet oppi senga mellom oss og satte i gang dagen, om vi ville eller ikke. Før John flyttet inn, sov Sigurd og jeg alltid sammen, da vekket han meg ved bare å puste lettere. Søvnen min var så lyttende, kun en tynn hinne mellom oss. Vi kunne slå øynene opp samtidig, som om vi var én og den samme.

Neste helg er de hjemme begge to, da spiser vi søndagsfrokost sammen igjen. Jeg holder fast på tanken, bildet av oss tre ved spisebordet; eggerøren, frukten som ligger oppdelt på fatet, tykke, mørkegule skiver av mango, den søte jeg kjøper av fruktselgeren ute på østkysten.

Da jeg passerer hagesenteret, snur jeg meg kjapt og registrerer åpningstidene på skiltet. De åpner allerede åtte, selv om det er søndag. På tilbakeveien kan jeg stoppe og kjøpe den buketten Silke og jeg ble enige om å ta med.

Det er få biler på parkeringsplassen ved reservoaret også, det er jo fortsatt tidlig, men en liten tvil får meg til å bli sittende med hånda på døråpneren. Plassen føles forlatt, som om noe skulle ha inntruffet mens jeg sov, en evakuering eller at folk har søkt tilflukt.

13

Men så svinger en bil inn på parkeringsplassen ved siden av meg. Han som sitter bak rattet nøler ikke, går bare rett ut. I bakspeilet ser jeg ham åpne bagasjerommet og romstere litt, før han smekker igjen lokket og går forbi bilen min. Han går mot reservoaret med en padleåre i hånda.

Og så er tvilen blåst bort, roklubben er åpen, han kommer til å ta ut kajakken, og så fort jeg er oppe ved vannet, vil jeg se ham padle bortover den store vannflaten, de glidende bevegelsene hans. Betrygget over ikke å være den eneste åpner jeg bildøra og svinger beina ut på asfalten.

Kjenner røyklukten med det samme. Sur, tett bållukt, som inni et telt etter at noen har slukket bålet. Fuktigheten gjør lufta enda tettere, jeg puster med korte åndedrag, forsøker å unngå å få røyken ned i lungene. Det er selvsagt fånyttes, jeg ser ryggen til padleren forsvinne opp over kanten ved reservoaret.

Han er også her, tenker jeg, og så puster jeg skikkelig inn.

Kafeteriaen ved parkeringen er stengt da jeg passerer den, et skilt på veggen viser åpningstidene. Ikke før ti på søndager, hverdager åpner den åtte. Skiltet virker også betryggende.

Og da jeg kommer opp på gangveien som går langs kanten av reservoaret, får jeg ganske riktig øye på padleren, han står rett innenfor dørene i roklubben og løfter en kajakk ned fra stativet på veggen.

Mens jeg nærmer meg, bærer han kajakken med seg bortover mot flytebryggene, går med lette skritt, som om den ikke skulle veie noen ting. Idet jeg har kommet bort til bryggene, har han allerede satt seg og skjøvet seg ut fra bryggekanten. Jeg ser på ham mens jeg går, de vante, sterke 14

bevegelsene hans, kajakken som nærmest svever bortover det stille vannet.

Reservoaret er en av flere drikkevannskilder, det første som ble laget. Ettersom byen har vokst, har flere kommet til.

Regnvannet som faller i store mengder over byen fanges i et omfattende nettverk av avløp, kanaler og elver og ledes ut i reservoarene.

Selv uten naturlige vannkilder og med en befolkning som stadig vokser, er Singapore nesten selvforsynt med vann.

Det har vært viktig for selvstendigheten, for ikke å gjøre seg avhengig av noen, men det krever planlegging, målrettethet og struktur. Noen sier det blir mindre rom for kreativitet og frihet, men hvis man ikke holder seg til planen, finnes ikke byen lenger. Grenser må trekkes, og alle må forholde seg til dem. Hvis ikke vil alt flyte ut. Eller inn, byen vil forsvinne i noe annet.

Det som var utemmet jungel og mangroveskog, ble gummiplantasjer, dyrket mark og bebyggelse. En gang var det tigere i skogene her, men det er lenge siden, nå kalles byen selv en tiger; da den vokste, måtte naturens egen vike.

Rikard ville sagt at den mangler rytme, puls. At den er kjønnsløs, kanskje, død.

Men det er Rikard. Forventingene hans, eller kravene, en grådighet, en følelse av at det aldri kan bli nok, ønsket om bare å forsette. En kveld for lenge siden, da vi var på interrail, på en brun pub i Hamburg. Rikard hadde gitaren fremme, jeg husker hvordan han så ned mens han spilte, for så å løfte blikket og møte mitt, jeg kjente at det trakk i meg med kraft.

15

Det føltes som å flyte, som om jeg fløt mot ham, og hele den kvelden drakk vi, og han spilte og jeg slapp taket. Det var kanskje fordi vi reiste, at det bare var oss to, langt unna alt, at jeg bare slapp på den måten. På vei tilbake til rommet vi hadde leid, var jeg så full at jeg nesten ikke klarte å gå. For en gangs skyld var det han som måtte støtte meg, og Rikard sa at vi bare kunne bli, at vi bare kunne leve sånn, spille, drikke, flyte ut. Jeg klamret meg til ham og kunne kjenne at det fristet å la seg falle ut i noe, stå lenge ved bredden med skogen bak seg, og la seg falle, mykt ned i det kjølige mørket.

Det var lenge før Sigurd, men selv før jeg ble gravid hadde jeg sett hvordan det å la seg falle ble til et ras for Rikard, en bunn som falt ut under ham, og at han bare fortsatte, nedover og nedover.

Det er derfor det går galt, gang på gang, at han mister seg selv.

Og så må noen andre holde igjen, sette grenser.

Bli en øy, tenker jeg, for sånn har det vært.

Nettene jeg lå og ventet på Rikard. Så redd jeg var når han ikke kom, alt som kunne ha skjedd. Han pleide å gå langs elva på vei hjemover, jeg forestilte meg at han hadde sklidd ut i det iskalde elvevannet. Eller at han hadde falt og slått hodet i en fortauskant. Det hadde jo skjedd at jeg hadde funnet ham hjemme, og at jeg ikke fikk kontakt. En gang i dusjen med et stort kutt i panna. Flere ganger på sofaen eller i senga, oppå eller under dyna, umulig å få liv i.

Når han låste opp, kunne jeg høre hvordan han var.

Lyden av nøkkelen som gled rett inn i nøkkelhullet, eller at det tok tid.

16

En gang fant jeg ham under postboksene i inngangspartiet. Han var ikke hjemme da jeg våknet tidlig om morgenen, jeg skulle hente avisa på dørmatta og ble oppmerksom på noe, et pust kanskje, eller bare en bevegelse. Så var hadde jeg blitt, flaggermushørsel.

Jeg hadde ikke kledd på meg, stod på matta i truse og T-skjorte og lyttet til jeg hørte lyden på nytt. Vi bodde i andre etasje, jeg kunne ikke se postboksene, bare gulvet i midten av oppgangen, men da jeg kikket ned dit, så jeg tuppen på Rikards sko og så løp jeg ned som jeg var.

Noen kunne ha slått ham ned, eller verre, et knivstikk, det hendte jo mye rart i de kommunale gårdene nedenfor blokka vår. Jeg lette etter blodsøl i gangen da jeg rundet trappeavsatsen og så ham ligge der.

Jeg ristet i ham da jeg kom frem, han åpnet ikke øynene, men det var liv i ham, lyd, et stønn som fikk meg til å åpne jakka hans og lete etter blod, kjenne etter i bakhodet hans også, men jeg visste jo hva det dreide seg om. Kanskje håpet jeg på vold, at det kunne være noen andres skyld at han lå der.

Rikard var for tung for meg, så jeg måtte banke på hos en nabo. Jeg var fortsatt i truse og T-skjorte, og barbeint, men naboen sa ingenting til det. På vei opp trappa sa han hadde sett det meste, han som var taxisjåfør. Det skulle trøste meg, men jeg hørte på stemmen hans at han syns det var for galt.

Jeg så for meg at han kom til å gå inn og si det til kona, hun var så hyggelig, noen ganger kom hun opp med en tallerken med nystekte pakhora til oss, og så ville hun riste på hodet og si seg enig: Det var for galt, ung jente som meg, og smart.

Rikards arm hvilte tungt rundt nakken på meg, vi dras17

set ham oppover trappene, jeg tenkte at vi ikke ville få det til, holde ham oppreist, få ham opp trappene, få ham med inn, kjente hvor sint jeg var, ikke redd lenger, bare sint og fortvilet.

Naboen hjalp meg med å få ham helt inn på soverommet, vi veltet ham i seng, og så ønsket han meg bare lykke til og gikk ned.

Jeg prøvde å vekke Rikard på nytt, men fortsatt åpnet han ikke øynene. Ansiktet hans var slapt, klamt og gustent, men han ga lyd fra seg, og da var det ikke nødvendig å ringe etter ambulanse, som jeg hadde måttet gjøre andre ganger.

Bare at jeg visste det, kunne se forskjell, fikk meg til å dytte ekstra hardt i ham. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å fortsette, dytte og slå, men i stedet tok jeg av ham skoene. Han var våt, sokkene var vanskelige å få av, føttene valne. Vannet hadde trukket oppover det ene buksebeinet også, det så ut som om han hadde vasset gjennom noe, en dyp dam, kanskje. Den ene ankelen virket hoven, kanskje hadde han skadet seg likevel, på vei hjem. Kanskje han hadde falt, han kunne blitt liggende ute i stedet, utenfor inngangsdøra. Ligget og blitt nedkjølt uten at noen fant ham. Jeg brettet dyna over ham, og gikk ut i stua.

Jorid sa noe om Erik Honneth en gang, det han skriver om at gjensidig anerkjennelse i en relasjon er grunnleggende for hvordan individet opplever seg selv.

Dine behov og ønsker da du var sammen med Rikard, sa hun. Hvordan ble de ivaretatt?

Hun visste nok svaret, men jeg sa: Det var jo som å snakke til en vegg noen ganger. At jeg ikke nådde inn, eller at det jeg sa bare forsvant.

18

Man kan føle seg ganske verdiløs da, sa Jorid.

En annen gang spurte hun meg om jeg hadde tenkt på muligheten for at Rikard ikke ville bli passet på. Jeg sa jeg ikke hadde det.

Hvorfor så du det som din oppgave, sa hun. Gjensidig anerkjennelse er også å ha forventninger til et annet menneske. Hvis du ikke har forventinger til den andre, er ikke det en form for umyndiggjøring?

Vi snakket ikke om hendelsen, da hun trakk frem den boka.

I ettertid har jeg tenkt på at vi kunne snakket om gjensidig anerkjennelse mellom oss saksbehandlere og brukerne.

Men så dreide samtalene våre seg lite om brukeren og hans følelser. De kom jo ikke i stand for å forstå ham, de var en del av en prosedyre, som vi hadde lagt planer for på forhånd, som alle saksbehandlerne skulle gjennom hvis noe slikt skjedde.

Samtalene dreide seg i det hele tatt lite om hendelsen, for etter den første gjennomgangen hadde jeg ikke følt det nødvendig å dvele ved den, så det ble til at vi bare kort var innom temaet i begynnelsen av hver time, og at det siden handlet mer om hva som foregikk i livet mitt generelt, gjerne om fortiden med Rikard, om årene med ham, det hadde ikke tatt lang tid før vi kom inn på ham.

Kanskje det var derfor, mente Jorid, at det som hadde skjedd på kontoret mitt, tilsynelatende ikke gikk så inn på meg.

Du er trent i å håndtere vanskelige situasjoner, sa hun.

Men det betyr ikke at de ikke preger deg likevel. Av og til kan vi lære oss teknikker for å holde ting ute, det har du sannsynligvis lært i de årene med Rikard. At du ikke slip19

per alt inn på deg så lett. Men likevel bærer du med deg alt som har skjedd.

Jeg nikket, sa det sikkert kunne stemme, men også at jeg følte meg som et tilfeldig offer, at det som skjedde ikke handlet direkte om meg.

Så du har ikke skyldfølelse, sa Jorid. Det kan også skje for voldsofre.

Nei, heldigvis ikke, sa jeg.

Der og da følte jeg meg så sikker på at det som hadde skjedd, ikke var rettet mot meg personlig.

Jeg skjønner, sa Jorid.

Jeg har kommet til krysset der turstien innover i jungelen begynner. Jeg snur meg en siste gang mot vannet, padleren har forsvunnet fra synsfeltet, bare den store blanke flaten nå.

Tanken på hva Rikard ville sagt om byen henger ved innover, jeg tenker på hva jeg kunne sagt, forklart, hvordan jeg ser byen, at den er levende også, bakenfor, hvis man tar seg tid til å se.

Den er ikke bare orden, men også liv. Som i bakgatene i China Town, inn de smale dørene, opp trappeoppgangene til refleksologene og de små sjappene som selger kinesisk urtemedisin. Eller i gatene bortenfor Hadji Lane i det arabiske kvarteret, butikkene med tekstiler og persiske tepper. Våtmarkedene, selvsagt, den stramme lukten av kjøtt og fisk og avfall, slakterne på Tekka Market som fallbyr varene sine mot slutten av dagen. De peranakanske shophousene på østkysten ved senteret, de fargerike fasadene i sollyset, turkise, gule, de røde vinduslemmene.

Sånn er det her, ville jeg si, hvis du bare ser etter.

20

Men jeg trenger ikke forklare ham noe som helst, hvorfor skulle jeg det.

Jeg har kommet et stykke innover på stien nå. Alle de fremmede vekstene, lave trær med overdimensjonerte blader, høye stammer med flakete bark. Sollyset siles gjennom det tette bladverket i trekronene langt der oppe, strålene treffer de enorme bregnene, lianene kutter slangeliknende gjennom sollyset.

Kanskje vil den oppleves som skogen hjemme etter hvert, at jeg bare kan lukke øynene for å se for meg lukten, lydene og fargene. Furuleggene, røttene som fletter over stien, blankslitte av ferdsel.

Kanskje, men ikke ennå. Fortsatt er det som om jeg er her, midt i det og ser og hører, men likevel er utenfor. Jeg kommer ikke skikkelig inn, helt nær. Hjemme gjorde jeg det, i alle fall før.

Men etterpå, tenker jeg, etterpå har det vært annerledes.

Følelsen av at jeg ser alt på avstand, eller som fra innenfor noe, et vindu, kanskje, et glass mellom meg og verden.

John har sikkert stått opp nå, jeg kan ringe ham så fort jeg er tilbake på parkeringsplassen. I kveld er han sikkert hjemme, når jeg kommer hjem fra middagen, kan vi sette oss ut på verandaen og tenne lyktene og drikke vin.

Men først skal jeg ut på krisesenteret for å møte kvinnene som skal delta på utstillingen, og ta bussen med dem inn til museet. Silke kommer også, jeg tenker på bussturen, alt vi må huske på, at alt går etter planen.

Det var en tilfeldighet som fikk meg til å begynne med skrivekurset der ute, til å begynne med hadde jeg tenkt jeg 21

skulle bidra med noe innenfor mitt fagfelt, og at jeg kunne bistå kvinnene med juridiske råd i møter med arbeidsministeriet og rettsvesenet.

Lovverket som angår såkalte domestic workers, hjelpere som de ofte kalles, regulerer forholdet mellom arbeidgiver og arbeidstaker på en nokså god måte. De kan for eksempel ikke ha mer enn ett hushold å utføre arbeidet sitt for, arbeidet skal kun være husarbeid, og kvinnene har rett til en ukentlig fridag. Det er enkle og tydelige regler. Likevel forteller mange av kvinnene som kommer til senteret, om vaskejobber i både to og tre hus ved siden av huset de var ansatt i. Andre måtte jobbe på familiens restaurant i tillegg til pliktene i huset, en av dem hadde hatt ansvaret for utleveringen av cateringmaten familien lagde i sitt eget hus, en annen sydde gardiner på arbeidsgiverens verksted.

Enkelte av dem har vært i slaveliknende arbeidsforhold uten lønn og fridager, noen kan fortelle at arbeidsgiveren ikke tillot dem å ha telefon, eller å gå ut av huset.

Til slutt har de fått nok, og så har de rømt og endt opp på krisesenteret.

Men det var ikke behov for noen som kunne hjelpe med det juridiske da jeg meldte meg, de hadde allerede frivillige som tok seg av det. Kun en engelsklærer var det bruk for, gjerne en som kunne hjelpe kvinnene med å skrive ned erfaringene sine til bloggen til krisesenteret.

Første gang var jeg nervøs, for det var nytt for meg å skulle gjøre noe sånt. Ikke visste jeg om de ville like de enkle øvelsene jeg hadde funnet på nettet, eller om de kunne skrive engelsk i det hele tatt, men da vi satt rundt bordet, var ingenting vanskelig, blyantene fløy over arkene, det var så mye de ville fortelle, få frem, ut. Flere gråt mens de skrev.

22