__MAIN_TEXT__

Page 1


Dolores Redondo

Den usynlige vokteren Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord


Dolores Redondo Meira Originalens tittel: El guardián invisible Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Copyright © Dolores Redondo, 2013 By Agreement with Pontas Literary & Film Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-42003-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: © Yolande de Kort / Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10.1/12 pkt. og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Eduardo, som ba meg skrive denne boken, og til Ricardo Domingo, som så den mens den ennå var usynlig. Til Rubén og Esther, for at dere får meg til å le så jeg gråter.


Å glemme er ikke styrt av vilje. Jo mer du ønsker å legge noe bak deg, desto mer vil det forfølge deg. WILLIAM JONAS BARKLEY

Men kjære barn, dette eplet er ikke som alle andre epler – dette er et magisk eple. Snehvit av Walt Disney


1

Ainhoa Elizasu var basajaunens1 andre offer, selv om pressen ennå ikke omtalte det slik. Det gjorde de først senere, da det kom frem at det rundt likene var funnet dyrehår, skinnrester og øvrige spor som vanskelig kunne stamme fra mennesker, som om en makaber form for renselsesseremoni hadde funnet sted. Det så ut som om ungpikekroppene, med sine opprevne klær, barberte kjønn og jomfruelig plasserte hender, var blitt merket av en ond, underjordisk urkraft. Hver gang inspektør Amaia Salazar ble tilkalt til et åsted grytidlig på morgenen, gjennomførte hun bestandig det samme ritualet: Hun slo av vekkerklokka for ikke å forstyrre James, samlet klærne og telefonen sin sammen til en liten haug og gikk forsiktig ned trappa til kjøkkenet. Hun kledde på seg, drakk en kopp kaffe med melk og la igjen en lapp til mannen sin før hun satte seg i bilen og kjørte av gårde i en tilstand av fraværende tanketomhet. Denne hvite støyen fylte alltid hodet hennes når hun måtte stå opp før soloppgang, og den fortsatte å følge henne som restene av en uavsluttet vake, selv om kjøreturen fra Pamplona til åstedet der et av ofrene befant seg, tok mer enn en time. Hun ble overrasket av en altfor brå sving og hviningen i dekkene gjorde henne oppmerksom på hvor langt borte

1

Basajaun: direkte oversatt «skogens herre».

9


hun hadde vært; fra nå av tvang hun seg selv til å følge med på den svingete og kuperte veien som førte inn gjennom den tette skogen rundt Elizondo.2 Fem minutter senere stanset hun ved en veibukk og gjenkjente sportsbilen til Jorge San Martín samt dommer Estébanez’ firehjulstrekker. Hun gikk ut av bilen, åpnet bagasjeluka og fant frem et par gummistøvler som hun tok på seg mens hun støttet seg til bagasjebrettet. Underinspektør Jonan Etxaide og inspektør Montes kom mot henne. «Dette ser stygt ut sjef, det er bare barnet.» Jonan så ned i notatene sine. «Mellom tolv og tretten år. Foreldrene meldte jenta savnet da hun ennå ikke var kommet hjem klokka elleve i går kveld.» «Litt vel tidlig å melde noen savnet,» mente Amaia. «Ja. Det ser ut til at hun ringte storebrorens mobiltelefon rundt ti over åtte for å si fra at hun hadde mistet bussen til Arizkun.» «Og broren sa ingenting før klokka elleve?» «Du vet hvordan det er, ’aitaene3 kommer til å drepe meg. Vær så snill, ikke fortell noe til dem. Jeg skal høre om ikke faren til ei venninne kan komme og hente meg’. Han holdt da selvsagt kjeft og satte seg ned og spilte Play Station. Klokka elleve, da han skjønte at søsteren ikke var kommet hjem og moren begynte å bli hysterisk, fortalte han at Ainhoa hadde ringt. Foreldrene gikk til politistasjonen i Elizondo og insisterte på at det hadde skjedd noe med datteren. Hun svarte ikke på mobiltelefonen, og de hadde allerede kontaktet alle venninnene hennes. Hun ble funnet av en patrulje. Da de kom inn i svingen, oppdaget betjentene skoene til jenta i veikanten,» sa Jonan mens han pekte med lommelykta si mot et område ved asfaltkanten, hvor et par svarte lakksko med hæl sto og skinte, omhyggelig plassert ved siden av hverandre. Amaia bøyde seg ned for å se på dem. 2 3

Elizondo betyr direkte oversatt ’ved siden av kirken’. Aita: pappa, flertall: foreldre

10


«De ser liksom så pent oppstilt ut, har noen rørt dem?» spurte hun. Jonan så nok en gang ned i notatene sine. Amaia tenkte på hvor dyktig denne unge underinspektøren var, og hvilken velsignelse det var for denne typen vanskelige saker å ha ham med på laget. Og i tillegg hadde han både antropologi og arkeologi i fagkretsen. «Nei. De sto akkurat slik, ved siden av hverandre, med skotuppene pekende mot veien.» «Si til sporgruppa at de må komme hit og undersøke innsiden av skoene når de har gjort seg ferdig. For å sette dem fra seg slik må man ha stukket fingrene inn i dem.» Inspektør Montes, som hadde forholdt seg taus mens han sto og studerte tuppene på sine egne italienske merkesko, kikket plutselig opp, som om han nettopp hadde våknet fra en dyp søvn. «Salazar,» mumlet han til hilsen, før han begynte å vandre bortover langs veikanten uten å vente på henne. Amaia satte opp en perpleks mine og så bort på Jonan. «Hva går det av ham, da?» «Jeg vet ikke, sjef, men vi har kjørt sammen helt fra Pamplona, og han åpnet ikke munnen en eneste gang. Jeg tror han har drukket.» Ja, det trodde hun også. Siden skilsmissen var livet gått fra vondt til verre for inspektør Montes, og det handlet ikke bare om hans nyvunne lidenskap for italienske sko og fargerike slips. De siste ukene hadde han vært spesielt distré, fortapt i sin egen verden, kjølig og utilnærmelig, nesten autistisk. «Hvor er jenta?» «Ved elva. Man må ned bakken der,» sa Jonan og pekte unnskyldende mot skrenten, som om det var hans ansvar at liket lå der nede. Hun klatret ned den bratte skråningen og klamret seg fast til steinene langs bredden av den urgamle elva. I det fjerne kunne hun se lyktene og sperrebåndene som markerte betjentenes arbeidsområde. På den ene siden sto dommer Estébanez og snakket med rettssekretæren med 11


lav stemme mens hun sendte stjålne blikk i retning stedet der liket befant seg. Rundt henne dokumenterte to fotografer fra kriminalpolitiet åstedet fra alle tenkelige vinkler så blitzlysene haglet. Rett ved liket knelte en av ekspertene fra rettsmedisinsk institutt i Navarro, tilsynelatende i ferd med å måle levertemperaturen. Amaia konstaterte tilfreds at alle de tilstedeværende lot til å respektere sperringene de første betjentene som ankom åstedet hadde satt opp. Likevel fikk hun, som alltid, følelsen av at de var altfor mange. Denne på grensen til absurde følelsen hadde muligens rot i hennes katolske oppdragelse, men like fullt kom det over henne, dette behovet for et øyeblikks privat ettertenksomhet som også inntok henne på kirkegårder, og som hun følte ble underminert oppi all denne profesjonaliteten. De ble så fjerne og fremmede for henne, alle de som sirklet rundt dette liket – den eneste hovedpersonen i en drapsscene, og likevel så stum, så stille, så oversett i all sin gru. Hun nærmet seg sakte mens hun observerte stedet noen hadde valgt ut til døden. Ved elva hadde det dannet seg en liten strand av små runde, grå steiner, antakelig ført dit under siste vårflom og formet til en landtunge på omtrent ni meters bredde som strakte seg så langt øyet rakk i det sparsomme morgenlyset. Bredden på motsatt side av elva målte kun fire meter og gikk over i en dyp skog som ble tettere og tettere jo lenger inn man gikk. Inspektøren ventet noen sekunder mens eksperten fra kriminalpolitiet gjorde seg ferdig med å fotografere den døde. Da denne var ferdig, nærmet hun seg, stilte seg ved jentas føtter og lot – som hun pleide – hodet tømmes for tanker mens hun betraktet kroppen som lå der på elvebredden. Deretter ba hun en stille bønn. Ikke før dette var utført, følte hun seg i stand til å se på henne som et drapsoffer. Da hun levde, hadde Ainhoa Elizasu hatt de vakreste brune øyne, som nå stirret ut i det store intet, fastfrosset i et blikk som ga henne et overrasket uttrykk. Det lett bakoverbøyde hodet avslørte en grov hyssing som hadde skåret seg gjennom huden på halsen hen12


nes og bare delvis kunne skimtes. Amaia bøyde seg over liket for å ta den nærmere i øyesyn. «Den er ikke engang knyttet, bare strammet så hardt at jenta sluttet å puste,» nærmest hvisket hun til seg selv. «Vedkommende må ha vært sterk, en mann?» foreslo Jonan bak ryggen hennes. «Mulig, men jenta er ikke særlig høy, rundt 1,55, og svært spinkel. Det kan også ha vært en kvinne.» San Martín, som hadde stått og småpratet med dommeren og rettssekretæren, kom nå bort til liket etter å ha gjort seg ferdig med å kysse dommerens hender som en del av det sedvanlige avskjedsritualet. «Inspektør Salazar, det er alltid en glede å treffe Dem, selv under slike omstendigheter,» sa han høytidelig. «I like måte, herr San Martín, hva tror du vi har med å gjøre her?» Rettsmedisineren tok frem notatene som assistenten hadde overlevert ham og skummet raskt gjennom dem. Først da han hadde sendt Jonan et blikk fylt av forventning til hans ungdommelige kompetanse, bøyde han seg ned mot liket. Amaia kjente godt til dette blikket. Noen år tidligere hadde hun selv vært den unge underinspektøren han hadde instruert i dødens mysterier, en mulighet San Martín, som var en høyt ansett professor, aldri pleide å la gå fra seg. «Kom nærmere, Etxaide, så kanskje du lærer noe.» San Martín tok på seg operasjonshanskene han hadde i ei skinnveske av merket Gladstone, og begynte forsiktig å kjenne på jentas kjeve, nakke og armer. «Hva vet du om rigor mortis, Etxaide?» Jonan pustet ut før han satte i gang med å forklare, og hørtes ut som han sikkert måtte ha gjort da han gikk på skolen og ble bedt om å besvare lærerinnens spørsmål. «Vel, jeg vet at den starter i øyelokkene rundt tre timer etter at døden har inntruffet, hvorpå den sprer seg til hele ansiktet og nakken til den når brystet og etter hvert hele overkroppen, før den til slutt når ekstremitetene. Un13


der normale omstendigheter oppstår den fullstendige stivheten etter rundt tolv timer, og trekker seg så tilbake i motsatt rekkefølge av spredningen etter omtrent trettiseks timer.» «Ikke verst. Og så?» ivret rettsmedisineren. «Den er en av de viktigste faktorene for å kunne bestemme dødstidspunktet.» «Og tror du man kan avgjøre dødstidspunktet kun ut fra graden av rigor mortis?» «Vel …» nølte Jonan. «Nei, bare omtrentlig,» sa San Martín belærende. «Graden av stivhet kan variere alt etter den dødes muskelmasse, temperaturen i rommet eller utendørs – som i dette tilfellet, og ved ekstreme temperaturforhold som kan utløse rigor mortis, for eksempel når liket er utsatt for høye temperaturer eller har hatt likspasmer. Vet du hva det vil si?» «Jeg tror det er det det heter når musklene i ekstremitetene spenner seg i en slik grad at det ville være vanskelig å fjerne eventuelle objekter de måtte holde fast i i det øyeblikket døden inntreffer.» «Nettopp, det er derfor det hviler et så tungt ansvar på rettspatologen. Man bør ikke trekke noen konklusjoner før man har tatt disse faktorene i betraktning, og så har man selvfølgelig hypostasen … Likblekheten, med andre ord. Du har sikkert sett disse amerikanske seriene hvor rettsmedisineren setter seg ned ved liket, og etter to minutter har han dødstidspunktet klart,» sa han og løftet det ene øyenbrynet på teatralsk vis. «Vel, jeg kan fortelle deg at det er bare tull. Man har gjort et stort fremskritt gjennom analysen av mengden potassium i øyevæsken, men jeg kan fortsatt ikke fastslå det eksakte dødstidspunktet før etter obduksjonen. Med det jeg vet her og nå, kan jeg fortelle deg: tretten år, kvinne. Ut fra levertemperaturen kan jeg anslå at hun har vært død i rundt to timer. Rigor er ennå ikke inntruffet,» konstaterte han mens han på ny kjente på jentas kjeve. «Det stemmer godt overens med tidspunktene for da 14


hun ringte hjem og da foreldrene meldte henne savnet. Ja, knapt to timer.» Amaia ventet til han reiste seg, og overtok plassen hans på knærne ved siden av jenta. Hun kunne ikke la være å legge merke til Jonans lettelse over å unnslippe rettsmedisinerens forhør. Øynene som stirret tomt ut i lufta og den halvåpne munnen, som til sammen ga henne et overrasket uttrykk – kanskje skyldtes det et siste forsøk på å trekke luft – som på ei lita jente som ble overrasket på bursdagen sin. Alle klærne var kuttet opp med rene snitt, fra halsen og ned til lysken. Plaggdelene var lagt omhyggelig til hver side, som om noen hadde åpnet en makaber gave. Den svake elvebrisen blåste jentas rettklipte pannelugg litt til side, og Amaia kunne kjenne en duft av sjampo blandet med noe som minnet om tobakk. Amaia spurte seg selv om hun røyket. «Hun lukter tobakk. Vet dere om hun hadde veske med seg?» «Ja, det hadde hun. Den er ennå ikke dukket opp, men jeg har folk ute som saumfarer området i en kilometers radius,» sa inspektør Montes og pekte ned mot elva. «Spør venninnene hennes hvor de hadde vært hen og med hvem.» «Så snart det blir lyst, sjef,» sa Jonan og pekte på armbåndsuret sitt. «Venninnene hennes er jentunger på tretten år, de ligger nok og sover ennå.» Hun betraktet hendene som lå tett inntil kroppen på hver side. De lå der hvite og ubesudlet, med håndflatene opp. «Har dere lagt merke til hvordan hendene ligger? De må ha blitt plassert slik.» «Jeg er enig,» sa Montes, som fremdeles sto sammen med Jonan. «Ta bilder og prøver av dem, jo før, jo heller. Det kan være at hun har prøvd å forsvare seg. Selv om neglene og hendene ser ganske rene ut, så er vi kanskje heldige,» sa hun mens hun henvendte seg til kriminalpolitibetjen15


ten. Rettsmedisineren bøyde seg på ny over jenta, foran Amaia. «Vi må avvente obduksjonen, men jeg anslår dødsårsaken til å være kvelning, og gitt hvor dypt hyssingen har gravd seg inn i halsen hennes, vil jeg tro at det skjedde svært raskt. Kuttene hun har ellers på kroppen er overfladiske og kommer av oppkuttingen av klærne. Her har det vært brukt et svært skarpt redskap, en liten kniv, en papirkutter eller en skalpell. Det kan jeg komme tilbake til, men det som er sikkert er at jenta var død da hun fikk kuttene. Det er nesten ikke blod å se.» «Og det med kjønnet?» skjøt Montes inn. «Det ser ut til at det samme redskapet er brukt til å barbere kjønnet.» «Kanskje det skulle være et slags trofé, sjef?» påpekte Jonan. «Nei, det tror jeg ikke. Se på måten det er blitt spredt rundt på sidene av kroppen hennes på,» understreket Amaia mens hun pekte på de små haugene med fint krusete hår. «Det ser heller ut som om vedkommende har villet få det unna, for å erstatte det med denne,» hun pekte på en gyllen, fettglinsende kake som var plassert på det glattbarberte kjønnet til jenta. «For en jævel. Hvorfor må de holde på sånn? Som om det ikke var nok å drepe ei lita jente, så måtte han bare legge den greia der. Hva går for seg i hodet på en som gjør noe slikt?» utbrøt Jonan med avsky i blikket. «Dette er jobben din, gutten min, å finne ut hva dette svinet tenker,» sa Montes mens han gikk over mot San Martín. «Voldtok han henne?» «Det ser ikke slik ut, men jeg kan ikke være sikker før det er gjort nærmere undersøkelser. Åstedet har en åpenbar seksuell karakter … Rive opp klærne, la brystet ligge nakent, barbere kjønnet … og den kaken … det ser ut som en formkake, eller …» «Det er en txatxingorri,» skjøt Amaia inn. «Det er et ty16


pisk tradisjonelt bakverk fra dette området, men denne er mindre enn de vanligvis er. Men det er utvilsomt en txatxingorri. Smør, mel, egg, sukker, gjær og stekte småpølser for å lage en pai etter god gammel oppskrift. Jonan, få dem til å legge den i en pose, er du snill,» sa Amaia mens hun henvendte seg til hele gruppen, «det med kaken forblir mellom oss, foreløpig er dette konfidensiell informasjon.» Alle var enige. «Da er vi ferdig her. San Martín, hun er din. Vi sees på rettsmedisinsk.» Amaia rettet seg opp og kastet et siste blikk på jenta før hun klatret opp skråningen og gikk bort til bilen sin.


2

Til denne morgenen hadde inspektør Montes valgt et gildt slips i mørkerød silke, uten tvil svært kostbart, som skinte opp over ei lilla skjorte. Effekten var elegant, men ga et litt for sterkt og temmelig upassende anstrøk av Miami-politi. Politibetjentene som tok heisen sammen med dem, tenkte visst det samme. Amaia kunne ikke unngå å legge merke til den pompøse gesten den ene av dem gjorde til den andre idet de gikk ut. Hun så på Montes. Det var fullt mulig at han også hadde fått det med seg, selv om han, innhyllet i en sky av Armani-parfyme, tilsynelatende var for opptatt av å gjennomgå notatene på PDA-en sin til å følge med på hva som foregikk. Døren til møterommet var stengt, men før de rakk å banke på, åpnet en uniformert politibetjent for dem fra den andre siden som om han hadde stått parat og ventet på at de skulle komme. Han tok et steg til side slik at de fikk se det åpne og godt opplyste møterommet hvor det hadde møtt opp flere mennesker enn det inspektør Salazar hadde forventet. Politimesteren satte seg forrest, og ved siden av ham var det to ledige stoler. Han ba dem komme nærmere, og mens de gikk innover i rommet, presenterte han dem for de fremmøtte. «Inspektør Salazar, inspektør Montes, dere har allerede truffet inspektør Rodríguez, fra kriminalpolitiet, og herr San Martín. Underinspektør Aguirre, narkotikaavdelingen, underinspektør Zabalza og inspektør Iriarte, fra po18


litikammeret i Elizondo. Tilfeldigheter gjorde at dere ikke møttes da liket ble funnet i Elizondo i går.» Amaia håndhilste på dem og nikket til dem hun allerede kjente. «Inspektør Salazar, inspektør Montes, jeg har bedt dere komme hit fordi jeg har en mistanke om at Ainhoa Elizasu-saken vil vise seg å ha et større omfang enn man skulle forvente,» sa politimesteren og snudde seg for å ta plass, samtidig som han indikerte at de skulle gjøre det samme. «Inspektør Iriarte tok kontakt med oss i morges for å informere oss om noen nye oppdagelser som kanskje kan være av betydning for utviklingen av saken dere jobber med.» Inspektør Iriarte bøyde seg forover og støttet hendene på bordet – et par ordentlige vedhoggernever en aizkolari4 verdig. «For en måned siden, nøyaktig den 5. januar,» sa han mens han sjekket notatene sine i en liten svart, skinninnbundet almanakk som nesten forsvant i de store nevene hans, «fant en gjeter i Elizondo liket av ei jente, sytten år gamle Carla Huarte, idet han skulle føre sauene sine ned til elva for å drikke. Hun forsvant på nyttårsaften etter å ha vært på diskoteket Cras Test i Elizondo med venninnene og kjæresten sin. Ved firetiden om morgenen gikk hun derfra sammen med kjæresten, og tre kvarter senere kom han tilbake alene. Han sa til en kompis at de hadde kranglet, og at hun var blitt sint og gått ut av bilen, for så å fortsette til fots. Kompisen overtalte ham til å dra ut for å lete etter henne, hvorpå de kom tilbake en time senere uten å ha sett snurten av jenta. Ifølge dem var ikke dette noe å bekymre seg over, ettersom området var fullt av kjærestepar og smugrøykere. Jenta var dessuten svært populær, så

4 Aizkolari: vedselger, tradisjonelt tømmerhogger. I dag en spesialist på kunsten å kappe tømmerstokker, som er en sport på den baskiske landsbygda.

19


de antok at noen måtte ha kommet og plukket henne opp. I kjærestens bil fant vi hårstrå fra jenta samt en BH-stropp i silikon.» Iriarte trakk pusten og så på Montes og Amaia før han fortsatte: «Og her kommer den delen som kan være av interesse for dere. Carla ble funnet i et område som ligger omtrent to kilometer unna stedet der Ainhoa Elizasu lå. Kvalt med en hyssing og med klærne opprevet fra topp til tå.» Amaia så opprørt på Montes. «Jeg husker at jeg leste om denne saken i pressen. Var kjønnet hennes barbert?» spurte hun. Iriarte så på underinspektør Zabalza, som svarte: «Det som er sikkert, er at hun ikke lenger hadde noe kjønn. Hele dette området så ut til å være gnaget vekk av noe som kunne ha vært dyr – i obduksjonsrapporten står det at det er dokumentert tannmerker fra minst tre ulike dyrearter samt hår fra henholdsvis villsvin, rev og muligens bjørn.» «Herregud! En bjørn?» utbrøt Amaia og smilte himmelfallen. «Vi er ikke sikre, avtrykkene er oversendt institutt for forskning på sålegjengere i Pyreneene, og vi har foreløpig ikke mottatt noe svar, men …» «Og kaken?» «Det fantes ingen kake … Men det kan muligens ha funnes en. Det vil kunne forklare hvorfor området rundt kjønnet var gnaget bort – dyrene ville ha blitt svært tiltrukket av den søte og ukjente lukten.» «Hadde hun bitemerker andre steder på kroppen?» «Nei, hun hadde ingen øvrige bitemerker, men det fantes merker etter klover.» «Og rester av kjønnshår spredt rundt liket?» spurte Amaia. «Ikke det heller, men det må tas i betraktning at liket av Carla Huarte ble funnet delvis nedsenket i elva, med vann fra tærne og opp til baken. Dessuten hadde det regnet svært 20


kraftig i dagene før hun ble funnet. Hvis det fantes noe slikt, forsvant det nok med vannet.» «Tenkte dere ikke over disse tingene da dere undersøkte jenta i går?» spurte Amaia rettsmedisineren. «Det er klart vi gjorde det,» bekreftet San Martín, «men det er ikke så åpenbart likevel, det dreier seg bare om visse likheter. Er du klar over hvor mange lik jeg ser i løpet av et år? I mange av tilfellene finnes det likhetstrekk uten at den ene saken har noe med den andre å gjøre. Uansett, jo, jeg noterte meg det, men jeg ville ikke si noe før jeg hadde sjekket obduksjonsnotatene mine. I Carlas tilfelle pekte alt mot at det hadde foregått et seksuelt overgrep fra kjærestens side. Jenta hadde store mengder alkohol og narkotiske stoffer i kroppen, hun hadde flere sugemerker på halsen og et bitemerke på det ene brystet som stemmer overens med kjærestens tenner. I tillegg fant vi hudrester fra den mistenkte under neglene hennes, som så ut til å stamme fra et dypt kloremerke han hadde på halsen.» «Ble det funnet sæd?» «Nei.» «Hva sa gutten? Hva heter han, forresten?» spurte Montes. «Han heter Miguel Ángel de Andrés. Han fortalte at han hadde tatt kokain og ecstasy i tillegg til å ha drukket alkohol,» smilte Aguirre, «og jeg trodde på ham. Vi anholdt ham på helligtrekongersdag og da var han fortsatt høy; han testet positivt på fire ulike typer stoffer, blant annet kokain.» «Hvor befinner så denne ynglingen seg nå?» spurte Amaia. «I Pamplona fengsel i påvente av rettssak, tiltalt for seksuelt overgrep og drap, uten mulighet for kausjon … Han hadde allerede et rulleblad grunnet narkotikaen.» «Inspektører, jeg tror det er tid for et besøk i fengselet for et nytt avhør av Miguel Ángel de Andrés. Kanskje han ikke løy da han sa at han ikke hadde drept jenta.» 21


«Herr San Martín, kunne du sende oss Carla Huartes obduksjonsrapport?» spurte Montes. «Selvfølgelig.» «Det er først og fremst fotografiene fra åstedet som interesserer oss.» «Jeg oversender den så snart jeg kan.» «Og det ville vel ikke være for mye bry å undersøke jentas klær nok en gang, nå som vi vet hva vi skal se etter,» påpekte Amaia. «Inspektør Iriarte og underinspektør Zabalza var ansvarlige for denne saken ved politikammeret i Elizondo. Inspektør Salazar,» skjøt politimesteren inn, «du er derfra, er du ikke?» Amaia nikket. «De vil gi dere all den hjelp dere trenger,» sa politimesteren før han reiste seg og avsluttet møtet.

Profile for Cappelen Damm AS

Den usynlige vokteren av Dolores Redondo  

Ved bredden av elva Baztan, blir en ung jente funnet drept. Inspektør Amaia Salazar blir utpekt til å lede etterforskningen, og den bringer...

Den usynlige vokteren av Dolores Redondo  

Ved bredden av elva Baztan, blir en ung jente funnet drept. Inspektør Amaia Salazar blir utpekt til å lede etterforskningen, og den bringer...