Den nådeløse av Karin Slaughter

Karin Slaughter

Den nådeløse Oversatt av Gry Sønsteng

Karin Slaughter Originalens tittel: Undone Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2009 by Karin Slaughter Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency Aps. Opprinnelig forlag: Delacorte Press Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-33774-2 1. utgave, 2. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til leserne mine … takk for at dere stoler på meg.

Prolog

De hadde vært gift i nøyaktig 40 år, og allikevel følte Judith at hun ikke visste alt om ektemannen. Hun hadde laget middag til ham i 40 år, strøket skjortene hans i 40 år, delt seng med ham i like mange år, og fremdeles var han litt av et mysterium. Kanskje det var derfor hun fortsatte å gjøre ham disse tjenestene uten å klage noe særlig. Det var noe spesielt med en mann som etter 40 år klarte å holde på interessen din.

Judith rullet ned bilvinduet og lot noe av den kjølige vårluften komme inn. Atlanta sentrum lå bare en halv time unna, men her ute i Conyers kunne en fremdeles se områder som ikke var bygget ut, til og med små bondegårder. Det var et rolig sted, og Atlanta lå akkurat så langt unna at hun kunne sette pris på freden. Judith sukket allikevel da hun fikk et glimt av byens skyskrapere mot horisonten i det fjerne. Hjemme, tenkte hun.

Hun ble overrasket over tanken, at Atlanta nå var et sted hun regnet som hjembyen sin. Hun hadde hittil bodd i forsteder, selv i landlige områder. Hun foretrakk åpne landskaper fremfor fortauene av betong i byen, selv om hun måtte innrømme at det var fint å bo så sentralt at hun kunne gå til butikken på hjørnet, eller en liten kafé hvis hun hadde lyst til det.

Det kunne gå dager uten at hun trengte å bruke bilen – et liv hun aldri ville ha drømt om for ti år siden. Hun visste at Henry følte det på samme måte. Han fikk skuldrene oppunder ørene i anspent besluttsomhet da han styrte Buicken nedover en smal landevei. Etter i flere tiår å ha kjørt på nesten hver motorvei og riksvei som fantes i landet, kjente han instinktivt alle bakgater, sideveier og snarveier.

7

Judith stolte på at han ville få dem trygt hjem. Hun lente seg bakover i setet og kikket ut av vinduet helt til trærne langs veien så ut som en tykk skog. Hun tok turen ut til Conyers minst én gang i uken, og hver gang var det som om hun fikk øye på noe nytt – et lite hus hun ikke hadde lagt merke til, en bro hun hadde humpet over mange ganger uten å tenke over det. Sånn var livet. En forsto ikke hva som passerte før en senket farten litt for å se bedre etter.

De hadde akkurat vært i et selskap som ble holdt til ære for dem, arrangert av sønnen deres. Eller rettere sagt av Toms kone, som styrte livet hans lik en sjefsekretær, husholderske, barnevakt, kokke og – sannsynligvis – konkubine, alt i en og samme person. Tom hadde vært en gledelig overraskelse, det at han ble født, var noe legene hadde sagt aldri kom til å skje.

Judith hadde elsket alt ved ham fra første øyekast, og tenkt på ham som en gave hun ville være takknemlig for med hver celle i kroppen. Hun hadde gjort alt for ham, og selv om han nå var i 30-årene, virket det som om han fremdeles trengte at noen tok seg av ham. Kanskje Judith hadde vært en for gammeldags husmor, for ettergivende som mor, slik at sønnen hennes nå var blitt den typen mann som trengte – og forventet – en kone som gjorde alt for ham.

Hun hadde i hvert fall ikke vært underdanig når det gjaldt Henry. De giftet seg i 1969, i en tid da kvinner faktisk kunne ha andre interesser enn å lage den perfekte steken eller finne ut den beste måten å fjerne flekker fra teppet på. Hun hadde helt fra begynnelsen av vært fast bestemt på å gjøre livet sitt så interessant som mulig. Hun hadde vært hjelpelærer på skolen til Tom, hun hadde jobbet som frivillig på senteret for hjemløse, og vært med på å starte en gruppe som begynte med resirkulering i nabolaget. Da Tom ble eldre, tok hun seg jobb og gjorde lett regnskapsarbeid for et lokalt firma. Og hun ble med i en gruppe – arrangert av kirken – som trente til maratonløp. Den aktive livsstilen sto i sterk kontrast til hvordan moren til Judith hadde levd – en kvinne som på slutten av livet hadde vært så sliten etter å ha oppdratt ni barn, så utslitt av det fysisk tunge arbeidet som ble pålagt en bondekone, at hun noen dager var så deprimert at hun ikke orket å snakke.

8

Men Judith måtte innrømme at hun hadde vært typisk for sin tid da hun var yngre. Hun ble flau da hun tenkte på at hun var en av de jentene som hadde begynt på college bare for å finne seg en ektemann. Hun hadde vokst opp i nærheten av Scranton i Pennsylvania, en by så liten at den ikke engang sto på kartet. De eneste mennene hun kunne få var bønder, og de var ikke spesielt interessert i henne. Hun kunne ikke bebreide dem – speilet sa sitt. Hun var litt for fyldig, hadde litt utstående tenner og ellers litt for mye av det meste til å være den typen kvinne menn i Scranton giftet seg med. Og så var det faren hennes, en streng og hard kar som ingen mann med vettet i behold ville ha som svigerfar – i hvert fall ikke i bytte for en pæreformet jente med utstående tenner som ikke eide talent for livet som bondekone.

Sannheten var at Judith alltid hadde vært den spesielle i familien, den som ikke helt passet inn. Hun leste for mye.

Hun kunne ikke fordra gårdsarbeid. Selv da hun var liten jente hadde hun ikke noe forhold til dyr, hun hadde ikke lyst til å være ansvarlig for at de fikk fôr og stell. Ingen av brødrene eller søstrene var blitt sendt av gårde for å ta høyere utdannelse. To av brødrene hennes hadde sluttet i niende klasse, og en av søstrene hadde giftet seg veldig tidlig og født sitt første barn syv måneder senere. Ingen hadde tatt seg bryet med å telle på fingrene. Moren hennes, som levde i en konstant tilstand av fornektelse, hadde til sin siste time hevdet at det første barnebarnet hennes hadde kraftig benbygning selv som spedbarn. Faren hennes hadde heldigvis forstått den midterste av jentene. Det kom ikke til å bli noe fornuftsekteskap med en av guttene fra stedet, ikke minst fordi ingen av dem syntes hun var tiltrekkende. Han bestemte seg for at bibelskole ikke bare var Judiths siste, men også eneste sjanse.

Da hun var seks år, var hun blitt truffet i øyet av en kvist som kom farende gjennom luften da hun løp etter traktoren.

Fra da av hadde hun alltid brukt briller. Folk trodde hun var intellektuell av den grunn, men det motsatte var tilfellet. Ja, hun likte å lese, men heller en kioskroman enn noe mer litterært. Allikevel hadde nerdestempelet blitt sittende. Hva var det folk pleide å si? «Menn sjekker ikke opp kvinner med bril9

ler.» Det var derfor overraskende – nei, rett og slett sjokkerende – da hjelpelæreren hadde blunket til henne første dag på college.

Hun trodde han hadde fått noe i øyet, men Henry Coldfield var ikke til å misforstå da han etter at timen var over, tok henne til side og spurte om hun ville bli med ned på drugstoren og drikke brus med ham. Men blunkingen var øyensynlig begynnelsen og slutten på freidigheten hans, for Henry var veldig sjenert som person. Det var merkelig, med tanke på at han senere ble den beste selgeren i et firma som drev med spritdistribusjon – en jobb han ikke kunne fordra, noe han fremdeles ga uttrykk for tre år etter at han hadde gått av med pensjon.

Judith antok at Henrys evne når det gjaldt å tilpasse seg, kom av at han var sønn av en oberst. De hadde flyttet rundt i hele landet og bare bodd noen år på samme sted om gangen.

Det hadde ikke vært snakk om noen lidenskapelig kjærlighet ved første blikk – det kom senere. Til å begynne med var Judith bare tiltrukket av det faktum at Henry var tiltrukket av henne. Det var noe nytt for den pæreformede fra Scranton, men hun hadde alltid befunnet seg i motsatt spektrum av filosofien til Marx – Groucho, ikke Karl: Hun var mer enn villig til å bli medlem av enhver klubb som ville ha henne som medlem.

Og Henry var en klubb i seg selv. Han var hverken pen eller stygg, hverken frempå eller tilbakeholden. Med den snorrette skillen i håret og den flate aksenten ville vanlig være det ordet som beskrev ham best, noe Judith også gjorde i et brev til sin eldre søster. Svaret til Rosa hadde vært noe sånt som: «Det er vel det beste du kan få.» Til hennes forsvar måtte det sies at Rosa var gravid med sitt tredje barn da, mens nummer to fremdeles brukte bleier, men hun hadde aldri tilgitt søsteren fornærmelsen. Ikke mot seg selv, men mot Henry. Hvis Rosa ikke hadde forstått hvor spesiell Henry var, skyldtes det at Judith var en dårlig brevskriver. Det var for mange nyanser i ham til at det kunne beskrives på papir. Kanskje det var det beste som kunne ha skjedd. Rosas sure bemerkning hadde gitt Judith en mulighet til å løsrive seg fra familien og konsentrere seg om den blunkende, innadvendte og uforutsigbare gutten.

10

Henrys utadvendte sjenerthet var bare én av mange motsetninger hun hadde oppdaget ved ektemannen i årenes løp.

Han hadde sterk høydeskrekk, men hadde tatt flysertifikat da han var tenåring. Han solgte alkohol, men drakk aldri. Han var hjemmekjær, men tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv med å reise rundt i de nordvestlige delene av landet, deretter Midtvesten, etter hvert som forfremmelsene flyttet dem rundt slik militæret hadde gjort da Henry var barn. Det virket som om livet hans besto i å gjøre slikt han ikke hadde lyst til. Og allikevel sa han ofte til Judith at det å være sammen med henne var det eneste han virkelig likte.

Førti år, og så mange overraskelser.

Judith tenkte trist at det var tvilsomt om sønnen hennes hadde overrasket sin kone i noen særlig grad. Da Tom vokste opp, var Henry ute og reiste tre uker om gangen. Hans rolle som far ble utøvd i rykk og napp, noe som ikke akkurat fremhevet den medfølende siden av ham, så Tom ble det faren hadde vist ham under oppveksten: sta, streng og energisk.

Det lå noe annet i det også, og hun visste ikke om det var fordi Henry så på jobben som selger som en plikt overfor familien i stedet for noe han likte, eller om det var fordi han mistrivdes med å være så mye hjemmefra, men det virket som om det var en underliggende spenning i hver samhandling med sønnen: Ikke begå de samme feilene som jeg har gjort. Ikke bli fanget i en jobb du ikke kan fordra. Ikke gå på tvers av det du tror på for å få mat på bordet. Det eneste positive han sa til gutten, var at han skulle gifte seg med et godt kvinnemenneske. Judith skulle ønske at han hadde gått mer i detaljer. At han ikke hadde vært så streng.

Hvorfor var menn så kravstore overfor sønnene sine? Judith antok at det var fordi de ønsket at guttene skulle lykkes der de selv ikke hadde gjort det. I begynnelsen da hun var gravid, hadde tanken på at det kunne være en datter, gjort at hun ble varm inni seg, etterfulgt av en isnende kulde. En ung jente som Judith der uten i verden, som satte seg opp mot moren og resten av verden. Det gjorde at hun bedre forsto Henrys ønske om at Tom skulle gjøre det bedre, bli noe mer, at han skulle få alt Henry hadde ønsket seg og enda litt til.

11

Tom hadde så absolutt lyktes i jobben, men den musa han hadde giftet seg med, var en skuffelse. Hver gang Judith sto ansikt til ansikt med svigerdatteren, brant hun etter å si at hun skulle rette seg opp, snakke høyere og «skaff deg for guds skyld en ryggrad». En av de frivillige hun jobbet sammen med fra kirken, hadde i forrige uke sagt at menn gifter seg med kvinner som ligner mødrene. Judith hadde ikke protestert, men hun ville utfordre hvem som helst til å finne den minste likhet mellom henne selv og sønnens kone. Bortsett fra ønsket om å treffe barnebarna hadde det vært helt greit for Judith om hun aldri så svigerdatteren igjen.

Barnebarna var tross alt den eneste grunnen til at de hadde flyttet til Atlanta. Hun og Henry hadde brutt opp fra pensjonisttilværelsen i Arizona og flyttet over 300 mil til denne varme byen med sine smogvarsler og gjengdrap, slik at de kunne bo nærmere to av de mest bortskjemte og utakknemlige ungene på denne siden av Appalachia-fjellene.

Judith kikket på Henry, der han satt og trommet med fingrene mot rattet og nynnet tonløst mens han kjørte. De snakket bare om barnebarna på en positiv måte, kanskje fordi et anfall av ærlighet ville avsløre at de ikke likte dem noe særlig – og hva skulle de gjøre da? De hadde gjort store forandringer i livet på grunn av to små barn som gikk på glutenfri diett og nøye utregnede høneblunder og lekestunder, men bare med «likesinnede barn med samme mål».

Etter det Judith kunne se, hadde barna bare nådd ett mål: å være midtpunkt. Hun trodde ikke det ville by på store problemer å finne andre barn som var like selvopptatte, men ifølge svigerdatteren var det nesten umulig. Var ikke det hele poenget med barndommen? Å være selvopptatt, og så var det foreldrenes jobb å få barna til å slutte med det. Det sto i hvert fall klart for alle involverte at det ikke var besteforeldrenes jobb.

Lille Mark hadde sølt upasteurisert juice på buksen til Henry, og Lilly hadde spist så mange av sjokoladene hun fant i vesken til Judith, at hun minnet henne om en hjemløs kvinne Judith så på senteret i forrige måned. Hun var så ruset på metamfetamin at hun hadde tisset på seg. Men Henry og Judith 12

hadde bare smilt – til og med ledd litt – som om det bare var søte små uvaner barna snart ville vokse fra.

Judith håpet at snart var veldig snart. De var nå blitt syv og ni år gamle, og hun var begynt å miste troen på at barnebarna en dag ville bli høflige og kjærlige voksne mennesker, som ikke avbrøt de voksne hele tiden, løp rundt i huset og skrek så høyt at dyrene begynte å hyle to fylker unna. Den eneste trøsten hennes var at Tom tok dem med i kirken hver søndag. Hun ønsket selvsagt at barnebarna skulle få en kristen oppdragelse, men enda viktigere var det at de etterfulgte det de lærte på søndagsskolen: Du skal hedre din mor og din far. Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Ikke tro at du kan kaste bort livet ditt, slutte på skolen og flytte inn hos farmor og farfar.

«Hei!» bjeffet Henry da en bil i motgående fil skjøt forbi dem, så nær at Buicken ristet. «Ungdommen nå til dags,» mumlet han og grep hardere rundt rattet.

Jo mer han nærmet seg 70, desto mer så Henry ut til å gå inn i rollen som gretten, gammel gubbe. Noen ganger var det sjarmerende, andre ganger lurte hun på hvor lang tid det ville ta før han begynte å hytte med neven og gi «ungdommen nå til dags» skylden for alt som var galt i verden. Og «ungdommen nå til dags» hadde et spenn fra fire til 40 år. Han ble spesielt irritert når han tok dem i å foreta seg noe han selv hadde gjort, men ikke lenger var i stand til. Judith gruet seg til den dagen de tok fra ham flysertifikatet, noe som kunne skje raskere enn han trodde, da den siste sjekken hos hjertespesialisten hadde vist noen uregelmessigheter. Det var en av grunnene til at de flyttet til Arizona, der det ikke fantes snø som måtte måkes, eller plener som skulle klippes.

«Det ser ut til at det blir regn,» sa hun.

Henry strakte nakken for å se på skyene.

«En fin kveld for å begynne på boken du fikk av meg, da.»

Han smilte. Henry hadde gitt henne en tykk, historisk, romantisk roman i presang på bryllupsdagen. Judith hadde gitt ham en ny kjøler han kunne ha med på golfbanen.

Hun myste på veien foran dem og bestemte seg for at hun skulle ta en synssjekk igjen. Hun nærmet seg 70 selv, og det 13

virket som om hun så dårligere for hvert år som gikk. Det var verst i skumringen, og ting som befant seg på lang avstand, ble veldig uklare. Så hun blunket flere ganger før hun var sikker på hva hun så, og åpnet munnen for å advare Henry da dyret befant seg rett foran dem.

«Jude!» ropte Henry, og den ene armen hans skjøt frem foran brystet hennes mens han vred rattet mot venstre med den andre for å unngå å kjøre på dyret. Judith tenkte at det var merkelig, men det som ble beskrevet på film var sant: Alt gikk i sakte bevegelser, hvert sekund virket som en evighet.

Hun kjente den sterke armen til Henry foran brystene. Sikkerhetsbeltet skar seg inn i hoftebena. Hodet smalt mot døren da bilen svingte brått. Frontruten sprakk da dyret traff glasset, deretter taket og bagasjelokket. Det var først da bilen stanset etter å ha spunnet rundt 180 grader at Judith hørte dunkelyder og et høyt skrik som hun oppdaget kom fra henne selv. Hun måtte ha fått sjokk, for Henry var nødt til å rope navnet hennes flere ganger før hun sluttet å skrike.

Han grep så hardt rundt armen hennes at smerten skjøt opp i skulderen. Hun strøk ham over håndbaken. «Alt i orden,» sa hun. «Det går bra.»

Brillene hennes satt skjevt, og hun så dobbelt. Hun la fingrene mot siden av hodet og kjente noe vått og klissete. Da hun kikket på hånden, så hun at det var blod.

«Det må ha vært et rådyr, eller –» Henry la en hånd foran munnen. Han virket rolig, men brystkassen hevet og senket seg raskt da han forsøkte å få kontroll over pusten. Kollisjonsputen var blitt aktivert, og ansiktet hans var dekket av et fint, hvitt pulver.

Hun hev etter pusten da hun så foran seg. Blod hadde sprutet på frontruten lik et plutselig voldsomt regnskyll.

Henry åpnet døren, men steg ikke ut. Judith tok av seg brillene for å tørke øynene. Begge glassene var knust, og den nedre delen av det bifokale på høyre siden var borte. Hun så at brillene ristet, og oppdaget at det var hun selv som skalv på hendene. Henry steg ut av bilen, og hun tvang seg til å ta på seg brillene og gjøre det samme.

Dyret lå på veien. Bena beveget seg. Judith hadde vondt i 14

hodet etter smellet mot bildøren, og hun hadde blod i øynene.

Det måtte være forklaringen på at dyret – det måtte være et rådyr – så ut til å ha de velskapte, hvite bena til en kvinne.

«Herregud,» hvisket Henry. «Det er … Judith, det er –» Hun hørte at det kom en bil bak dem. Dekk hvinte mot asfalten. Dører ble åpnet og lukket. To menn kom mot dem, og den ene løp bort til dyret.

«Ring etter en ambulanse!» ropte han og knelte ned ved kroppen. Judith tok et skritt nærmere. Deretter enda ett. Bena beveget seg igjen – de velformede bena til en kvinne. Hun var helt naken og hadde blåmerker på innsiden av lårene. Det så ut til å være gamle merker. Hun hadde størknet blod flere steder på bena. En fiolett film dekket overkroppen, og hvitt ben syntes gjennom en flenge i siden. Judith så på ansiktet hennes.

Nesen var skjev, øynene hovne. Leppene var sprukne. Hun hadde blod i det mørke håret, og det fløt rundt hodet som om hun hadde en glorie.

Judith gikk enda et skritt nærmere; hun klarte ikke å la være. Hun var plutselig blitt en kikker, etter i et helt liv å ha sett høflig ned. Det knaste i glass under skosålene hennes, og kvinnen åpnet øynene med et panisk uttrykk. Hun stirret forbi Judith med livløst blikk. Like plutselig lukket hun øynene. Det gikk en grøsning gjennom Judith – det var som om noen hadde gått over graven hennes.

«Gode Gud,» mumlet Henry, nesten som i bønn. Da hun snudde seg, så hun at ektemannen presset hånden mot brystkassen. Knokene var hvite. Han stirret på kvinnen, og det så ut som om han skulle bli dårlig. «Hvordan skjedde dette?» hvisket han. Ansiktet var fortrukket av skrekk. «Hvordan i Herrens navn skjedde dette?»

Første dag

1

Sara Linton lente seg bakover i stolen og mumlet et lavt «Ja, mamma» inn i mobiltelefonen. Hun lurte på om dette noen gang ville føles normalt igjen, og om hun ville bli glad når moren ringte, slik hun pleide, i stedet for at det kjentes som om en del av hjertet hennes ble røsket ut.

«Det er i orden, vennen min,» trøstet Cathy. «Du tar vare på deg selv. Det er alt pappa og jeg trenger å vite.»

Sara kjente at hun fikk tårer i øynene. Det ville ikke være første gang hun gråt på pauserommet på Grady Hospital, men hun var lei av å gråte – lei av å føle. Det var jo derfor hun for to år siden hadde forlatt familien sin, livet sitt i det landlige Georgia, og flyttet til Atlanta. For å slippe å hele tiden bli minnet på det som hadde skjedd.

«Lov meg at du prøver å gå i kirken neste uke.»

Hun mumlet noe som kunne høres ut som et løfte, men moren hennes var ingen tosk, og de visste begge at muligheten for at Sara ville gå i kirken på påskesøndag var liten. Cathy sa ikke noe mer om det.

Sara så på bunken med journaler foran seg. Skiftet hennes var snart over, og hun måtte begynne å diktere. «Jeg beklager, mamma, men jeg er nødt til å gå.»

Cathy lovte å ringe igjen neste uke før hun la på. Sara ble sittende med mobiltelefonen i hånden noen minutter og se på de falmede sifrene. Hun lot tommelen gli over 7 og 5 og slo et velkjent nummer, men uten å trykke på ringeknappen. Hun la telefonen i lommen og kjente brevet mot håndbaken.

Brevet. Hun tenkte på det som om det hadde en egen eksistens.

19

Sara sjekket vanligvis posten etter arbeidstid slik at hun ikke trengte å dra den med seg på jobb, men en morgen hadde hun av en eller annen grunn gjort det på vei til jobben. Kaldsvetten brøt ut da hun så returadressen på den hvite konvolutten.

Hun hadde stukket den uåpnet i lommen på laboratoriefrakken og tenkt at hun skulle lese brevet i lunsjen. Lunsjen kom og gikk, men brevet forble uåpnet. Hun tok det med hjem og på jobb igjen neste dag. Månedene gikk og brevet fulgte Sara overalt, noen ganger i laboratoriefrakken, andre ganger i vesken på vei til butikken eller et ærend. Det ble en talisman, og hun stakk ofte hånden i lommen og rørte ved det, bare for å minne seg selv på at det var der.

I tidens løp hadde hjørnene på konvolutten fått eselører, og poststempelet fra Grant County var begynt å falme. For hver dag som gikk, ble det mindre sannsynlig at hun ville åpne det og lese hva kvinnen som hadde drept mannen hennes, hadde å si.

«Dr. Linton?» Mary Schroder, en av sykepleierne, banket på døren. Hun snakket i den koden de brukte på akuttavdelingen. «Vi har en BFI, en kvinne på 33 år, slapp og svak.»

Sara kikket på journalene, deretter på klokken. En 33 år gammel kvinne som hadde besvimt før innleggelse, var noe det ville ta tid å finne ut av. Klokken var nesten 19, og skiftet hennes var over om ti minutter. «Kan ikke Krakauer ta henne?»

«Han gjorde det,» svarte Mary. «Han bestilte en metabolsk test før han dro for å drikke kaffe med den siste bimboen.»

Hun var åpenbart opprørt på grunn av det. «Pasienten er en politibetjent,» la hun til.

Mary var gift med en politimann, noe som ikke var overraskende ettersom hun hadde jobbet på akuttavdelingen på Grady Hospital i nesten 20 år. Bortsett fra det var det en uskreven regel verden over at politifolk fikk den raskeste og beste behandlingen. Otto Krakauer hadde øyensynlig ikke fått det med seg.

Sara ga etter. «Hvor lenge var hun bevisstløs?»

«Ett minutt, sier hun.» Mary ristet på hodet, for pasienter var ikke akkurat kjent for å være ærlige når det gjaldt beskrivelsen av deres egen helse. «Hun ser ikke bra ut.»

20

Det var det som fikk Sara opp av stolen. Grady var det eneste Level One-traumasenteret i området, og et av de få gjenværende offentlige sykehusene i Georgia. Sykepleierne så resultatene av bilulykker, skyteepisoder, knivstikking, overdoser og enhver forbrytelse nesten hver eneste dag. De hadde et øvet øye når det gjaldt å se alvorlige problemer. Og politifolk la seg ikke frivillig inn på sykehus med mindre de var døden nær.

Sara leste raskt gjennom journalen til kvinnen mens hun gikk gjennom akuttavdelingen. Otto Krakauer hadde ikke gjort mer enn å skrive ned de viktigste opplysningene og ta blodprøver, men det var ingenting Sara kunne lese en diagnose ut av. Faith Mitchell var en ellers frisk 33 år gammel kvinne, uten noen tidligere sykehistorie eller nylige skader. Resultatet av prøvene ville forhåpentlig gi dem mer å gå på.

Hun mumlet en unnskyldning da hun skumpet borti en båre i korridoren. Rommene var som vanlig fulle, og pasienter var blitt plassert i korridoren. Noen i senger, andre i rullestoler, og alle så elendigere ut enn da de kom inn for å få behandling. De fleste hadde sannsynligvis kommet rett etter jobb, da de ikke hadde råd til å miste en dagslønn. De så den hvite frakken til Sara og ropte på henne, men hun overhørte dem og fortsatte å lese gjennom journalen.

«Jeg kommer tilbake litt senere. Hun er der inne,» sa Mary før en eldre kvinne på en båre grep tak i henne.

Sara banket på den åpne døren til undersøkelsesrom 3 – et enerom – enda en fordel forbeholdt politibetjenter. En liten, blond kvinne satt på sengekanten, fullt påkledd og åpenbart irritert. Mary var dyktig i jobben sin, men selv en blind person kunne se at Faith Mitchell ikke var frisk. Hun var like hvit i ansiktet som lakenet hun satt på, og selv på avstand så Sara at huden var klam.

Ektemannen hennes gjorde ikke saken bedre, han gikk urolig frem og tilbake i rommet. Han var en kjekk mann, minst 1,85 høy og med kortklipt, rødblondt hår. Et taggete arr gikk nedover den ene siden av ansiktet, sannsynligvis fra et uhell da han var liten og kjeven hadde truffet asfalten under sykkelen eller den harde bakken på baseballbanen. Han var slank og at21

letisk, han jogget sannsynligvis, og dressen med vest viste det brede brystet til en som tilbrakte mye tid på treningsstudio.

Han sluttet å trave frem og tilbake. Han så fra Sara til sin kone og tilbake på Sara igjen. «Hvor er den andre legen?»

«Han ble kalt inn på akuttavdelingen.» Hun gikk bort til vasken og vasket hendene. «Jeg er dr. Linton. Kan dere gi meg noen opplysninger? Hva skjedde?»

«Hun besvimte,» svarte mannen og vred nervøst på gifteringen. Det virket som det gikk opp for ham at han virket litt hysterisk, så han modererte tonefallet. «Hun har aldri besvimt før.»

Faith Mitchell virket ergerlig over at han var bekymret. «Jeg er helt fin,» sa hun før hun henvendte seg til Sara. «Jeg sa det samme til den andre legen. Det kjennes som om jeg er i ferd med å bli forkjølet. Ikke noe annet.»

Sara presset fingrene mot håndleddet hennes for å sjekke pulsen. «Hvordan føler du deg nå?»

Hun så på ektemannen. «Irritert.»

Sara smilte og undersøkte øynene til Faith med en lyspenn, deretter halsen – hun gikk gjennom den vanlige sjekken uten å finne noe foruroligende. Hun var enig i Krakauers evaluering: Faith var sannsynligvis litt dehydrert. Alt var i orden med hjertet, og det virket ikke som om hun hadde hatt noen form for anfall. «Slo du hodet da du falt?»

Hun skulle til å svare, men mannen avbrøt. «Det skjedde i parkeringsgarasjen. Hun slo hodet mot sementen.»

«Noen andre problemer?» spurte Sara.

«Bare litt hodepine,» svarte Faith. Det virket som om det var noe hun ikke fortalte, selv da hun sa: «Jeg har egentlig ikke spist noe særlig i dag. Jeg var litt kvalm i morges. Og i går morges.»

Sara åpnet en av skuffene og tok frem en reflekshammer for å sjekke refleksene, men oppdaget ikke noe unormalt. «Har du gått ned eller opp i vekt den siste tiden?»

Faith svarte nei i samme øyeblikk som ektemannen sa ja.

Det så ut som om han angret seg. «Jeg synes det kler deg,» forsøkte han.

Faith trakk pusten dypt inn og pustet langsomt ut. Sara så 22

på ham igjen og tenkte at han var regnskapsfører eller advokat. Han snudde hodet mot sin kone, og hun la merke til et blekere arr på overleppen hans, men det var ingen kirurgs verk. Såret var blitt sydd skjevt sammen slik at arret, som gikk loddrett fra leppen til nesen, var ujevnt. Han hadde sannsynligvis bokset på college eller blitt slått i hodet en gang for mye, for det virket ikke som om han forsto at den eneste måten å slutte å snakke på, var å holde munn. «Jeg synes du er mye finere med noen ekstra kilo, Faith. Du kunne til og med –» Hun fikk ham til å tie stille med et blikk.

«Ok,» sa Sara og åpnet journalen og skrev ned noen undersøkelser som skulle gjøres. «Vi må ta røntgen av hodet ditt og ta noen flere prøver. Ikke vær bekymret, vi kan bruke de blodprøvene vi allerede har tatt, så slipper du flere stikk for øyeblikket.» Hun skriblet ned noen notater og krysset av for noen punkter før hun så opp på Faith igjen. «Jeg lover at vi skal være så raske vi kan, men som du ser er det veldig fullt her i dag. Vi får ikke tatt røntgen før om en time. Jeg skal gjøre det jeg kan for å få fortgang i saken, men det er kanskje best du skaffer deg en bok eller et blad mens du venter.»

Faith svarte ikke, men et eller annet i væremåten hennes forandret seg. Hun så på ektemannen, deretter tilbake på Sara.

«Skal jeg underskrive på den?» Hun nikket mot journalen.

Det var ingenting å underskrive, men Sara ga henne journalen likevel. Faith skrev noe nederst på siden og ga den tilbake. Jeg er gravid, leste Sara.

Sara nikket mens hun krysset av for røntgen. Faith hadde åpenbart ikke sagt noe til ektemannen, og nå måtte Sara stille nye spørsmål. Hun kunne ikke gjøre det uten å avsløre det for ham. «Når var sist gang du fikk foretatt en gynekologisk undersøkelse?»

Det virket som om Faith forsto. «I fjor.»

«Vi kan like gjerne gjøre det når du først er her,» sa Sara.

«Du kan vente utenfor,» sa hun til ektemannen. «Å.» Han virket overrasket, men nikket. «Ja vel. Jeg er på venterommet hvis du trenger meg,» sa han til sin kone.

«Greit.» Faith så etter ham da han gikk ut, og senket skuld23

rene i lettelse da døren lukket seg bak ham. «Kan jeg legge meg ned?» spurte hun Sara.

«Selvfølgelig.» Sara hjalp henne med å legge seg til rette og tenkte at Faith så yngre ut enn sine 33 år, men hun hadde holdningen til en politibetjent – det «Jeg har ikke tid til tull, og ikke kødd med meg»-uttrykket som de hadde til felles.

Advokatektemannen virket som et merkelig valg, men Sara hadde sett underligere kombinasjoner.

«Hvor langt er du på vei?» spurte Sara.

«Cirka ni uker.»

Sara skrev det ned. «Er det en gjetning, eller har du konsultert en lege?»

«Jeg tok en graviditetstest av den typen en kjøper i butikken. Jeg tok tre,» la hun til. «Jeg går aldri over tiden.»

Sara skrev ned at det skulle tas en graviditetstest. «Hva med vektøkningen?»

«Fem kilo,» innrømmet Faith. «Jeg er blitt litt sprø når det gjelder mat etter at jeg fant det ut.»

Etter Saras erfaring betydde fem kilo syv. «Har du noen andre barn?»

«Ett – Jeremy på 18.»

Sara noterte. «Da er du jo heldig,» mumlet hun. «Han nærmer seg den deilige alder av to år.»

«Heller den deilige alderen da de er 20. Sønnen min er 18 år.»

Sara kvapp til og bladde tilbake i journalen.

«Jeg skal regne det ut for deg,» sa Faith. «Jeg ble gravid da jeg var 14 år og fikk Jeremy da jeg var 15.»

Det var ikke mye som overrasket Sara lenger, men Faith Mitchell hadde klart å gjøre det. «Oppsto det noen komplikasjoner under svangerskapet?»

«Bortsett fra å være inspirasjonen til ukens TV-film?» Hun ristet på hodet. «Nei, ingen.»

«Nei vel,» sa Sara, la fra seg journalen og konsentrerte seg helt og fullt om Faith. «Nå må vi snakke om hva som skjedde i kveld.»

«Jeg gikk mot bilen, følte meg litt svimmel, og i neste øyeblikk kjører Will meg hit.»

«Rommet går rundt-svimmel, eller bare litt?»

24

Hun tenkte seg om før hun svarte. «Litt.»

«Opplevde du noen lysglimt eller uvanlig smak i munnen?»

«Nei.» «Er Will mannen din?»

Hun snøftet faktisk. «Nei, herregud.» Hun kvalte en vantro latter. «Will er makkeren min – Will Trent.»

«Er kriminalbetjent Trent her så jeg kan snakke med ham?»

«Spesialagent. Du har akkurat snakket med ham. Det var han som gikk ut nå.»

Sara lurte på om det var noe hun ikke hadde fått med seg.

«Er han som nettopp var her inne, politimann?»

Hun lo. «Det er dressen. Du er ikke den første som tror at han er begravelsesagent.»

«Jeg antok at han er advokat,» innrømmet Sara, og tenkte at hun aldri hadde møtt noen som lignet så lite på en politimann.

«Jeg må fortelle ham at du trodde han er advokat. Det vil glede ham at du tok ham for å være velutdannet.»

Sara la for første gang merke til at Faith ikke hadde giftering. «Så faren er …»

«Inn og ut av bildet.» Hun virket ikke flau over det, men Sara tenkte at det ikke var så mye som kunne gjøre en forlegen når en hadde fått et barn i en alder av 15 år. «Jeg ønsker ikke at Will skal vite det,» sa Faith. «Han er veldig –» Hun stanset midt i setningen. Hun lukket øynene og presset leppene sammen. Hun var blitt svett i pannen.

Sara presset fingrene mot håndleddet hennes igjen. «Hva skjer nå?»

Faith svarte ikke, hun bare bet tennene sammen.

Sara hadde blitt spydd på ofte nok til å kjenne igjen varseltegnene. Hun gikk bort til vasken og fuktet et papirhåndkle.

«Pust dypt inn og langsomt ut,» sa hun.

Faith gjorde som hun fikk beskjed om med skjelvende lepper.

«Har du vært irritabel i det siste?»

Til tross for tilstanden forsøkte hun seg med litt humor.

«Mer enn vanlig?» Hun la hånden mot magen og ble alvorlig. «Ja. Nervøs. Irritert.» Hun svelget. «Jeg får en summende lyd i hodet, som om jeg har bier i hjernen.»

25

Sara presset det kalde papirhåndkleet mot pannen hennes.

«Kvalm?»

«Om morgenen,» klarte Faith å få frem. «Jeg trodde det var morgenkvalme, men –» «Hva med hodepinen?»

«Den er ganske ille. Den kommer som regel om ettermiddagen.»

«Har du vært veldig tørst? Urinert mye?»

«Ja. Nei. Jeg vet ikke.» Hun klarte å åpne øynene. «Hva er det? Influensa? Hjernesvulst?»

Sara satte seg på sengekanten og tok hånden hennes. «Å, herregud, er det så ille?» Hun fortsatte før Sara rakk å svare. «Leger og politifolk setter seg bare når de skal gi folk dårlige nyheter.»

Sara lurte på hvorfor hun ikke hadde forstått akkurat dette.

Etter så mange år sammen med Jeffrey Tolliver trodde hun at hun hadde fått med seg alle særegenheter, men denne hadde gått henne hus forbi. «Jeg var gift med en politimann i 15 år,» sa Sara til Faith. «Jeg la aldri merke til det, men du har rett – han satte seg alltid når det gjaldt dårlige nyheter.»

«Jeg har vært politibetjent i 15 år,» sa Faith. «Bedro han deg eller ble han alkoholiker?»

Sara fikk klump i halsen. «Han ble drept for tre og et halvt år siden.» «Å nei,» gispet Faith og la den ene hånden mot brystet.

«Det var leit.»

«Det går bra,» svarte Sara og lurte på hvorfor hun fortalte Faith noe så personlig. De siste årene hadde hun unngått å snakke om Jeffrey, og nå gjorde hun det med en fremmed.

Hun forsøkte å lette på stemningen. «Men du har rett. Han bedro meg også.» Han hadde i hvert fall gjort det den første gangen de var gift.

«Det var leit,» gjentok Faith. «Skjedde det i tjenesten?»

Sara hadde ikke lyst til å svare. Hun følte seg kvalm og overveldet, sannsynligvis som Faith rett før hun besvimte i parkeringsgarasjen.

Faith forsto det. «Du trenger ikke å –» «Takk.»

26

«Jeg håper de fikk tak i svinet.»

Sara stakk hånden i lommen og lot fingrene gli langs kanten av brevet. Det var det alle hadde spurt om: Fikk de tatt ham? Fikk de tak i svinet som drepte mannen din? Som om en identifisering av Jeffreys drapsmann ville lindre smerten ved at han døde.

Mary kom heldigvis inn i rommet. «Beklager,» sa sykepleieren. «Barna til den eldre kvinnen bare etterlot henne her. Jeg måtte ringe en sosialarbeider.» Hun ga Sara et ark. «Resultatet av den metabolske testen.»

Sara rynket pannen da hun så tallene for stoffskiftet. «Har du med deg målepennen?»

Mary stakk hånden i lommen og tok frem pennen som målte blodsukkeret.

Sara vasket fingertuppen til Faith med sprit. Den metabolske testen var veldig nøyaktig, men Grady var et stort sykehus, og det hadde skjedd at laboratoriet blandet sammen prøver.

«Når spiste du sist?» spurte hun Faith.

«Vi har vært i rettssalen i hele dag. Helvete også,» hveste Faith da nålen gikk inn i fingeren. «I 12-tiden,» fortsatte hun.

«Jeg spiste litt av en berlinerbolle som Will kjøpte fra en automat.»

Sara gjorde et nytt forsøk. «Det siste skikkelige måltidet.»

«I 20-tiden i går kveld.»

Fra det skyldbetyngede ansiktsuttrykket hennes regnet Sara med at det hadde vært gatekjøkkenmat. «Drakk du kaffe i morges?»

«Bare en halv kopp. Jeg reagerte på lukten.»

«Brukte du sukker og fløte?»

«Nei. Jeg spiser vanligvis en god frokost – yoghurt og frukt.

Rett etter at jeg har jogget. Er det noe i veien med blodsukkeret mitt?» spurte hun.

«Vi får se,» svarte Sara og presset litt blod på teststripen.

Mary hevet øyebrynene, et tegn på at Sara ville vedde med henne når det gjaldt tallet, men hun ristet på hodet. Ikke noe veddemål. Mary brukte likevel fingrene til å vise 1-5-0.

«Jeg trodde prøven kom senere,» sa Faith og hørtes usikker. «Når de ber en drikke det søte stoffet?»

27

«Har du hatt problemer med blodsukkeret før? Har noen i familien din det?»

«Nei. Ingen.»

Målepennen pep, og tallet 152 kom frem i displayet.

Mary plystret lavt, imponert over seg selv. Sara hadde en gang spurt henne hvorfor hun ikke studerte medisin, og fått til svar at det var sykepleierne som egentlig drev med medisin.

«Du har diabetes,» sa Sara.

Faith åpnet munnen og fikk så vidt frem et svakt: «Hva?» «Jeg tror at du har vært i en prefase en stund. Kolesterolet og triglyseridene dine er altfor høye. Blodtrykket er litt høyt.

Graviditeten og den raske vektøkningen – fem kilo er mye i løpet av ni uker – samt de dårlige spisevanene dine utløste det hele.»

«Jeg var helt fin under det første svangerskapet.»

«Du er eldre nå.» Sara ga henne litt gasbind som hun kunne presse mot fingeren så blødningen stanset. «Jeg vil at du skal følge opp dette med legen din i morgen tidlig. Vi må være sikre på at det ikke er noe annet som ligger bak her. I mellomtiden må du holde blodsukkeret ditt jevnt. Hvis ikke vil det å besvime i en parkeringsgarasje være den minste bekymringen din.»

«Kanskje det bare er – jeg har ikke spist skikkelig, og –» Sara avbrøt henne midt i fornektelsen. «Alt over 140 blir diagnostisert som diabetes. Tallet ditt har faktisk blitt høyere etter at den første blodprøven ble tatt.»

Faith brukte litt tid på å la det synke inn. «Vil det vare?»

Bare en ekspert på hormonsykdommer kunne svare på det.

«Du må snakke med legen din og få ham til å ta noen flere prøver,» sa Sara, men hvis hun skulle gjette ville hun anta at Faith befant seg i en prekær situasjon. I tillegg til svangerskapet hadde hun fullt utviklet diabetes.

Sara kikket på klokken. «Jeg ville ha lagt deg inn i kveld til observasjon, men innen vi får skrevet deg inn og funnet et rom, er kontoret til legen din åpent. Og et eller annet sier meg at du ikke ville ha blitt her uansett.» Hun visste nok om politifolk til å vite at Faith ville forsvinne med en gang hun fikk sjansen.

28

«Du må love meg at du ringer legen din med en gang i morgen tidlig – og jeg mener med en gang. Vi skal få en sykepleier til å vise deg hvordan du skal måle blodsukkeret og sette injeksjoner, men du må ta kontakt med legen din i morgen.»

«Må jeg sette sprøyter på meg selv?» Stemmen til Faith ble høy av bekymring.

«Tabletter anbefales ikke når det gjelder gravide kvinner.

Det er derfor du må snakke med legen din. Det er mye prøving og feiling her. Vekten og hormonnivået ditt vil forandre seg under svangerskapet. Legen din vil være din beste venn i de neste åtte månedene. Minst.»

Faith virket forlegen. «Jeg har ingen fast lege.»

Sara tok frem reseptblokken og skrev ned navnet på en kvinne hun hadde gjort turnustjeneste sammen med for mange år siden. «Delia Wallace har kontor på Emory. Hun er spesialist både i gynekologi og hormonsykdommer. Jeg skal ringe kontoret hennes i kveld, slik at hun er forberedt på å ta imot deg.»

Faith virket fremdeles ikke overbevist. «Hvordan kan jeg plutselig ha fått det? Jeg har lagt på meg litt, men jeg er ikke tjukk.»

«Du trenger ikke å være tjukk,» svarte Sara. «Du er eldre nå. Babyen påvirker hormonene dine, evnen til å produsere insulin. Du har ikke spist riktig. Det var flere faktorer som utløste det.»

«Det er Wills feil,» mumlet Faith. «Han spiser som en 12åring. Smultringer, pizza, hamburgere. Han kan ikke gå inn på en bensinstasjon uten å kjøpe nachos og en pølse.»

Sara satte seg på sengekanten igjen. «Dette er ikke verdens undergang, Faith. Du er i god fysisk form. Du har en veldig god forsikringsavtale. Du klarer dette.»

«Hva om jeg …» Hun bleknet og så ikke direkte på Sara.

«Hva om jeg ikke lenger var gravid?»

«Vi snakker ikke om svangerskapsdiabetes her. Dette er fullt utviklet type 2-diabetes. En abort vil ikke få problemet til å forsvinne,» svarte Sara. «Det er sannsynligvis noe som har bygget seg opp over tid. Graviditeten fikk det til å bryte 29

ut raskere. Det vil gjøre tilstanden din mer komplisert i begynnelsen, men ikke umulig å hanskes med.»

«Jeg bare –» Hun klarte ikke å avslutte setningen.

Sara klappet henne på hånden og reiste seg. «Dr. Wallace er dyktig til å stille diagnoser, og jeg vet at hun er dekket av kommunens forsikringsordning.»

«Staten,» rettet Faith. «Jeg jobber i GBI.» Sara regnet med at forsikringsordningen til Georgia Bureau of Investigation var like omfattende, men hun sa ingenting.

Faith hadde åpenbart problemer med å takle nyheten. Sara hadde ikke akkurat beroliget henne, men hun kunne ikke forandre på det nå. Hun klappet Faith på armen. «Mary skal gi deg en injeksjon, og du kommer til å føle deg bedre med det samme.» Hun reiste seg for å gå. «Jeg mente det med å ringe dr. Wallace,» la hun bestemt til. «Du må ringe henne i morgen tidlig, og du må spise noe annet enn berlinerboller. Mat med lite karbohydrater, lite fett. Regelmessige, sunne måltider og snacks. Forstår du?»

Fatih nikket, fremdeles målløs, og da Sara gikk ut av rommet, følte hun seg som en drittsekk. Pasientbehandlingen hennes var blitt dårligere i årenes løp, men dette representerte et nytt lavmål. Men var det ikke anonymiteten som hadde gjort at hun begynte på Grady? Bortsett fra en håndfull hjemløse og noen prostituerte så hun sjelden en pasient mer enn én gang.

Det var det som hadde tiltrukket henne – avstanden til alt og alle. Hun befant seg ikke på det stadiet i livet da hun ønsket å få kontakt med mennesker.

I stedet for å gå tilbake til pauserommet til legene gikk hun forbi vaktrommet til sykepleierne, gjennom de doble dørene til det overfylte venterommet og ut. Noen av respiratorgutta sto ved inngangen og røykte, så Sara gikk til baksiden av bygningen. Hun følte seg fremdeles skyldbetynget når det gjaldt Faith Mitchell, og hun fant nummeret til Delia Wallace på mobilen før hun glemte å ringe. Hun ble koblet til en telefonsvarer, og Sara følte seg litt bedre etter å ha lagt igjen en beskjed angående Faith.

Hun hadde truffet Delia Wallace for noen måneder siden, da hun hadde kommet for å besøke en av de rike pasientene 30

sine som var blitt fløyet til Grady med luftambulanse etter en alvorlig bilulykke. Delia og Sara hadde vært de eneste kvinnene blant dem som gjorde det best i avgangsklassen på Det medisinske fakultet ved Emory Universitet. På den tiden var det en uskreven regel: Kvinnelige leger hadde bare to muligheter – gynekolog eller barnelege. Delia hadde valgt det første, Sara det sistnevnte. De ville begge fylle 40 neste år, og det virket som om Delia hadde alt. Sara følte at hun ikke hadde noe.

De fleste leger – og Sara var ikke noe unntak – var arrogante på en eller annen måte – men Delia hadde alltid vært ivrig etter å fremheve seg selv. Mens de drakk kaffe på pauserommet, ga Delia henne høydepunktene i livet så langt: en travel praksis med to kontorer, en mann som var aksjemegler, og to ekstremt vellykkede barn. Hun hadde vist Sara bilder av dem – en perfekt familie som så ut som de var tatt rett ut av en Ralph Lauren-reklame.

Sara hadde ikke fortalt Delia noe om seg selv etter medisinstudiet – at hun hadde reist tilbake til landlige Grant County, stedet der hun var født og oppvokst – for å jobbe som barnelege. Hun fortalte ikke om Jeffrey, hvorfor hun hadde flyttet tilbake til Atlanta, eller hvorfor hun jobbet på Grady når hun kunne ha åpnet egen praksis og levd noe som lignet et normalt liv. Hun hadde bare trukket på skuldrene og sagt: «Jeg endte her.» Delia hadde sett både skuffet og medlidende på henne, og begge følelsene sprang ut av det faktum at Sara hadde vært flinkere enn Delia under hele studiet.

Sara stakk hendene i lommene og trakk den tynne frakken bedre rundt seg. Det var blitt kjølig. Hun kjente brevet mot håndbaken igjen da hun gikk mot innkjøringsrampen. Hun hadde sagt seg villig til å jobbe et ekstra skift den morgenen, jobbe i 16 timer i ett så hun kunne ta fri i morgen. Trettheten overmannet henne samtidig som kvelden falt på, og hun sto med hendene knyttet i lommene og nøt den relativt friske luften. Hun kjente lukten av regn under eksosen og det som kom fra containeren. Kanskje hun fikk sove i natt. Hun sov alltid bedre når det regnet.

Hun så ned på bilene på motorveien. Rushtrafikken var nesten over – kvinner og menn som dro hjem til familiene sine.

31

Sara sto på det som ble kalt Grady-kurven, en bue ved motorveien som trafikkreportere brukte som landemerke når de rapporterte om trafikkproblemer i sentrum. Alle baklyktene lyste rødt da en kranbil tok med seg en SUV fra den venstre siden av veibanen. Politibiler blokkerte deler av veien, og blålysene spant spøkelsesaktig rundt i kveldsmørket. Det minnet henne om den kvelden Jeffrey døde – politiet som svermet rundt, statspolitiet som tok over, åstedet som ble finkjemmet av flere titalls åstedsgranskere i hvite kjeledresser og støvler.

«Sara?»

Hun snudde seg. Mary sto i døråpningen og vinket på henne.

«Fort.»

Sara småløp mot døren. Mary ropte ut opplysningene da hun kom nærmere. «En enkelt bil traff en fotgjenger. Krakauer tok sjåføren og passasjeren, mulig hjerteattakk på sjåføren.

Du har fått kvinnen som ble truffet av bilen. Åpent brudd i høyre arm og ben, mistet bevisstheten på åstedet. Mulig seksuelt misbruk og tortur. Mannen som kom kjørende bak er ambulansesjåfør. Han gjorde hva han kunne, men det er ille.»

Sara trodde hun måtte ha misforstått. «Hun ble voldtatt og påkjørt av en bil?»

Mary svarte ikke. Hånden var som en skruestikke rundt armen til Sara da de småløp bortover korridoren. Døren til akuttavdelingen sto åpen. Hun så båren og tre av ambulansepersonellet som sto rundt pasienten. Alle i rommet var menn, inkludert Will Trent, som lente seg over kvinnen og forsøkte å avhøre henne.

«Kan du fortelle meg hva du heter?» spurte han.

Sara bråstanset ved enden av sengen. Hånden til Mary lå fremdeles på armen hennes. Pasienten lå sammenkrøket på siden i fosterstilling. Hun var spent fast til båren og hadde polstrede skinner på høyre arm og ben. Hun var ved bevissthet. Tennene klapret i munnen på henne, og hun mumlet noe uforståelig. En sammenbrettet jakke lå under hodet hennes, og en krage ga støtte til nakken. Siden av ansiktet var dekket av leire og blod, isolasjonstape hang ned fra kinnet og klistret seg til det mørket håret. Munnen var åpen, leppene sprukne og blodige. Lakenet de hadde lagt over henne var trukket litt 32

ned, og under brystet var det et gapende sår så dypt at lysegult fett var kommet til syne.

«Er du klar over tilstanden din?» spurte Will.

«Kom deg vekk,» sa Sara og dyttet ham bort hardere enn det som var meningen. Han veivet med armene og mistet balansen et øyeblikk. Hun brydde seg ikke om det. Hun hadde sett den lille digitale diktafonen han hadde i hånden, og likte ikke det han gjorde.

Sara tok på seg et par hansker før hun knelte ned. «Jeg er dr. Linton,» sa hun til kvinnen. «Du er på Grady Hospital.

Vi skal ta oss av deg.»

«Hjelp … hjelp … hjelp,» mumlet kvinnen, og kroppen skalv så voldsomt at metallbåren ristet. Hun stirret tomt fremfor seg uten å klare å fokusere på noe. Hun var mager, huden tørr og flasset. «Hjelp …»

Sara strøk henne over håret så forsiktig som hun kunne.

«Det er mange mennesker her som skal hjelpe deg. Bare hold ut. Du er trygg nå.» Sara reiste seg og lot hånden hvile lett mot skulderen til kvinnen slik at hun skulle vite at hun ikke var alene. To sykepleiere sto i rommet og ventet på ordre. «Kan noen gi meg informasjon her?»

Hun hadde rettet spørsmålet til en av de uniformerte ambulansesjåførene, men det var mannen tvers overfor henne som svarte. Han snakket raskt og stakkato, og ga henne de viktigste opplysningene om kvinnen og hvilken behandling som var blitt gitt i ambulansen. Han hadde på seg vanlige klær som var fulle av blod. Det var sannsynligvis mannen som var kommet kjørende bak, og som hadde gitt førstehjelp på stedet. «Et gapende sår mellom 11. og 12. ribben. Åpne brudd i høyre arm og ben. Hun har fått seg en smell i hodet. Hun var bevisstløs da vi kom, men gjenvant bevisstheten da jeg ga henne førstehjelp. Vi fikk henne ikke til å legge seg på ryggen,» sa han med en snev av panikk i stemmen. «Hun bare hylte. Vi måtte få henne inn i ambulansen, så vi bare stroppet henne fast. Jeg vet ikke hva som er i veien med … Jeg vet ikke hva –» Han kvalte et hulk. Fortvilelsen hans var smittsom. Luften kjentes ladet med adrenalin, og det var ikke så underlig når 33

man tenkte på offerets tilstand. Sara kjente en snev av panikk selv, hun var ute av stand til å ta innover seg skadene som var påført kvinnen, de åpenbare tegnene på tortur. Mange av de tilstedeværende hadde tårer i øynene.

Sara gjorde stemmen så rolig som mulig for å forsøke å dempe hysteriet. Hun lot ambulansepersonellet og mannen som hadde gitt førstehjelp, gå ved ganske enkelt å si: «Takk skal dere ha. Dere gjorde alt dere kunne. Nå må vi få plass nok til å hjelpe henne.» Hun henvendte seg til Mary. «Gi henne intravenøst og gjør klar til venøst kateter i tilfelle. Få det bærbare røntgenapparatet ned hit,» sa hun til en annen sykepleier. «Bestill computertomografi og gi beskjed til kirurgene.» Hun ga beskjed til enda en sykepleier. «Blodgasser, blodstatus, metabolsk test og koaguleringstest.»

Sara presset stetoskopet forsiktig mot ryggen til kvinnen og prøvde å konsentrere seg om noe annet enn brennemerkene og kuttene som gikk på kryss og tvers. Hun lyttet på lungene hennes og kjente ribbena mot fingrene. Pulsen var jevn, men ikke så sterk som Sara skulle ha ønsket, sannsynligvis på grunn av den store dosen morfin de hadde gitt henne i ambulansen.

Panikk visket av og til ut skillet mellom hjelp og hindring.

Sara knelte ned igjen. Øynene til kvinnen var åpne, tennene klapret fremdeles i munnen. «Hvis du får problemer med å puste må du gi meg beskjed, så skal jeg hjelpe deg med en gang,» sa Sara. «Er det forstått? Kan du gjøre det?» Kvinnen svarte ikke, men Sara fortsatte å snakke til henne. Hun fortalte hva hun gjorde og hvorfor. «Jeg sjekker luftveiene dine for å forsikre meg om at du kan puste,» sa hun og åpnet kjeven forsiktig. Tennene til kvinnen var mørkt rosa, noe som indikerte blod i munnen, men Sara regnet med at det var fordi hun hadde bitt seg i tungen. Hun hadde dype flenger i ansiktet, som om noen hadde klort henne. Sara lurte på om de skulle gi henne narkose og intubere henne, men det kunne være den siste muligheten kvinnen hadde til å snakke.

Det var derfor Will Trent ikke ville gå. Han hadde spurt kvinnen om hun var klar over tilstanden sin, for å legge et juridisk grunnlag for noe som kunne bli sagt på dødsleiet.

Kvinnen måtte være klar over at hun var døende, ellers ville 34

det hun sa bli avvist av retten som annenhånds informasjon.

Trent sto med ryggen mot veggen og lyttet til hvert eneste ord som ble sagt, i tilfelle han ville bli innkalt som vitne.

«Kan du fortelle meg hva du heter?» spurte Sara. Kvinnen beveget munnen, men det kom ikke et ord. «Bare fornavnet?

Vi begynner med noe lett.»

«Ah… Ah…» «Anne?»

«Nah… nah…»

«Anna?»

Kvinnen lukket øynene og nikket svakt. Pusten hennes var blitt svakere av anstrengelsen.

«Hva med etternavnet?» forsøkte Sara.

Kvinnen svarte ikke.

«Greit, Anna. Det er fint. Bare hold ut.» Hun kikket på Will Trent, som nikket til takk. Hun konsentrerte seg om pasienten igjen. Hun sjekket pupillene og presset fingrene mot hodeskallen for å se etter brister. «Du har litt blod i ørene, Anna.

Du fikk deg en smell i hodet.» Sara tok en våt svamp og strøk den over ansiktet hennes for å få vekk noe av det størknede blodet. «Jeg vet at du kan høre meg, Anna. Bare hold ut.»

Sara lot fingrene gli forsiktig nedover nakken og skuldrene og kjente at kragebenet beveget seg. Hun fortsatte videre nedover og sjekket på begge sider av skuldrene, deretter brystkassen. Kvinnen var sterkt underernært, og benstrukturen sto frem som et skjelett. Det var flenger i huden, som om piggtråd eller kroker var blitt festet og dratt ut igjen. Hun hadde overfladiske kutt over hele kroppen, og den dype flengen under brystet luktet infisert; hun måtte ha hatt det slik i dagevis.

«Intravenøst på plass,» sa Mary. «Saltoppløsningen maks åpen.»

«Ser du listen over numrene til legene ved telefonen?» spurte hun Will Trent. Han nikket. «Ring etter Phil Sanderson. Si at vi trenger ham her nede med en gang.»

Han nølte. «Jeg kan gå og finne ham.»

«Det er raskere å ringe etter ham. Linje 392,» sa Mary. Hun tapet en løkke fra den intravenøse slangen fast på håndbaken til kvinnen. «Skal vi gi henne mer morfin?» spurte hun Sara.

35

«La oss prøve å finne ut hva som feiler henne først,» svarte hun, og forsøkte å undersøke overkroppen til kvinnen. Hun ville ikke flytte på henne før de visste nøyaktig hva de hadde med å gjøre. Det var et gapende hull på venstre side, mellom 11. og 12. ribben, noe som forklarte hvorfor kvinnen hadde hylt da de forsøkte å legge henne på ryggen. Strekkingen av ødelagt muskulatur og brusk måtte ha vært uutholdelig smertefull.

Ambulansepersonellet hadde lagt en kompress på det høyre benet hennes, samt polstrede skinner for å stabilisere lemmene.

Sara kikket under den sterile kompressen på benet og så hvit knokkel. Hoften kjentes ustabil under hendene hennes. Dette var skader hun hadde fått nylig. Bilen måtte ha truffet Anna på høyre side så hun klappet sammen.

Sara tok en saks ut av lommen og klippet over tapen som hadde gjort at kvinnen lå urørlig på båren. «Jeg skal snu deg rundt på ryggen, Anna,» forklarte hun og la hendene bak nakken og skuldrene hennes mens Mary grep rundt hoften og bena. «Du kan ha bena bøyd, men vi må –» «Nei, nei, nei,» tryglet kvinnen. «Vær så snill! Ikke gjør det!» De fortsatte å snu henne, og Anna åpnet munnen og kom med et skrik som fikk det til å gå kaldt gjennom Sara.

Hun hadde aldri hørt noe så redselsfullt i hele sitt liv. «Nei!» ropte hun igjen, halvkvalt. «Vær så snill! Neeeiii!»

Hun fikk sterke krampetrekninger, og Sara lente seg over båren og holdt henne fast så hun ikke skulle falle av. Hun hørte at kvinnen stønnet for hver krampetrekning, som om hver bevegelse var som å få en kniv i siden. «Fem milligram Ativan,» sa hun, og håpet at det ville roe ned anfallene. «Hold ut, Anna,» sa hun inntrengende. «Hold ut.»

Det spilte ingen rolle hva Sara sa. Kvinnen hadde mistet bevisstheten, enten på grunn av anfallene eller smerten. Lenge etter at medisinen skulle ha virket, gikk det rykninger gjennom kroppen hennes, mens bena skalv og hodet ristet.

«Den bærbare er her,» sa Mary og vinket radiografen inn i rommet. «Jeg skal sjekke Sanderson og operasjonssalen,» sa hun.

Radiografen la hånden mot brystet. «Macon,» sa han.

36

«Sara,» sa Sara. «Jeg skal hjelpe til.»

Han ga henne et blyforkle og begynte å gjøre klar maskinen.

Sara la hånden mot pannen til Anna og strøk det mørke håret bakover. Det rykket fremdeles i musklene hennes da Sara og Macon klarte å få henne rundt på ryggen, men de lot bena være bøyd så hun ikke skulle få mer vondt. Sara oppdaget at Will Trent fremdeles befant seg i rommet. «Du må gå ut mens vi gjør dette,» sa hun.

Hun hjalp Macon med å ta røntgenbildene, og de gjorde det så raskt de kunne. Sara ba en stille bønn om at pasienten ikke skulle våkne og begynne å skrike igjen. Hun hørte fremdeles hylene til Anna i ørene, nesten som et dyr fanget i en felle. Lyden alene var nok til at man kunne tro at kvinnen var klar over at hun skulle dø. Ingen skrek sånn med mindre de hadde gitt opp alt håp om å overleve.

Macon hjalp Sara med å legge kvinnen over på siden igjen før han gikk for å fremkalle filmene. Sara tok av seg hanskene og knelte ved båren igjen. Hun la hånden mot ansiktet til Anna og strøk henne over kinnet. «Jeg er lei for at jeg dyttet deg,» sa hun – ikke til Anna, men til Will Trent. Da hun snudde seg, så hun at han sto ved fotenden av sengen og så ned på bena til kvinnen, på fotsålene hennes. Han sto med sammenbitte tenner, men hun visste ikke om det var i sinne eller avsky eller begge deler.

«Vi har begge en jobb å gjøre,» svarte han.

«Likevel.»

Med hånden støk han forsiktig over Annas høyre fotsåle.

Han tenkte vel at det ikke var noe annet sted han kunne røre ved henne uten at det gjorde vondt. Sara ble overrasket – bevegelsen var nesten øm.

«Sara?» Phil Sanderson sto i døråpningen, med operasjonsuniformen ren og nypresset.

Hun reiste seg, men lot fingertuppene hvile mot skulderen til Anna. «Det er to åpne brudd og en knust hofte,» sa hun til Phil. «Det er et dypt sår ved høyre bryst og et like dypt sår på venstre side. Jeg er ikke sikker når det gjelder det nevrologiske; pupillene reagerer ikke, men hun snakket sammenhengende.»

37

Phil gikk bort til kvinnen og begynte undersøkelsen. Han kommenterte ikke hvilken forfatning hun var i, eller det åpenbare misbruket. Han konsentrerte seg om det han kunne fikse – de åpne bruddene og den knuste hoften. «Du har ikke intubert henne?»

«Luftveiene var åpne.»

Phil var åpenbart uenig i avgjørelsen hennes, men ortopediske kirurger brydde seg vanligvis ikke om hvorvidt pasientene deres kunne snakke eller ikke. «Hvordan er hjertet hennes?»

«Sterkt. Blodtrykket er fint. Hun er stabil.» Operasjonsteamet til Phil kom inn for å hente Anna. Mary kom tilbake med røntgenbildene og ga dem til Sara.

«Bare det å plassere henne under maskinen kunne ta livet av henne,» sa Phil.

Sara festet filmene på lysboksen. «Jeg tror ikke hun ville ha vært her nå hvis hun ikke var en fighter.»

«Såret ved brystet er infisert. Det ser ut som –» «Jeg vet det,» avbrøt Sara og tok på seg brillene før hun kikket på røntgenbildene.

«Såret i siden ser ganske rent ut.» Han stanset teamet sitt et øyeblikk og bøyde seg ned for å se på den lange flengen i huden. «Ble hun dratt etter bilen? Har noe av metall skåret henne opp?»

Det var Will Trent som svarte. «Etter det jeg har forstått, ble hun kjørte rett ned. Hun sto i veibanen.»

«Fantes det noe i nærheten som kan ha laget såret?» spurte Phil. «Det er ganske rent.»

Will nølte. Han lurte sannsynligvis på om Phil var klar over hva kvinnen hadde gått gjennom før bilen traff henne. «Det er et landlig område med mye skog. Jeg har ikke snakket med vitnene ennå. Sjåføren fikk brystsmerter på åstedet.»

Sara konsentrerte seg om røntgenbildene av overkroppen.

Enten var noe galt, eller så var hun mer utkjørt enn hun var klar over. Hun telte ribbena og visste ikke helt om hun skulle tro det hun så.

Det virket som om Will merket forvirringen hennes. «Hva er det?»

38

«Det 11. ribbenet hennes,» svarte Sara. «Det er blitt fjernet.»

«Hvordan fjernet?» spurte Will.

«Ikke kirurgisk.»

«Ikke vær latterlig,» bjeffet Phil. Han strenet bort til lysboksen og bøyde seg frem. «Det er sannsynligvis –» Han plasserte den andre filmen som var blitt tatt av brystet på lysboksen, deretter bildene som var tatt av siden av kroppen. Han lente seg nærmere og myste, som om det ville hjelpe. «Det pokkers benet kan da ikke bare dette ut av kroppen? Hvor er det?»

«Se der.» Sara lot fingeren gli langs den taggete skyggen der det en gang hadde sittet ben i brusk. «Det har ikke falt ut,» sa hun. «Det er blitt tatt ut.»

2

Will kjørte til åstedet for bilulykken i Faith Mitchells Mini.

Han satt med sammensunkne skuldre og hodet presset mot biltaket. Han hadde ikke villet kaste bort tid på å justere setet da han kjørte Faith til sykehuset, og heller ikke nå da han var på vei mot åstedet for den mest redselsfulle forbrytelsen han noen gang hadde sett. Bilen lå godt på bakveiene der han kjørte ned Route 316, godt over fartsgrensen. Den brede hjulavstanden på Minien gjorde at den tok svingene fint, men Will saktnet farten da han var kommet et stykke ut fra byen.

Trærne ble flere, veiene smalere, og han befant seg plutselig i et område der det ikke var uvanlig at et rådyr eller en pungrotte kunne komme ut i veien.

Han tenkte på kvinnen, flengene i huden, blodet, sårene på kroppen. I det øyeblikket han hadde sett ambulansepersonellet trille henne bortover korridoren på sykehuset, visste han at skadene var påført henne av en med et veldig sykt sinn.

Kvinnen var blitt torturert. En eller annen hadde tatt seg god tid med henne – en som var vel bevandret i smertens kunst.

Og kvinnen hadde ikke bare dukket opp på veien som om hun kom ut av løse luften. Fotsålene hennes hadde ferske sår og var fulle av leire, de blødde etter at hun hadde gått gjennom skogen. En furunål satt i den kjøttfulle delen ved fotbuen.

Hun var blitt holdt fanget et eller annet sted, men hadde klart å rømme. Stedet måtte ligge ikke så langt fra veien, og Will hadde tenkt å finne det om han så skulle bruke resten av livet.

Det gikk opp for ham at han brukte ordet «hun», til tross for at offeret hadde et navn – Anna. Det lignet litt på Angie, navnet på Wills kone. Og som Angie hadde kvinnen mørkt hår 40

og brune øyne. Huden var olivenfarget, og hun hadde en føflekk på baksiden av leggen, like ved knehasen, akkurat som Angie. Will lurte på om det var noe kvinner med olivenfarget hud hadde til felles – en føflekk på baksiden av leggen. Kanskje det var et genetisk fellestrekk som kom sammen med det mørke håret og de brune øynene. Han skulle vedde på at den legen visste det.

Han husket hva Sara Linton hadde sagt da hun undersøkte den skadete huden, merkene etter fingernegler rundt det gapende såret i siden. «Hun må ha vært ved bevissthet da de fjernet ribbenet.»

Will grøsset ved tanken. Han hadde i løpet av karrieren sett hva sadister kunne foreta seg, men ikke noe så sykt som dette.

Mobiltelefonen hans ringte, og han strevde med å få den opp av lommen uten at Minien havnet i grøfta. Han åpnet dekselet forsiktig. Plasten hadde sprukket i flere deler for noen måneder siden, men han hadde klarte å reparere telefonen ved å bruke superlim, isolasjonstape og fem biter snøre som fungerte som hengsler. Han måtte likevel være forsiktig så ikke alt gikk i oppløsning i hånden på ham.

«Will Trent.»

«Det er Lola, vennen.»

Han kjente at han rynket pannen. Stemmen var raspende og hes, lik stemmen til en som røykte to pakker sigaretter om dagen. «Hvem?»

«Du er broren til Angie, ikke sant?»

«Ektemannen,» rettet han. «Hvem er dette?»

«Lola. Jeg er en av jentene hennes.»

Angie jobbet frilans for flere private etterforskere nå, men hun hadde arbeidet i Sedelighetsavsnittet i over ti år. Will fikk av og til en telefon fra kvinnene hun hadde gått på gaten med.

Alle ville ha hjelp, og alle endte i fengsel igjen, der de ringte ham fra mynttelefonen. «Hva vil du?»

«Ikke vær så brysk mot meg da, vennen.»

«Hør her. Jeg har ikke snakket med Angie på åtte måneder.»

Forholdet deres hadde tilfeldigvis begynte å sprekke samtidig som telefonen. «Jeg kan ikke hjelpe deg.»

«Jeg er uskyldig.» Lola lo av spøken før hun hostet. Og 41

hostet litt mer. «Jeg ble tatt med en ukjent hvit substans som jeg bare oppbevarte for en venn.»

Disse jentene kjente lovverket bedre enn de fleste politifolk, og de var spesielt forsiktig når de ringte fra telefonen i fengselet.

«Skaff deg en advokat,» sa Will og satte opp farten for å kjøre forbi bilen foran ham. Et lyn flerret over himmelen og lyste opp veien. «Jeg kan ikke hjelpe deg.»

«Jeg har informasjon i bytte.»

«Gi den til advokaten din.» Det blippet i telefonen, og han kjente igjen nummeret til sjefen sin. «Jeg må legge på.» Han tastet over før hun fikk sagt noe mer. «Will Trent.»

Amanda Wagner trakk pusten, og Will forberedte seg på en ordflom. «Hva i helvete er det du driver med? La makkeren din bli igjen på sykehuset og sette av gårde på et idiotoppdrag i en sak vi ikke har noen jurisdiksjon over. Vi har ikke blitt bedt om å hjelpe til, og attpåtil i et fylke der vi ikke akkurat er elsket fra før.»

«De kommer til å be oss om assistanse,» forsikret han henne.

«Den kvinnelige intuisjonen din imponerer meg ikke i kveld, Will.»

«Jo lengre tid det lokale politiet bruker på dette, desto kaldere blir sporet. Dette dreier seg ikke om en som har kidnappet for første gang. Det var ikke bare et forsøk på å få oppmerksomhet.»

«Rockdale tar seg av dette,» sa hun, og refererte til fylket som hadde jurisdiksjon over området der bilulykken hadde skjedd. «De vet hva de gjør.»

«Stanser de biler og ser etter stjålne kjøretøyer?»

«De er ikke helt idioter.»

«Jo, det er de,» svarte han. «Hun ble ikke bare dumpet midt i veien. Hun ble holdt fanget et sted i området, men klarte å rømme.»

Amanda ble taus et øyeblikk, hun ventet sannsynligvis på at det skulle slutte å ryke ut av ørene hennes. Over ham glimtet det i et lyn igjen, og det etterfølgende tordenskrallet gjorde det vanskelig for ham å høre hva hun omsider sa.

«Hva?» sa han.

«Hva er statusen på offeret?» gjentok hun kort.

42

Will tenkte ikke på Anna. I stedet husket han uttrykket i øynene til Sara Linton da de trillet pasienten opp mot operasjonssalen. «Det ser ikke så bra ut.»

Amanda sukket tungt igjen. «Kom med infoen.»

Will fortalte henne det viktigste – hvordan kvinnen hadde sett ut. Torturen. «Hun må ha kommet ut av skogen. Det må være et hus her i nærheten, eller et skur. Det så ikke ut til at hun hadde vært ute lenge. En eller annen har holdt henne fanget, sultet henne, voldtatt og misbrukt henne.»

«Tror du en bondeknøl tok henne?»

«Jeg tror at hun ble kidnappet,» svarte han. «Håret var pent klippet, tennene bleket. Ingen sprøytemerker. Ingen tegn på sjuskethet. Hun hadde to små arr på ryggen etter plastisk kirurgi, sannsynligvis fettsuging.»

«Altså ingen hjemløs kvinne eller en prostituert.»

«Anklene og håndleddene blødde – hun har vært bundet.

Noen av sårene på kroppen hennes hadde grodd, andre var påført nylig. Hun var tynn – altfor tynn. Dette har foregått lenger enn i bare noen dager, kanskje en hel uke. To uker maks.»

Amanda bannet lavt. De byråkratiske formalitetene begynte å bli mange. Georgia Bureau of Investigation var for staten det FBI var for landet. GBI samarbeidet med det lokale politiet når en forbrytelse krysset fylkesgrenser, og holdt fokus på selve saken, ikke på territoriale disputter. Staten hadde åtte kriminaltekniske laboratorier i tillegg til hundrevis av åstedsgranskere og spesialagenter som var klare til å hjelpe dem som ba om det. Ulempen var at forespørselen om assistanse måtte gjøres formelt. Det fantes måter man kunne ordne det på, men tjenester måtte utveksles. Og av grunner som ikke ble nevnt i høflig selskap, hadde Amanda mistet besinnelsen i Rockdale for noen måneder siden, i en sak der en ustabil far hadde bortført og drept sine egne barn.

«Amanda –» Will gjorde et nytt forsøk.

«La meg ta noen telefoner.»

«Kan den første være til Barry Fielding?» spurte han, og mente hundeeksperten i GBI. «Jeg er ikke sikker på om det lokale politiet forstår hva de har med å gjøre. De har hverken sett offeret eller snakket med vitnene. Etterforskeren deres var 43

ikke engang på sykehuset da jeg dro.» Hun svarte ikke, så han forsøkte litt til. «Barry bor i Rockdale.»

Et enda tyngre sukk enn de to første lød over linjen. «Ok,» sa hun til slutt. «Men prøv å ikke gjøre folk surere enn vanlig. Gi meg rapport når du har noe å komme med.» Amanda brøt forbindelsen.

Will lukket dekselet og la mobiltelefonen i lommen idet et tordenskrall fylte luften. Et lyn lyste opp himmelen, og han saktnet farten. Knærne hans presset mot dashbordet av plast på Minien. Planen hans hadde vært å kjøre rett oppover Route 316 til han fant åstedet, og så trygle seg inn på det. Han hadde ikke ventet en veisperring. To politibiler fra Rockdale-politiet sto snute mot snute og sperret begge veibanene, og to fyldige politibetjenter sto foran hver av bilene. Rundt 15 meter lenger fremme lyste to enorme lyskastere opp en Buick med bulkete panser.

Det var åstedsgranskere overalt, i ferd med å gjøre det møysommelige arbeidet det var å samle inn hver bit av leire, stein og glass, før de tok dem med tilbake til laboratoriet for analyse.

En av politimennene kom bort til Minien. Will så seg rundt etter knappen som rullet ned vinduet, og glemte at den befant seg på dashbordet foran ham. Innen han fikk ned vinduet, var den andre politimannen kommet bort til dem. Begge smilte, og det gikk opp for Will at han måtte se komisk ut i den lille bilen, men det var ingenting han kunne gjøre med det nå.

Da Faith hadde besvimt i parkeringsgarasjen under tinghuset, var det eneste han hadde tenkt, at bilen hennes sto nærmere enn hans, og at de ville komme raskere til sykehuset hvis han kjørte Minien.

«Sirkuset ligger den veien,» sa den andre politimannen og brukte tommelen til å peke tilbake mot Atlanta.

Will visste bedre enn å forsøke å ta frem lommeboken fra baklommen mens han fremdeles befant seg i bilen. Han dyttet opp bildøren og kom seg klønete ut. Alle så opp da mer torden ristet luften.

«Spesialagent Will Trent,» sa han til politimennene og viste dem legitimasjonen.

Begge mennene så vaktsomme ut. Den ene gikk litt unna og snakket inn i mikrofonen han hadde festet til skulderen. Han 44

sjekket sannsynligvis med sjefen sin. Noen ganger var det lokale politiet glad for at GBI kom, andre ganger ønsket de bare å skyte dem.

«Hvorfor har du på deg den apedressen, bygutt?» spurte politimannen som sto ved siden av ham. «Kommer du rett fra en begravelse?»

Will lot som om han ikke hørte sarkasmen. «Jeg var på sykehuset da offeret ble brakt inn.»

«Vi har flere ofre, vi,» sa han, og var åpenbart innstilt på å gjøre det så vanskelig som mulig for Will.

«Kvinnen,» sa Will. «Hun som gikk ut i veien og ble truffet av en Buick som ble kjørt av et eldre ektepar. Vi tror hun heter Anna.»

Den andre politimannen kom bort til dem. «Jeg må be deg om å sette deg inn i bilen igjen. Ifølge sjefen min har du ingen jurisdiksjon her.»

«Kan jeg få snakke med sjefen din?»

«Han regnet med at du ville spørre om det,» svarte politimannen med et ekkelt smil. «Han sa at du skulle ringe ham i morgen. Mellom klokken 10 og 10.30.»

Will kikket forbi patruljebilene og bort på åstedet. «Kan jeg få vite hva han heter?»

Politimannen tok seg god tid og gjorde et nummer av å ta frem notatblokken, finne en penn og skrive noe på blokken.

Han rev langsomt av arket og ga det til Will.

Will så på kråketærne over telefonnumrene. «Er dette engelsk?»

«Fierro, din dust. Det er italiensk.» Mannen så på arket.

«Jeg skrev det tydelig,» sa han defensivt.

Will brettet sammen arket og stakk det i lommen på vesten. «Takk skal du ha.»

Han var ikke så dum at han trodde politimennene ville gå rolig tilbake til patruljebilene mens han satte seg inn i Minien.

Han hadde det ikke travelt nå. Han lente seg frem og fant spaken som regulerte setet, og skjøv det så langt bakover som mulig. Han satte seg inn, hilste med hånden til politimennene før han snudde og kjørte av gårde.

Route 316 hadde ikke alltid vært en bakvei. Før I-20 ble 45

bygget, var 316 hovedåren mellom Rockdale og Atlanta. I dag foretrakk de fleste bilistene motorveien, men det var fremdeles mange som brukte Route 316 som snarvei og til andre lyssky aktiviteter. På slutten av 1990-årene hadde Will vært involvert i et oppdrag som skulle få slutt på at prostituerte tok med seg kunder ut hit. Selv på den tiden hadde trafikken avtatt betraktelig. At to biler befant seg her samtidig som kvinnen gikk ut i veien, var helt tilfeldig. Og at hun hadde klart å gå rett ut foran en av dem, var enda mer utrolig.

Med mindre Anna hadde ventet på dem. Kanskje hun hadde gått ut foran Buicken med vilje. Det var lenge siden Will hadde forstått at flukt noen ganger var enklere enn det å overleve.

Han kjørte langsomt mens han så etter en sidevei han kunne svinge inn på. Etter en halv kilometer så han den. Betongen var full av hull, og ettersom Minien lå lavt på veien, kjente han hver hump. Ett og annet lyn lyste opp skogen for ham. Will så ingen hus, ingen gamle skur eller låver. Ingen leskur eller gamle brennerier. Han fikk hjelp av lyskasterne på åstedet, så da han stanset, befant han seg parallelt med det. Will satte på håndbrekket og smilte svakt. Åstedet lå rundt 200 meter unna, men lyskasterne og aktiviteten fikk det til å se ut som om det lå en fotballbane midt i skogen.

Will tok en liten lommelykt ut av hanskerommet og steg ut av bilen. Luften forandret seg raskt, det var blitt kjøligere.

På nyhetene i morges hadde meteorologen sagt at det ville bli delvis skyet, men Will tenkte at det ville bli regn.

Han gikk gjennom den tette skogen og kikket nøye på bakken etter noe som kunne være et spor. Anna kunne ha gått her eller på den andre siden av veien. Poenget var at åstedet ikke måtte begrenses til bare å gjelde veibanen. De burde ha vært ute i skogen og lett etter spor i en radius på minst halvannen kilometer. Jobben ville ikke bli lett. Skogen var tett, den var full av lavtliggende grener og busker som gjorde det vanskelig å komme seg frem. Trær som var blitt revet opp og jordfallshull gjorde terrenget enda farligere i kveldsmørket. Will forsøkte å orientere seg og lurte på i hvilken retning I-20 lå, der det var mer bebyggelse, men ga opp da kompasset i hodet hans ikke virket.

46

Terrenget begynte å skråne, og selv om de fremdeles befant seg et stykke unna, kunne han høre de sedvanlige lydene fra et åsted – den elektriske brummingen fra generatoren, summingen fra lyskasterne, lyden av blitz, mumlingen fra politibetjenter og åstedsgranskere og ett og annet utbrudd av overrasket latter.

Over ham delte skydekket seg og sendte ned en strime av månelys som la bakken i skygge. I øyekroken så han en del løv som lå i en haug som så unaturlig ut. Han bøyde seg ned for å undersøke, men den svake strålen fra lommelykten var ikke til mye hjelp. Bladene var mørke, men han visste ikke om det var blod på dem eller om det skyldtes fuktighet. Will var imidlertid sikker på at et eller annet hadde ligget der, men hadde det vært et dyr eller en kvinne?

Han forsøkte å orientere seg igjen. Han befant seg cirka halvveis mellom Minien til Faith og den bulkete Buicken på veien. Skyene beveget seg igjen, og han ble sittende i mørke.

Lommelykten valgte akkurat det øyeblikket til å oppgi ånden; pæren ble gulbrun før den ble svart. Will slo lommelykten mot håndflaten i et forsøk på å tyne det siste ut av batteriet.

Plutselig lyste den kraftige strålen fra en Maglite opp alt i en radius på halvannen meter rundt ham.

«Du må være agent Trent,» sa en mann.

Will skygget for øynene. Mannen ventet litt før han senket strålen mot brystet til Will. I den fjerne gløden fra åstedet så han ut til å være legemliggjørelsen av en ballong i Macy’s Day-paraden – kuleformet på toppen og så gradvis smalere nedover. Det lille runde hodet satt på en tykk nakke der huden tøt utover skjortekragen. Han var lett til bens til tross for at han var omfangsrik; Will hadde ikke hørt at han kom gjennom skogen. «Kriminalbetjent Fierro?» spurte han.

Han rettet lommelykten mot sitt eget ansikt, slik at Will kunne se ham. «Du kan kalle meg Drittsekk, for det er dét du kommer til å tenke på veien tilbake til Atlanta.»

Will satt fremdeles på huk. Han så bort mot åstedet. «Kan jeg ikke få ta en liten kikk først?»

Strålen fra lommelykten ble rettet mot øynene hans igjen.

«En sta liten jævel, forstår jeg,» sa Fierro.

47