DEN EVIGE ILDEN
og tillokkende ved seg, og han tok seg i å stirre på henne i kirken, stakkåndet og tørr i munnen. Han hadde nølt med å gjøre noe mer enn å stirre, for hun var tre år yngre enn han, men hun hadde ingen slike betenkeligheter. De hadde kysset hverandre på gravlunden, i skjul bak steinen på graven til prior Philip, munken som for fire hundre år siden hadde bestemt at katedralen skulle reises. Det hadde ikke vært noe barnslig ved det lange, lidenskapelige kysset: Etterpå hadde hun ledd og løpt sin vei. Men hun kysset ham igjen dagen etter. Og kvelden før han reiste til Frankrike, hadde de erklært hverandre sin kjærlighet. De første ukene utvekslet de kjærlighetsbrev. De hadde ikke fortalt foreldrene hva de følte for hverandre – det var for tidlig – så de kunne ikke skrive åpent, men Ned betrodde seg til storebroren, Barney, som ble deres mellommann. Så forlot Barney Kingsbridge for å reise til Sevilla. Margery hadde også en eldre bror, Rollo; men hun stolte ikke på ham slik Ned stolte på Barney. Dermed tok brevvekslingen slutt. Mangelen på kommunikasjon hadde lite å si for Neds følelser. Han visste hva folk sa om ung kjærlighet, og han gransket seg selv til stadighet, ventet på at følelsene skulle forandre seg, men det gjorde de ikke. Etter noen uker i Calais gjorde kusinen Thérèse det klart at hun forgudet ham og var villig til å gjøre omtrent akkurat hva han ville for å bevise det, men Ned lot seg ikke friste. Han tenkte over det med en viss forundring, for han hadde aldri vært den som lot sjansen til å kysse en pen jente med fine bryster gå fra seg. Men nå var det noe annet som plaget ham. Etter å ha vraket Thérèse, hadde han vært sikker på at følelsene for Margery ikke kom til å forandre seg mens han var borte; men nå spurte han seg selv hva som ville skje når han så henne igjen. Ville Margery være like fortryllende i virkeligheten som han husket henne? Ville hans kjærlighet overleve gjensynet? Og hva med henne? Ett år var lenge for en jente på fjorten–femten nå, naturligvis, men likevel. Kanskje følelsene hennes hadde kjølnet etter at brevene sluttet å komme. Hun kunne ha kysset en annen bak prior Philips gravstøtte. Ned ville bli fryktelig skuffet hvis hun ikke brydde seg om ham lenger. Og ville den virkelige Ned kunne leve opp til det glorifiserte minnet hun hadde om ham, selv om hun fremdeles elsket ham? Stormen løyet igjen, og han så at elvebåten nå passerte gjennom den 18